Sliter veldig sosialt og synes det er sårt...

[Anonym bruker]

Sitte på kontoret og høre andre rundt konversere, le og hygge seg. Se mødre"klikker" på barnas idretter sitte og prate, le og ha egne "interne koder". Lese utallige statuser på Facebook om venninneturer, kompisturer, familieturer og lignende med masse bilder av glade sosiale mennesker.

 

Jeg føler meg som om jeg er fra en annen planet - altså utenfor overalt. Og det er veldig sårt. Har vært mobbet gjennom hele skolegangen og kommer i tillegg fra en annen kultur (har flyttet til Norge i voksen alder), så sliter en del med å forstå sosiale koder, lese mellom linjene og har ikke tilstrekkelige kunnskaper i norsk kultur. På grunn av det har jeg vært i mange situasjoner som ikke endte så bra for min del, derfor har jeg distansert meg i det siste. Selv om jeg er aktiv både i barnas idrett, egen hobby, på skolen (FAU), prater en del med mannens familie og så videre. I tillegg har jeg prøvd utallige ganger å knytte kontakter, etablere vennskap, komme inn i en "gjeng", uten å lykkes. Barna er heldigvis populære og har mange venner, så jeg er ikke bekymret for at min manglende sosiale intelligens smitter over på dem.

 

Er det noen i samme situasjon her, og hvordan klarer dere å heve dere over det?

Anonymous poster hash: add1d...c3e

[Anonym bruker]

Ikke tenk på at du nødvendigvis må inn i en gjeng - kanskje du er av dem som ikke er gjengmenneske? Jeg har ingen gjeng, men jeg har mange sosiale kontakter, slik som det høres ut som du også har - gjennom ungene, i hobbyen din, i FAU, i familien - det er bare det at jeg foretrekker å ha dem enkeltvis. Du er jo viktig for mange når du har et så stort nettverk som du beskriver, selv om du føler deg utenfor så oppfattes du neppe slik, muligens er det andre som ser på ditt fb-liv på samme måte?

 

Anonymous poster hash: 7b822...03f

[Anonym bruker]

 

Ikke tenk på at du nødvendigvis må inn i en gjeng - kanskje du er av dem som ikke er gjengmenneske? Jeg har ingen gjeng, men jeg har mange sosiale kontakter, slik som det høres ut som du også har - gjennom ungene, i hobbyen din, i FAU, i familien - det er bare det at jeg foretrekker å ha dem enkeltvis. Du er jo viktig for mange når du har et så stort nettverk som du beskriver, selv om du føler deg utenfor så oppfattes du neppe slik, muligens er det andre som ser på ditt fb-liv på samme måte?

 

 

Anonymous poster hash: 7b822...03f

 

 

 

Nei, altså, jeg er aldri på noen venninneturer, heisaturer, ingen kommer i bursdagen min blant annet, ingen kommer på besøk eller inviterer på besøk. Hvis jeg inviterer, passer det aldri. Hvis jeg spør om de vil finne på noe sammen, så passer det aldri. Sist ble alle utenom meg invitert i feiring av rund dag i mannens familie - altså alle søsknene med partner, utenom min mann, han kom alene.

 

Anonymous poster hash: add1d...c3e

[Anonym bruker]

 

Nei, altså, jeg er aldri på noen venninneturer, heisaturer, ingen kommer i bursdagen min blant annet, ingen kommer på besøk eller inviterer på besøk. Hvis jeg inviterer, passer det aldri. Hvis jeg spør om de vil finne på noe sammen, så passer det aldri. Sist ble alle utenom meg invitert i feiring av rund dag i mannens familie - altså alle søsknene med partner, utenom min mann, han kom alene.

 

Anonymous poster hash: add1d...c3e

 

Det er jo dårlig gjort av familien din, men enda mer dårlig gjort av din mann Hvorfor gikk han alene?

 

Anonymous poster hash: 00d7d...7d2

[Anonym bruker]

 

Det er jo dårlig gjort av familien din, men enda mer dårlig gjort av din mann Hvorfor gikk han alene?

