Hjelpes meg, for en overreaksjon på meg!

[Den perfekte mor, påan igjen]

Selvbildet mitt er så som så, jeg er litt forknytt og har endel hemninger. Om jeg ser i speilet så ser jeg en ganske pen kropp, slank og muskuløs, med fine former. Men det er liksom ikke meg, og jeg klarer på ingen måte å vise at jeg synes kroppen min er OK. Jeg synes det er ubehagelig når kjæresten min ser på meg, og blir veldig ubekvem når han gir meg kompliment, jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dem.

 

Å høre kompliment via andre går helt fint, men personlig face to face blir for intimt. Sex liker jeg best i mørket, men nyter veldig greit med lyset på også, selv om jeg ikke klarer å fokusere like mye på nytelsen.

 

I dag satt vi og så på noen musikkvideoer, og i de fleste av dem er det lekre damer som beveger seg på sexy måter. Egentlig helt OK til vanlig, jeg synes også de er pene, og jeg vet at kroppen min ikke skiller seg ut fra deres. Jeg klarer bare ikke å være like avslappet og fremstå som like selvsikker. At andre mennesker ser på disse damene reagerer jeg ingenting på, men at kjæresten min gjorde det var ikke greit. Jeg føler meg "ikke god nok" og er redd han skal innse at jeg er for forknytt. Jeg ble rett og slett nesten litt sjalu?

 

Hvordan kan jeg jobbe med meg selv for å ikke ha det slik?

[Anonym bruker]

Jeg hadde det sånn før. Jeg har alltid vært ganske pen, kvikk i hodet og populær (sorry selvskryt), og det resulterte i at jeg bestandig følte meg truet. Jeg tror mye løsnet for meg da jeg innså at det vil alltid være noen som er penere enn meg, smartere enn meg, morsommere enn meg, hyggeligere enn meg, med finere kropp enn meg osv osv. Men at min kombinasjon, som tross alt er ganske bra, er jeg alene om. Og at det er den kombinasjonen mannen min har gått for.

 

Anonymous poster hash: b12a7...e51

[Anonym bruker]

I might not be perfect, but I'm Limited Edition 😂

 

Du er deg. Prøv om du klarer å ikke se på deg selv sammenlignet med andre, heller sammenlignet med deg selv. Kunne vært verre, kunne vært bedre. Men alt i alt veldig bra.

 

Anonymous poster hash: 7de54...0a7

[Den perfekte mor, påan igjen]

Det dere sier gir mening, og jeg vet at dere har rett... Jeg klarer bare ikke å overbevise hodet helt om det

[Anonym bruker]

Selvfølelse er vel noe som utvikles i barndommen? Og så utvikler man seg selvsagt og blir ofte litt mer selvsikker rundt 40-års alderen, men det grunnleggende henger igjen. Så jeg tror ikke det er lett å endre. Og å innse at man har et litt dårlig selvbilde og burde endre det forbedrer dessverre ikke selvbildet heller.

 

Uff, ikke mye hjelp fra meg er jeg redd. Jeg er født med godt selvbilde og har alltid hatt det.

 

Anonymous poster hash: e32f2...656

[Anonym bruker]

Selvfølelse er vel noe som utvikles i barndommen? Og så utvikler man seg selvsagt og blir ofte litt mer selvsikker rundt 40-års alderen, men det grunnleggende henger igjen. Så jeg tror ikke det er lett å endre. Og å innse at man har et litt dårlig selvbilde og burde endre det forbedrer dessverre ikke selvbildet heller.

 

Uff, ikke mye hjelp fra meg er jeg redd. Jeg er født med godt selvbilde og har alltid hatt det.

 

Anonymous poster hash: e32f2...656

 

Jeg tror du har mye rett i det med at godt selvbilde utvikles i barndommen. Likevel er jeg pga. egne erfaringer mer positiv til endringer enn det du er.

 

Jeg hadde det som Hi tidligere, var veldig forknytt, ville bare ha sex i mørket, eller under dynen hvis det var lyst. Trodde aldri på komplimenter - følte meg nesten dårligere etter komplimenter fordi jeg ikke trodde på dem. De krasjet jo fullstendig med hvordan jeg selv følte meg.

