Mannen min sliter meg ut

[Superdolly]

Ok, så hvis jeg har forstått deg rett: Han driter i hvordan du har det. Han driter i ungene. Han er uhygienisk og slenger fra seg søppel og rot alle steder. Han synes det er viktigere å ligge på sofaen og spille dataspill enn å prøve å hjelpe den utslitte kona eller gi ungene bittelitte granne oppmerksomhet. Han er sur og gretten fordi du ikke gir ham sex.

 

Men du elsker ham. Hvordan kan du elske en som så tydelig driter i deg og dine følelser og din helse?

 

Eller er det mer sånn at du elsker drømmen om den personen han en gang var og som du håper at han kan bli? Er det sånn at du elsker den mannen som kanskje finnes et sted langt der inne i den møkkete drittsekken som ligger på sofaen din?

 

Newsflash: Den mannen du elsker finnes ikke. Den mannen du har synes det er greit at du er hans slave og at livet ditt er et fengsel. Og ungene dine lærer at det er slik livet skal være. Dine sønner kommer til å ligge på sofaen og se konene slite seg ut og gi blaffen i ungene sine. Dine døtre kommer til å slite og slave og knekke helsen sin for en drittsekk av en mann, for dine unger har lært av deg og pappa at det er slik et ekteskap skal være.

 

Beklager at jeg er brutal, men du må bare innse at denne mannen kommer ikke til å endre seg. Du kan elske ham så mye du greier, det gjør ingen forskjell. Så du kan like gjerne slutte å klage, for dette er slik livet ditt vil være framover. Og dine barns liv. Og du velger det selv.

[Gjest Antarctica]

Han er veldig snill, omsorgsfull, veldig flink med barna når han gidder og vi koser oss veldig når vi har det bra. Han er sosial når han kommer seg ut, kan snakke med han om alt, være meg selv.

 

Anonymous poster hash: 8c0e6...83b

 

Er det snilt og omsorgsfullt å ha det fint når alt er bra? Har ikke alle det?

 

Hva eksakt er det han gjør og sier som tyder på snillhet og omsorg? Overfor deg, overfor barna?

 

Som eksempel: mannen min lager 5 av 7 middager i uka, baker alt brød og smører alle matpakker. Men likevel kan han overraske meg med kaffe på senga et par ganger i uka, og noen ganger til og med frokost på senga. Når jeg kommer hjem seint, har han laget i stand varm kvelds, og når det begynner et program jeg liker på tv, kommer han uoppfordra med en tekopp. Hvis han ser jeg er sliten, beordrer han meg i sofaen, selv om det er min tur å vaske opp. I går hadde jeg hatt en lang dag på sportsstevne med ungene, så da fikk jeg ikke lov å ta oppvasken... Når jeg har en krevende dag foran meg, står han opp tidlig for å stelle frokost, koke kaffe og hjelpe meg å komme avsted, så det ikke skal bøi stress. Selv om han altså hadde tid til å sove en time ekstra... Han er alltid på lag med meg. Hvis noen er urettferdige eller urimelige på jobb eller et annet sted, da er han klar til å sable dem ned.

 

Og det er bare meg. Så kommer barna i tillegg. Ungene er mine, ikke hans, men før skolestart satte han i gang et større arbeid med å ommøblere og oppgradere rommene deres. Nå har en av dem fått sykkelen herpa, og han er på saken mht å reparere; og det samme hvis noen av lekene blir skada. I går hadde han innøvet en tryllekunst han framførte for dem flere ganger, bare for gøy. I matpakkene deres legger han vittige lapper og ekstra godbiter.

Alt i alt ofrer han masse tid og krefter på oss. Det er snilt, det er omsorgsfullt. Hva er målestokken din, egentlig?

[Anonym bruker]

Han er veldig snill, omsorgsfull, veldig flink med barna når han gidder og vi koser oss veldig når vi har det bra. Han er sosial når han kommer seg ut, kan snakke med han om alt, være meg selv.

 

Anonymous poster hash: 8c0e6...83b

Jeg tror ikke du vet hva snill og omsorgsfull er...

 

Du har smerter, han er så snill og omsorgsfull at han lar deg ta alt husarbeidet

 

Du er utslitt, og han er så snill og omsorgsfull at han la deg ta alt hverdagsansvaret for ungene

 

Han kjenner deg så godt, og leser deg så godt at han vet du elsker å rydde. Så han roter litt ekstra og rydder ikke etter seg selv engang for å være sikker på at du har nok å gjøre. Alt for å glede deg.

 

Han vet du ville føle deg som en elendig mor om han tok med seg barna ut en søndag formiddag, han vet du hater å ha huset for deg selv og få slappet av litt innimellom, så det gjør han aldri. Han er så snill og omtenksom at han legger seg på sofaen på gutterommet så du får aktivisert barna som du vil.

 

Eller....?

 

Anonymous poster hash: 64a79...bca

[Anonym bruker]

http://forum.kvinneguiden.no/topic/1048562-mannen-sliter-meg-ut/

 

 

 

Anonymous poster hash: 4b5d8...96c

[Anonym bruker]

http://forum.kvinneguiden.no/topic/1048562-mannen-sliter-meg-ut/

 

 

 

Anonymous poster hash: 4b5d8...96c

Jaja, får en ikke de svarene en ønsker så..

 

Anonymous poster hash: c5ee3...0de

[Anonym bruker]

Får svar som forventet. Jeg skjønner ikke problemet med å legge innlegget ut to steder.