 

Anonymous poster hash: 00d7d...7d2

 

 

 

Han visste ikke at de andre var invitert med partner før han kom dit, og det hadde vært dårlig gjort mot bursdagsbarnet å forlate selskapet etter at han skjønte at alle andre kom med partner.

 

Anonymous poster hash: add1d...c3e

[Anonym bruker]

 

Han visste ikke at de andre var invitert med partner før han kom dit, og det hadde vært dårlig gjort mot bursdagsbarnet å forlate selskapet etter at han skjønte at alle andre kom med partner.

 

Anonymous poster hash: add1d...c3e

 

Hvis det var bursdagsbarnet som inviterte og utalit deg med vilje, så synes jeg det hadde vørt helt på sin plass å forlate selskapet. Hvis ikke så håper jeg han sa i fra tydelig hva han mente om saken

 

Anonymous poster hash: 00d7d...7d2

[Anonym bruker]

Har samme problem, bortsett fra at jeg har bodd i Norge hele livet. Klarer ikke å lære de sosiale kodene likevel. Blir alltid sittende alene når jeg er med barna på ting mens de andre mødrene sitter i grupper og skravler. Og det er de eneste arenene der jeg "treffer" folk.

 

Hvordan jeg klarer å heve meg over det? Det klarer jeg ikke. Later som jeg ikke bryr meg, men det er like sårt hver gang.

Anonymous poster hash: a879d...36e

[Anonym bruker]

 

Hvis det var bursdagsbarnet som inviterte og utalit deg med vilje, så synes jeg det hadde vørt helt på sin plass å forlate selskapet. Hvis ikke så håper jeg han sa i fra tydelig hva han mente om saken

 

Anonymous poster hash: 00d7d...7d2

 

 

 

Det var overraskelsesselskap for bursdagsbarnet, så bursdagsbarnet selv ante ingenting, og hadde ikke kontroll over de inviterte. Det ble visst diskutert innad i familien, og alle andre fikk beskjed om å ta med partner. Jeg ble plassert som barnevakt for to av dem, og trodde det var fordi de måtte på noe helt annet. I ettertid viste det seg at det var kun jeg som var utelatt, og at jeg satt barnevakt for to av mannens søsken slik at de kunne ta med partner i selskapet.

 

Anonymous poster hash: add1d...c3e

[Anonym bruker]

Jeg sliter også med noe av det samme. Føler at jeg sliter med å kommunisere med folk. Jeg er fra en annen del av landet og har vokst opp på en annen måte enn disse. Føler meg ofte utilpass og ekskluderer meg selv fra det meste. Har to kolleger som veldig tydelig ikke liker meg. Begge ser rett frem når vi går forbi hverandre og snur seg med ryggen litt mot meg når vi sitter i sofagruppen her. Vet ikke hva det er, men har opplevd at folk ikke liker meg veldig ofte. Har til og med hørt fra folk at de ikke likte meg i starten.

 

Anonymous poster hash: 2bc9b...468

[Anonym bruker]

Jeg sliter også med noe av det samme. Føler at jeg sliter med å kommunisere med folk. Jeg er fra en annen del av landet og har vokst opp på en annen måte enn disse. Føler meg ofte utilpass og ekskluderer meg selv fra det meste. Har to kolleger som veldig tydelig ikke liker meg. Begge ser rett frem når vi går forbi hverandre og snur seg med ryggen litt mot meg når vi sitter i sofagruppen her. Vet ikke hva det er, men har opplevd at folk ikke liker meg veldig ofte. Har til og med hørt fra folk at de ikke likte meg i starten.

