Jeg vil skilles, tror jeg...

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg vil skilles. Jeg er veldig glad i min mann, men jeg tror ikke de riktige følelsene er der lengre. Vi har i mange år hatt sex kun 1-2 ganger i året og jeg har blitt avvist så mange ganger, han er ofte avgårde på gutteturer og hjelper lite til i huset og med ungene. Han gir lite av seg selv i forholdet og vi har i det siste bare delt hus, vi kan gå flere dager uten og virkelig prate sammen... Det er ikke slik jeg vil tilbringe resten av livet mitt. Når faren min lå på sykehuset og jeg hadde vært der hele uken med vår to mnd gamle baby (han var der de to første dagene) jeg sa til ham at jeg ønsket å ha ham der den dagen vi skulle få svar på MR, da var han så sliten, jeg kan ennå etter 1,5 år kjenne følelsen jeg hadde da jeg måtte ringe å be han om å komme fordi faren min ikke ville våkne igjen... Jeg har aldri vært så skuffa før, hadde egentlig trodd at han skulle stille opp for meg i en slik situasjon, denne skuffelsen sitter fortsatt dypt. Men så er det barna da...

 

Æsj, vet egentlignikke hva jeg vil med dette rotete innlegget. Alt følels så rotete og usikkert i hodet mitt nå.

 

Noen som har noen gode råd?

 

Anonymous poster hash: b7083...b7e

[Anonym bruker]

Har dere forsøkt å finne tilbake til kjærestefølelsene?

 

Forstår at du ikke har særlig følelser igjen for ham, men har dere forsøkt parterapi?

 

Siden dere har barn tror jeg at jeg ville forsøkt parterapi. Da vet du i hvert fall at du har gjort alt du kan for å redde forholdet.

 

Og vil han ikke i parterapi, og vil han ikke stille mer opp hjemme, da synes jeg du skal gå og gå med god samvittighet.

Barna har ikke godt av å vokse opp med rollemodeller som sier at mor og far ikke skal ha mer følelser for hverandre, hvor det er greit at far ikke bidrar, at far stadig prioriterer egne interesser foran familiens, at far ikke stiller opp ved livskriser. Da er det bedre å gå hver til sitt, tror jeg.

 

Snakk med mannen og si at mandag ringer du familievernkontoret (om dere ikke har forsøkt parterapi før). Vil han ikke så er det ikke noe mer du kan gjøre for forholdet, for da vil heller ikke han. Da sier du at du ringer for å få meklingstime og at dere må begynne å planlegge fremtiden, bosituasjon og samvær.

Anonymous poster hash: a9330...02b

[Gjest Antarctica]

Huff. Så trist. Du føler deg sviktet, og det har du grunn til...

[Anonym bruker]

Vi var i parterapi for noen år siden, det ble bedre der og da, men gikk like fort tilbake til det samme gamle. Føler jeg har tatt det opp med han så mange ganger nå uten endringer. Og når jeg sier at jeg ble veldig skuffa og såra den gangen min far døde, går han rett i forsvarsposisjon og sier hvor slitsomt det var for han å sitte i den sofaen på pårørende rommet vi fikk.

 

HI

 

Anonymous poster hash: b7083...b7e

[Anonym bruker]

Vi var i parterapi for noen år siden, det ble bedre der og da, men gikk like fort tilbake til det samme gamle. Føler jeg har tatt det opp med han så mange ganger nå uten endringer. Og når jeg sier at jeg ble veldig skuffa og såra den gangen min far døde, går han rett i forsvarsposisjon og sier hvor slitsomt det var for han å sitte i den sofaen på pårørende rommet vi fikk.

 

HI

 

Anonymous poster hash: b7083...b7e

 

Da tenker jeg at du har prøvd det du kan.

 

Han virker forferdelig selvsentrert. Du holdt på å miste din far - han klager over at det var slitsomt å sitte i en sofa?

I tillegg gjør han minimalt hjemme og er ofte på gutteturer. Gidder ikke bedre seg selv etter parterapi.

 

Jeg ville nok ha gått om jeg var deg. Men kanskje du kan ta noen timer på familievernkontoret for din egen del før du sier fra til mannen, kan hende du kan få noen gode råd om hvordan ta det opp på best mulig måte med tanke på å unngå unødvendige konflikter - det kan være viktig for et fremtidig samarbeid om samvær.

 

 

Anonymous poster hash: a9330...02b

[Gjest Antarctica]

Kjøss meg på mandag for en navlebeskuende dust! Slitsomt å sitte i sofaen??? Erre mulig.

[Anonym bruker]

det var et godt råd om å få en samtale med familievernkontoret i forkant. Det tror jeg at jeg skal gjøre. Takk!

