Dårlig selvtillit og positiv 'omtale'. Flere som har det slik?

[Anonym bruker]

Jeg har dårlig selvtillit. Har slltid hatt og det går ikke over.

 

Jeg synes ikke noe om min kropp og mitt utseende, og jeg føler jeg aldri presterer godt nok hjemme eller på jobb.

 

Jeg synes derfor også det er utrolig vanskelig når noen sier noe positivt om meg som person eller mine prestasjoner. Får lyst til å synke i gulvet. Etterpå har jeg tanker om at de sikkert var sarkastiske eller at de prøver å 'trøste' meg med ros fordi de synes synd på meg.

 

Jeg er feit, type bmi over 40-feit, så å bli kalt vakker og nydelig føles som et hån.

 

Jeg har opplevd mye vondt i oppvekst og i voksen alder. Dette er tøft psykisk. Jeg er også i et forhold der jeg har blitt mannens støttekontakt og forsørger. I perioder sliter jeg med depresjon. Så når noen kaller meg sterk, tror jeg de bare prøver å mote meg opp i hverdagen. Selv om jeg aldri forteller hvordan livet har vært eller er.

 

Å bli kalt flink i jobben tror jeg bare er behaviorisme. Roser man ønsket resultat vil subjektet være tilbøyelig til å gjenta adferden oftere.

 

Jeg tror ingen i grunn har ærlige hensikter bak ros...

 

Flere 'optimister' som meg?

Hvordan takler du det?

 

Anonymous poster hash: 2a87a...71e

[Anonym bruker]

Jeg er ikke som deg, jeg har god selvtillit.

 

Men alle mennesker har noen gode egenskaper eller noe de er flink til. Jeg har aldri møtt noen som ikke er gode på noe. Jeg er helt sikker på du har flere gode egenskaper eller det er noe du er flink til, du må begynne å heie mer på deg selv!

 

Anonymous poster hash: 1807e...96b

[Anonym bruker]

Jeg er som deg, føler meg utilstrekkelig hjemme, jobb, venninner osv. Får høre på jobb eller får positiv tilbakemelding innemellom/sjeldent og da svarer jeg takk, men får lyst til å synke gjennom gulvet. Og jeg tror også at det har en skjult hensikt. Mange sier jeg har det så fint og ryddig hjemme, som en katalog og at de blir inspirert. Jeg hater at jeg er en ryddefreak, at jeg skulle ønske at jeg bare kunne være litt laydback. Jeg får høre st jeg er en god venninne, stiller alltid opp og er så snill, tilmå stole på - men jeg skulle vært flinkere til å si nei (for min egen del) og jeg er ikke til å stole på (mener jeg selv).

 

Har dårlig selvtilitt inni meg, men utenpå virker jeg sikkert veldig utadvendt og som ei med høy selvtilitt.

 

Anonymous poster hash: 0ce61...3ec

[Anonym bruker]

Ja, er som deg. Har aldri trodd på ros. Er forundret når jeg ser bilder av meg selv som ungdom. Jeg ser jo nå at jeg var pen, og skjønner komplimentene jeg fikk. Jeg var omsvermet på videregående og universitetet, men trodde ikke på det, og stolte heller aldri på at gutter virkelig likemenn før jeg traff Hanson ble mannen min. Nå har jeg PhD, og føler meg daglig dum som et julebrød. Jeg ser jo objektivt at jeg er helt ok, men klarer ikke å tro det, og blir nærmest irritert av ros (oppfatter alt som trøst).

 

Anonymous poster hash: 605c1...206

[Anonym bruker]

jeg er lik, aldri følt meg god nok og vært veldig sjenert. Har endt opp med en mann som er veldig introvert og strever mye, er utrolig tøft! Angrer bittert på en kjærlighet jeg aldri torde å gå for, da jeg ikke stolte på at det var sant at han likte meg..

Anonymous poster hash: b9fef...7f0

[Anonym bruker]

Jeg er født med god selvtillit.

 

Jeg har ikke særlig behov for ros, det er hyggelig så klart, men ikke noe jeg "trenger" for å vite at jeg er bra nok. Mitt selvbilde er basert på min egen oppfatning av meg selv, ikke andres. Så hvilke hensikter de som gir meg ros har, blir dermed helt uten betydning for meg.

 

I stedet for å være opptatt av hva andre sier til deg burde du kanskje være mer opptatt av hva du sier til deg selv?

 

Anonymous poster hash: 22ba4...19d

[Anonym bruker]

Ja, er som deg. Har aldri trodd på ros. Er forundret når jeg ser bilder av meg selv som ungdom. Jeg ser jo nå at jeg var pen, og skjønner komplimentene jeg fikk. Jeg var omsvermet på videregående og universitetet, men trodde ikke på det, og stolte heller aldri på at gutter virkelig likemenn før jeg traff Hanson ble mannen min. Nå har jeg PhD, og føler meg daglig dum som et julebrød. Jeg ser jo objektivt at jeg er helt ok, men klarer ikke å tro det, og blir nærmest irritert av ros (oppfatter alt som trøst).

 

Anonymous poster hash: 605c1...206

Men autocorrecte-feil er jeg tydeligvis mester i😜

 

Anonymous poster hash: 605c1...206

[Anonym bruker]

Jeg blir pinlig berørt år folk, av en eller annen grunn, får et voldsomt behov for å rose og skryte av skikkelig feite folk. "Du gløder, ser så godt ut".

Arg, skyt meg.

 

Anonymous poster hash: 2b79a...a6f

[Anonym bruker]

Jeg blir pinlig berørt år folk, av en eller annen grunn, får et voldsomt behov for å rose og skryte av skikkelig feite folk. "Du gløder, ser så godt ut".

