Noen som har hatt fødselsdepresjon her?

[Anonym bruker]

Kan dere beskrive hvordan dere følte/ føler det? Jeg er redd jeg har det....... Eller er på vei til...

 

Anonymous poster hash: c0192...47c

[Anonym bruker]

Jeg følte meg helt tom jeg følte ingenting..

Jeg gråt konstant og hadde veldig dårlig samvitighet for at jeg ikke følte noe for sønnen min.

Klarte ikke å glede meg over noe å matlysten var helt vekke.

Jeg som aldri før hatt noe form for angst,fikk plutselig angst for å møte folk.

Jeg ville bare mure meg inne å slippe å møte folk,men med en nyfødt baby gikk jo ikke det.

Husker det var vanskelig å alltid skulle sette babyen før meg selv,når jeg følte jeg hadde mere nok med meg selv.

Dessverre var jeg dum å gikk aldri til psykolog så depresjonen ble bare verre og verre.

Det ble så ille at jeg hadde helt seriøse planer om å gi han fra meg.

Heldigvis gjorde jeg aldri det.

Her gikk depresjonen over av seg selv etter 4 mnder,men det er ikke verdt å gå å ha det så jævlig så lenge når det finnes hjelp å få.

 

Anonymous poster hash: edf76...463

[Anonym bruker]

Tror jeg har fortrengt hvor ille det var er veldig mange år siden og ingen snakket om fødselsdepresjon så jeg ante ikke hva som skjedde med meg.. Gikk over etter ca 1 år.. Men det var i siste liten og, hadde pakka alle sakene våre, skrevet testamentet om hvem som skulle få ungene og skulle kjøre meg ihjel..

Føler du at du muligens har dette så kontakt noen asap å få snakket ut ❤️

 

Anonymous poster hash: 32f29...183

[Anonym bruker]

Snakk med helsesøster eller legen. Dette er veldig vanlig! Synd å ødelegge denne dyrebare babytiden hvis du føler deg deppa. Og hvis du mistenker det har det nok kommet så langt at du kan ha nytte av fagpersoner.

 

Anonymous poster hash: ee6fc...579

[Anonym bruker]

Jeg gråt og gråt, ville bare forsvinne men ikke dø. Fantaserte om å sette meg i bilen og kjøre og aldri komme tilbake. Når babyen var to uker så ble den innlagt på sykehuset med alvorlig sykdom og da var jeg tom for tårer og tom innvendig. Følte meg som en robot hele sykehusoppholdet og personalet sa at jeg var så flink som ikke brøt sammen. De skulle bare vist. Jeg hadde da ennå ikke følelser for babyen men var der for måtte jo. Når vi kom hjem så løsnet depresjonen (lang historie, gidder ikke fortelle) og når jeg ble alene med babyen mens mannen jobbet så fikk jeg etterhvert morsfølelsen. Men jeg brøt sammen igjen etter noen mnd fordi da innså jeg at babyen kunne ha dødd når den var to uker gammel. Det gikk sterkt inn på meg da men jeg ble ikke deprimert igjen.

 

Jeg hadde vært deprimert i tenårene så jordmora skrev i helsekortet at jeg skulle ha et tidlig hjemmebesøk av helsesøster etter fødselen. Men det bidro nok til at jeg ble deprimert, det var også flere andre grunner, men jeg følte at de på føden og barsel behandlet meg som et lite barn som når som helst kan bryte sammen. Har i ettertid fått vite at de holdt tilbake informasjon ang fødselen, at det kunne gått verre, de fortalte det ikke for å skåne meg. Jeg hadde på følelsen at noe ikke stemte under fødselen og etterpå men de svarte bare "neida alt er i orden". Så jeg følte meg der og da som en komplett idiot men ville ikke masse for ville ikke være vanskelig så de kanskje ringte barnevernet (aldri hatt noe med de å gjøre). Å ikke være ærlig mot meg syns jeg er fælt, jeg er egentlig en sterk person som vil høre sannheten og jeg tåler den. Det er andre ting som gjør meg deprimert. Så om jeg blir gravid igjen så skal det ikke stå om depresjon i helsekortet. Jeg vil bli normalt behandlet. Men skjønner jo at jeg har en journal på sykehuset. Det tidlige hjemmebesøket var dagen etter vi kom hjem fra sykehuset og jeg og mannen hadde ikke innsett at jeg var deprimert, og ble ikke gjennomskuet av helsesøster. Så det besøket burde vi hatt senere.

 

Ta kontakt med helsesøster på mandag HI! Vær så snill! ❤

 

Anonymous poster hash: 77072...f39

[Anonym bruker]

Hvis du mistenker at du har det, så har du det sannsynligvis. Ofte er det vanskelig å skjønne det selv, i hvert fall til å begynne med.

 

Fødselsdepresjon kan utarte seg veldig ulikt fra person til person. Ikke alle mangler følelser for babyen. Det kan f.eks også handle om å føle seg utilstrekkelig, eller være ekstremt engstelig.

 

Snakk med lege eller helsesøster. Det er ikke verdt å bære dette alene. Jo tidligere du får hjelp, dess raskere blir du bedre.

 

Anonymous poster hash: 69e49...de0

[Anonym bruker]

Jeg hadde ingen følelser for babyen og synes det var veldig tungt å ha ansvar for babyen.. Hadde noen sagt "jeg tar han jeg" hadde jeg gitt bort babyen på flekken (hvis jeg visste at han fikk det godt..). Jeg skadet ikke babyen og jeg gjorde så godt jeg kunne, men angret på hele greia og følte det var noe feil med meg som ikke kjente noen lykkerus. Han var en veldig snill baby som ALDRI gråt, men bare det å gi han en ny bleie var veldig tungt...

 

Da nr to og tre kom kom også lykkerusen, og alt med babyene var kjempekoselig.. Og godt var det, for de var normale små som gråt og krevde meg mye mer enn nr 1 gjorde..

 

Anonymous poster hash: 3cb92...305