Huff... Føler meg ensom 😩

[Anonym bruker]

Har kjæreste, vært sammen i nesten 2 år nå. Han har sitt barn 50 prosent og jeg mitt hele tiden bortsett fra annenhver helg.

 

Har vært på ferie sammen i sommer, og nå er vi tilbake i hverdagen, dvs at vi ses mye mindre enn vi har gjort i sommer. De ukene han ikke har datteren ses vi så og si hver kveld og han overnatter, men kommer gjerne sent da han har aktiviteter på ettermiddagen. Så har vi helger uten barn sammen.

 

Denne helgen har vi barna og igår spiste vi middag sammen alle sammen men overnattet ikke da det ikke er naturlig med barna og vi bor så nære. Idag har vi ikke vært sammen og det føles skikkelig trist å sitte helt alene etter barnet mitt har lagt seg en lørdags kveld.

 

Føler at jeg trenger mer tid med han enn han gjør med meg på en måte og det føles ikke spesielt gøy. Han er utrolig snill og verdens beste på alle måter og jeg tviler ikke på at han elsker meg, men vi har altså veldig forskjellige behov når det kommer til endel sånne ting.

 

Føler vi ikke er klar for å ta steget å flytte sammen heller, mtp barna og den belastningen det muligens vil bli for dem.

 

Hvordan tar jeg opp dette med han uten å virke needy? Må nødt til å gjøre det nå for dette eter meg opp...

 

 

 

Anonymous poster hash: 46381...665

[Anonym bruker]

Har kjæreste, vært sammen i nesten 2 år nå. Han har sitt barn 50 prosent og jeg mitt hele tiden bortsett fra annenhver helg.

 

Har vært på ferie sammen i sommer, og nå er vi tilbake i hverdagen, dvs at vi ses mye mindre enn vi har gjort i sommer. De ukene han ikke har datteren ses vi så og si hver kveld og han overnatter, men kommer gjerne sent da han har aktiviteter på ettermiddagen. Så har vi helger uten barn sammen.

 

Denne helgen har vi barna og igår spiste vi middag sammen alle sammen men overnattet ikke da det ikke er naturlig med barna og vi bor så nære. Idag har vi ikke vært sammen og det føles skikkelig trist å sitte helt alene etter barnet mitt har lagt seg en lørdags kveld.

 

Føler at jeg trenger mer tid med han enn han gjør med meg på en måte og det føles ikke spesielt gøy. Han er utrolig snill og verdens beste på alle måter og jeg tviler ikke på at han elsker meg, men vi har altså veldig forskjellige behov når det kommer til endel sånne ting.

 

Føler vi ikke er klar for å ta steget å flytte sammen heller, mtp barna og den belastningen det muligens vil bli for dem.

 

Hvordan tar jeg opp dette med han uten å virke needy? Må nødt til å gjøre det nå for dette eter meg opp...

 

 

 

Anonymous poster hash: 46381...665

Syns du skal tenke på dette som en fase.

Og skaff deg noe meningsfullt å gjøre på sånne kvelder, så du ikke begynner å se på alenetid som noe negativt! Alenetid er deilig!!!

 

Anonymous poster hash: 011ea...689

[Anonym bruker]

Hvorfor har dere ikke vært sammen i dag, da?

 

Dere har vært sammen to år. Da tenker jeg at det er naturlig å begynne å forberede å flytte sammen - eller gå hver til sitt hvis dere har for forskjellige behov for å være sammen.

 

Snakk med ham om hvordan du føler det og spør hva han tenker fremover.

Anonymous poster hash: 59967...2a1

[Anonym bruker]

 

Hvorfor har dere ikke vært sammen i dag, da?

 

Dere har vært sammen to år. Da tenker jeg at det er naturlig å begynne å forberede å flytte sammen - eller gå hver til sitt hvis dere har for forskjellige behov for å være sammen.

 

Snakk med ham om hvordan du føler det og spør hva han tenker fremover.

 

Anonymous poster hash: 59967...2a1

Greia er at det har fungert så bra frem til nå etter ferien.. Har vært deilig å bare kunne konsentrere seg om meg og mitt med lekser på mini og aktiviteter etc.

 

Men blitt litt godt vant nå i ferien tror jeg. Vi har snakket om å flytte sammen men har egentlig vært enige i å vente da vi omtrent er naboer og alt har fungert så bra!

 

Mulig jeg bare er inne i en fase nå og at det går seg til. Men må nok ta en prat om hvordan jeg føler det og se hva vi kommer frem til.

 

Føltes litt som et skritt frem og to tilbake etter å ha vært sammen hver dag i 2 måneder.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 46381...665

[Anonym bruker]

Greia er at det har fungert så bra frem til nå etter ferien.. Har vært deilig å bare kunne konsentrere seg om meg og mitt med lekser på mini og aktiviteter etc.