 

Anonymous poster hash: 2bc9b...468

 

 

Jeg har også opplevd at en kollega og en av mannens slektninger har prøvd å ødelegge meg med vilje og satt alle kluter til for å gjøre det. Har også opplevd at folk ikke liker meg veldig ofte, har blitt mobbet av hele klassen på barne- og ungdomsskolen, aldri blitt invitert i barnebursdag da jeg var liten, fikk horeryktet på meg selv om jeg var jomfru og opplevde mye psykisk og fysisk vold opp igjennom årene. Jeg trodde først at jeg var innbilsk, men etter å ha snakket med psykolog fikk jeg vite at det jeg føler er reelt. For eksempel, ble venninnen til datteren min hentet av hennes mor her om dagen, og hun kommenterte at jeg ikke så noe særlig ut, burde kanskje ordne bryn og sminke meg (mora er veldig nøye med utseende, bruker restylane, akrylnegler og siste skrik innen mote). Det var en dag der jeg stod med hodet i fryseren halve dagen, og ryddet på loftet det andre halve - altså, ingen grunn til å se oppstæsja ut. Men det MÅTTE kommenteres. Og det er ikke første gangen jeg får små "stikk" fra andre.

 

Anonymous poster hash: add1d...c3e

[Anonym bruker]

 

Jeg har også opplevd at en kollega og en av mannens slektninger har prøvd å ødelegge meg med vilje og satt alle kluter til for å gjøre det. Har også opplevd at folk ikke liker meg veldig ofte, har blitt mobbet av hele klassen på barne- og ungdomsskolen, aldri blitt invitert i barnebursdag da jeg var liten, fikk horeryktet på meg selv om jeg var jomfru og opplevde mye psykisk og fysisk vold opp igjennom årene. Jeg trodde først at jeg var innbilsk, men etter å ha snakket med psykolog fikk jeg vite at det jeg føler er reelt. For eksempel, ble venninnen til datteren min hentet av hennes mor her om dagen, og hun kommenterte at jeg ikke så noe særlig ut, burde kanskje ordne bryn og sminke meg (mora er veldig nøye med utseende, bruker restylane, akrylnegler og siste skrik innen mote). Det var en dag der jeg stod med hodet i fryseren halve dagen, og ryddet på loftet det andre halve - altså, ingen grunn til å se oppstæsja ut. Men det MÅTTE kommenteres. Og det er ikke første gangen jeg får små "stikk" fra andre.

 

Anonymous poster hash: add1d...c3e

 

 

Det der provoserer meg så fryktelig! Ville noen sagt noe sånt til en mann? Hvorfor er menn bra nok som de er, mens vi hele tiden må fikse på utseende for å være bra nok?

 

Når jeg tenker meg om så er nok dette noe av grunnen til at jeg ofte faller utenfor: Jeg nekter å følge vedtatte normer når jeg er sterkt uenig i dem.

 

#7

 

Anonymous poster hash: a879d...36e

[Anonym bruker]

 

Det der provoserer meg så fryktelig! Ville noen sagt noe sånt til en mann? Hvorfor er menn bra nok som de er, mens vi hele tiden må fikse på utseende for å være bra nok?

 

Når jeg tenker meg om så er nok dette noe av grunnen til at jeg ofte faller utenfor: Jeg nekter å følge vedtatte normer når jeg er sterkt uenig i dem.

 

#7

 

Anonymous poster hash: a879d...36e

 

 

 

Nei, altså ikke misforstå - jeg liker å sminke meg! Sminket meg mye mer før, da jeg bodde i en annen landsdel, men da hadde jeg enda litt aksent, og fikk beskjed om at man ikke kler seg sånn og sminker seg sånn i Norge - man ser da horete ut. Og når jeg er blitt grå mus, så er ikke dette bra heller. Har børstet støvet fra mine høyhælte sko og kjøpt meg to miniskjørt - skal tilbake til den jeg var før jeg begynte å tilpasse meg alt og alle.

 

Anonymous poster hash: add1d...c3e

[Anonym bruker]

 

Nei, altså ikke misforstå - jeg liker å sminke meg! Sminket meg mye mer før, da jeg bodde i en annen landsdel, men da hadde jeg enda litt aksent, og fikk beskjed om at man ikke kler seg sånn og sminker seg sånn i Norge - man ser da horete ut. Og når jeg er blitt grå mus, så er ikke dette bra heller. Har børstet støvet fra mine høyhælte sko og kjøpt meg to miniskjørt - skal tilbake til den jeg var før jeg begynte å tilpasse meg alt og alle.

