Barnevern og "leser ikke barnets signaler"

[Anonym bruker]

Kan noen gi eksempler (gjerne fra virkeligheten) på tilfeller hvor barnevernet mente foreldrene ikke klarte å tolke barnets signaler tilfredsstillende? Hva gjorde barnet, og hva oppfattet foreldrene?

 

Anonymous poster hash: 8c89a...335

[Anonym bruker]

Barnets søken på kontak, barnet er sulten, barnet er trøtt, barnet trenger kos, barnet trenger hjelp med noe... dette er de vanligste signaler de fleste foreldre burde legge merke til og gi respons på.

 

Anonymous poster hash: 7036b...e46

[Anonym bruker]

Et typisk eksempel på dette er foreldre som agerer på egne tanker eller behov i stedet for på signal fra barnet. For eksempel, barnet sitter i vippestol og mor har litt røff lek med barnet, kiler det masse og har ansiktet sitt veldig nært barnet. Mens barnet følger ikke helt, det ser ned, bort, på egne hender, vri seg unna, sutrer.

Så syns mor det blir litt kjedelig å leke med barnet og sitter lenge og ser på mobilen sin, gjør alt mulig annet enn å være oppmerksom på barnet. Selv om barnet kanskje forsøker å oppnå kontakt ved å se på mor, strekke seg, lage lyder eh-eh-eh.

 

Verre er det med foreldre som ikke oppfatter at barnet er sulten og gir det 1-2 måltider om dagen, fordi det er samme antall måltid som mor har.

 

Typisk dette mønsteret er atferd hos foreldrene utløst av at foreldrene har et behov (for eks har lyst på kontakt med barnet, vil kose eller lignende) men ikke som respons på at barnet hadde det behovet, om du skjønner.

 

Dette er mange ganger vanskelig å observere med mindre man er trent for det, og/eller har video man analyserer i etterkant.

I grove omsorgssviktsaker er det ofte åpenbart.

 

Anonymous poster hash: 39f0e...e0b

[Anonym bruker]

Min mann har en fostersønn. Han beskrev kort hvordan de biologiske foreldrene en gang kom på besøk:

 

Far satt i bilen, kom ikke ut av den. Han parkerte og ble sittende og røyke.

 

Mor kom ut, ringte på. Fosterfar åpnet døra, fostermor var inne med babyen (8 uker...). Mor vil se babyen og holde ham. Fosterforeldrene har fått beskjed om ikke å gå i konflikt med dem, så hun får lov.

 

Mor vil gi babyen noen julegaver. Hun legger ham rett ned på trappesteinen (fostermor snapper ham lynhurtig opp!) og begynner å rote i veska. Tar fram flere pakker, åpner alle, rister dem foran babyen. Samtlige inneholder bråkete leker som passer for 4-5-åringer. Babyen begynner å hyle...

 

Senere: fostersønn er blitt 3 år, bioforeldre har fått lov å be ham i et større familieselskap. De omrokerer på bordkort, slik at forutsetningen for besøket (at alle barna får sitte med fosterforeldre ved sin side) ikke er oppfylt.

 

Treåringen har møtt dem ca hvert halvår siden fødselen. Far har verken øyenkontakt eller annen interaksjon med noen av barna. Han drikker øl.

Mor vil ha treåringen på fanget, men er ikke i stand til å samhandle med et lite barn. Hun prøver ved å kile ham. Men bevegelsene er så brå og harde at han begynner å gråte. Fosterfar tar ham tilbake på fanget og trøster. Mor mister interesse.

Litt senere: en onkel gir en litt eldre bror to lusinger, så hardt at han begynner å blø neseblod. Dennes fosterforeldre tar barna med seg og går, det samme gjør treåringens fosterforeldre.

 

Anonymous poster hash: a06c0...c25

[Anonym bruker]

Jeg har ikke noen erfaringer med dette, men jeg tenker at man da ikke forstår barnet slik en "normal" forelder gjør og også at det innebærer at man ikke klarer å sette barnets behov fremfor sine egne. 

 

Det handler vel om å lese barnas signaler. At man forstår hva barnet trenger og hva barnet prøver å formidle til deg uten at barnet trenger å si det med ord. Et barn kan ikke uttrykke seg på samme måte som voksne og er avhengig av at foreldrene forstår hva barnet trenger og må ha uten at det uttrykkes muntlig. Jeg mener også at å kunne lese barna er en forutsetning for et godt samspill.

 

Det kan f.eks være noe så enkelt som at en toåring er sliten etter barnehagen og får et utbrudd i gangen når dere kommer hjem. Du som mor forstår at barnet faktisk er sulten og sliten, og at han trenger ro og mat, mens en som ikke forstår og ikke kan lese barnet sitt vil kanskje tro at barnet bare er sur og "slår seg vrang" og vil deretter kanskje reagere med kjeft og at barnet må "oppføre seg". Å kunne lese barnet sitt vil dermed også være en viktig forutsetning for hvordan man kommuniserer med og handler ovenfor barnet sitt. 

Anonymous poster hash: 61122...cfd

[Anonym bruker]

Barnets søken på kontak, barnet er sulten, barnet er trøtt, barnet trenger kos, barnet trenger hjelp med noe... dette er de vanligste signaler de fleste foreldre burde legge merke til og gi respons på.

 

Anonymous poster hash: 7036b...e46

 

Vet du, dette har faktisk jeg også lurt på når jeg leser slike utsagn, og jeg håper det er skikkelige kriterier de går etter når slikt vurderes.

 

Det du beskriver gjelder selvfølgelig mindre barn, og alt dette er instinktivt noe som kommer med foreldrerollen, man lærer sitt barn raskt å kjenne- med mindre man ikke bryr seg, har svært lav IQ, autisme eller annet (men dette gjelder statistisk sett en liten brøkdel, resterende kan man forutsette at har dette på plass).

 

Det er likevel en vesentlig forskjell på det å legge merke til/ å forstå barnet og det å gi respons. Det finnes ingen entydig fasit på hva rett respons er i en bestemt situasjon, og foreldres forklaring på hvorfor de gjør som de gjør og hva de opplever at fungerer, tenker jeg er viktig å ta inn. Barn har ulikt temperament, det som roer ett barn, kan gire opp et annet. Og så snart oppdragelsen begynner (for mange rundt 3 til 5 mnd alder, med for eksempel å forsøke å etablere søvnrytme eller avvenne med pupp), så tilpasser man responsen man gir for å få skapt en endring.

 

HTML mode is enabled.

 

 

 

Anonymous poster hash: 38675...cbb