Det ene barnet vårt er så utrolig negativ...

[Anonym bruker]

Jeg er så sliten av den gutten.. Han vil ikke det og ikke det andre.. Uansett hva vi skal er det nei,nei, nei.. Han vil ikke dra til venner, men blir sur når broren drar til andre/ får besøk.

 

Er vi på tur vil han hjem. Maten er vond. Gaven er feil. Vannet er for kaldt. Osv osv.

 

Jeg er så dritt lei av å oppmuntre og være positiv, at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg er selv et veldig ja- menneske, som ser det positivitet det meste. Så jeg blir fullstendig gal av å ha en unge som ser feil og mangler ved absolutt alt!

 

Hva kan vi gjøre for å snu dette??

 

Anonymous poster hash: d879b...1e4

[Anonym bruker]

Jeg er så sliten av den gutten.. Han vil ikke det og ikke det andre.. Uansett hva vi skal er det nei,nei, nei.. Han vil ikke dra til venner, men blir sur når broren drar til andre/ får besøk.

 

Er vi på tur vil han hjem. Maten er vond. Gaven er feil. Vannet er for kaldt. Osv osv.

 

Jeg er så dritt lei av å oppmuntre og være positiv, at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg er selv et veldig ja- menneske, som ser det positivitet det meste. Så jeg blir fullstendig gal av å ha en unge som ser feil og mangler ved absolutt alt!

 

Hva kan vi gjøre for å snu dette??

 

Anonymous poster hash: d879b...1e4

Kanskje dere trenger en motvekt til alt det positive? Dere kan være litt slitsomme innimellom 😜.

 

Du kan i alle fall prøve å slutte å være positiv på hans vegne. La han holde på. Virker han til å ha det fint i livet, eller kan det være noe som plager han?

 

 

 

Anonymous poster hash: 2413f...0c7

[Anonym bruker]

Han syns sikkert det er like slitsomt at du er positiv til alt som du syns det er at han er negativ 😉

 

Anonymous poster hash: 2558f...c2a

[Anonym bruker]

Å, sånne mennesker som er "positive" er det verste jeg vet. De som later som om alt er bra og ikke klarer å forholde seg til en balansert virkelighet med gode ting og dårlige ting. Mannen min var sånn da vi møttes. Gjorde meg sprut negativ. Hakka gal. Han har slutta med det nå. Nå klarer han og være normal. Og da klarer jeg å være normal også.

 

Håper du ikke er sånn med sønnen din som sier "åååh, så heldig du var som slo deg nå. Da får du jo så fint arr! Heldiggrisen. Ikke gråt nå, trenger ikke være negativ." Satt litt på spissen kanskje, men du skjønner hva jeg mener... I så fall er det ikke rart om sønnen din er potte sur.

 

Anonymous poster hash: 39199...d83

[Anonym bruker]

Jeg er så sliten av den gutten.. Han vil ikke det og ikke det andre.. Uansett hva vi skal er det nei,nei, nei.. Han vil ikke dra til venner, men blir sur når broren drar til andre/ får besøk.

 

Er vi på tur vil han hjem. Maten er vond. Gaven er feil. Vannet er for kaldt. Osv osv.

 

Jeg er så dritt lei av å oppmuntre og være positiv, at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg er selv et veldig ja- menneske, som ser det positivitet det meste. Så jeg blir fullstendig gal av å ha en unge som ser feil og mangler ved absolutt alt!

 

Hva kan vi gjøre for å snu dette??

 

Anonymous poster hash: d879b...1e4

Har ikke lest alle svarene, og ikke fått med meg tilleggsopplysninger, men la meg gjette han er 9? +/-?

 

Korrigere, være positiv og vente til det går over?

 

Anonymous poster hash: cd6a5...a51

[Anonym bruker]

Broren min var sånn hele barndommen.

Som voksen er han kronisk depressiv.

 

Anonymous poster hash: e9d78...bdb

[Anonym bruker]

Min sønn har vært slik nesten hele livet. Forferdelig slitsomt, men i motsetning til HI er jeg selv (særlig i voksen alder) ikke den som er mest positiv heller. Veldig forsiktig av meg og alt må vurderes nøye før man prøver/bestemmer seg. Jeg blir nesten sliten av min manglende impulsivitet og evne til å ødelegge gleden ved å tenke negativt (før ferietur f.eks, jeg ødelegger mye ved og grue for at vi blir syk, enn om vi får bare stygt vær osv osv...) Men jeg er klar over at dette ikke er bra for meg og jobber med tankene mine,- og i følge barna mine så er jeg ikke negativ (sint og sur når det er for lite hjelp å få i huset jeg,- men ikke negativ.. ) så jeg oppfører meg ganske normalt rundt disse, det er mann og venner som får "syteskura"...