 

Anonymous poster hash: add1d...c3e

 

 

Ja men det liker ikke jeg, og derfor gjør jeg det heller ikke. Selv om folk til stadighet synes de må/har rett til å fortelle meg at jeg burde gjøre det. Jeg ville blitt sååå pen hvis jeg bare sminket meg sånn og sånn osv.

 

Synes det er en skikkelig uting at folk driver og blander seg i hvordan andre ser ut. Enten det dreier seg om at de sminker seg for lite eller for mye eller hva som helst.

 

Nei... egentlig klarer jeg meg best uten folk når jeg tenker meg om.

 

Anonymous poster hash: a879d...36e

[Anonym bruker]

Men HI, hva slags situasjoner er det du har vært i der alt har blitt feil fordi du ikke skjønner kodene?

Anonymous poster hash: 7b822...03f

[Anonym bruker]

 

Men HI, hva slags situasjoner er det du har vært i der alt har blitt feil fordi du ikke skjønner kodene?

 

Anonymous poster hash: 7b822...03f

 

 

Alt mulig egentlig, og jeg får ikke en gang beskjed noe særlig om hva som er feil. Har spurt flere ganger, for å kunne lære av egne feil, men får ikke gehør. Får vite i ettertid at noen mener jeg har sagt noe feil, reagert feil, ikke lest mellom linjene og diverse annet diffust. Jeg har visst masse rare meninger og rar fremtoning.

 

Anonymous poster hash: add1d...c3e

[Anonym bruker]

 

Hvis det var bursdagsbarnet som inviterte og utalit deg med vilje, så synes jeg det hadde vørt helt på sin plass å forlate selskapet. Hvis ikke så håper jeg han sa i fra tydelig hva han mente om saken

 

Anonymous poster hash: 00d7d...7d2

Helt enig! Det der er jo totalt tabu å gjøre i en familie!

 

Anonymous poster hash: 59a8d...0fd

[Anonym bruker]

 

Alt mulig egentlig, og jeg får ikke en gang beskjed noe særlig om hva som er feil. Har spurt flere ganger, for å kunne lære av egne feil, men får ikke gehør. Får vite i ettertid at noen mener jeg har sagt noe feil, reagert feil, ikke lest mellom linjene og diverse annet diffust. Jeg har visst masse rare meninger og rar fremtoning.

 

Anonymous poster hash: add1d...c3e

Men hvilket land kommer du fra, da? Det vil være litt oppklarende for oss hvis vi visste det.

 

Anonymous poster hash: 59a8d...0fd

[Anonym bruker]

Litt på sidelinjen, men kanskje ikke.

 

Jeg er med i FAU. En annen FAU-representant der er en tysk dame som virket veldig intelligent og har sikkert mange fine kvaliteter. Men hun er så bastant og snakker så hardt at jeg ikke orker å omgås henne. Jeg orker ikke mennesker som snakker med harde stemmer og som har så sterke og bastante meninger hele tiden. Da trekker jeg meg unna og orker ikke forholde meg til dem. Jeg har nok i livet mitt til å orke å forholde meg til mennesker jeg oppfatter som slitsomme. Hvordan skal man orke en sosialisering med et menneske som snakker hardt og som vet alt? Nei, ikke noe for meg.

 

Anonymous poster hash: d7d4e...c1e

[B13]

Nå i begynnelsen av 30-årene er jeg mye mer sosialt oppegående og har flere 'gjenger' enn på f.eks. videregående hvor jeg hadde få venner. Tror noe av de tingene jeg lærte meg i 19/20års alderen var å bli mindre kranglete/påståelig om alt mulig, passe på å ikke komme med nysgjerrige spørsmål om ting, spesielt personlig ting med folk jeg ikke kjenner veldig godt. Er også mer omgjengelig, hvis folk sier/gjør litt rare ting på fest eller lignende later jeg oftest som ingenting, mens jeg i tenårene definitivt ville kommentert alt, gjerne veldig direkte.