 

Det har tatt meg en del år, men jeg har snudd veldig. Blir nå glad for komplimenter, ingen problemer med å ha sex i dagslys å la en mann se meg i alle verdens stillinger, er lite forknytt.

 

Det har vært en prosess, men jeg har vært ganske bevisst på det hele tiden. Litt vanskelig å forklare kort, men skal prøve.

 

En ting jeg har gjort er å utfordre meg selv for å føle mestring. Har f.eks. gått fra å ha nærmest angst for å snakke for en forsamling / holde foredrag til å like det. Fra å være ødelagt i dager og uker før, så kan jeg nå glede meg. Kan fremdeles stress med det, men da er det fordi jeg stresser for å få til noe jeg er fornøyd med, bli ferdig osv. Og blir også nervøs rett før med litt ekstra hjertebank. Men ikke den lammende følelsen jeg hadde tidligere.

Begynte å tenke på hvordan jeg selv bedømte andre som f.eks. holdt foredrag. Var jeg stygg i tankene overfor dem? Mente jeg de ikke holdt mål på noe? Hang jeg meg opp i detaljer som kanskje ikke var perfekt? Syntes jeg at nervøsitet ødela alt de sa?

Jeg fant ut at jeg kunne svare nei på alle disse og lignende spørsmål. Tvert imot, jeg kunne ofte være ekstra rosende hvis noen f.eks. hadde vært nervøs og likevel fått frem budskapet sitt på en god måte.

Så fant jeg ut at når jeg - som var så negativ med "omtalen" av meg selv til meg selv - var så villig til å lete etter det positive i andre, så var det stor sjanse for at andre var på samme måte. Dvs. de ville nok være ganske så velvillig innstilt til det jeg gjorde også. Jeg kunne rose andre etterpå og mene det selv om jeg kanskje hadde sett noe som ikke var perfekt - så dermed bestemte jeg meg for å velge å tro på at tilbakemeldinger til meg også var oppriktig ment.

Men dette var bare et eksempel - jeg har gjort mange andre ting, jeg valgte å gå ut på byen noen ganger alene da jeg var singel. Noe som ville vært utenkelig tidligere. Fant ut at jeg overlevde og til og med kunne ha det hyggelig. For meg var det bare det å gjøre det som var viktig. Men ellers har jeg også gitt meg selv andre konkrete oppgaver som jeg skulle mestre. Var ikke god på slalom - da lærte jeg meg det. Kjempemorsom mestring. Hadde aldri greid å stå på vannski - fant noen som var god på å forklare og fikk det til.

For meg ligger det mye positivt i fysisk mestring. Det gir meg mye glede, og det gir meg også en bedre selvsikkerhet. Kroppen min kan, den mestrer.

 

Som person er jeg aldri falsk. Om jeg gir et kompliment så mener jeg det. Da fant jeg ut at jeg kan bruke det som utgangspunkt og bestemme meg for å velge å tro at andre er på samme måten, dvs. gir de meg et kompliment så er det fordi de oppriktig mener det. Til å begynne med var det vanskelig, men jeg bestemte meg for at selv om jeg ofte ikke kunne føle gleden over selve komplimentet, så greide jeg etter hvert å glede meg over at andre ønsket å være hyggelig mot meg. Etter hvert ble det lettere å ta imot et kompliment uten å føle meg "falsk", og i dag kan jeg ta imot et kompliment og kjenne ordentlig glede.

Jeg har bestemt meg for at det spiller ingen rolle at jeg er oppmerksom på mine egne skavanker - hvis en annen velger å fokusere på det som ER positivt, da velger jeg å gjøre det samme.

Spesielt det med komplimenter tror jeg mange damer kan slite med. Mange er så vant med å alltid rakke ned på seg selv og egne utseendemessige skavanker (reelle eller innbilte), at når noen gir et kompliment for en ting så minner vi oss selv på det vi selv mener er negativ ved utseendet.

