Flere her som ikke lenger er kjæreste med mannen sin?

[Anonym bruker]

Her lever vi under samme tak, samarbeider om barna og delvis om huset, har felles økonomi osv. Men vi er ikke lenger kjærester - vi har ikke sex, vi koser ikke, det er sjeldent vi finner på noe alle sammen som familie, og vi har ikke noe kjærestetid sammen. Jeg regner ikke med mannen min hvis jeg trenger hjelp til noe, men gjør det selv. Flere i samme situasjon? Hvor lenge har dere hatt det slik og hva er grunnen? Er generelt nysgjerrig om det er flere som bor slik.

Anonymous poster hash: 567d1...b11

[Anonym bruker]

 

Her lever vi under samme tak, samarbeider om barna og delvis om huset, har felles økonomi osv. Men vi er ikke lenger kjærester - vi har ikke sex, vi koser ikke, det er sjeldent vi finner på noe alle sammen som familie, og vi har ikke noe kjærestetid sammen. Jeg regner ikke med mannen min hvis jeg trenger hjelp til noe, men gjør det selv. Flere i samme situasjon? Hvor lenge har dere hatt det slik og hva er grunnen? Er generelt nysgjerrig om det er flere som bor slik.

 

Anonymous poster hash: 567d1...b11

Har hatt det omtrent sånn, men orka det ikke lenger, det ble for deprimerende.

Tok derfor tak i situasjonen og begynte å flørte med mannen igjen, tok initiativ til kos og sex og begynte å anstrenge meg for å se litt freshere ut.

Nå har vi det mye bedre, og jeg skal være bevisst på å ikke bli sløv igjen.

 

Hvorfor har du og mannen det sånn? Hvis det er fordi han er sløv, lat, slem eller et eller annet, tror jeg ikke jeg hadde villet bli i noe så destruktivt. Er det derimot fordi hverdagen har innhentet dere med barn, regninger etc., ville jeg tatt et krafttak for å endre det. Livet er for kort til å ha det så stusselig.

 

Anonymous poster hash: 71edf...965

[Anonym bruker]

Har hatt det omtrent sånn, men orka det ikke lenger, det ble for deprimerende.

Tok derfor tak i situasjonen og begynte å flørte med mannen igjen, tok initiativ til kos og sex og begynte å anstrenge meg for å se litt freshere ut.

Nå har vi det mye bedre, og jeg skal være bevisst på å ikke bli sløv igjen.

 

Hvorfor har du og mannen det sånn? Hvis det er fordi han er sløv, lat, slem eller et eller annet, tror jeg ikke jeg hadde villet bli i noe så destruktivt. Er det derimot fordi hverdagen har innhentet dere med barn, regninger etc., ville jeg tatt et krafttak for å endre det. Livet er for kort til å ha det så stusselig.

 

Anonymous poster hash: 71edf...965

 

 

Det at vi ikke har sex er fordi etter å ha blitt systematisk avvist i 4 år, har jeg satt ned foten og sagt at trøstesex 5 ganger i året går veldig utover selvbildet mitt, og da kan vi gjerne slutte å ha sex. Vi har vært i familieterapi, det ga ingen endring. Han ønsker ikke å kose, dytter meg hvis jeg vil gi klem, kysse ham og viser med hele seg at det er ubehagelig. Jeg synes det ser utrolig desperat ut å flørte og tilby sex til en som alltid sier nei og ikke vil. Man føler seg liten, stygg og fæl.

