Så når man får barn...

[Anonym bruker]

Så må man gi opp alt , dedikere seg helt og holdent til barna og kun være mamma?

Hva mener dere?

 

Anonymous poster hash: 26bcd...6f1

[sug lut]

Hæh?

[❤lille stjerne❤]

Nei, det er ikke akkurat sånn. Men mye blir satt på vent og det meste må tilpasses, særlig når barna er små. Det er en stor endring i hverdagen og særlig de første månedene har man lite egentid.

[Anonym bruker]

Nei, det håper jeg ingen mener.

Men det blir noen år hvor man må prioritere barna fremfor seg selv og egne ønsker. Men for de aller fleste av oss er da ikke dette noe problem.

 

Anonymous poster hash: 46cd8...201

[Hannepålandet]

Kommer vel an på energinivået ditt det. Jeg mista meg sjøl litt da jeg ble mamma. Men etter tre år uten særlig søvn så har jeg vendt meg til det. Litt 60% meg.

[Anonym bruker]

Jeg tenker man må være villig til det for en vet aldri hva man får, av antall og ekstrabaggasje. Men hvis alt er "normalt" så vil man jo finne tid til seg selv også, hvertfall etterhvert. Uansett tenker jeg at første prioritet altid vil være barna, og så har man tid, ork og ressurser så kan man tenke på seg. Det er jo for en liten periode i livet, egentlig.

 

Anonymous poster hash: 4e28a...ac6

[Anonym bruker]

Ja, selvfølgelig 😉 Når man blir mamma så er man kun mamma, ingenting annet.

 

Anonymous poster hash: 41112...fca

[Anonym bruker]

Så må man gi opp alt , dedikere seg helt og holdent til barna og kun være mamma?

Hva mener dere?

 

Anonymous poster hash: 26bcd...6f1

 

 

Jeg bruker mesteparten av min tid på barnet mitt når hun er våken ja, men jeg føler ikke at jeg har "gitt opp alt" og kun er mamma av den grunn. Hun gir meg masse glede og innhold i hverdagen. Jeg føler ikke jeg har ofret noe spesielt for dette. Det er en dessuten en begrenset periode i livet som er over mye raskere enn man skulle ønske, og før en vet ordet av det sitter man hjemme og savner barna sine som er "ute på vift", har flyttet hjemmefra osv.

 

Hva er det du savner så veldig, som du føler du har måttet ofre da?

 

Anonymous poster hash: ac04b...ec6

[Anonym bruker]

Det første året følte jeg at dette var en rolle jeg fikk tredd nedover hodet.

Jeg fikk litt sjokk. 🙊

Så gikk det gradvis over og nå er jeg mange ting. Meg selv først og fremst, mamma, kjæreste, kollega, datter.

Selvsagt kommer barnet i første rekke i de fleste situasjoner men ikke alltid, barnet har en flink pappa som setter barnet først når jeg ikke har mulighet.

It takes a village.

 

Anonymous poster hash: 59b4b...0b4

[Anonym bruker]

Livsstilen blir en annen, men det er da få ting jeg ikke kan gjøre. Antall timer jeg kan gjøre det begrenser seg selvsagt!

Anonymous poster hash: e1e35...e1a

[Syngensang]

Nei, det meinar eg ikkje, men både mammaen og pappaen (eller begge mødrene, begge fedrane osb) må vere villege til å "gje opp" nok til å gje barnet/barna det dei treng for å få ein god oppvekst. Viss du vil fortsette å leve livet ditt akkurat som før, og berre ha barnet i tillegg til alt det du allereie fyller tida di med må ein kanskje vurdere å ikkje få eigne born.

 

Når ein vel å få born må ein (og då meiar eg BEGGE foreldra) vere førebudde på at dette tek mykje av tida dei neste åra. Men ein skal ikkje gje opp seg sjølv, det er lov å ha hobbyar og å gjere det godt på jobben, så lenge ein sørger for at borna har det bra.

[Berta_78]

Jeg har gjennom årene merket meg at det er mange kvinner som i tillegg til å ha barn har jobb, styreverv, hobbyer og venner for å nevne noe. Så jeg vil anta at det er ganske mange som ikke tenker slik.