F.eks. kunne en mann gi meg kompliment for mine "lange slanke ben" - i mitt hodet hørtes det tidligere ut som en vits, for jeg var fokusert på hvor brei lårene mine var, cellulittene og hårete legger (for selv om jeg hadde nybarberte legger så visste jo jeg hvordan de så ut når de vår hårete). Jeg innså at for hvert kompliment jeg fikk av andre så kom jeg med mange negative betegnelser på meg selv. Jeg hadde hatt en ubevisst veldig negativ dialog med meg selv.

Og den negative selv-dialogen bestemte jeg meg for å slutte med. Jeg nektet meg selv å ramse opp for meg selv alle skavanker jeg selv måtte mene jeg hadde.

Og etter hvert ble det lettere å ta imot komplimenter. For jeg tillot ikke lenger meg selv å snakke meg selv ned når jeg fikk komplimenter. Jeg lot komplimentene stå for seg selv. Og etter hvert så greide jeg å begynne å ta imot kompliment og føle oppriktig glede over dem.

 

Brukte litt av det samme når det kom til sex. Menn jeg var sammen med hadde valgt å være sammen med meg, ha sex med meg. Med svært få unntak har jeg også alltid hatt følelsen av at mennene har vært oppriktige, og de har vært oppmerksomme på meg under sexen. Når disse mennene kunne bli så tent av meg, hvorfor skulle jeg da ha komplekser for den kroppen han ble tent av og som han så tydelig viste ga ham glede? Så jeg begynte å utfordre meg selv der også. Jeg var begynt å bli lei av å være forknytt i senga også. Jeg valgte i noen år å fokusere på den jeg var sammen med, hadde sex med. Prøvde å se hva de mennene så i meg når vi hadde sex. Og litt etter litt greide jeg å se mye av det samme, og faktisk føle glede og stolthet over at det var nettopp jeg som greide å gjøre dem så tent. Jo mindre forknytt jeg ble, jo bedre ble det både for meg og de jeg var sammen med.

 

Dette er bare eksempler. Det har vært en prosess for meg, og jeg er sikkert ikke i mål. Jeg tror det alltid vil ligge en liten del av det jeg fikk inn i barndommen av følelse av å ikke være god nok. Men fra å være dominerende, så er den nå sjelden noe jeg legger merke til, det er mer at det kan dukke opp i enkeltsituasjoner. Skjer det så bruker jeg flere teknikker, minner meg selv på at jeg ikke har grunn til å snakke meg selv ned, at jeg velger å gjøre det motsatte.

Og jo bedre jeg har blitt på dette, jo lettere har det vært å gi litt f..... So what om jeg ikke er perfekt? Jeg er meg og jeg er god nok. Om noen mener jeg ikke er bra nok, da er det egentlig de som er helt feil for meg. Så så lenge noe er bra så skal i hvert fall ikke jeg ødelegge noe for meg selv eller andre ved å være unødvendig negativ til meg selv.

Det har blitt lettere å le av seg selv også, og det er befriende, for da gir man litt mer f... og henger seg ikke opp i negative ting, men velger å fokusere på det positive.

 

Hi - når det kommer til videoene dere så i dag. Du sier at du ikke greier å være like avslappet og fremstå like selvsikkert som damene på videoene. Husk at det dere ser på videoer eller film, det er ingen virkelighet. Alle disse damene ser temmelig normale ut når de våkner om morgenen. Men på film så har de hatt et stort team som har fikset garderobe, valgt ut klær som fremmer fordelene og skjuler ev. skavanker. De har proffe til å hjelpe dem å spille skuespill, lære dem å danse, lære dem holdning, de har personlige trenere. De har profesjonelle til å stelle hud, legge sminke, fikse hår og negler. De har profesjonelle som velger lyssetting for at de skal fremstå fra sine beste sider, de har profesjonelle som velger bildesnitt og vinkler for å fokusere på alle fordelene. I tillegg har de masse andre effekter de kan gjøre, de klipper helt bevisst for å selge et produkt. Det du ser er bare glansbildet. De er bare fantasier.

