Jeg må jo bare gå..!

[Anonym bruker]

Jeg og samboeren har en datter på snart 1 år sammen. Etter fødselen har han endret personlighet. Jeg føler jeg har prøvd alt og senest nå igår meldte jeg oss på foreldrekurs. Men jeg tror virkelig ikke det er håp, jeg er så lei og sint av hele fyren. Idag skylder han på depresjon igjen, det gjorde han sist jeg sa at nok var nok og jeg vil gå også. Og da klarte alle rundt oss og overtale meg til å bli, hjelpe han og prøve enda hardere. Men jeg orker ikke ta alt ansvaret mer, orker ikke være den eneste voksne, orker ikke mase om hver eneste ting i hverdagen og jeg orker iallefall ikke å fortsette å våkne opp redd hver gang barnet vårt våkner før kl 08 fordi da vet jeg han blir sint. Jeg begynner å se at jeg lever med psykisk terror. Igår kjeftet han fordi jeg visstnok bråkte med vilje når jeg satte bestikk inn i oppvaskmaskinen. Jeg gjør alt hjemme, jeg har alt økonomisk ansvar og han sitter og spiller pc og er sur.

 

Han mener babyen vår skal sove til han mener hun skal våkne, at det er unormalt at unger våkner før 07.30 på morgenen, at hun er bortskjemt fordi jeg ikke lar henne ligge å skrike når jeg hører hun har det fælt. Han kjefter og smeller, mener jeg er verdens verste men han nekter og gå for han elsker meg jo. Jeg er så forbannet lei! Men så sitter jeg litt i knipa da, siden vi flyttet til en plass der jeg ikke har noe nettverk og jeg vet ikke om jeg har råd til å beholde huset vi leier. Datteren vår har akkurat begynt i barnehage og blitt trygg der, jeg har akkurat fått meg jobb her og vi begynner å trives godt så jeg vil ikke rive henne opp. Det er ikke noe annet å leie her (bygda) og om det var så har jeg ingen til å hjelpe meg med flytting osv så jeg vet ikke hvordan jeg skulle fått det til..Så jeg regner litt på om jeg rett og slett kan ha råd til å hive han ut og bli boende her alene. Hva kan jeg få dersom jeg blir alenemor?

Bidrag kan jeg nok se langt etter, han tjener lite og har veldig ustabile lønninger. Jeg tjener ca 380 000 i året, har utbetalt ca 20 000 i mnd og huset koster 9000 i mnd pluss strøm, kommunale avgifter (350,- pr mnd) internett og tv. Har i tillegg et lån på 90 000 på bilen som ikke er verd noe lenger siden samboeren har brukt den til pendling og påført den skade. Betaler 3300 i mnd på det lånet. Kan dere hjelpe meg og tenke klart og regne litt på dette? 

Anonymous poster hash: 3fc6f...e65

[Anonym bruker]

Hva med terapi for mannen før du går?

Er han deprimert så er det vanskelig å bare skjerpe seg.

Ikke gi opp så lett..

 

Anonymous poster hash: dd975...91f

[Anonym bruker]

Hva med terapi for mannen før du går?

Er han deprimert så er det vanskelig å bare skjerpe seg.

Ikke gi opp så lett..

 

Anonymous poster hash: dd975...91f

Vi har vært i terapi, jeg har betalt ned gjelden hans og vi flyttet for at han skulle få det bedre. Ordnet psykiatrisk hjelp til han, men han fulgte ikke opp. Han virker ikke deprimert ellers, bare når han ser at jeg virkelig ikke vil mer. Han vil ikke ta imot hjelp, han vil bare at jeg skal holde kjeft og gjøre alt mens han får sove lenge, jobbe lite, få lommepenger av meg og spille pc mens jeg tar all jobben med barnet vårt. Hadde jeg følt han var genuint deprimert og hadde ønske om å bli bedre ville jeg blitt. Nå er han i tillegg aggressiv mot barnet vårt og da må jeg bare stoppe dette her før det utvikler seg mer. Jeg har selv vært deprimert mange perioder tidligere (før jeg møtte han) og vet hvordan det er. Men jeg ba om hjelp og jobbet hardt med meg selv for å bli bedre, det er ikke han interessert i. HI

 

Anonymous poster hash: 3fc6f...e65

[the amazing spidermamma]

Det er ingen menneskerett å være drittsekk selv om man er deprimert.