[Anonym bruker]

De fleste mammaer jeg kjenner jobber 100% i jobber de trives i og tar godt vare på kollegaer, venner og øvrig familie. De trener et par ganger i uka, går innimellom på jentekvelder, konsert/ teater etc. Mange av mine venner fikk barn etter fylte 34-36 år og har da levd mange år uten forpliktelser, reist på impuls, brukt tid og penger på seg selv så når de trår inn i mammarollen er de klare til å sette seg selv i andre rekke og nedprioritere egne interesser i noen år mens barna er små.

 

Selv kjenner jeg behov for litt mer egentid men tenker min tid kommer tilbake om noen år. Fått to tette barn som nå er 4 og 5 i slutten av 30-årene så nå går all tid og energi til 100% jobb, oppussing av hus og familietid og det er godt nok for meg, og jeg føler meg priviligert (når jeg har tid og energi til å tenke over det! )

 

Anonymous poster hash: 5681b...6ce

[Anonym bruker]

Man er mer enn kun en mamma, heldigvis

 

Anonymous poster hash: fd9b5...d1c

[Anonym bruker]

Jeg har i allefall gått i fella.

Tre barn på fem år... Har mistet meg selv fullstendig. Får lete etterhvert.

 

Anonymous poster hash: 6efa5...863

[Anonym bruker]

Jeg mener det faktisk er motsatt.

 

De beste mødrene, og de beste fedrene, er de som har sine egne ting de brenner for og som balanserer det med å være tilstedeværende i barna sine liv.

 

Anbefaler boka Tiden med barn. Barn trenger absolutt ikke ens fulle oppmerksomhet hele tida. Slik skaper man narsissister og barn som i voksen alder vil gå problemer.

 

For å gi barn en sunn oppvekst og psykisk helse bør de lære seg at de ikke er midtpunktet, men at mamma og pappa er glade i dem og er der for dem likevel.

 

Anonymous poster hash: 1643e...e43

[Anonym bruker]

Hvis du gir opp det livet du hadde, legger du en utilgivelig stor byrde på barnet.

 

Hvordan kan barnet med god samvittighet flytte ut, hvis mors og fars liv kun dreier seg om barnet...? Å påstå at man kun lever for barna er en klam form for emotional blackmail. De har ikke bedt om å få det ansvaret. De skal ikke gi en annens liv alt innhold.

 

Så jeg vil si motsatt: når du blir mor, skal du mer enn NOEN GANG før vise hva du er laget av og hvem du virkelig er. Ikke hvem du kan late som du er...

 

Anonymous poster hash: ed5c9...9ad

[Anonym bruker]

Helt feil tankegang, hi!

 

Det å få barn har vært en berikelse for min livsstil, de tilfører så mye som jeg helt garantert hadde vært i sorg over å ikke få oppleve, om jeg ikke fikk barn. Livet har blitt annerledes, og jeg har gitt opp mye. Men fått så mye mer annet!

 

Jeg kan nyte fjellturer og friluftsliv i mye større omfang (jeg gadd ikke da jeg var barnløs). Jeg kan dra på mye mer aktive og morsomme ferier (fornøyelsesparker, badeland, dyreparker, museer. Før lå jeg jo bare på stranda og vandret rundt i gamle bydeler, gjesp). Jeg må ha bedre fokus på kosthold. Huset vårt har blitt levende og dynamisk. Hagen er en vakker lekeplass. Alt er forandret, alt er kaos, men alt er bedre!

 

Anonymous poster hash: 481c9...bbc

[Anonym bruker]

Hvis du gir opp det livet du hadde, legger du en utilgivelig stor byrde på barnet.

Hvordan kan barnet med god samvittighet flytte ut, hvis mors og fars liv kun dreier seg om barnet...? Å påstå at man kun lever for barna er en klam form for emotional blackmail. De har ikke bedt om å få det ansvaret. De skal ikke gi en annens liv alt innhold.

Så jeg vil si motsatt: når du blir mor, skal du mer enn NOEN GANG før vise hva du er laget av og hvem du virkelig er. Ikke hvem du kan late som du er...Anonymous poster hash: ed5c9...9ad

Late som? Later man som er mamma? Livet endrer seg jo når man får barn, man later da ikke som om man er noen andre for det? Du har merkelig tankegang...

 

Anonymous poster hash: 4e28a...ac6