Hva har virkeligheten vært for mange av disse? Tenk på Marilyn Monroe, Miley Cyrus, Brittney Spears... har fremstått som frigjorte, avslappede og med maks selvtillit. Virkeligheten deres har vært veldig anderledes...

 

Så snu tankegangen din. Slutt å rakke ned på deg selv inni deg og bli mer bevisst på å jobbe med deg selv fremover. Om du føler det går sakte, eller du ikke får det til. Da ser du det bare som en del av en lang prosess, da blir enkeltepisoder bare en bagatell, men likevel noe som kan gi deg læring fremover.

 

Det er ingen konkurranse - for konkurransen har du allerede vunnet. Du har en kjærest du vil ha, en som vil ha deg, han valgte deg. Han kunne valgt mange andre, men han valgte deg. Du trenger ikke konkurrere med noen andre.

 

Anonymous poster hash: 29ade...52b

[Anonym bruker]

 

Jeg tror du har mye rett i det med at godt selvbilde utvikles i barndommen. Likevel er jeg pga. egne erfaringer mer positiv til endringer enn det du er.

 

Jeg hadde det som Hi tidligere, var veldig forknytt, ville bare ha sex i mørket, eller under dynen hvis det var lyst. Trodde aldri på komplimenter - følte meg nesten dårligere etter komplimenter fordi jeg ikke trodde på dem. De krasjet jo fullstendig med hvordan jeg selv følte meg.

 

Det har tatt meg en del år, men jeg har snudd veldig. Blir nå glad for komplimenter, ingen problemer med å ha sex i dagslys å la en mann se meg i alle verdens stillinger, er lite forknytt.

 

Det har vært en prosess, men jeg har vært ganske bevisst på det hele tiden. Litt vanskelig å forklare kort, men skal prøve.

 

En ting jeg har gjort er å utfordre meg selv for å føle mestring. Har f.eks. gått fra å ha nærmest angst for å snakke for en forsamling / holde foredrag til å like det. Fra å være ødelagt i dager og uker før, så kan jeg nå glede meg. Kan fremdeles stress med det, men da er det fordi jeg stresser for å få til noe jeg er fornøyd med, bli ferdig osv. Og blir også nervøs rett før med litt ekstra hjertebank. Men ikke den lammende følelsen jeg hadde tidligere.

Begynte å tenke på hvordan jeg selv bedømte andre som f.eks. holdt foredrag. Var jeg stygg i tankene overfor dem? Mente jeg de ikke holdt mål på noe? Hang jeg meg opp i detaljer som kanskje ikke var perfekt? Syntes jeg at nervøsitet ødela alt de sa?

Jeg fant ut at jeg kunne svare nei på alle disse og lignende spørsmål. Tvert imot, jeg kunne ofte være ekstra rosende hvis noen f.eks. hadde vært nervøs og likevel fått frem budskapet sitt på en god måte.

Så fant jeg ut at når jeg - som var så negativ med "omtalen" av meg selv til meg selv - var så villig til å lete etter det positive i andre, så var det stor sjanse for at andre var på samme måte. Dvs. de ville nok være ganske så velvillig innstilt til det jeg gjorde også. Jeg kunne rose andre etterpå og mene det selv om jeg kanskje hadde sett noe som ikke var perfekt - så dermed bestemte jeg meg for å velge å tro på at tilbakemeldinger til meg også var oppriktig ment.

Men dette var bare et eksempel - jeg har gjort mange andre ting, jeg valgte å gå ut på byen noen ganger alene da jeg var singel. Noe som ville vært utenkelig tidligere. Fant ut at jeg overlevde og til og med kunne ha det hyggelig. For meg var det bare det å gjøre det som var viktig. Men ellers har jeg også gitt meg selv andre konkrete oppgaver som jeg skulle mestre. Var ikke god på slalom - da lærte jeg meg det. Kjempemorsom mestring. Hadde aldri greid å stå på vannski - fant noen som var god på å forklare og fikk det til.