[Iiiiik]

Du har skrevet om dette før også, har du ikke? Jeg skjønner at det er sårt, og jeg tror nok du har rett i at du sliter sosialt. Svigerfamilien din høres temmelig merkelig ut, men samtidig tenker jeg at det er noe du gjør eller noe du ikke gjør, som fører til at du stadig opplever at andre skygger unna deg sosialt. Å konfrontere folk med det, er et ærlig forsøk på å endre situasjonen, men kan også være et "bevis" på at du ikke helt fungerer sosialt som andre. Jeg hadde nylig en kollega som var helt ærlig på at hun gjerne hadde sett at vi var venner. Jeg på min side, synes ikke vi har all verdens felles, og hadde ikke så stor interesse av det. For meg ble det veldig vanskelig da hun gråtende lurte på hva som gjør at jeg ikke vil være hennes venn utover å være kollega. Jeg har aldri sagt det, men hun merket det tydeligvis. Å si at hun vil for mye, snakker for høyt, ler av helt andre ting enn meg osv ville bare gjort alt enda vanskeligere for oss begge tror jeg. Så da skygget jeg unna, og skyldte på tid og det travle livet. 

 

Det er vanskelig å gi deg noe råd. Det virker som om du så veldig gjerne vil ha noe du kanskje ikke kan få. Siden du har strevd i sosiale relasjoner helt siden barneskolen, har du jo også få positive erfaringer å bygge på. Å godta at andre mener noe annet enn deg, å ikke alltid fremheve egne standpunkter, å tenke over om du slipper andre til, observere andres blikk og kroppsspråk og deretter deg selv, om du blir for årvåken og "paranoid" osv. 

[Anonym bruker]

Du har skrevet om dette før også, har du ikke? Jeg skjønner at det er sårt, og jeg tror nok du har rett i at du sliter sosialt. Svigerfamilien din høres temmelig merkelig ut, men samtidig tenker jeg at det er noe du gjør eller noe du ikke gjør, som fører til at du stadig opplever at andre skygger unna deg sosialt. Å konfrontere folk med det, er et ærlig forsøk på å endre situasjonen, men kan også være et "bevis" på at du ikke helt fungerer sosialt som andre. Jeg hadde nylig en kollega som var helt ærlig på at hun gjerne hadde sett at vi var venner. Jeg på min side, synes ikke vi har all verdens felles, og hadde ikke så stor interesse av det. For meg ble det veldig vanskelig da hun gråtende lurte på hva som gjør at jeg ikke vil være hennes venn utover å være kollega. Jeg har aldri sagt det, men hun merket det tydeligvis. Å si at hun vil for mye, snakker for høyt, ler av helt andre ting enn meg osv ville bare gjort alt enda vanskeligere for oss begge tror jeg. Så da skygget jeg unna, og skyldte på tid og det travle livet. 

 

Det er vanskelig å gi deg noe råd. Det virker som om du så veldig gjerne vil ha noe du kanskje ikke kan få. Siden du har strevd i sosiale relasjoner helt siden barneskolen, har du jo også få positive erfaringer å bygge på. Å godta at andre mener noe annet enn deg, å ikke alltid fremheve egne standpunkter, å tenke over om du slipper andre til, observere andres blikk og kroppsspråk og deretter deg selv, om du blir for årvåken og "paranoid" osv. 

 

 

Jeg jobber i et stort konsern, så er vant til at andre tenker annerledes og at jeg ikke alltid har rett i alt. Er også godt øvd på å slippe andre til i diskusjon. På FAU-møtene er jeg mest tilbaketrukken og prater ikke mer enn andre. Vi jobber mye i team bestående av rundt 10 mennesker på jobben, der alle har forskjellige synspunkter, man må kunne diskutere saklig, og man kan rett som det er bli "overkjørt" av en ansatt med mer ansiennitet eller en person fra ledelsen, slik at man må utføre det man får beskjed om, selv om man er uenig. Jeg har full forståelse for at man argumenterer for sitt standpunkt, og må gi seg når noe med større akademisk vekt får gjennom sitt syn på saken. Er heller ikke kranglete og ufin. Men vet at feilen ligger hos meg på en eller annen måte.