 

Det er selvsagt vondt å være deprimert, men i det øyeblikket det brukes som unnskyldning for å få lov til å behandle andre stygt, da er det ikke depresjonen som er problemet.

[Anonym bruker]

Har totalt utgifter på 14500 pr mnd slik det er nå, men hvis han flytter ut vil det øke med ca 5000.Samtidig så vil jeg spare litt på å fjerne han fra forsikringen, redusere forsikringa på bilen siden den vil bli mindre kjørt, spare en del bompenger og jeg vil kanskje få redusert regning fra barnehagen? Samt dobbel barnetrygd. Kan jeg ha krav på overgangsstønad når jeg driver med omskolering og praksis i regi av Nav pga sykdom? Hadde jeg hatt råd til å bo her i to år til jeg er ferdig med omskolering og praksisen så hadde det vært nok. HI

Anonymous poster hash: 3fc6f...e65

[Anonym bruker]

du har nok Krav på bidrag, 2 barnetrygder, kanskje bostøtte, mindre i barnehageregning. Du får nok glatt igjen de 5000,- du taper.

Så hyv han ut fort som få

 

Anonymous poster hash: 50d6c...399

[Anonym bruker]

du har nok Krav på bidrag, 2 barnetrygder, kanskje bostøtte, mindre i barnehageregning. Du får nok glatt igjen de 5000,- du taper.

Så hyv han ut fort som få

 

Anonymous poster hash: 50d6c...399

Hvis jeg får igjen de 5000,- så klarer jeg meg fint, for jeg kommer til å spare veldig mye på både bensin og mat med han ute av huset. Strøm også. Og jeg har en del ting av inventar jeg betaler på som snart er nedbetalt så jeg får frigjort nesten en tusenlapp ekstra der også pr mnd. Åååh, jeg har så lyst til å klare dette! 

 

Anonymous poster hash: 3fc6f...e65

[Anonym bruker]

Han høres mest ut som en snylter. Kast han ut.

 

Anonymous poster hash: 3dfe3...f2f

[Anonym bruker]

Du kommer til og klare deg helt greit alene økonomisk

Stå på!

 

Anonymous poster hash: 3047c...62b

[Anonym bruker]

Tror du kommer til å klare deg økonomisk. Ville gjort det slutt nå. Du vil aldri føle deg lykkelig med denne mannen, han er ikke en gang en snill pappa. De fleste barn våkner før kl. 08.

 

Ønsker deg lykke til! Bestill time på fvk og få attest på at dere har hatt mekling. Så starter du nav-mølla.

 

Anonymous poster hash: 10ae2...9c5

[Anonym bruker]

Du kommer til og klare deg helt greit alene økonomisk

Stå på!

 

Anonymous poster hash: 3047c...62b

Det er det jeg er nervøs for. Jeg vil jo helst ikke bo meg ihjel, men vil ikke flytte med datteren min nå som hun endelig har funnet roen her heller. Om to år kan jeg kanskje få kjøpt meg noe selv, så da blir det mye mer stabilt. Håper jeg kan få det til å gå rundt med å fortsatt bo her frem til da, det hadde vært så praktisk nå som vi endelig er på plass og har ting på stell med bhg og praksisplass. HI 

 

Anonymous poster hash: 3fc6f...e65

[Anonym bruker]

Tror du kommer til å klare deg økonomisk. Ville gjort det slutt nå. Du vil aldri føle deg lykkelig med denne mannen, han er ikke en gang en snill pappa. De fleste barn våkner før kl. 08.

 

Ønsker deg lykke til! Bestill time på fvk og få attest på at dere har hatt mekling. Så starter du nav-mølla.

