Er så lei, er så utrolig dritt lei

[Anonym bruker]

av mannens depresjon og (i følge han selv) hans ødelagte barndom.

 

I natt har 10-åringen overnattingsbesøk. Det var mannen selv som foreslo det. Men han TAKLER DET IKKE!!! Han går og småkjefter på meg når de herjer litt, snakker sammen etter leggetid og sånn. Han skjønner ikke at det er en del av det å ha overnatting. Jeg vet, han fikk aldri ha overnattingsbesøk selv, men han må da for Guds skyld, la ungene våre få leve normalt for det om??!! Jeg blir gal!!

 

Han innrømmer at han periodevis er deprimert, men vil ikke motta hjelp. Han vil ikke til lege. Han vil ikke til samtaleterapi eller familievernkontoret. Han vil ikke, for han vet hva som er problemet. Detter det han unnskylder det med. Jeg merker at tålmodigheten min er oppbrukt...

 

Vi har vært sammen i nærmere 20 år. Jeg har alltid visst at han og svigermor har hatt et anstrengt forhold, men han er liksom i ferd med å bli lik henne???! Han regelrett klikker om jeg påpeker dette. Det blir mer og mer synlig. JEG ER SÅ LEI,,,!!!

 

Anonymous poster hash: 1c405...c21

[Anonym bruker]

Uten hjelp så blir det iallefall ikke bedre.

Var sammen med en lik mann i over 11 år, det ble nok tilslutt!

Han må enten velge å skaffe seg hjelp eller så er det opp til deg hvor mye du orker av dette, om du vil fortsette å leve slik. Det vil jo ikke bli bedre. Føler virkelig med deg! <3

Vet dette ikke var til hjelp for deg men jeg håper du finner utav det før det ødelegger deg også.

 

Anonymous poster hash: 363b2...7dc

[Anonym bruker]

Du må gi ham et ultimatum! Finn en måte for å si følgende:

"Hvis du ikke, for familiens skyld, tar tak i din egen psykiske helse, så kan vi ikke være sammen, for din depresjon smitter alle rundt deg. Det er ikke rettferdig at alle vi andre skal betale prisen, og du blir heller ikke friskere av at vi blir ulykkelige."

 

Jeg vet hvordan du har det, HI...

 

Anonymous poster hash: 028f6...241

[Anonym bruker]

Da er det definitivt på tide å stille ultimatum!

 

Synes nr. tre kom med et godt forslag til hva du kan si til ham.

Fortell ham også at det hjelper ikke at han vet hva problemet er når han ikke er villig til å gjøre noe for å bearbeide det og finne en vei ut av det. Han er voksen, da må han også begynne å ta ansvar for sin egen helse og slutte å skylde på barndommen. Barndommen hans kan aldri endres, det eneste som kan endres er hvordan han takler det i dag. For familiens skyld må han ta tak i det når dette går ut over både barna og kona.

 

Prøv også å få ham med på familievernkontoret slik at dere kan jobbe med forholdet i tillegg.

 

Og vil han ikke noe av dette... da har han valgt bort familien, tenker jeg, og det vil være bedre for deg og barna å leve mest uten ham.

Anonymous poster hash: 62068...68b

[Anonym bruker]

Herregud, er du gift med min mann??? Du har min fulle sympati. Jeg vet akkurat hvordan du har det dessverre....

 

Anonymous poster hash: c0861...165

[MJ<3]

Vet også hvordan du har det dessverre. Var sammen med en lik mann i 4 år. Vi hadde ikke felles barn, kun jeg som hadde barn. Han taklet rett og slett ikke vanlig oppførsel på barn og følte jeg gikk på nåler og måtte slukke branner før de hadde startet for å skåne han. Han også oppfordret til overnatting osv men ble så frustrert dersom de bråkte litt osv. Han hadde også en helt jævlig barndom, men ble da mer og mer lik sin egen stefar.

 

Han gikk til slutt til psykolog men det vi kom frem til i den prosessen var at det beste var å gjøre det slutt.

 

Dere har jo et annet utgangspunkt siden dere har felles barn, så jeg tror nok dere har en større sjans for å lykkes med terapi. Min ex ble aldri glad i barnet mitt og taklet dårlig rollen som stefar.

 

Håper det ordner seg for dere og at han kommer seg i terapi, for dette kan være ødeleggende for barndommen til deres barn også, slik det ble for han selv.

[Anonym bruker]

Jeg har barn med en lignende mann. Store issues etter egen barndom med mye kjeft, emosjonelle mangler osv. SÅ sint på faren sin for dette, men ser ikke hvor like han har blitt faren selv. Han VET også hva problemet er og trenger derfor ikke hjelp. Vi har snakket om dette mange ganger for det å vite hva problemet er, og det å gjøre noe med det, er to ulike ting. Han mener han "bare skal ta seg sammen", det blir ikke slik neste gang, nå VET han jo hva han ikke må gjøre osv. Vi holdt på i fem år, gikk bare i sirkler. Litt bedre etter utbrudd/sinne og oppvask rundt det, så sakte men sikkert tilbake i samme mønstre. Ungene begynte å bli usikre på han og jeg krevde at han skaffet hjelp. Nå bor vi hver for oss. Han har tatt i mot noe hjelp, men det gjenstår mye. Klart man ikke vil ha hjelp, da må man jo dykke ned i egne problemer som de nok har forsøkt å bagatellisere og feie under teppet i mange år. Nå får ikke faren her ha eldste før han tar i mot hjelp i form av veiledning/foreldrekurs. Så han har motvillig sagt ja til dette nå. Lykke til. Det er slitsomt å være i din situasjon også.

Anonymous poster hash: 833e9...6c8

[Anonym bruker]

Hvis han vet hva som er problemet, så får han løse det da???

 

Man går ikke til psykolog nødvendigvis for å finne ut hvorfor man ikke fungerer, men HVORDAN man kan fungere, selv om man har et problem.

 

Hvis man har et problem og ikke vil oppsøke hjelp, har man ikke rett til å klage og ihvertfall ikke la det gå utover andre og overføre problemet til videre. Da får man bite tenna sammen og tåle det.

 

Man må ikke alltid forstå seg ihjel på folk, still krav!

 

 

 

Anonymous poster hash: e6915...044

[Anonym bruker]

Takk for støtten damer, dere er så gode å ha!

 

Når jeg hører lykkelige unger som herjer, hører han urskrik og unormal oppførsel... Jeg kjenner at jeg overhode ikke tiltrekkes av han lengre, den siste uka føler jeg at jeg har gått på tå for å ikke provosere han...

 

Anonymous poster hash: 1c405...c21

[Anonym bruker]

Jeg har også en mann som slet psykisk med tvangstanker, angst og depresjoner. Var faktisk ufør pga diagnosen men han søkte hjelp og var gjennom flere uker i fjor med både utredning og behandling. Var beintøft men i dag 1 år etter endt behandling er han for første gang på 13 år medisinfri og jobber 50%. Målet er 100% jobb og slutt på uføretrygd. Så det er håp og det nytter med behandling men det krever vilje til endring og forståelse for at det må bli verre før det blir bedre.

Masse klemmer og sympati til deg. Jeg satte hardt mot hardt siden jeg ikke ville leve med en mann som druknet seg i sin egen elendighet. Vi har nå vært sammen i 8 år.

 

Anonymous poster hash: 6fb4a...8ab