Arg, skyt meg.

 

Anonymous poster hash: 2b79a...a6f

Er du dum eller er du ond?

 

Anonymous poster hash: 4dd34...5cd

[Anonym bruker]

Vet du hva, dette problemet er du selv eieren av.

 

Å tillegge andre sarkastiske hensikter eller at de bare sier det for å trøste, det er å gjøre dine venner og kolleger mindre. Det fortjener de ikke. De kommer med oppriktig ros og kjærlighet, og du mistenker dem for å si det med jugekors på ryggen.

 

Skjerp deg! Øv deg på å si takk og å ta det til deg. Den paranoiaen du målbærer i hovedinnlegget er faktisk bare en måte å være selvopptatt på. Som om folk går rundt og konspirerer og tenker ut løgner for å lure deg til å tro de liker deg? Tror du de har så lite å finne på at de bruker tid på å lure deg?

 

Tror du ellers de tenker på deg så ofte og mye at de vet hva de skal fornærme deh med? De tenker på deg der og da, og sier du er flink, snill, fin, morsom eller hva det er, fordi de mener det og vil glede deg. Har du rett til å trekke det ned i søla?

 

Anonymous poster hash: d08c4...0dd

[Anonym bruker]

Jeg er født med god selvtillit.

 

Jeg har ikke særlig behov for ros, det er hyggelig så klart, men ikke noe jeg "trenger" for å vite at jeg er bra nok. Mitt selvbilde er basert på min egen oppfatning av meg selv, ikke andres. Så hvilke hensikter de som gir meg ros har, blir dermed helt uten betydning for meg.

 

I stedet for å være opptatt av hva andre sier til deg burde du kanskje være mer opptatt av hva du sier til deg selv?

 

Anonymous poster hash: 22ba4...19d

Så enig. Ytrestyrt atferd gjør deg aldri lykkelig...

 

Anonymous poster hash: d08c4...0dd

[Anonym bruker]

Vet du hva, dette problemet er du selv eieren av.

 

Å tillegge andre sarkastiske hensikter eller at de bare sier det for å trøste, det er å gjøre dine venner og kolleger mindre. Det fortjener de ikke. De kommer med oppriktig ros og kjærlighet, og du mistenker dem for å si det med jugekors på ryggen.

 

Skjerp deg! Øv deg på å si takk og å ta det til deg. Den paranoiaen du målbærer i hovedinnlegget er faktisk bare en måte å være selvopptatt på. Som om folk går rundt og konspirerer og tenker ut løgner for å lure deg til å tro de liker deg? Tror du de har så lite å finne på at de bruker tid på å lure deg?

 

Tror du ellers de tenker på deg så ofte og mye at de vet hva de skal fornærme deh med? De tenker på deg der og da, og sier du er flink, snill, fin, morsom eller hva det er, fordi de mener det og vil glede deg. Har du rett til å trekke det ned i søla?

 

Anonymous poster hash: d08c4...0dd

Hvis du leser hovedinnlegget mitt så starter jeg med 'jeg har dårlig selvtillit..'

 

Jeg skriver ikke at verden er full av ondskapsfulle løgnere som planlegger å fornærme meg.

 

Jeg vet JEG eier problemet...

 

Jeg har vokst opp med å ikke være bra nok, ikke fått ros av foreldre. Far var mye borte, mor var suicidal.

Jeg ble voldtatt av en jeg stolte på da jeg var 16.

Jeg har vært i forhold der jeg har blitt undertrykt i så stor grad at jeg faktisk ble tvunget til å sove på gulvet og ble nektet mat i mitt eget hjem. Fikk vite hvor dum, ubrukelig og fæl jeg var og at jeg burde prise meg selv lykkelig for at denne mannen gadd å forbarme seg over meg...

 

Jeg vet JEG eier problemet.

Så jeg lurte på hvordan andre takler dette?

Slike vonde tanker om seg selv.

 

Jeg sier selvsagt takk. Men synes det er utrolig vanskelig.

 

Anonymous poster hash: 361ec...f59

[Anonym bruker]

Hvis du leser hovedinnlegget mitt så starter jeg med 'jeg har dårlig selvtillit..'

 

Jeg skriver ikke at verden er full av ondskapsfulle løgnere som planlegger å fornærme meg.

 

Jeg vet JEG eier problemet...

 

Jeg har vokst opp med å ikke være bra nok, ikke fått ros av foreldre. Far var mye borte, mor var suicidal.

Jeg ble voldtatt av en jeg stolte på da jeg var 16.

Jeg har vært i forhold der jeg har blitt undertrykt i så stor grad at jeg faktisk ble tvunget til å sove på gulvet og ble nektet mat i mitt eget hjem. Fikk vite hvor dum, ubrukelig og fæl jeg var og at jeg burde prise meg selv lykkelig for at denne mannen gadd å forbarme seg over meg...

 

Jeg vet JEG eier problemet.

Så jeg lurte på hvordan andre takler dette?

Slike vonde tanker om seg selv.

 

Jeg sier selvsagt takk. Men synes det er utrolig vanskelig.

 

Anonymous poster hash: 361ec...f59

Kanskje du må øve med såkalt kognitiv terapi? Å snu tanken og å knipe de usunne tingene i hodet ditt så tidlig som mulig. Det fins psykiatere som jobber etter det prinsippet. Eller det går an å prøve gestaltterapi. Jeg syntes det var utrolig nyttig.

 

For til syvende og sist må jo målet være at de kan si hva de vil, stygt eller pent, uten at det gjør så stor forskjell?

 

Anonymous poster hash: d08c4...0dd