For meg ligger det mye positivt i fysisk mestring. Det gir meg mye glede, og det gir meg også en bedre selvsikkerhet. Kroppen min kan, den mestrer.

 

Som person er jeg aldri falsk. Om jeg gir et kompliment så mener jeg det. Da fant jeg ut at jeg kan bruke det som utgangspunkt og bestemme meg for å velge å tro at andre er på samme måten, dvs. gir de meg et kompliment så er det fordi de oppriktig mener det. Til å begynne med var det vanskelig, men jeg bestemte meg for at selv om jeg ofte ikke kunne føle gleden over selve komplimentet, så greide jeg etter hvert å glede meg over at andre ønsket å være hyggelig mot meg. Etter hvert ble det lettere å ta imot et kompliment uten å føle meg "falsk", og i dag kan jeg ta imot et kompliment og kjenne ordentlig glede.

Jeg har bestemt meg for at det spiller ingen rolle at jeg er oppmerksom på mine egne skavanker - hvis en annen velger å fokusere på det som ER positivt, da velger jeg å gjøre det samme.

Spesielt det med komplimenter tror jeg mange damer kan slite med. Mange er så vant med å alltid rakke ned på seg selv og egne utseendemessige skavanker (reelle eller innbilte), at når noen gir et kompliment for en ting så minner vi oss selv på det vi selv mener er negativ ved utseendet.

F.eks. kunne en mann gi meg kompliment for mine "lange slanke ben" - i mitt hodet hørtes det tidligere ut som en vits, for jeg var fokusert på hvor brei lårene mine var, cellulittene og hårete legger (for selv om jeg hadde nybarberte legger så visste jo jeg hvordan de så ut når de vår hårete). Jeg innså at for hvert kompliment jeg fikk av andre så kom jeg med mange negative betegnelser på meg selv. Jeg hadde hatt en ubevisst veldig negativ dialog med meg selv.

Og den negative selv-dialogen bestemte jeg meg for å slutte med. Jeg nektet meg selv å ramse opp for meg selv alle skavanker jeg selv måtte mene jeg hadde.

Og etter hvert ble det lettere å ta imot komplimenter. For jeg tillot ikke lenger meg selv å snakke meg selv ned når jeg fikk komplimenter. Jeg lot komplimentene stå for seg selv. Og etter hvert så greide jeg å begynne å ta imot kompliment og føle oppriktig glede over dem.

 

Brukte litt av det samme når det kom til sex. Menn jeg var sammen med hadde valgt å være sammen med meg, ha sex med meg. Med svært få unntak har jeg også alltid hatt følelsen av at mennene har vært oppriktige, og de har vært oppmerksomme på meg under sexen. Når disse mennene kunne bli så tent av meg, hvorfor skulle jeg da ha komplekser for den kroppen han ble tent av og som han så tydelig viste ga ham glede? Så jeg begynte å utfordre meg selv der også. Jeg var begynt å bli lei av å være forknytt i senga også. Jeg valgte i noen år å fokusere på den jeg var sammen med, hadde sex med. Prøvde å se hva de mennene så i meg når vi hadde sex. Og litt etter litt greide jeg å se mye av det samme, og faktisk føle glede og stolthet over at det var nettopp jeg som greide å gjøre dem så tent. Jo mindre forknytt jeg ble, jo bedre ble det både for meg og de jeg var sammen med.

 

Dette er bare eksempler. Det har vært en prosess for meg, og jeg er sikkert ikke i mål. Jeg tror det alltid vil ligge en liten del av det jeg fikk inn i barndommen av følelse av å ikke være god nok. Men fra å være dominerende, så er den nå sjelden noe jeg legger merke til, det er mer at det kan dukke opp i enkeltsituasjoner. Skjer det så bruker jeg flere teknikker, minner meg selv på at jeg ikke har grunn til å snakke meg selv ned, at jeg velger å gjøre det motsatte.

Og jo bedre jeg har blitt på dette, jo lettere har det vært å gi litt f..... So what om jeg ikke er perfekt? Jeg er meg og jeg er god nok. Om noen mener jeg ikke er bra nok, da er det egentlig de som er helt feil for meg. Så så lenge noe er bra så skal i hvert fall ikke jeg ødelegge noe for meg selv eller andre ved å være unødvendig negativ til meg selv.

