Om det både mor og far er egnet.... Eller ikke uegnet...

[Anonym bruker]

Er det da allikevel best at mor tar hovedomsorgen for barna, rett og slett fordi hun er barnas mor? At det er et nærere og viktigere bånd?

 

Finnes det info om dette? Er det verre om mor er me fraværende fra hverdagen, enn om far er det?

 

Anonymous poster hash: ec44d...1f8

[Anonym bruker]

Det er ingen tvil om at stebarnet mitt er mest knyttet til pappa, det er også han som har hovedomsorgen.

 

Anonymous poster hash: 97e7a...0bf

[Sokkedyret]

Dette har vært veldig i vinden i det siste. Det har veldig lenge vært slik at mor veldig ofte får hovedomsorgen fordi hun er mor. Mange jobber nå for bedre likestilling slik at mor ikke skal få hovedomsorgen bare fordi hun er mor.

[Anonym bruker]

Spørs vel litt hvordan fordelingen har vært hjemme.. Her er jeg hjemmeværende og far reiser mye i jobb.. Da tror jeg ikke det hadde vært best for barna å plutselig bare skal se meg 30-40% av tiden..

 

Anonymous poster hash: a7b7c...e14

[Anonym bruker]

Det beste for barna er å følge den omsorgsgiveren som i samlivet har vært mest tilstede og som har hatt brorparten av oppfølgingen. I de fleste tilfeller er det for.

 

Om man snur på det: Et barn som går i barnehage mens pappa har permisjon, så jobber pappa mye, han reiser, drar på gutteturer og pappa overlater mye til mor for mor jobber deltid eller ingen overtid så hun kan følge opp aktiviteter, tar sykt barn dager, henter i bursdag, handler klær, vet hva alle ungene i klassen heter og er mer fysisk tilstede for barna.

Hvordan vil det da være rettferdig for barna at den som til nå har fulgt dem mest opp plutselig ikke er god nok og far, kun i kraft av å være far, skal ha barna? Hvorfor skal barna måtte skilles fra hun som allerede er hovedomsorgsgiver?

 

Jeg blir litt matt av å høre om fars rettigheter. For når man snakker om det er det som om far er et offer når han i realiteten selv har spilt seg ut på sidelinjen.

Barna bør sitte på rettighetene, men man hører sjelden at fedre snakker om hva som er best for barna. Det er meg, mitt og stakkars meg som er far.

 

Anonymous poster hash: 7c420...eab

[Mamma`n til Will& Ailo]

Nei.Far kan være like god omsorgsperson.

Store deler av min oppvekst bodde jeg sammen med min far og det var helt topp 😀 Jeg var en pappa jente og ha eneansvaret for en liten jente og en tenåringsdatter var uvanlig på 80 tallet men for min far var det en selvfølge at vi skulle bo hos han 😀

[Anonym bruker]

Nei.Far kan være like god omsorgsperson.

Store deler av min oppvekst bodde jeg sammen med min far og det var helt topp 😀 Jeg var en pappa jente og ha eneansvaret for en liten jente og en tenåringsdatter var uvanlig på 80 tallet men for min far var det en selvfølge at vi skulle bo hos han 😀

Du hadde glatt gitt mannen din hovedomsorgen om dere ble skilt du da?

 

 

Anonymous poster hash: 74e08...657

[Anonym bruker]

Kommer helt an på forutsetningene rundt. I en rett skal foreldrene vurderes som likeverdig så da koker det ned til hvem som hsr fulgt barna mest opp igjennom, hvem som flytter ut av huset, hvem som er reetablert, hvem som er mest stabil, jobb, økonomi osv. Indre tilknytning er et flittig brukt begrep av sakkyndige rundt over.

 

Anonymous poster hash: 72592...15e

[Mamma`n til Will& Ailo]

Du hadde glatt gitt mannen din hovedomsorgen om dere ble skilt du da?

 

 

Anonymous poster hash: 74e08...657

Nei det hadde jeg nok ikke.

[Anonym bruker]

Nei det hadde jeg nok ikke.

Hvorfor ikke?

 

 

Anonymous poster hash: 74e08...657

[jojoen]

Du hadde glatt gitt mannen din hovedomsorgen om dere ble skilt du da?