 

Anonymous poster hash: 10ae2...9c5

Jeg føler også det, jeg kjenner jo at alle gode følelser er borte og jeg går bare rundt og er sint og lei. Jeg tror jo det blir tungt å gå fra han, men helt ærlig så kan det umulig være noe særlig følelser igjen. Vi snakker knapt sammen, alt ender med krangel og at han roper og smeller dører uansett hva jeg gjør. Hadde han enda vært en god pappa så skulle jeg kanskje holdt ut, men han er blitt aggressiv mot henne og det kan jeg ikke leve med. Jeg vokste opp i et hjem med mye roping og krangling og sverget på at mine barn aldri skulle oppleve det, men gjett hva som skjedde. Jeg må bare gå..! Vi skal dit på samtale neste uke så jeg kan ta det opp da, jeg tørr egentlig ikke gjøre det slutt uten å forberede han mer og ha noen rundt oss for jeg vet ikke helt hva han kan finne på. HI

 

Anonymous poster hash: 3fc6f...e65

[Anonym bruker]

Det er ingen tvil, Hi. Du må gå.

 

Men tror det er lurt at du venter til du har vært i terapi neste uke.

 

Du sier at du ikke vet hva han kan finne på når du forteller ham at det er endelig slutt. Mener du da at du er redd han kan bli voldelig?

I så fall må du alliere deg med noen du kjenner, ev. også kontakte krisesenteret for rådgivning der for deg selv og også for å få hjelp. Er du redd han skal bli voldelig så bør du ha noen som står klar hvis du ikke gir tilbakemelding innen kort tid, ev. at personen er tilstede eller i nærheten.

Er det heller det at du er redd han skal gjøre noe med seg selv, da bør du kontakte hans familie og kanskje også hans fastlege og forberede dem på at dere går fra hverandre slik at disse ev. kan stille opp for ham.

 

Du sier at alle rundt dere har bedt deg prøve lenger hver gang du har ønsket å gå. Vet de hvor ille dere faktisk har det?

Hvis noen prøver å overtale deg igjen, da må du bare være sterk og stå imot. Spør dem direkte: "Ville du fortsatt å bo sammen med en mann som er aggressiv mot en 1-åring? Ville du fortsatt å bo sammen med en mann du hadde betalt ned gjelden til, som aldri bidrar med noe som helst praktisk, som bare er sur, vil spille pc, som krever lommepenger fordi han ikke gidder jobbe nok selv, som tross at du har hjulpet ham til å få hjelp for psyken ikke gidder følge opp behandlingen? Ville du bodd med en mann som begynner å bli voldelig? Ville du virkelig ha fortsatt å leve med en slik mann? Hvor mange sjanser ville du selv gitt en slik mann? Jeg har nå gitt ham xx antall muligheter til å ta imot hjelp og til å endre seg, men han vil ikke - hvor mange flere sjanser ville du gitt en slik mann? Husk at vi nå snakker om en mann som begynner å bli aggressiv mot en 1-åring?"

 

Bli direkte med dem! Og uansett hva de svarer, fortell dem at du ikke ville vært en ansvarlig mor om du fortsatte å bo sammen med en mann som er aggressiv mot barnet deres.

 

Snakk med noen rundt deg som du kan stole på og som vil hjelpe deg. Om de rundt ikke er rimelige, se om du har andre du kan be om hjelp. Kan hende du f.eks. har en god kollega som kan være villig til å stille opp for deg noen få kritiske dager når du gjør det slutt med mannen?

 

Og husk, hvis mannen blir voldelig eller truer deg med vold, da må du umiddelbart kontakte politiet - og anmelde ham.

 

Du høres reflektert ut, og du virker også så oppegående at du kommer til å greie deg! Du og barnet kommer til å greie dere mye bedre uten ham!

 

 

Anonymous poster hash: 214a8...4f3

[Anonym bruker]

Ville ikke nølt med å flytte nærmere venner/familie. Jeg skjønner at jenta nettopp har begynt i bhg, men da ville jeg heller hatt nettverk rundt meg i en slik periode. Jeg valgte det og angrer ikke.

 

Anonymous poster hash: 1b691...b9f

[Anonym bruker]

Om han ikke har bidragsevne får du bidragsforskudd fra nav, det er behovsprøvd, men du er under grensen med din lønn.

Du vil få dekket ca 70% av barnehageregningen.

Du vil få litt overgangsstønad, den avregnes mot lønnen din så du vil ikke få så mye, men noe får du.

Du får en ekstra barnetrygd.