Det har blitt lettere å le av seg selv også, og det er befriende, for da gir man litt mer f... og henger seg ikke opp i negative ting, men velger å fokusere på det positive.

 

Hi - når det kommer til videoene dere så i dag. Du sier at du ikke greier å være like avslappet og fremstå like selvsikkert som damene på videoene. Husk at det dere ser på videoer eller film, det er ingen virkelighet. Alle disse damene ser temmelig normale ut når de våkner om morgenen. Men på film så har de hatt et stort team som har fikset garderobe, valgt ut klær som fremmer fordelene og skjuler ev. skavanker. De har proffe til å hjelpe dem å spille skuespill, lære dem å danse, lære dem holdning, de har personlige trenere. De har profesjonelle til å stelle hud, legge sminke, fikse hår og negler. De har profesjonelle som velger lyssetting for at de skal fremstå fra sine beste sider, de har profesjonelle som velger bildesnitt og vinkler for å fokusere på alle fordelene. I tillegg har de masse andre effekter de kan gjøre, de klipper helt bevisst for å selge et produkt. Det du ser er bare glansbildet. De er bare fantasier.

Hva har virkeligheten vært for mange av disse? Tenk på Marilyn Monroe, Miley Cyrus, Brittney Spears... har fremstått som frigjorte, avslappede og med maks selvtillit. Virkeligheten deres har vært veldig anderledes...

 

Så snu tankegangen din. Slutt å rakke ned på deg selv inni deg og bli mer bevisst på å jobbe med deg selv fremover. Om du føler det går sakte, eller du ikke får det til. Da ser du det bare som en del av en lang prosess, da blir enkeltepisoder bare en bagatell, men likevel noe som kan gi deg læring fremover.

 

Det er ingen konkurranse - for konkurransen har du allerede vunnet. Du har en kjærest du vil ha, en som vil ha deg, han valgte deg. Han kunne valgt mange andre, men han valgte deg. Du trenger ikke konkurrere med noen andre.

 

Anonymous poster hash: 29ade...52b

Omg

 