 

Når det gjelder konfrontasjon, så har jeg ikke være for pågående, men spurt mennesker jeg mente jeg kunne stole på om de kunne fortelle meg hva konkret jeg gjør og sier feil, slik at jeg kan endre meg og passe inn. Har faktisk ikke hatt en eneste venn noen gang i løpet av livet, så har ikke erfaring med vennskap.

 

HI

 

Anonymous poster hash: add1d...c3e

[Anonym bruker]

 

Jeg jobber i et stort konsern, så er vant til at andre tenker annerledes og at jeg ikke alltid har rett i alt. Er også godt øvd på å slippe andre til i diskusjon. På FAU-møtene er jeg mest tilbaketrukken og prater ikke mer enn andre. Vi jobber mye i team bestående av rundt 10 mennesker på jobben, der alle har forskjellige synspunkter, man må kunne diskutere saklig, og man kan rett som det er bli "overkjørt" av en ansatt med mer ansiennitet eller en person fra ledelsen, slik at man må utføre det man får beskjed om, selv om man er uenig. Jeg har full forståelse for at man argumenterer for sitt standpunkt, og må gi seg når noe med større akademisk vekt får gjennom sitt syn på saken. Er heller ikke kranglete og ufin. Men vet at feilen ligger hos meg på en eller annen måte.

 

Når det gjelder konfrontasjon, så har jeg ikke være for pågående, men spurt mennesker jeg mente jeg kunne stole på om de kunne fortelle meg hva konkret jeg gjør og sier feil, slik at jeg kan endre meg og passe inn. Har faktisk ikke hatt en eneste venn noen gang i løpet av livet, så har ikke erfaring med vennskap.

 

HI

 

Anonymous poster hash: add1d...c3e

Det kan hende du ville ha hatt nytte av gestaltterapi? Det er tidkrevende, men en virksom form for selvutvikling. Hverdagslige situasjoner eller store spørsmål, alt kan taes tak i der. Jeg lærte MYE av å gå til gestaltterapeut. Sluttet bl a med å la folk overkjøre meg, og ble mye mer klar over hva som er "meg og mine ømme tær og gamle ubearbeidede smerter", hva som er "situasjonen", hva som er "andres kjepphester og ømme tær" og hva som er fakta og rene formelle ting.

 

Anonymous poster hash: 59a8d...0fd

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg er også delvis vokst opp i en annen kultur med utenlandske foreldre (ikke så ulik norsk, men forskjellene merkes likevel).

Jeg forstod heller ikke hvorfor jeg sliter sosialt, helt til jeg begynte å se på hvem som faktisk har giddet å være litt venn med meg. Det viser seg at jeg ikke er så flink til å snakke om meg selv, og kan ikke fortelle morsomme historier, vitser, eller anekdoter. Jeg er ikke kjapp i replikken eller frekk-morsom. Jeg har alltid lært at man ikke skal fremheve seg selv sosialt. I tillegg var jeg ganske sjenert i barndommen og fikk aldri øvelse i å prate i en gruppe, slik poulære barn gjør. Alt dette resulterer i at jeg havner helt i bakgrunnen, sånn sosialt sett. Og de jeg er venner med, utnytter dette. Bruker meg som lyttemaskin, eller reserve-venn. Aldri første-valget.

Fordi her jeg bor (midt-Norge) er morsom humor og kjappe replikker hovedessensen i samtalene til folk. De som er sånn, blir alltid bedt med på alt, og har flust av venner som 'forguder' de på facebook. Til og med på jobben min blir de som har vittigheter og replikker på lur, alltid trukket fram som 'gledesspreder' og 'trivelig kollega'. Imens jeg tenker i mitt stille sinn at sånne folk ofte er litt slitsomme i lengden, og gjør meg usikker på meg selv. Ikke liker de rolige, alvorlige folk som meg heller. Jeg har lært, gjennom årene, å leve med at jeg ikke kommer til å bli festens midtpunkt. Jeg kommer aldri til å ha en venninne-gjeng som sitter og hylflirer av hverandre sine vittigheter. Men viktigst av alt; jeg kommer aldri til å prøve å forandre meg heller. Har gjort det nok oppigjennom, og det er ikke verdt det. Jeg er en god lytter og stiller opp for de vennene jeg har hatt/har, men det verdsettes ikke like mye som en sprudlende personlighet og vittig humor.. dessverre.