 

Du kommer til å klare deg fint.

Anonymous poster hash: d4245...144

[Anonym bruker]

 

Har totalt utgifter på 14500 pr mnd slik det er nå, men hvis han flytter ut vil det øke med ca 5000.Samtidig så vil jeg spare litt på å fjerne han fra forsikringen, redusere forsikringa på bilen siden den vil bli mindre kjørt, spare en del bompenger og jeg vil kanskje få redusert regning fra barnehagen? Samt dobbel barnetrygd. Kan jeg ha krav på overgangsstønad når jeg driver med omskolering og praksis i regi av Nav pga sykdom? Hadde jeg hatt råd til å bo her i to år til jeg er ferdig med omskolering og praksisen så hadde det vært nok. HI

 

Anonymous poster hash: 3fc6f...e65

Tror det vil gå bra ja.

Husk du tjener penger som han ikke "bruker opp", og du kan få bidragsforskudd fra NAV hvis han har lav inntekt.

 

Kast han ut, og be om å få de pengene tilbake som du har betalt på HANS gjeld! Du kan få satt et tvangstrekk på lønna hans...

 

Anonymous poster hash: e9bff...bdf

[Anonym bruker]

 

Det er ingen tvil, Hi. Du må gå.

 

Men tror det er lurt at du venter til du har vært i terapi neste uke.

 

Du sier at du ikke vet hva han kan finne på når du forteller ham at det er endelig slutt. Mener du da at du er redd han kan bli voldelig?

I så fall må du alliere deg med noen du kjenner, ev. også kontakte krisesenteret for rådgivning der for deg selv og også for å få hjelp. Er du redd han skal bli voldelig så bør du ha noen som står klar hvis du ikke gir tilbakemelding innen kort tid, ev. at personen er tilstede eller i nærheten.

Er det heller det at du er redd han skal gjøre noe med seg selv, da bør du kontakte hans familie og kanskje også hans fastlege og forberede dem på at dere går fra hverandre slik at disse ev. kan stille opp for ham.

 

Du sier at alle rundt dere har bedt deg prøve lenger hver gang du har ønsket å gå. Vet de hvor ille dere faktisk har det?

Hvis noen prøver å overtale deg igjen, da må du bare være sterk og stå imot. Spør dem direkte: "Ville du fortsatt å bo sammen med en mann som er aggressiv mot en 1-åring? Ville du fortsatt å bo sammen med en mann du hadde betalt ned gjelden til, som aldri bidrar med noe som helst praktisk, som bare er sur, vil spille pc, som krever lommepenger fordi han ikke gidder jobbe nok selv, som tross at du har hjulpet ham til å få hjelp for psyken ikke gidder følge opp behandlingen? Ville du bodd med en mann som begynner å bli voldelig? Ville du virkelig ha fortsatt å leve med en slik mann? Hvor mange sjanser ville du selv gitt en slik mann? Jeg har nå gitt ham xx antall muligheter til å ta imot hjelp og til å endre seg, men han vil ikke - hvor mange flere sjanser ville du gitt en slik mann? Husk at vi nå snakker om en mann som begynner å bli aggressiv mot en 1-åring?"

 

Bli direkte med dem! Og uansett hva de svarer, fortell dem at du ikke ville vært en ansvarlig mor om du fortsatte å bo sammen med en mann som er aggressiv mot barnet deres.

 

Snakk med noen rundt deg som du kan stole på og som vil hjelpe deg. Om de rundt ikke er rimelige, se om du har andre du kan be om hjelp. Kan hende du f.eks. har en god kollega som kan være villig til å stille opp for deg noen få kritiske dager når du gjør det slutt med mannen?

 

Og husk, hvis mannen blir voldelig eller truer deg med vold, da må du umiddelbart kontakte politiet - og anmelde ham.

 

Du høres reflektert ut, og du virker også så oppegående at du kommer til å greie deg! Du og barnet kommer til å greie dere mye bedre uten ham!