Anonymous poster hash: 49515...d1a

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg tror du har mye rett i det med at godt selvbilde utvikles i barndommen. Likevel er jeg pga. egne erfaringer mer positiv til endringer enn det du er. Jeg hadde det som Hi tidligere, var veldig forknytt, ville bare ha sex i mørket, eller under dynen hvis det var lyst. Trodde aldri på komplimenter - følte meg nesten dårligere etter komplimenter fordi jeg ikke trodde på dem. De krasjet jo fullstendig med hvordan jeg selv følte meg. Det har tatt meg en del år, men jeg har snudd veldig. Blir nå glad for komplimenter, ingen problemer med å ha sex i dagslys å la en mann se meg i alle verdens stillinger, er lite forknytt. Det har vært en prosess, men jeg har vært ganske bevisst på det hele tiden. Litt vanskelig å forklare kort, men skal prøve. En ting jeg har gjort er å utfordre meg selv for å føle mestring. Har f.eks. gått fra å ha nærmest angst for å snakke for en forsamling / holde foredrag til å like det. Fra å være ødelagt i dager og uker før, så kan jeg nå glede meg. Kan fremdeles stress med det, men da er det fordi jeg stresser for å få til noe jeg er fornøyd med, bli ferdig osv. Og blir også nervøs rett før med litt ekstra hjertebank. Men ikke den lammende følelsen jeg hadde tidligere.Begynte å tenke på hvordan jeg selv bedømte andre som f.eks. holdt foredrag. Var jeg stygg i tankene overfor dem? Mente jeg de ikke holdt mål på noe? Hang jeg meg opp i detaljer som kanskje ikke var perfekt? Syntes jeg at nervøsitet ødela alt de sa?Jeg fant ut at jeg kunne svare nei på alle disse og lignende spørsmål. Tvert imot, jeg kunne ofte være ekstra rosende hvis noen f.eks. hadde vært nervøs og likevel fått frem budskapet sitt på en god måte.Så fant jeg ut at når jeg - som var så negativ med "omtalen" av meg selv til meg selv - var så villig til å lete etter det positive i andre, så var det stor sjanse for at andre var på samme måte. Dvs. de ville nok være ganske så velvillig innstilt til det jeg gjorde også. Jeg kunne rose andre etterpå og mene det selv om jeg kanskje hadde sett noe som ikke var perfekt - så dermed bestemte jeg meg for å velge å tro på at tilbakemeldinger til meg også var oppriktig ment.Men dette var bare et eksempel - jeg har gjort mange andre ting, jeg valgte å gå ut på byen noen ganger alene da jeg var singel. Noe som ville vært utenkelig tidligere. Fant ut at jeg overlevde og til og med kunne ha det hyggelig. For meg var det bare det å gjøre det som var viktig. Men ellers har jeg også gitt meg selv andre konkrete oppgaver som jeg skulle mestre. Var ikke god på slalom - da lærte jeg meg det. Kjempemorsom mestring. Hadde aldri greid å stå på vannski - fant noen som var god på å forklare og fikk det til.For meg ligger det mye positivt i fysisk mestring. Det gir meg mye glede, og det gir meg også en bedre selvsikkerhet. Kroppen min kan, den mestrer. Som person er jeg aldri falsk. Om jeg gir et kompliment så mener jeg det. Da fant jeg ut at jeg kan bruke det som utgangspunkt og bestemme meg for å velge å tro at andre er på samme måten, dvs. gir de meg et kompliment så er det fordi de oppriktig mener det. Til å begynne med var det vanskelig, men jeg bestemte meg for at selv om jeg ofte ikke kunne føle gleden over selve komplimentet, så greide jeg etter hvert å glede meg over at andre ønsket å være hyggelig mot meg. Etter hvert ble det lettere å ta imot et kompliment uten å føle meg "falsk", og i dag kan jeg ta imot et kompliment og kjenne ordentlig glede.Jeg har bestemt meg for at det spiller ingen rolle at jeg er oppmerksom på mine egne skavanker - hvis en annen velger å fokusere på det som ER positivt, da velger jeg å gjøre det samme.Spesielt det med komplimenter tror jeg mange damer kan slite med. Mange er så vant med å alltid rakke ned på seg selv og egne utseendemessige skavanker (reelle eller innbilte), at når noen gir et kompliment for en ting så minner vi oss selv på det vi selv mener er negativ ved utseendet.F.eks. kunne en mann gi meg kompliment for mine "lange slanke ben" - i mitt hodet hørtes det tidligere ut som en vits, for jeg var fokusert på hvor brei lårene mine var, cellulittene og hårete legger (for selv om jeg hadde nybarberte legger så visste jo jeg hvordan de så ut når de vår hårete). Jeg innså at for hvert kompliment jeg fikk av andre så kom jeg med mange negative betegnelser på meg selv. Jeg hadde hatt en ubevisst veldig negativ dialog med meg selv.Og den negative selv-dialogen bestemte jeg meg for å slutte med. Jeg nektet