 

Han er ganske lat og orker ikke å bidra så mye til fellesskapet, verken økonomisk eller praktisk. Han har ingen spennende interesser, eneste hobby han har er å feste med kompiser, og da er det grøftefyll med påfølgende hel dag med å være bakfull og helt utilgjengelig for familien.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 567d1...b11

[Anonym bruker]

 

Det at vi ikke har sex er fordi etter å ha blitt systematisk avvist i 4 år, har jeg satt ned foten og sagt at trøstesex 5 ganger i året går veldig utover selvbildet mitt, og da kan vi gjerne slutte å ha sex. Vi har vært i familieterapi, det ga ingen endring. Han ønsker ikke å kose, dytter meg hvis jeg vil gi klem, kysse ham og viser med hele seg at det er ubehagelig. Jeg synes det ser utrolig desperat ut å flørte og tilby sex til en som alltid sier nei og ikke vil. Man føler seg liten, stygg og fæl.

 

Han er ganske lat og orker ikke å bidra så mye til fellesskapet, verken økonomisk eller praktisk. Han har ingen spennende interesser, eneste hobby han har er å feste med kompiser, og da er det grøftefyll med påfølgende hel dag med å være bakfull og helt utilgjengelig for familien.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 567d1...b11

Høres ikke ut som han er keen. Dropp fyren

 

Anonymous poster hash: 55803...f54

[Anonym bruker]

I all verden, hvorfor er du da sammen med ham?

Anonymous poster hash: 5e1d1...07b

[Anonym bruker]

Ja, igrunn. Vi samarbeider greit med barn, hus, økonomi og alt annet, og har et ok vennskapsforhold. Men kjærester? Nei...

 

Anonymous poster hash: 410fb...e6c

[Anonym bruker]

Ehh og dere er sammen fordi ????

 

Anonymous poster hash: d8ef8...389

[Anonym bruker]

Vi er dessverre ikke kjærester lenger

 

Vi har vært gjennom my de siste årene og jeg har ikke hatt overskudd til sex og nå når jeg er kommet ovenpå er han bare ikke interessert. Jeg prøver å være kjærlig og positiv, men blir som regel blankt avvist.

 

Han er en super pappa, trofast og snill mot meg, arbeidsom og flink i huset og egentlig drømmemann på mange områder, men jeg vet ikke hvor lenge jeg kan leve med en som ikke viser meg noen hengivenhet.

 

Anonymous poster hash: d75fd...c70

[Anonym bruker]

Kunne skrevet hovedinnlegget, vi har det helt likt..

Bare at vi egentlig ikke engang er venner, han er kritisk til alt jeg sier og gjør, hører ikke når jeg snakker og han er ikke interessert i mitt liv.

Vi har begynt på familievernkontoret for å få hjelp, men helt ærlig tror jeg evnt lobotomi av en av oss er eneste utvei for å bli samstemt.. Vi er for ulike.

 

Anonymous poster hash: e0d63...af2

[Anonym bruker]

Kunne skrevet hovedinnlegget, vi har det helt likt..

Bare at vi egentlig ikke engang er venner, han er kritisk til alt jeg sier og gjør, hører ikke når jeg snakker og han er ikke interessert i mitt liv.

Vi har begynt på familievernkontoret for å få hjelp, men helt ærlig tror jeg evnt lobotomi av en av oss er eneste utvei for å bli samstemt.. Vi er for ulike.

 

Anonymous poster hash: e0d63...af2

Unnskyld at jeg spør (ikke ironisk ment unnskyld, men faktisk, unnskyld, virkelig), men, når jeg hører andre fortelle slikt (du er ikke den første som forteller at en har oppdaget partneren er for ulik en selv) så lurer jeg alltid på, men hvorfor ble dere sammen da? Hva var det som gjorde at dere opplevde at dere hadde funnet deres livs kjærlighet?

 

Anonymous poster hash: 9a3b8...230

[Anonym bruker]

 

Det at vi ikke har sex er fordi etter å ha blitt systematisk avvist i 4 år, har jeg satt ned foten og sagt at trøstesex 5 ganger i året går veldig utover selvbildet mitt, og da kan vi gjerne slutte å ha sex. Vi har vært i familieterapi, det ga ingen endring. Han ønsker ikke å kose, dytter meg hvis jeg vil gi klem, kysse ham og viser med hele seg at det er ubehagelig. Jeg synes det ser utrolig desperat ut å flørte og tilby sex til en som alltid sier nei og ikke vil. Man føler seg liten, stygg og fæl.