Jeg råder deg til å drite i de som ikke liker deg. Da mener jeg late som de ikke eksisterer. En rolig og avslappet væremåte, der du har fokus på de menneskene og de tingene du liker her i livet, vil på sikt trekke de rette vennene mot deg. Vær tålmodig - rolig, og tålmodig. Det har hjulpet meg, fordi i dag er jeg i det minste fornøyd med situasjonen min, i den grad at jeg vet at jeg gjør det beste for meg selv. At jeg ikke går på akkord med min personlighet for å tekkes andre.

 

Anonymous poster hash: e7a67...fdc

[Anonym bruker]

 

Jeg jobber i et stort konsern, så er vant til at andre tenker annerledes og at jeg ikke alltid har rett i alt. Er også godt øvd på å slippe andre til i diskusjon. På FAU-møtene er jeg mest tilbaketrukken og prater ikke mer enn andre. Vi jobber mye i team bestående av rundt 10 mennesker på jobben, der alle har forskjellige synspunkter, man må kunne diskutere saklig, og man kan rett som det er bli "overkjørt" av en ansatt med mer ansiennitet eller en person fra ledelsen, slik at man må utføre det man får beskjed om, selv om man er uenig. Jeg har full forståelse for at man argumenterer for sitt standpunkt, og må gi seg når noe med større akademisk vekt får gjennom sitt syn på saken. Er heller ikke kranglete og ufin. Men vet at feilen ligger hos meg på en eller annen måte.

 

Når det gjelder konfrontasjon, så har jeg ikke være for pågående, men spurt mennesker jeg mente jeg kunne stole på om de kunne fortelle meg hva konkret jeg gjør og sier feil, slik at jeg kan endre meg og passe inn. Har faktisk ikke hatt en eneste venn noen gang i løpet av livet, så har ikke erfaring med vennskap.

 

HI

 

Anonymous poster hash: add1d...c3e

Veldig trist å lese. Alle fortjener en venn. Jeg er ikke supersosial selv, men har noen venner. Problemet mitt, er at jeg ikke slipper dem ordentlig innpå meg. Trolig fordi jeg er redd for å bli såret. Fikk nok for mye kritikk hjemme i oppveksten, så sliter med selvbildet mitt.

Det er mange ensomme mennesker der ute. Nordmenn er ikke flinke til å slippe nye kontakter inn i livet sitt, dessverre.

Men jeg lurer på, hvordan er forholdet ditt med din mann? Er det bygget på vennskap?

 

Anonymous poster hash: 467bf...ff4

[Anonym bruker]

Føler med deg HI.

 

Fotballtrening med 6 åringen. Jeg kommer først, gutten springer rundt og leker seg. Jeg setter meg på benken som bruker å bli mest brukt. Smiler og sier hei til de andre mødrene, de sier hei. Går rett forbi meg og setter seg på neste benk. Da sitter alle på en benk, og jeg blir siten de alene. Jeg kommer først pga buss. Jeg er hyggeli, hjelpsom men ikke den som snakker høyest. Deltar i samtaler, når det passer seg. Har mange venner fra andre idrettsmiljøer, men sliter veldig med å forstår hvorfor de går fobi meg. Greit de kjenner hverandre fra tidligere, men de er jo frekt å utelate noen fra felleskapet når barna skal trene sammen.

Jeg vet de diskuterer dugnad etc... jeg får en forespørsel sendt via facebook ,senere på kvelden .

 

 

 

Anonymous poster hash: ebbbe...f9f