meg selv å ramse opp for meg selv alle skavanker jeg selv måtte mene jeg hadde.Og etter hvert ble det lettere å ta imot komplimenter. For jeg tillot ikke lenger meg selv å snakke meg selv ned når jeg fikk komplimenter. Jeg lot komplimentene stå for seg selv. Og etter hvert så greide jeg å begynne å ta imot kompliment og føle oppriktig glede over dem. Brukte litt av det samme når det kom til sex. Menn jeg var sammen med hadde valgt å være sammen med meg, ha sex med meg. Med svært få unntak har jeg også alltid hatt følelsen av at mennene har vært oppriktige, og de har vært oppmerksomme på meg under sexen. Når disse mennene kunne bli så tent av meg, hvorfor skulle jeg da ha komplekser for den kroppen han ble tent av og som han så tydelig viste ga ham glede? Så jeg begynte å utfordre meg selv der også. Jeg var begynt å bli lei av å være forknytt i senga også. Jeg valgte i noen år å fokusere på den jeg var sammen med, hadde sex med. Prøvde å se hva de mennene så i meg når vi hadde sex. Og litt etter litt greide jeg å se mye av det samme, og faktisk føle glede og stolthet over at det var nettopp jeg som greide å gjøre dem så tent. Jo mindre forknytt jeg ble, jo bedre ble det både for meg og de jeg var sammen med. Dette er bare eksempler. Det har vært en prosess for meg, og jeg er sikkert ikke i mål. Jeg tror det alltid vil ligge en liten del av det jeg fikk inn i barndommen av følelse av å ikke være god nok. Men fra å være dominerende, så er den nå sjelden noe jeg legger merke til, det er mer at det kan dukke opp i enkeltsituasjoner. Skjer det så bruker jeg flere teknikker, minner meg selv på at jeg ikke har grunn til å snakke meg selv ned, at jeg velger å gjøre det motsatte.Og jo bedre jeg har blitt på dette, jo lettere har det vært å gi litt f..... So what om jeg ikke er perfekt? Jeg er meg og jeg er god nok. Om noen mener jeg ikke er bra nok, da er det egentlig de som er helt feil for meg. Så så lenge noe er bra så skal i hvert fall ikke jeg ødelegge noe for meg selv eller andre ved å være unødvendig negativ til meg selv.Det har blitt lettere å le av seg selv også, og det er befriende, for da gir man litt mer f... og henger seg ikke opp i negative ting, men velger å fokusere på det positive. Hi - når det kommer til videoene dere så i dag. Du sier at du ikke greier å være like avslappet og fremstå like selvsikkert som damene på videoene. Husk at det dere ser på videoer eller film, det er ingen virkelighet. Alle disse damene ser temmelig normale ut når de våkner om morgenen. Men på film så har de hatt et stort team som har fikset garderobe, valgt ut klær som fremmer fordelene og skjuler ev. skavanker. De har proffe til å hjelpe dem å spille skuespill, lære dem å danse, lære dem holdning, de har personlige trenere. De har profesjonelle til å stelle hud, legge sminke, fikse hår og negler. De har profesjonelle som velger lyssetting for at de skal fremstå fra sine beste sider, de har profesjonelle som velger bildesnitt og vinkler for å fokusere på alle fordelene. I tillegg har de masse andre effekter de kan gjøre, de klipper helt bevisst for å selge et produkt. Det du ser er bare glansbildet. De er bare fantasier.Hva har virkeligheten vært for mange av disse? Tenk på Marilyn Monroe, Miley Cyrus, Brittney Spears... har fremstått som frigjorte, avslappede og med maks selvtillit. Virkeligheten deres har vært veldig anderledes... Så snu tankegangen din. Slutt å rakke ned på deg selv inni deg og bli mer bevisst på å jobbe med deg selv fremover. Om du føler det går sakte, eller du ikke får det til. Da ser du det bare som en del av en lang prosess, da blir enkeltepisoder bare en bagatell, men likevel noe som kan gi deg læring fremover. Det er ingen konkurranse - for konkurransen har du allerede vunnet. Du har en kjærest du vil ha, en som vil ha deg, han valgte deg. Han kunne valgt mange andre, men han valgte deg. Du trenger ikke konkurrere med noen andre. Anonymous poster hash: 29ade...52b

Tusen takk for at du har brukt så mye tid på å hjelpe og gi råd til meg, det setter jeg veldig pris på! Jeg skal prøve noen av dine teknikker, og håpe de hjelper meg også.

[Anonym bruker]

Tusen takk for at du har brukt så mye tid på å hjelpe og gi råd til meg, det setter jeg veldig pris på! Jeg skal prøve noen av dine teknikker, og håpe de hjelper meg også.

 

Det viktigste er å bli bevisst og finne din måte å gjøre det på.

 

Ble langt svaret over, men synes ikke det er lett å forklare en lang og omfattende prosess på kort måte

 

Anonymous poster hash: 29ade...52b