 

Men sønnen, herregud... Han er min pessimisme ganger 10..... Og vi prøver og prøver,- og jeg snakker om å tenke positiv, glede seg til ting,- men . Og har han hatt det kjempebra, så har han hatt det "Litt bra",- også kan han smile litt også MEN.... så kommer det en monolog om alt som skjedde som var mindre bra. Om ikke annet, så var det ANDRE som opplevde å slå seg, miste kakestykke eller få "dagen ødelagt",- og da er det ille for min sønn også...

 

Har snakket med helsesøster, lærere og foreldre til venner,- helsesøster mener vi ikke skal gjøre mer enn vi gjør, for både lærer og foreldre til venner synes gutten er veldig trivelig, høflig og lett og ha med å gjøre....... Og joda, han er det,- men.....Mulig jeg må si som "Admiral P"____Atsjo, jeg er allergisk mot negativitet...... Men det blir vel feil det også, da er jeg jo litt allergisk mot meg selv Tips og råd mottas med takk. Som sagt, helsesøster har etter samtale med ham og oss sagt at "det går bra":.... Jeg vet at gutten er smart, og at han evner å si og gjøre det andre forventer/vil han skal,- men jeg gjennomskuer det,- så derfor er det nok også meg det går utover, fordi han kan ikke lure meg.... Mulig fordi han er en "Minime":........

 

 

Anonymous poster hash: 28fc5...d70

[Anonym bruker]

Sånn er sønnen min også. Han blir 10 år senere i år. Det er helt vanvittig hvor mye den negativiteten suger energi ut av alle. Jeg har slutta å være positiv på hans vegne, fordi jeg vet det ikke har noen effekt. Søsteren er rake motsetningen og positiv til alt.

 

Det verste med å ha 2 så forskjellige barn er at det for oss som foreldre selvsagt er 10 ganger hyggeligere å ta med søsteren på ting, fordi hun setter SÅ utrolig stor pris på det og utviser glede herfra til evigheten og er så takknemlig for alt. Dette må vi selvsagt skjule og det er tøft. Det har ofte hendt at guttens dårlige humør og holdning har ført til at vi har droppet planlagte aktiviteter som igjen da går ut over søsteren hans som heller da ikke får være med i svømmehallen / gå på kino / dra til slalombakken en helg osv.

 

Det er også trist ettersom vi har veldig god økonomi og gutten har all verdens muligheter. Vi reiser mye, er på hytta mye, skiferier, usa-turer, skogsturer med overnatting i telt, fjellturer, vi har testa ut alt både de gratis aktivitetene ute i skog og mark og de dyreste feriene. Alt er like dritt iflg. gutten.

 

Så HI; jeg føler med deg. Hva mer kan vi gjøre? 

 

Vi har også vært igjennom en utredning hos ppt og bup i samråd med læreren på skolen fordi han slet der en periode. Dette har gått helt over og han ble erklært "helt normal" (ingen diagnoser) psykologen omtalte han som velformulert, snill, omtenksom og høflig.

 

Anonymous poster hash: 6b2e4...04d

[Anonym bruker]

 

Sånn er sønnen min også. Han blir 10 år senere i år. Det er helt vanvittig hvor mye den negativiteten suger energi ut av alle. Jeg har slutta å være positiv på hans vegne, fordi jeg vet det ikke har noen effekt. Søsteren er rake motsetningen og positiv til alt.

 

Det verste med å ha 2 så forskjellige barn er at det for oss som foreldre selvsagt er 10 ganger hyggeligere å ta med søsteren på ting, fordi hun setter SÅ utrolig stor pris på det og utviser glede herfra til evigheten og er så takknemlig for alt. Dette må vi selvsagt skjule og det er tøft. Det har ofte hendt at guttens dårlige humør og holdning har ført til at vi har droppet planlagte aktiviteter som igjen da går ut over søsteren hans som heller da ikke får være med i svømmehallen / gå på kino / dra til slalombakken en helg osv.