 

 

Anonymous poster hash: 74e08...657

Det var en mildt sagt unyansert konklusjon å trekke ut fra det hun skriver. Hun sier jo bare at far kan være like god omsorgsperson som mor, og at det var tilfelle for henne da hun var barn. Det er jo ikke det samme som å påstå at faren til hennes barn er en bedre omsorgsperson enn henne og at hun "glatt [hadde] gitt mannen hodeomsorgen" dersom de ble skilt.

[Anonym bruker]

Det var en mildt sagt unyansert konklusjon å trekke ut fra det hun skriver. Hun sier jo bare at far kan være like god omsorgsperson som mor, og at det var tilfelle for henne da hun var barn. Det er jo ikke det samme som å påstå at faren til hennes barn er en bedre omsorgsperson enn henne og at hun "glatt [hadde] gitt mannen hodeomsorgen" dersom de ble skilt.

Unyansert konklusjon? Jeg spør henne om hun hadde gitt hovedomsorgen til far om de hadde blitt skilt.

 

 

Anonymous poster hash: 74e08...657

[Anonym bruker]

Jeg tenker det burde avgjøres på bakgrunn av hvem barnet har sterkest relasjon til og hvem som har vært der i hverdagen (pluss alder på barn da).
Biologien er nå en gang sånn at det er vi kvinner som bærer frem og føder barnet. Vi er også de som er hjemme i begynnelsen, minst de 6 første ukene. Mange ammer også. Det igjen bidrar til at barnet har en sterkere (og annen) relasjon til mamma enn til pappa den første tiden, jeg vil påstå det første året. Dessverre er det også, i mange tilfeller, sånn at mor kan ha litt problemer med å slippe far til og far ofte kvier seg for å ta del mens de er bittesmå. I mange (de fleste) familier, har mor lengst permisjon, noe som også vil bidra til mor-barn relasjonen.

Fedre er, for det meste, like gode omsorgspersoner, men i praksis er det mødre som har det "daglige ansvaret". Jeg syns det er viktigere at barn får bo i sitt nærmiljø og unngår unødvendig mange store endringer ved et samlivsbrudd, der mor og far stiller likt ift egnethet. Alle familier og barn er ulike, så det er vel ingen fasit her. Barnets behov/beste bør komme først.   

Anonymous poster hash: 8c511...551

[februarprins2013]

Nei

[Anonym bruker]

Nei

Det er nettopp disse korte svarene dine i sånne tråder som beviser at du er ganske "kort" og svarer bare for å svare i en tråd.

 

Anonymous poster hash: 7ef25...7e3

[Ladybugg]

Han er like godt egnet som omsorgs person som meg. Har barna mye alen grunet min jobb. Men betyr ikke at jeg lett hadde gitt han hovedomsorgen for de.

[februarprins2013]

Det er nettopp disse korte svarene dine i sånne tråder som beviser at du er ganske "kort" og svarer bare for å svare i en tråd.

 

Anonymous poster hash: 7ef25...7e3

 

 

du kjenner meg ikke, så hva du mener bryr jeg meg svært lite om

[Anonym bruker]

Det beste for barna er å følge den omsorgsgiveren som i samlivet har vært mest tilstede og som har hatt brorparten av oppfølgingen. I de fleste tilfeller er det for.

 

Om man snur på det: Et barn som går i barnehage mens pappa har permisjon, så jobber pappa mye, han reiser, drar på gutteturer og pappa overlater mye til mor for mor jobber deltid eller ingen overtid så hun kan følge opp aktiviteter, tar sykt barn dager, henter i bursdag, handler klær, vet hva alle ungene i klassen heter og er mer fysisk tilstede for barna.

Hvordan vil det da være rettferdig for barna at den som til nå har fulgt dem mest opp plutselig ikke er god nok og far, kun i kraft av å være far, skal ha barna? Hvorfor skal barna måtte skilles fra hun som allerede er hovedomsorgsgiver?

 

Jeg blir litt matt av å høre om fars rettigheter. For når man snakker om det er det som om far er et offer når han i realiteten selv har spilt seg ut på sidelinjen.

Barna bør sitte på rettighetene, men man hører sjelden at fedre snakker om hva som er best for barna. Det er meg, mitt og stakkars meg som er far.

 

Anonymous poster hash: 7c420...eab

Så enig med deg.

 

Anonymous poster hash: 15720...d10