 

Han er ganske lat og orker ikke å bidra så mye til fellesskapet, verken økonomisk eller praktisk. Han har ingen spennende interesser, eneste hobby han har er å feste med kompiser, og da er det grøftefyll med påfølgende hel dag med å være bakfull og helt utilgjengelig for familien.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 567d1...b11

Beklager hi, men nå skal jeg være brutalt ærlig med deg. Jeg har ingen fasit, men jeg TROR han er sammen med deg fordi det er bekvemt. Hvis han blir singel må han være helgepappa annenhver helg, noe som er gørr kjedelig i tillegg til mye jobb. Særlig hvis han heller vil ut å feste. Du lar han i tillegg slippe unna med alt ansvar og jobb i hjemmet. Jeg tror du gjør både deg selv og ungene dine en tjeneste ved å gå fra han. Ungene dine kunne kanskje fått en pappa som så de hvis han ble tvunget til det. Ønsker deg all mulig lykke til!!!

 

 

Anonymous poster hash: 52999...d94

[Anonym bruker]

Jeg skulle til å skrive at vi har det helt likt som dere. Helt til jeg leste det du skrev om mannen din lengre ned. Han høres jo ufyselig ut!

 

Jeg og min samboer har ikke sex. Det har gått såpass langt at det har blitt unaturlig å skulle prøve igjen. Men, vi samarbeider godt om barna, vi deler alle huslige gjøremål, begge bidrar, har felles økonomi, vi ler sammen, vi trives i hverandres selskap, vi koser, kysser et par ganger om dagen..og vi er begge fast bestemt på at vi ønsker å tilbringe livet sammen. 

Så for oss er det vel hverdagen med to små barn som har satt en demper på romantikken. Hos dere høres det ut som mannen din ikke egentlig har noe særlig ønske om å leve sammen?

Anonymous poster hash: 69ee9...ad8

[Anonym bruker]

Nå har du skrevet veldig mange innlegg her om dere Hi og du er ganske lat selv siden heller ikke du orker gjøre noe med situasjonen deres.

 

Kan du ikke bare gjøre noe eller i det minste slutte å skrive innlegg om dette siden du like vel ikke orker å gjøre noe med situasjonen?

Anonymous poster hash: 79b0a...238

[Anonym bruker]

 

Unnskyld at jeg spør (ikke ironisk ment unnskyld, men faktisk, unnskyld, virkelig), men, når jeg hører andre fortelle slikt (du er ikke den første som forteller at en har oppdaget partneren er for ulik en selv) så lurer jeg alltid på, men hvorfor ble dere sammen da? Hva var det som gjorde at dere opplevde at dere hadde funnet deres livs kjærlighet?

 

Anonymous poster hash: 9a3b8...230

Han var mitt livs kjærlighet. I veldig mange år. Men vi har mistet det meste på veien!

Han er en veldig fin fyr! Men ulikhetene mellom oss står som en steil mur. Jeg gjør ikke som han sier. Og det forakter han meg for.

 

Anonymous poster hash: e0d63...af2

[Anonym bruker]

Jeg var gift med en runkegutt. Dvs en mann som etterhvert foretrakk masturbere foran pc med porno fullstendig utenfor min komfortsone (analsex, rimming, fisting o.l.).

 

Han var ellers en snill fyr, ikke voldelig og han har heller aldri prøvd å få meg med på det som tydeligvis tente på ham. 5 år uten sex kunne jeg klare, men det som tok knekken var mangel på annen fysikk nærhet. Ingen klem, ingen stryk, ingen kyss. Jeg følte meg mutters alene i ekteskapet og valgte å avslutte. Aldri angret.

Anonymous poster hash: d8521...6d8