 

Det er også trist ettersom vi har veldig god økonomi og gutten har all verdens muligheter. Vi reiser mye, er på hytta mye, skiferier, usa-turer, skogsturer med overnatting i telt, fjellturer, vi har testa ut alt både de gratis aktivitetene ute i skog og mark og de dyreste feriene. Alt er like dritt iflg. gutten.

 

Så HI; jeg føler med deg. Hva mer kan vi gjøre?

 

Vi har også vært igjennom en utredning hos ppt og bup i samråd med læreren på skolen fordi han slet der en periode. Dette har gått helt over og han ble erklært "helt normal" (ingen diagnoser) psykologen omtalte han som velformulert, snill, omtenksom og høflig.

 

 

Anonymous poster hash: 6b2e4...04d

Stakkars jente.... Ikke rart hun er positiv tenker jeg, hun står jo på sidelinjen og ser at ting hun gleder seg til blir avlyst av grunner hun ikke kan noe for. Hun er vel redd for at hvis hun ikke er entusiastisk så får hun ikke oppleve noe. Dette må jo være drepen for søskenforholdet?

Ser dere synes det er koselig å ta med henne, jeg håper dere fortsetter med det! Såklart må dere jo fortsette å ta med broren innimellom og, og finne på ting med gutten alene, men jeg tenker at hun også må sees.

 

Anonymous poster hash: b1c06...779

[Anonym bruker]

Stakkars jente.... Ikke rart hun er positiv tenker jeg, hun står jo på sidelinjen og ser at ting hun gleder seg til blir avlyst av grunner hun ikke kan noe for. Hun er vel redd for at hvis hun ikke er entusiastisk så får hun ikke oppleve noe. Dette må jo være drepen for søskenforholdet?

Ser dere synes det er koselig å ta med henne, jeg håper dere fortsetter med det! Såklart må dere jo fortsette å ta med broren innimellom og, og finne på ting med gutten alene, men jeg tenker at hun også må sees.

 

Anonymous poster hash: b1c06...779

 

Jenta er positiv av natur og har vært sånn helt siden hun var lita (lenge før negativiteten til broren tok seg opp)

 

Det er ikke synd på henne altså, hun er med på veldig mye, men det er klart hun blir skuffet når vi avlyser ting pga broren sin oppførsel. Vi er veldig flinke til å finne på ting alene med begge. eks; så er far og sønn ute å kjører modellbil, ute på skogstur alene mens vi jenta og jeg finner på andre koselige ting alene og motsatt.

 

Anonymous poster hash: 6b2e4...04d

[Anonym bruker]

Har dere vurdert å søke hjelp og evt få han utredet? Kan jo være grunner han ikke kan noe for. Min ene datter er også veldig negativ til nesten alt. Utrolig slitsomt. Selv ting hun egentlig liker godt surmuler hun masse før vi skal gjøre, ødelegger stemningen som regel. Hun har asperger.

 

Anonymous poster hash: 40aa0...e3c

[Anonym bruker]

Har dere vurdert å søke hjelp og evt få han utredet? Kan jo være grunner han ikke kan noe for. Min ene datter er også veldig negativ til nesten alt. Utrolig slitsomt. Selv ting hun egentlig liker godt surmuler hun masse før vi skal gjøre, ødelegger stemningen som regel. Hun har asperger.

 

Anonymous poster hash: 40aa0...e3c

 

Det har jeg også, og jeg er også sånn. Dvs jeg surmuler ikke lenger nå som jeg er voksen da. Men inni hodet mitt tenker jeg mest på alt som kan gå galt. Det er noe med at det er vanskelig med ting som avviker fra de faste rutinene, og spesielt hvis det ikke går som man hadde tenkt. Da takler jeg det bedre hvis jeg er mest mulig forberedt på at det mest sannsynlig ikke gjør det.

 

Anonymous poster hash: 881b0...749

[Anonym bruker]

Min gutt på 12 år er ogsp kronisk hengehode for tiden, men han har ikke alltid vært det da og er egentlig lett å avlede. Han er ogsp veldig sosial og blid ute blant folk, så her regner jeg med det er puberteten som er årsaken og at det vil gli over.

 

Skjønnet din frustrasjon da, jeg har lyst til å filleriste gutten min noen ganger når gar går rundt her og ser ut som tusen sorger. Verste er at han har fått fotballen helt i halsen, som han har elsket i alle år

 

Hvor gammel er gutten din da? Jeg har jo hørt mange historier om gutter i pubertet, mutte og innesluttet, svarer med enstavelsesord osv. Det kommer jo sikkert i flere grader, kanskje din er ekstra hardt rammet?