 

 

 

Anonymous poster hash: 214a8...4f3

 

Jeg synes det er vanskelig å vite hvordan han vil reagere for han svinger så voldsomt i humøret. Jeg er ikke redd for at han skal bli voldelig, han har aldri vist tendenser til det tidligere, samtidig så har han fått et voldsomt aggressivt temperament selv om det er mest verbalt og smelling med dører osv. Jeg er en smule bekymret for psyken hans akkurat nå, for nå de siste par dagene har han vært langt nede. Han har dessverre ikke noe familie i nærheten og han har heller ingen venner akkurat nå siden han har distansert seg mye og vært fryktelig avhengig av meg. Jeg klarer meg uansett, jeg er ikke redd for det, tenker mest på det praktiske og hvordan jeg kan ta best mulig vare på datteren vår oppi dette.  De rundt meg som har overtalt meg til å bli har nok ombestemt seg nå, mamma var hos oss noen uker i sommer og fikk se det på nært hold hvor ille det var så hun støtter meg fult ut. Og denne gangen vet jeg bedre enn å høre på andre, jeg må gjøre dette for meg og datteren min ellers blir vi helt ødelagte alle sammen tilslutt. Jeg har kontaktet helsesøster her og fortalt henne hvordan ting ligger an, har også bestilt time til han hos fastlegen og skal ringe han på mandag for å forklare situasjonen.

 

Han ringte meg fra jobb tidligere ikveld og gråt på telefonen. Han har aldri grått før så lenge jeg har kjent han med unntak av da datteren vår ble født. Vi hadde en lang prat og han var veldig lei seg for oppførselen sin. Jeg forklarte da rolig og på en skikkelig måte at dette ikke kan fortsette og at vi må tenke på barnet vårt først og fremst. Han sier han skal ta imot all hjelp fra lege o.l nå og følge det opp og jeg har forklart at vi får ta en dag av gangen nå frem til vi skal i terapi neste gang og så se da hvordan vi skal gjøre det. Vi snakket også om at hvis dette ikke snur nå med en gang så må han flytte. Han var fryktelig lei seg, men forsto at jeg ikke orker mer av dette her. Så vi får se hvordan de neste dagene blir, men jeg er vel i bunn og grunn sikker på at dette ender i brudd. Tror ikke følelsene kan reddes, vi har prøvd for lenge. Men nå ser jeg jo at jeg kanskje kan klare å beholde huset og det er det viktigste akkurat nå, for meg og barnet vårt sin del. HI

 

Anonymous poster hash: 3fc6f...e65

[Anonym bruker]

Ville ikke nølt med å flytte nærmere venner/familie. Jeg skjønner at jenta nettopp har begynt i bhg, men da ville jeg heller hatt nettverk rundt meg i en slik periode. Jeg valgte det og angrer ikke.

 

Anonymous poster hash: 1b691...b9f

Jeg tenker å flytte nærmere venner når jeg er ferdig med omskoleringen, for jeg må bli her til jeg er ferdig med den siden jeg nå er i gang med studiene og har fått praksisplass. Å flytte nærmere familie er ikke et alternativ foreløpig iallefall, det er ganske stor avstand og vil være veldig ødeleggende for kontakten mellom far og datter. Skulle det bli nødvendig får jeg heller vurdere det senere. HI

 

Anonymous poster hash: 3fc6f...e65

[Anonym bruker]

 

Om han ikke har bidragsevne får du bidragsforskudd fra nav, det er behovsprøvd, men du er under grensen med din lønn.

Du vil få dekket ca 70% av barnehageregningen.

Du vil få litt overgangsstønad, den avregnes mot lønnen din så du vil ikke få så mye, men noe får du.

Du får en ekstra barnetrygd.

 

Du kommer til å klare deg fint.

 

Anonymous poster hash: d4245...144

 

Det høres positivt ut, burde klare å få det til å gå opp da. HI

 

Anonymous poster hash: 3fc6f...e65

[Anonym bruker]

Tror det vil gå bra ja.

Husk du tjener penger som han ikke "bruker opp", og du kan få bidragsforskudd fra NAV hvis han har lav inntekt.

 

Kast han ut, og be om å få de pengene tilbake som du har betalt på HANS gjeld! Du kan få satt et tvangstrekk på lønna hans...

