Tenåringer! Jeg blir gal!!!

[Anonym bruker]

Gud som jeg savner tiden da barna var små! Alt var så mye lettere da! 😖

Å være tenåringsforeldre er ingen dans på roser... Humørsvingninger, kjærlighetssorg, tøying av grenser.

I dag satt jeg meg ned å gråt når alle var gått. Jeg er helt utslitt av denne Berg og dalbanen....!

 

Anonymous poster hash: 395c3...66c

[Anonym bruker]

Om det er noen trøst er det jo enda være å være tenåringen 😉

 

Anonymous poster hash: 0935b...b72

[Anonym bruker]

Ikke ta det så personlig 😉 Det er mitt beste råd. Tenk på deg selv som en støttespiller for tenåringen og vit at det skjer en drøss med ommøbleringer i hjernen deres. Du kan hjelpe å sortere litt men, mest av alt skal du bare støtte dem i prosessen.

 

Søk også støtte hos andre. For å holde ut

 

Anonymous poster hash: a575d...a2c

[Anonym bruker]

Det som er tøffest er gutten på 16 som på grunn av kjærlighetssorg ikke vil på hverken skolen eller treninger.

Det er helt krise! Han begynte nettopp på videregående og har allerede vært borte tre dager forrige uke. Han vil bare ligge på et mørkt rom og være trist.

Jeg er helt alene med barna også, så har ikke en mann som kan hjelpe meg heller.

Han er dobbelt så stor som meg så jeg kan jo ikke løfte han opp og bære han til skolen heller.

Han vil nå plutselig slutte med idretten sin også... Han driver på toppnivå, vi snakker landslag i sin aldersklasse, og nå vil han slutte?!?! Jeg er et nervevrak etter denne uken her!

 

Anonymous poster hash: 395c3...66c

[Anonym bruker]

Uff stakkar

 

Jeg syntes det begynte å bli i overkant slitsomt med min gutt på 15 som er så forelska at han bare flåser, tøyser, gliser og er helt useriøs absolutt hele tiden. Skjønner at bølgedalen når hjertet blir knust er grusomt..

 

Har ingen råd til deg egentlig, det er jo en del av det å bli voksen å kunne takle smerte og motstand også og for en vellykket gutt ble kanskje fallet og smerten umulig å bære?

 

Anonymous poster hash: 0935b...b72

[Anonym bruker]

Det er verst å være tenåring! Den tida holdt på å ta livet av meg. Verste årene i mitt liv

 

Anonymous poster hash: 2128f...8d2

[Anonym bruker]

Kjærlighetssorg er jo det verste! Klart det er tøft! Gi han omsorg, mat og litt stimuli. En uke med fravær kan tåles, men så må ha luskes ut.

Kan du klare å friste med en liten kveldstur innimellom så han får litt frisk luft og rensket tankene?

 

Anonymous poster hash: a575d...a2c

[Anonym bruker]

Deg om det. Jeg synes tvert i mot! Småbarnstiden opplevde jeg som kjempeslitsom og gråt ofte i fortvilse og følte meg litt kvalt. Tenårene er tusen ganger enklere og bedre. Masse hormoner og humørsivgninger ja, men i det minste er de selvstendige nå, kan bidra hjemme og man kan faktisk snakke med dem (når de er rolige). Jeg har fått igjen friheten og livet mitt føler jeg. Men så har jeg alltid likt tenåringer da, og vantrivdes med små barn. Vi er alle ulike.

Anonymous poster hash: 545ed...22a