Mannen min vil ikke!

[Anonym bruker]

Jeg vil skilles og tok etter lang tid endelig opp den vonde samtalen med min mann. Han ble så satt ut, helt sjokkert! Jeg har selv trodd etter slik vi har hatt det den siste tiden at han ville føle seg lettet, men han ser saken fra en helt annen side. Jeg sitter her med følelsen av at forholdet vårt er dødt, noe det har vært lenge. Vi er likegyldige til hverandre, null sex og kun fokus på vårt felles barn.

 

 

Så når jeg endelig hadde fått fortalt hvordan jeg følte det og fortalte at vi kanskje begge trengte en ny start satt han bare der, lamslått og trist. Jeg ble selvsagt veldig lei meg selv, for jeg er jo glad i han. Han er jo pappa til barnet mitt og vil alltid være en del av livet mitt. Men når han ikke ser problemene vi har mener jeg at vi virkelig er på to forskjellige planeter i forholdet. Vi har prøvd flere ganger å piffe det opp, men med dårlig kommunikasjon funker det svært dårlig.

 

Jeg sitter igjen med følelsen av at jeg er verdens verste og mest egoistiske kvinne. Men jeg trenger en ny start og tid for meg selv. Vi har rett og slett sklidd fra hverandre men han ser det ikke.

 

 

Hva gjør jeg? Skal jeg ta hensyn til hans følelser og holde ut likevel?

 

Vi ble enige om å tenke litt i noen dager før vi ble enige men, vi kan jo ikke bli enige om han ikke vil.

 

Vi er ikke kjæresterer lengre kun to venner som bor sammen med et felles barn.

 

 

Har så mange tanker og hadde på forhånd allerede bestemt meg, men nå er det nesten så jeg ikke tørr å gjennomføre det fordi han ble så satt ut.

 

 

Trenger noen nøytrale synspunkt og evt erfaring fra andre som har hvert igjennom det samme.

 

Anonymous poster hash: 9debb...d1e

[Anonym bruker]

Han vet vel også at dere ikke har sex? Eller at dere ikke har en nærhet?

Hva sa han til det?

Anonymous poster hash: 850f8...6f4

[Anonym bruker]

Har dere vært i familieterapi? Vi går og der har hjulpet oss masse!

 

Anonymous poster hash: a96a4...975

[Anonym bruker]

Nei. Men vi har gått til rus-terapi sammen fordi han har hatt litt problemer med alkohol gjennom årene.

 

Jeg har brukt så lang tid på å bestemme meg og var fast bestemt på hva jeg vil og nå falt alt bare sammen. Det er vel ingen vits med terapi når jeg ikke vil mer?

Nei, det er sant. Tror begge må ville det hvis terapi skal hjelpe.

 

Anonymous poster hash: a96a4...975

[Anonym bruker]

Har ikke dere akkurat prøvd å bli gravide i sommer?

Altså da kan jeg forstå at mannen din blir både sjokkert og føler kanskje at det er en dårlig vits?

 

Anonymous poster hash: cfcfd...21f

[Anonym bruker]

Nå vet ikke vi som har hendt i forholdet her, verken i forhold til graviditet eller ikke. Så jeg syntes ikke vi skal dømme noen.

 

Det beste her vil nok at du og mannen din får pratet ut skikkelig før dere bestemmer dere for noe videre tiltak.

 

Anonymous poster hash: 9debb...d1e

[Anonym bruker]

Jeg dømmer ikke.

Det fremkommer bare som rart at han ikke vil ha sex og det er en av hovedgrunnene. Kan det være at prøvingen på et barn uten resultater har gått hardt inn på dere begge to? Er han bekymret at han som det er noe galt men tør ikke å fortelle det?

 

For meg, så burde det jo være følelser til stede om man velger å prøve og få et nytt barn til verden. Da er det merkelig om de bare kan fordufte på noen måneder.

 

Anonymous poster hash: cfcfd...21f

[Anonym bruker]

Det er akkurat som at jeg skrev dette for to helger siden. Jeg klarte ikke å holde tilbake lenger og brøt ut med at jeg må flytte ut. Han visste det egentlig fordi han har sett at jeg søker etter noe å leie. Han sa han forstod meg, men i de to ukene siden jeg sa det, har han vekslet med å forstå meg og å prøve å finne andre grunner enn han selv. Han har ikke gjort en dritt siden vi fikk barn for 4 år siden. Jeg har hatt lyst til å bryte ut i 2 år nå og det er lenge å gå for psyken sin skyld. Nå hadde jeg tatt et valg og dagen etterpå bryter han sammen i gråt. Han begynner å prate om hvor stolt og glad han var i oss. Han har jo aldri vist det for oss? Så kom han med et forslag om å prøve å bo noen måneder hver for oss for barnas skyld. Jeg føler han dro meg ned enda en gang! Føler nå når jeg prøver å fikse noe å leie, at han fremdeles bestemmer over valget mitt. Han vil kun at jeg skal bo i gåavstand, men det er ikke en eneste leilighet eller noe å leie oppå her og det har det ikke vært på 6 mnd...

 

Anonymous poster hash: af0cb...dda

[Anonym bruker]

Vi ble enige for ca en mnd siden av at det å få flere barn bare var et desperat forsøk på holde oss sammen, holde oss opptatte slik at vi ikke ser hvordan tilværelsen sammen egentlig er. Dette spiller egentlig ingen rolle, for det var ikke det jeg lurte på. Men forstår jo hvorfor dere spør.