 

Anonymous poster hash: e9bff...bdf

Ja, vil nok spare mye på å bli alene. Han vil nok betale meg tilbake (men om han evner å gjøre det er noe annet), men jeg tenker at i verste fall vil bidragsforskuddet dekke det jeg betaler pr mnd på lånet jeg tok opp for han så får jeg forsørge datteren min alene. Det skal jeg klare. Han vil nok absolutt gjøre opp for seg, men det hjelper lite når han ikke klarer å tjene nok og er elendig økonomisk. Regner med han havner utpå med inkasso og full pakke kjapt når jeg slutter å ha kontrollen på kontoen og utgiftene hans. HI

 

Anonymous poster hash: 3fc6f...e65

[Anonym bruker]

Uff, for en situasjon:( Høres ut som at han bare drar deprimert-kortet, og først og fremst er lat og egoistisk -kanskje noe ustabil, men kan bare være dårlig til å håndtere utfordringer/sinne. Men det er jo ikke noe jeg/folk her egentlig sikkert kan vite. Kanskje er han faktisk deprimert og derfor passiv og sint. Uansett kan jo ikke dette fortsette for deg og barnet ditt, om det er aldri så synd på han. Skal tre ha det vondt fordi én har det?

 

Jeg tror det er verre for barnet ditt å bo med en så ustabil og sint pappa og en mamma som ikke har det bra, og som risikerer å bli presset til det ytterste og utbrent selv, enn å begynne i en ny barnehage. Det vil også være positivt for henne å være nærmere andre trygge omsorgspersoner (ditt nettverk).

 

Håper det ordner seg for dere!

 

Anonymous poster hash: e17d0...994

[Anonym bruker]

Uff, for en situasjon:( Høres ut som at han bare drar deprimert-kortet, og først og fremst er lat og egoistisk -kanskje noe ustabil, men kan bare være dårlig til å håndtere utfordringer/sinne. Men det er jo ikke noe jeg/folk her egentlig sikkert kan vite. Kanskje er han faktisk deprimert og derfor passiv og sint. Uansett kan jo ikke dette fortsette for deg og barnet ditt, om det er aldri så synd på han. Skal tre ha det vondt fordi én har det?

 

Jeg tror det er verre for barnet ditt å bo med en så ustabil og sint pappa og en mamma som ikke har det bra, og som risikerer å bli presset til det ytterste og utbrent selv, enn å begynne i en ny barnehage. Det vil også være positivt for henne å være nærmere andre trygge omsorgspersoner (ditt nettverk).

 

Håper det ordner seg for dere!

 

Anonymous poster hash: e17d0...994

Ja, jeg vet ikke. Han virker generelt ikke veldig deprimert, men har noen dårlige dager innimellom. Men han er gjennomgående mye sint og veldig svingende i humøret. Har vært sånn siden hun ble født, tåler ingenting før han eksploderer. Hadde han anstrengt seg for å bli bedre og vist noe tegn til selvinnsikt ville jeg jo prøvd mer, men slik det er nå så stanger jeg bare hodet i veggen. Han lover bedring innimellom så går det et par dager så er det like ille igjen. Men vi hadde en god samtale ikveld så han vet hvor landet ligger og at jeg må gjøre det riktige for barnet vårt først og fremst. Han gråt, men jeg tror det gikk inn. Nå må jeg bare holde meg hard og gjennomføre når vi har vært i terapi neste gang. Hi

 

Anonymous poster hash: 3fc6f...e65

[Anonym bruker]

 

Jeg synes det er vanskelig å vite hvordan han vil reagere for han svinger så voldsomt i humøret. Jeg er ikke redd for at han skal bli voldelig, han har aldri vist tendenser til det tidligere, samtidig så har han fått et voldsomt aggressivt temperament selv om det er mest verbalt og smelling med dører osv. Jeg er en smule bekymret for psyken hans akkurat nå, for nå de siste par dagene har han vært langt nede. Han har dessverre ikke noe familie i nærheten og han har heller ingen venner akkurat nå siden han har distansert seg mye og vært fryktelig avhengig av meg. Jeg klarer meg uansett, jeg er ikke redd for det, tenker mest på det praktiske og hvordan jeg kan ta best mulig vare på datteren vår oppi dette.  De rundt meg som har overtalt meg til å bli har nok ombestemt seg nå, mamma var hos oss noen uker i sommer og fikk se det på nært hold hvor ille det var så hun støtter meg fult ut. Og denne gangen vet jeg bedre enn å høre på andre, jeg må gjøre dette for meg og datteren min ellers blir vi helt ødelagte alle sammen tilslutt. Jeg har kontaktet helsesøster her og fortalt henne hvordan ting ligger an, har også bestilt time til han hos fastlegen og skal ringe han på mandag for å forklare situasjonen.