Jeg synes jeg har fått gode svar. Jeg er klar over at det er opp til meg, men trenger en ekstra push

 

Anonymous poster hash: 8c0e6...83b

[Anonym bruker]

Du må true med å dra! Først da får han øynene opp, jeg lover!

 

Anonymous poster hash: e2bec...c3e

[Anonym bruker]

Får svar som forventet. Jeg skjønner ikke problemet med å legge innlegget ut to steder.

Jeg synes jeg har fått gode svar. Jeg er klar over at det er opp til meg, men trenger en ekstra push

 

Anonymous poster hash: 8c0e6...83b

 

 

Det er selvsagt ikke noe galt i å legge ut det samme innlegget to steder. Skjønner ikke hva folk mener at de liksom har "avslørt". 

 

 

 

Anonymous poster hash: a976b...94e

[Gjest Antarctica]

Får svar som forventet. Jeg skjønner ikke problemet med å legge innlegget ut to steder.

Jeg synes jeg har fått gode svar. Jeg er klar over at det er opp til meg, men trenger en ekstra push

 

Anonymous poster hash: 8c0e6...83b

Håper du finner ut av det. Du fortjener ikke dette. Og mannen din er IKKE "snill"...

[Anonym bruker]

Han er pappa til barna våre og jeg elsker han. Han har mange gode kvaliteter også selvfølgelig, men de blir lite synlige når han holder på som han gjør.

Nei, han gir f i hvordan jeg har det og det merker jeg godt

 

Anonymous poster hash: 8c0e6...83b

 

Du fikk dette spørsmålet fra en annen anonym:

"Hvorfor i alle dager være sammen med en mann som har latt deg ta over rollen som mamma i livet hans så han kan fortsette oppføre seg som en unge?"

 

Du svarer:

"Han er pappa til barna våre..."

Litt av en pappa... Han vil ikke tilbringe tid med barna, vil ikke gjøre noe sammen med barna, blir aldri med på aktiviteter, blir sur om han må være med på noe og gjøre noe.

Han er kanskje far, men særlig pappa, det er han ikke. Ved at du velger å bo med ham fordi "han er pappa til barna våre", så viser du barna dine at de aldri skal kunne forvente noe av sin pappa. Du aksepterer at han ikke bryr seg om dem. Du lærer barna dine at det er helt normalt at en pappa overser barna, ikke gidder være med dem eller gjøre noe sammen med dem. Det er det DU som lærer barna dine - fordi du blir og aksepterer oppførselen.

 

Videre sier du:

"....og jeg elsker ham."

Du elsker ham, det tror jeg så gjerne, for ellers hadde du ikke holdt ut med en slik slask.

Hvordan definerer du kjærlighet i et  forhold? Hva forventer du at kjærlighet innebærer?

Jeg vet ikke med deg, men for meg så er inngår det mye i det. Blant annet respekt, et fellesskap, omsorg for hverandre, oppmerksomhet og det å støtte hverandre, det å dele på ansvar, det å ville gjøre ting sammen, trives i hverandres selskap, tillit.

Men hva er det egentlig du elsker med ham i dag?

Han har ingen respekt for deg, for barna deres, for fellesskapet i familien. Han har ingen respekt for det ansvaret han har i familien. Han har ingen respekt for felles økonomi. Jeg greier ikke se noen omsorg i måten han oppfører seg når han kommer hjem fra jobb og så melder seg ut av familien ved å bare ligge på sofaen, spille på pc eller se på porno. Han deltar ikke i fellesskapet, han vil bare surfe på deg - på at du holder familien sammen uten at han trenger å løfte en finger. Han vil surfe på din økonomi og kaster bort store pengesummer på seg selv på tull. Og han blir sur på deg når du påpeker det som er hans selvsagte plikter.

Jeg tror du elsker den mannen du ble sammen med en gang - men om du er helt ærlig med deg selv.... er det noe særlig igjen av den mannen i den mannen du bor sammen med i dag? Hvis han selv ikke vil finne tilbake til den mannen han en gang var så kan du være helt sikker på én ting, du kan håpe og ønske til du blir blå, men han vil ikke endre seg.

 

Når du nevner barna og at du elsker ham som grunn til at dere fremdeles er sammen, så vil jeg tro at du tviholder på ønsket om en samlet familie med en kjærlig mann og pappa - slik du trodde livet med ham skulle bli.

Men du kan ikke alene skape den gode familien. For han er ingen deltaker i familien.

 

Og hvis du er ærlig med deg selv, så vil du også se at det ikke bare er han som ikke har respekt for deg, du har også mistet respekten for ham. Du omtaler ham som en latsabb og som en guttunge, du sier "når han får kjeft" (av deg). Jeg tror ikke det er mye respekt eller kjærlighet igjen i det forholdet, heller ikke fra din side. I hvert fall ikke slik forholdet er i dag.

 

Så hva gjør du?

Jeg ville gått. Men du ønsker tydeligvis fremdeles å prøve å redde det synkende skipet. Du kan kaste redningstauet til ham, men du kan ikke tvinge ham til å ta det eller holde fast ved det.

Krev parterapi, se om han er villig til det og også til å gjøre en endring. Husk i parterapien å kreve at dere organiserer økonomien anderledes også, for slik det er nå så kaster han bort dine/deres penger.

 

Anonymous poster hash: d25ea...849