 

Anonymous poster hash: b7083...b7e

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Både i ønsket og håpet om at alt skal bli bra og i fortvilelsen og håpløsheten når det ikke blir slik... Jeg tviholdt på mitt forhold i mange år. Vi ble sammen som tenåringer og har tre barn. Var sammen nesten 10 år før barna, så skulle tro vi kjente de fleste sider av hverandre.. Som far og familiemann skulle det vise seg at han slettes ikke fungerte. Han "rømte" huset ved barnas leggetid, så film halve natta "for da var det så stille og deilig i huset", sto aldri opp med noen av barna eller var med på noe sammen med oss. Følte jeg hadde en furten tenåring i tillegg til de andre tre. Sett i ettertid fatter jeg ikke at jeg ikke gikk mye før! Men jeg ville så gjerne! Nå er det fire år siden jeg gikk og jeg har det mye bedre enn på lenge!! Det er slitsomt, men barna blir eldre☺ De er også mye mer harmoniske og glade! Jeg nekter å tro at det alltid er best at foreldrene bor under samme tak! Den stemningen som var i huset på slutten var til å ta og føle på... Både jeg og vi har hatt noen samtaler på fvk, og det har vært godt! Det som overrasket meg mest var at de støttet meg veldig i mitt valg om å gå. Jeg har alltid trodd at fvk forsøkte å "redde" familier nesten for enhver pris, men det var altså ikke tilfelle. Utfra det du skriver og min egen erfaring synes jeg du bør gå. Sannsynligheten for at han forandrer seg er svært liten, og du er allerede på bristepunktet... Lykke til, dette ble langt ser jeg😉

 

 

Anonymous poster hash: fd5b8...03d

[Anonym bruker]

Takk for svar🙂 Jeg har også følt at han er en furten tenåring, han sitter også oppe halve natta å ser film eller spiller PlayStation. Det er ofte vi ikke sover i samme seng. som oftes er vi i hver vår etasje.

 

jeg sa til ei venninne jeg pratet med om dette: hadde det vært du så hadde jeg rådet deg til å gå forlenge siden, fordi du fortjener så mye mer...

 

Denne fasen er virkelig skummel

 

Anonymous poster hash: b7083...b7e

[Anonym bruker]

Ja det er mye enklere i teorien enn i virkeligheten ☺ Samtidig; hva gjør at man velger å selv leve i noe man råder andre å forlate? Du har ansvar for deg selv og for dine barn. Å ha det dårlig over lengre tid er direkte helseskadelig! Ja, det er skummelt, men det betyr ikke at det er feil! Du klarer deg, og etter en overgangsperiode opplevde hvertfall jeg at livet ble mye, mye bedre! Jeg sov om natta igjen, hjertebanken forsvant og jeg er mye gladere i hverdagen! Husarbeidet og alt omkring barna gjorde jeg uansett, då sånn sett var ikke overgangen SÅ stor... Det som er trist er at barna har blitt veldig distanserte ift far. Han er fortsatt minimalt engasjert og nå er han heller ikke gratispassasjerer ift å få med seg ting som skjer i barnas liv 😕 Det må jeg bare legge fra meg og tenke at han faktisk er en voksen mann og jeg kan ikke påta meg ansvaret for det også! Litt trist er det også at jeg ser ut til å være kurert ift menn... 😉 Kunne ikke LITT tenke meg en ny mann engang! Det ser ut til å være ganske unormalt - synes de fleste er i nye forhold med mine, dine og våre etter fire år... Mulig lysten kommer tilbake når barna er eldre, hvem vet 😉

 

Anonymous poster hash: fd5b8...03d

[Gjest Antarctica]

Takk for svar🙂 Jeg har også følt at han er en furten tenåring, han sitter også oppe halve natta å ser film eller spiller PlayStation. Det er ofte vi ikke sover i samme seng. som oftes er vi i hver vår etasje.

 

jeg sa til ei venninne jeg pratet med om dette: hadde det vært du så hadde jeg rådet deg til å gå forlenge siden, fordi du fortjener så mye mer...

 

Denne fasen er virkelig skummel

 

Anonymous poster hash: b7083...b7e

Kjenner meg igjen i det du sier om at denne fasen er skummel. Du er i en fase som har i seg muligheten for total omveltning; og det er alltid et skummelt sted å være.

 

Ofte ser man først i ettertid at man blir lykkeligere ved å gi slipp enn å klamre seg fast til håpet. Du virker reflektert, og du bryr deg om dine nærmeste. Kanskje på tide å bry deg mer om deg selv?

[Anonym bruker]

....kan jeg spørre hvordan det har gått? Er i samme situasjon,å kjenner meg igjen i mye av det du skriver...

Eneste at min legger seg istedenfor å sitte oppå å kunne snakke litt sammen etter at kidza er lagt😅

 

Skilsmisse er et stort steg,men mange ganger det rette også

Anonymkode: 51bc8...c7e

[Anonym bruker]

Kjære HI

Forstår deg så inderlig godt! Har selv vært gjennom en skilsmisse og følt veldig på det å være alene i forholdet. Jeg tror uansett det er fornuftig å få med deg mannen i terapi, om ikke annet for å på en eller annen måte klare å avslutte forholdet slik at dere kan fungere godt sammen hver for dere, og for å forbigå følelsen av at dere virkelig prøvde ALT for barna.

En ting jeg vil kommentere av innlegget ditt, og jeg forstår virkelig hvorfor, men tror det er lite konstruktivt, er at det virker som om ting som har skjedd for lenge siden er noe du tar opp, muligens for å illustrere hvor lite tilstede fyren er og hvor sviktet du føler deg. Likevel tror jeg dette er noe du må legge bak deg om dere i det hele tatt skal ha en sjanse til å kommunisere sammen. Jeg forstår faktisk at mannen synes det er fryktelig vanskelig at du anklager han for noe som har skjedd for 1+ år siden (og hans respons er totalt latterlig!). Kanskje det er bedre å bruke eksempler som skjer hyppig for å illustrere dette som at dere ikke prater sammen, har sex sammen osv?

Anonymkode: 578d9...15e