 

Han ringte meg fra jobb tidligere ikveld og gråt på telefonen. Han har aldri grått før så lenge jeg har kjent han med unntak av da datteren vår ble født. Vi hadde en lang prat og han var veldig lei seg for oppførselen sin. Jeg forklarte da rolig og på en skikkelig måte at dette ikke kan fortsette og at vi må tenke på barnet vårt først og fremst. Han sier han skal ta imot all hjelp fra lege o.l nå og følge det opp og jeg har forklart at vi får ta en dag av gangen nå frem til vi skal i terapi neste gang og så se da hvordan vi skal gjøre det. Vi snakket også om at hvis dette ikke snur nå med en gang så må han flytte. Han var fryktelig lei seg, men forsto at jeg ikke orker mer av dette her. Så vi får se hvordan de neste dagene blir, men jeg er vel i bunn og grunn sikker på at dette ender i brudd. Tror ikke følelsene kan reddes, vi har prøvd for lenge. Men nå ser jeg jo at jeg kanskje kan klare å beholde huset og det er det viktigste akkurat nå, for meg og barnet vårt sin del. HI

 

Anonymous poster hash: 3fc6f...e65

 

 

Høres ut som om du gjør dette på en best mulig måte. Veldig bra du har bestilt legetime til ham og at du skal ringe fastlegen.

Du hjelper ham mye, og det er du tydeligvis også gjort tidligere.

 

Det er jo tydelig at han ikke er psykisk stabil, og at han ikke har det bra. Forhåpentligvis vil han følge opp behandling heretter, for sin egen del og for sin datters del. Følger han opp behandling så er det jo håp for at han kan få det godt igjen med seg selv.

 

Det virker som om du har gjort det du kan, så jeg tror du gjør det riktige ved å fokusere på deg selv og datteren deres nå.

Fokuser på et best mulig samarbeid med ham fremover, og forsikre ham om at han ikke mister datteren selv om dere flytter fra hverandre.

 

Ønsker deg masse lykke til videre!

 

Anonymous poster hash: 214a8...4f3

[Anonym bruker]

 

Høres ut som om du gjør dette på en best mulig måte. Veldig bra du har bestilt legetime til ham og at du skal ringe fastlegen.

Du hjelper ham mye, og det er du tydeligvis også gjort tidligere.

 

Det er jo tydelig at han ikke er psykisk stabil, og at han ikke har det bra. Forhåpentligvis vil han følge opp behandling heretter, for sin egen del og for sin datters del. Følger han opp behandling så er det jo håp for at han kan få det godt igjen med seg selv.

 

Det virker som om du har gjort det du kan, så jeg tror du gjør det riktige ved å fokusere på deg selv og datteren deres nå.

Fokuser på et best mulig samarbeid med ham fremover, og forsikre ham om at han ikke mister datteren selv om dere flytter fra hverandre.

 

Ønsker deg masse lykke til videre!

 

Anonymous poster hash: 214a8...4f3

 

Ja, jeg håper virkelig det. Jeg vil jo at han skal ha det bra. Han har gitt meg det mest fantastiske i verden og det vil jeg alltid være takknemlig for så jeg vil jo gjerne hjelpe han om jeg kan. Og jeg vil ikke ødelegge for han og datteren vår dersom han er i stand til å ta vare på henne så jeg vil gjøre det jeg kan for at de skal få et godt forhold. Jeg vet at han ikke kommer til å ville ha mer en standard samvær for han ser jo selv at han ikke takler det, pr nå iallefall. Uff, vi får se hvordan det blir, tungt dette her. 

 

Takk for lykkeønskninger, det vil nok gå bra HI

 

Anonymous poster hash: 3fc6f...e65