 

Men blitt litt godt vant nå i ferien tror jeg. Vi har snakket om å flytte sammen men har egentlig vært enige i å vente da vi omtrent er naboer og alt har fungert så bra!

 

Mulig jeg bare er inne i en fase nå og at det går seg til. Men må nok ta en prat om hvordan jeg føler det og se hva vi kommer frem til.

 

Føltes litt som et skritt frem og to tilbake etter å ha vært sammen hver dag i 2 måneder.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 46381...665

Vi var ikke sammen idag fordi vi begge gjorde aktiviteter på vår kant med barna og da kokte det bort. Han er opptatt av å gjøre ting litt alene med sitt barn, noe jeg har syntes (og fremdeles syns) har vært helt greit.

 

 

Anonymous poster hash: 46381...665

[Anonym bruker]

Det blir jo stor overgang fra å være sammen daglig i to måneder og så være mye mer fra hverandre. Det at du nå savner ham og ønsker mer tid med ham sier vel egentlig at du syntes det fungerte så bra i sommer da dere var sammen daglig at du ønsker å fortsette å være sammen såpass mye. Og i hverdagen så vil vel da samboerskap trolig være det som kan gjøre at dere kan være så mye sammen.

 

Noen kan få det til å fungere med særboerforhold, andre ikke. Du må finne ut hva som fungerer best for deg. Kanskje det også er enklere for deg hvis dere prater sammen og begynner å planlegge samboerskap, da vet du når det skal skje?

 

Håper dere finner ut av det - lykke til

Anonymous poster hash: 59967...2a1

[Anonym bruker]

 

Det blir jo stor overgang fra å være sammen daglig i to måneder og så være mye mer fra hverandre. Det at du nå savner ham og ønsker mer tid med ham sier vel egentlig at du syntes det fungerte så bra i sommer da dere var sammen daglig at du ønsker å fortsette å være sammen såpass mye. Og i hverdagen så vil vel da samboerskap trolig være det som kan gjøre at dere kan være så mye sammen.

 

Noen kan få det til å fungere med særboerforhold, andre ikke. Du må finne ut hva som fungerer best for deg. Kanskje det også er enklere for deg hvis dere prater sammen og begynner å planlegge samboerskap, da vet du når det skal skje?

 

Håper dere finner ut av det - lykke til

 

Anonymous poster hash: 59967...2a1

Takk for svar ❤️

 

Ja tenkte også på det, å foreslå å starte planleggingen. Er litt skummelt så det har liksom vært et tema vi har unngått litt, selv om vi stadig snakker om objekter til salgs i området. Jeg må iallefall snakke med han for om det skal være sånn her annenhver uke så kommer jeg ikke til å takle det.

 

Det er kanskje naturlig at det kommer til dette punktet 😊 Bare vi er der begge to så ville alt vært fint 😊

 

 

Anonymous poster hash: 46381...665

[Anonym bruker]

Jeg syns det er helt supert at dere setter barna først og ikke flytter sammen før det føles riktig for både dere og barna

 

Når det er sagt, har du ingen venninner du kunne vært sammen med i kveld? Eller lest en bok? Sett litt på tv og bare slappet av?

Selv om man er forelsket og savner kjæresten er det fortsatt viktig å kunne trives i eget selskap

 

Anonymous poster hash: 5abb9...93f

[Anonym bruker]

Jeg syns det er helt supert at dere setter barna først og ikke flytter sammen før det føles riktig for både dere og barna

 

Når det er sagt, har du ingen venninner du kunne vært sammen med i kveld? Eller lest en bok? Sett litt på tv og bare slappet av?

Selv om man er forelsket og savner kjæresten er det fortsatt viktig å kunne trives i eget selskap

 

Anonymous poster hash: 5abb9...93f

Jo jeg har jo det, det var bare ikke greia idag pluss at jeg hadde en "forventning" om at vi skulle være sammen på en måte, så kokte alt bort i kålen og jeg ble skuffa fordi han tilsynelatende koste seg i sitt eget selskap 😂 Huff det høres så teit og needy ut at det er litt kleint å skrive det.

 

Jeg har det med å få for meg ting og lage egne konklusjoner iblant, mens han mest sannsynlig ikke har tenkt på dette som noe stress og annet enn at vi bare fant på andre ting i dag.

 

Hjelpes... Ja, jeg må finne ut av dette her, håper det bare er en fase for jeg vil gjerne at det skal bli som det var, og at jeg kan kose meg med alenetiden som jeg har gjort tidligere ☺️

 

Anonymous poster hash: 46381...665