Hva skjedde med erting, urolighet og lopper i blodet?

[Anonym bruker]

Da jeg var liten hendte det barn ertet hverandre. Hvem som ertet hvem byttet på. Så var de venner igjen. Sånn er barn. Nå for tiden kalles det mobbing. Selv om det er i småskolen eller barnehagen. Jeg ble utsatt for mobbing selv, på ungdomskolen, og det er stor forskjell mellom ekte mobbing og erting mellom små barn.

 

Da jeg var liten var det noen av oss (inkludert meg!) som hadde vanskelig for å sitte rolig og konsentrere seg. I dag hadde jeg nok fått diagnosen ADHD. Det vet jeg fordi jeg gikk til utredning hos nevrolog i voksen alder og fikk diagnosen. Valgte å ikke gå videre med det.

 

Hadde jeg fått vite det når jeg var 7 eller 10 hadde jeg nok ikke endt opp med å gå på allmenn å få 5 i snitt, eller ta en mastergrad.

 

Det er en veldig skummelt tendens at barn ikke lenger får vær barn. Alt skal sykeliggjøres og settes i bås. Helst medisineres.

 

jeg synes det er en trist utvikling.

 

Anonymous poster hash: 600e0...d0e

[Anonym bruker]

Mens jeg tenker at en gutt i min klasse som åpenbart hadde ADHD kunne klart seg myyye bedre hvis han hadde blitt utredet og behandlet. Det finnes både solskinnshistorier og elendighetshistorier om.ADHD. Verre med de som faller igjennom systemet.

 

Alle diagnoser forutsetter funksjonsfall. Så hvis du har ingen plager med oppmerksomhet og konsentrasjon...så kan du Heller ikke få diagnose. Dette gjelder de færreste med slike vansker.

 

Heller ikke enig i at alt kalles mobbing. Både min egen skole i gamle dager og skolene til barna mine har 0 mobbing. Bullshit, jeg visste om medelever som ble mobbet og mine barn kan fortelle om noen som blir systematisk utestengt.

 

Anonymous poster hash: 90a1d...ece

[Anonym bruker]

Men hvorfor skal så mye være diagnoser?

 

Man blir satt i en bås og pategolisert, og foreldre, lærere og andre forklarer alt med at "det er fordi han har ADHD" "det er fordi hun har asbergers".

 

Det tror jeg er veldig skadelig for barnet i de fleste tilfeller.

 

Anonymous poster hash: 600e0...d0e

[Anonym bruker]

Jeg for min del er opptatt av at diagnoser ikke skal være en årsak, men en forklaring.

Og det er ikke overalt det er så enkelt å få en diagnose selvom det virker sånn. Det jeg ba bupa ta høyde for når mitt barn gikk i 1.klasse har vist seg å stemme nå i 7.klasse, men ungen fikk ingen diagnose. Hadde hun fått det hadde vi fått mye bedre hjelp og oppfølging på skolen, men siden hun ikke har diagnose får vi verken hjelp eller forståelse. Og det er fryktelig frustrerende...

 

Anonymous poster hash: 17d88...7c5

[Anonym bruker]

Det er dessverre alt for mange foreldre som bruker sine barns diagnoser som sovepute.

Anonymous poster hash: 5bffd...7ad

[soleia]

Det finnes ein god del rusmisbrukarar med ADHD, som har funne fram til "medisinen" sin sjølv.  http://www.bt.no/nyheter/lokalt/ADHD-kan-fore-til-rusmisbruk-73722b.html

Eg har tru på, som ei seier over, at ei diagnose kan vere ei forklaring men ikkje unnskyldning.  Det er lettare å få hjelp til å mestre skulearbeidet og kvardagen dersom ein har ei diagnose. 

Det der at alt var betre før er ei sanning med store modifikasjonar.  Mor mi feks hugsar framleis på "ertinga" ho vart utsett for i barndomen, i den tid der mobbing ikkje fantes.  Men det som var enklare før, var at dei som ikkje var så skuleflinke, eller hadde "lopper i blodet" lettare kunne gå ut i arbeid utan å studere så mykje som ein må/bør i dag.