 

Anonymous poster hash: aead6...f73

[Anonym bruker]

 

Sånn er sønnen min også. Han blir 10 år senere i år. Det er helt vanvittig hvor mye den negativiteten suger energi ut av alle. Jeg har slutta å være positiv på hans vegne, fordi jeg vet det ikke har noen effekt. Søsteren er rake motsetningen og positiv til alt.

 

Det verste med å ha 2 så forskjellige barn er at det for oss som foreldre selvsagt er 10 ganger hyggeligere å ta med søsteren på ting, fordi hun setter SÅ utrolig stor pris på det og utviser glede herfra til evigheten og er så takknemlig for alt. Dette må vi selvsagt skjule og det er tøft. Det har ofte hendt at guttens dårlige humør og holdning har ført til at vi har droppet planlagte aktiviteter som igjen da går ut over søsteren hans som heller da ikke får være med i svømmehallen / gå på kino / dra til slalombakken en helg osv.

 

Det er også trist ettersom vi har veldig god økonomi og gutten har all verdens muligheter. Vi reiser mye, er på hytta mye, skiferier, usa-turer, skogsturer med overnatting i telt, fjellturer, vi har testa ut alt både de gratis aktivitetene ute i skog og mark og de dyreste feriene. Alt er like dritt iflg. gutten.

 

Så HI; jeg føler med deg. Hva mer kan vi gjøre?

 

Vi har også vært igjennom en utredning hos ppt og bup i samråd med læreren på skolen fordi han slet der en periode. Dette har gått helt over og han ble erklært "helt normal" (ingen diagnoser) psykologen omtalte han som velformulert, snill, omtenksom og høflig.

 

 

Anonymous poster hash: 6b2e4...04d

Kanskje ta han med på en aktivitet som hjelper andre og som ikke er fokusert på at han skal ha det gøy? Være bøssebærer i innsamlingsaksjon, hjelpe noen som ikke har det så bra osv?

 

 

Anonymous poster hash: 527e4...3df

[Anonym bruker]

Kanskje ta han med på en aktivitet som hjelper andre og som ikke er fokusert på at han skal ha det gøy? Være bøssebærer i innsamlingsaksjon, hjelpe noen som ikke har det så bra osv?

 

 

Anonymous poster hash: 527e4...3df

 

Det har vi faktisk ikke gjort :-) Det skal jeg gjøre.

Jeg tror på en måte han forstår hvor heldig han er også, fordi han hadde med seg en kamerat i sommer når vi var på tur. Først gikk vi i skogen, så dro vi å fiska også fikk han og kameraten kjøre med en sånn liten båt vi har med påhengsmotor ( vi var med i båten altså) Selv da begynte han å klage og da sa kameraten - så heldig du er som alltid er på tur. Mamman min orker aldri å ta med meg på tur. og da slutta han jammen meg å klage ( for et par timer )

 

Anonymous poster hash: 6b2e4...04d

[Anonym bruker]

Jeg skrev lenger opp her,- og må si det er godt å høre at det finnes flere slike barn. Og selv om det virker ekstremt når vi skriver om "hverdagen", så virker det som at vi vet at det ikke er noe galt, eller noe diagnose med disse barna våre. Det er mye i hverdagen som er bra og selv om gutten min er sur og negativ så er han ikke "sorgtung" for å si det sånn. Han har en overutviklet empati og er hjelpsom og oppmerksom og har et "sterkt hode".

 

Det er vel heller det at jeg er bekymret for hvordan det KAN bli, om det stadig forverrer seg,- og han er ikke kommet i puberteten enda. 8 år, og har blitt gradvis mer sur/negativ fra 3-4 års alder....Eller, kanskje  puberteten er det som skal til for at han får annet i hodet?