 

Vi har hele tiden hatt prosjekter på gang, slik at vi slipper å tenke og føle på hvordan ting egentlig er. 

Vi har jo vært sammen i mange år og ble sammen i veldig ung alder. Han har ved flere anledninger fortalt at han syntes jeg har forandret meg og at vi ikke lengre er de samme personene. Og han har oppført seg merkverdig rar i det siste, derfor trodde jeg han ville bli lettet når jeg først turte å ta opp samtalen. 

 

 

Jeg sa også at vi kunne prøve å bare bo sammen som venner, se hvordan det går. Men han er svært dårlig til å kommunisere og blir veldig innesluttet. 

Anonymous poster hash: 9debb...d1e

[Anonym bruker]

Men du hi.

Å være i et forhold betyr ikke at man til enhver tid flyter rundt på en rosa sky og forguder hverandre. Slik du beskriver det, høres det ut som hverdagen har kommet til dere.

Snakker dere sammen? Har dere virkelig prøvd? Hva med å finne en barnevakt, og gå ut og spise en kveld? Tips til hverdagen er å se på hverandre, gi hverandre et lite smil. Prøv å få frem det beste i han. Gi han en impulsiv bamseklem. Hold hverandre. Lytt til hva han har å fortelle. Og så vil sexen komme tilbake etterhvert.

 

Jeg syns ikke det høres ut som dere er ferdige. I mine ører tar du en forhastet beslutning, og det tror jeg mannen din føler og. Lykke til.

 

 

 

Anonymous poster hash: 2d351...cae

[Anonym bruker]

Nei, det med at vi ikke flyr på en rosa sky er jeg fullstendig klar over. Men det er så mye mer som ligger bak og jeg har prøvd ved flere anledninger å ta det opp men han er ikke interessert i å høre på meg. Når man gjør alt alene og han bare gjør akkurat som han vil føler man til slutt at man klarer seg bedre alene. Det er jo alledeles ikke slutt enda, for han sa når vi la oss i går at han ville gjøre alt for å holde oss sammen. Ikke vet jeg om det er positivt eller negativt. 

 

Man blir jo veldig forvirret og fokuserer veldig på det negative også når man er trist og drittlei.

Anonymous poster hash: 9debb...d1e

[Anonym bruker]

 

Nei, det med at vi ikke flyr på en rosa sky er jeg fullstendig klar over. Men det er så mye mer som ligger bak og jeg har prøvd ved flere anledninger å ta det opp men han er ikke interessert i å høre på meg. Når man gjør alt alene og han bare gjør akkurat som han vil føler man til slutt at man klarer seg bedre alene. Det er jo alledeles ikke slutt enda, for han sa når vi la oss i går at han ville gjøre alt for å holde oss sammen. Ikke vet jeg om det er positivt eller negativt.

 

Man blir jo veldig forvirret og fokuserer veldig på det negative også når man er trist og drittlei.

 

Anonymous poster hash: 9debb...d1e

Å komme etter 4 år og si han er glad i deg, stolt osv - altså, er ikke det bare utrolig billig? Skal et vakkert ord hvert 4.år være dét du baserer livet og trivselen på?

 

Hadde ikke orket mer. Du har bedt om en endring i to år. Når han endelig ser at du mente alvor, da er han plutselig sååååå glad i deg. Hvorfor oppførte han seg dårlig de to årene du ba om å få lov til å trives? Elsker han deg virkelig "nok" da?

 

Anonymous poster hash: 95660...f48

[Anonym bruker]

Mennesker er forskjellige, noen er flinke til å uttrykke følelser, noen er bevisste på hva de sier, gjør, utstråler og hvordan det påvirker andre. Andre har bare ikke peiling, med mindre de blir gjort oppmerksomme på hvordan det de gjør (eller ikke gjør) påvirker andre. Man kan elske noen høyt uten å være bevisst på at man må vise det.. Kanskje mannen din tilhører den siste gruppen? Gå gjerne i terapi, som noen over her foreslår. Kanskje han også har behov for eller nytte av noen timer alene hos psykolog for å lære hvordan han skal kommunisere bedre? Skjønner at du er lei og at du føler det har gått lang tid allerede, men kanskje kommunikasjonsproblemene mellom dere har gjort at han ikke har forstått alvoret før nå? Om du gir han en sjanse, om dere blir flinkere til (og får hjelp til å bli flinkere til) å fortelle hverandre hva dere trenger og samtidig fokusere på hva dere selv kan bidra med i forholdet, så kanskje han våkner? Om dere ikke er de samme som før så kanskje dere kan bli kjent med hverandre på nytt og se hva som skjer? Endring tar tid, så da må dere begge være innstilte på å prøve seriøst i noen måneder! Lykke til!

Anonymous poster hash: 1c2a6...638

[Anonym bruker]

Det er lettere sagt en gjort når den ene parten har allerede bestemt seg for at nok er nok! Hvordan skal man kunne gjøre endringer eller skaper løsninger når den ene parten allerede ikke vil lengre. Etter 3 dager med tull og krangling har mannen min bestemt seg å være desperat. Jeg klarer nesten ikke et minutt i hus med han når han oppfører seg så umoden og fæl. Forstår at han er lei seg, men det må kunne gå an å oppføre seg som folk.

 

Kommer med trusler og er idiotisk! Dette ble verre enn jeg noensinne hadde forestilt meg.

 

Anonymous poster hash: 9debb...d1e