 

Mest bekymret er jeg for hans alkoholdebut. Jeg frykter han får en veldig god opplevelse med den rus alkohol gir. Den avslappede følelsen, evnene til å sette tanker "På vent" og sortere de positive og nåtiden før alle "problem" som til vanlig surrer i hodet... Kjenner selv hvor godt alkohol kan gjøre, men mitt over snittet behov for full kontroll på det meste gjør at også her holder jeg igjen,- ikke med tanke på hvor ofte jeg drikker (blir gjerne et glass vin eller en øl eller litt mer hver helg), men at jeg ikke skal drikke så jeg kjenner det for jeg tør ikke risikere at jeg slipper meg for mye løs, eller mister kontroll dagen derpå om jeg "bommer på inntaket".... Men den følelsen den første, lille rusen gir...Ah. sukk... Den er som en liten "Orgasme" når man kjenner skuldrene senker seg,- tankene roer seg og man kan være til stede, fullt og helt med barna og kose seg med godis og noe moro på TV eller kortspill........Le med de, snakke med de og klare å HØRE hva de sier uten å tolke og lytte etter om alt er som de sier, samtidig som man irriterer seg over rotete og skitten hus, og bekymringene på jobben og logistikkplanlegging for kommende ukes aktiviteter... Men til tross for dette, så klarer jeg holde igjen og unngå overdrevent bruk... Men klarer sønnen min dette om han får det likedann med alkohol og pessimismen fortsetter???

 

(når jeg leser over så ser jeg jo VIRKELIG at mine evner til å ta sorger på forskudd ikke er oppdiktet i alle fall...Må nesten le nå.... )

Anonymous poster hash: 28fc5...d70

[Anonym bruker]

Istedenfor å prøve å være positiv, gi han streng beskjed om å slutte å sure seg og ødelegge stemingen for alle andre. Han kan sure seg i stillhet.

Anonymous poster hash: 49ab8...a8d

[Anonym bruker]

Kan det hende at gutten har et større behov for ro og alenetid en deg? Noen ganger kan det være en utfordring å finne en god blanse i familier der medlemmene har ulike behov i forhold til det å være sosial og det å ha alenetid.

Jeg har behov for noe tid for meg selv i hverdagen, tid til å bare være, uten å måtte ta hennsyn til andre. Jeg synes positive ja menneskerer er fantastiske å omgås, i passelige porsjoner, men det kan bli for mye. Hvis jeg ikkeklarer å finne tid til mine pusterom i hverdagen, så blirde positive ja menneskene veldig slitsomme. Ikke fordi det er noe galt med å være et positivt ja menneske, men fordi jeg på en måte mister meg selv litt, hvis jeg skal være sosial hele tiden. Da har jeg lett for å føle meg negativ.

 

Nå er jeg voksen, så jeg må selv ta ansvar for at jeg får de pusterommene jeg har behov for. Det er ikke alltid jeg får det til, og da må jeg ta meg kraftigsammen for ikke å la det gå ut over omverden. Som barn hadde jeg ikke muligheten til å styre hverdagen på samme måte, og var heller ikke like bevist på egne behov. Dermed var jeg periodevis sur og negativ uten at jeg egentlig forsto hvorfor selv. Når foreldrene mine da "svarte" med å være positive, og å prøve å muntre meg opp ved å få meg med på noe gøy, ble det hele bare verre. Men jeg forsto ikke selv hvorfor, og kunne derfor heller ikke forklare hva det var som gjorde meg så negativ. Det kan være vanskelig for et barn åforstå hvorfor en følelse kommer, og derfor umulig å forklare hva som egentlig er galt. 

 

Jeg ville prøvd å finne tid til å roe ned i hverdagen. Legg tilrette for aktiviteter han kan pusle med på egenhånd, som lego, puslespill, lesing tegning eller lignende, og sørg for at han får litt tid for seg selv. Jeg ville ikke gjort det tydelig for barna at dette var tilrettelegging i forhold til gutten. Heller sagt noe sånt som at "nå trenger jeg en pause, jeg setter meg her og leser litt, dere kan jo også finne dere hver deres bok? Eller noe annet å pusle med som ikke bråker? Så kan vi (putt inn positiv ja mennesket programmet for de neste timene) etterpå. I ukedagene ville jeg prøvd å innføre en sånn pause rett etter skoletid, og en til etter at middag og lekser var unnagjort. I helgene ville jeg lagt inn en pause minst hver fjerde time.Pausene trenger ikke være veldig lange, kanskje 10-15 minutter. I helgen, når familien er sammen hele dagen, ville jeg prøvd å legge inn vertfall en lengre pause, gjerne på minst en halv time. Så ville jeg latt det gå noen uker uten å gjøre noe annet i forhold til humøret til barnet, for å se om dette har noen effekt.

Anonymous poster hash: 48ae2...65e