Er så ensom og muligens litt bitter i forholdet til mannen...

[Anonym bruker]

Vi har en lang historie bak oss med mye "tull" i form av at han har neglisjert meg.

 

1. Vi fikk vårt første barn og han støtte meg ikke gjennom svangerskapet hvor jeg var svært syk eller etterpå (PTSD).

2. Støtte meg heller ikke med vårt 2. eller 3.barn. Disse var ikke planlagt, men gravid tross prevansjon. Mannen tok ansvar og steriliserte seg.

3. Om jeg er syk eller opplevd noen traumer mot kroppen som gjør at jeg trenger hjelp. Sier han bare at han ikke er syk og at jeg får klare meg selv.

4. Har måtte krangle, kjempe, gråte og be om at også han skal bidra i hjemmet.

 

Nå synes jeg bare vi er kommet inn i en vond spiral. Han bidrar mer hjemme (selv om de det ikke er nok), men vi forstår hverandre ikke. Når han prater (fredlig som han kaller det) går han ut å sier ting jeg aldri har sagt, og sier at jeg mener ting jeg aldri har sagt eller står for. Dette gjør at vi aldri får diskutert noe ferdig. Han virker så bitter. Utrolig bitter for at han må bidra litt, og at det ikke alltid passer at han bare farter avsted. Han bryr seg veldig mye om at han skal utpå, men blir dritsur om jeg sier at jeg skal utpå på noe. Han synes jeg bestemmer så mye (f.eks at når jeg har viktige innleveringsfrister på studiet så kan kanskje han ta barna den helga så jeg får jobbet. Da er jeg egoist. Dette har gjort så mye av for han, men det er glemt).

 

Han er hissig, bannes og oppfører seg truende. Gidder ikke løse opp i problemer og dagen etterpå oppfører han seg plutselig "normalt".

 

Jeg savner en mann, en partner. En som forstår meg og en som er min venn. En som ikke roper og skirker over den minste lille ting, og en som prioriter meg.

 

Jeg føler meg så ensom...

 

Anonymous poster hash: c967e...b8a

[Anonym bruker]

Kast han ut!

 

Ærlig talt, hva gir denne mannen deg foruten problemer?

 

 

 

Anonymous poster hash: 49809...7b9

[Anonym bruker]

Kjenner at det begynner å bli nok... Jeg slår meg liksom av når han roper, skriker og kommer med provoserende påstander. Jeg gidder bare ikke høre på. Jeg skjønner at han er frustrert, men jeg klarer bare ikke møte han. Som jeg sa til han i går, jeg har hatt ungene så mye alene fordi du skulle studere, jeg trodde faktisk du ville gjøre det samme for meg. Spesielt siden vi avtalte det. Men dette har han glemt og jeg blir så sint at jeg bare "slår meg av" for å ikke eksplodere. HANS sosiale liv er viktig, men mitt betyr ingenting bare han får gjort det han må gjøre...

 

På et vis ønsker jeg å gjøre det slutt, men tørr ikke. Skjønner ikke hvorfor. Håper nesten litt på at han gjør det siden også han er så lei meg.

 

Prøvde å fortelle han at for 2 uker siden hadde jeg ungene hjemme torsdag og fredag pga planleggingsdag, bakte kaker, ordnet middag, handlet inn mm til to bursdager. Han hjalp ingenting. Jeg MÅ derfor lese den kommende helga hele tiden. Joda det var greit, hilt til kompisene ville ha han med seg ut. Da var jeg lite fleksibel, kjip og kontrollerende. Han hadde jo tatt en av ungene til legen den samme uka så det veide jo opp for alt jeg hadde gjort (?!)

 

Hva gjør jeg med sånn logikk?

Anonymous poster hash: c967e...b8a

[Anonym bruker]

Du gjør ingenting, du sier at enten blir han med på timen på familievernkontoret du har bestilt, eller så kan han pakke sakene sine og flytte ut. Du trenger ikke enda en drittunge i hus, det holder vel med de som faktisk ER barn. 

 

Voksne, uansvarlige mannfolk har ingen bruk for.

Anonymous poster hash: e10a1...5e3

[Ásfríðr]

Går det ikke an og snakke med han, og du ikke har følelser for han lenger (jeg tan ta feil, men får det inntrykket), så har både du, han og ungene det bedre om dere sier takk og farvel til forholdet.

 

Han er også tydeligvis frustrert over noe, fordi sunne, normale oppegående mennesker oppfører seg ikke slik han gjør uten grunn, og greier han ikke å si hva han føler og kjenner på (som tydeligvis er noe helt annet enn tidsbruken og fordeling av arbeidsoppgaver), så har jo ikke forholdet noe liv videre likevel. For da blir det en vond sirkel, og dere lærer barna deres at det er slik et "forhold" skal være.

 

Snakk med han, si at dere må snakke om dere to. Forklar hva du føler og hvordan du har det (for det er din opplevelse av situasjonen, den kan han ikke korrigere). Er du redd han skal bli fysisk, barutende eller forsøke å skremme deg, allier deg med en veninne som kan komme på 30sek varsel om du trykker på ring på mobilen din. Men om du er redd mannen din og hans reaksjoner, er jo det i mitt hode allerede god nok grunn til å gjøre det slutt.

[Gjest Antarctica]

Kast han ut!

 

Ærlig talt, hva gir denne mannen deg foruten problemer?

 

 

 

Anonymous poster hash: 49809...7b9

Støttes. Dette er et enveisforhold, der ulike regler gjelder, og der omsorg ikke finnes. Livet er for kort til å ha det sånn!

[Anonym bruker]

Som alenemor vil du få mye mer tid til å studere og møte venner selv om han bare har minste samværsbrøk (annenhver helg og en dag i uka)

 

Du vil bli en bedre og mer tålmodig mor fordi si slipper hele tiden å dille med denne egoistiske og krevende mannen

 

Barna vil slippe å vokse opp med uvennskap, kjefting og dårlig stemning

 

Han gir deg og forholdet ingenting. Han er som en Egoistisk tenåring, meg, meg, meg....

 

Leste akkurat at det aller viktigste ordet i et forhold er forpliktelse. Om begge forplikter seg gir det en trygghet i forholdet og den som føler seg trygg er gjerne lykkelig

 

 

Hvordan er din mann til å forplikte seg synes du?

 

Anonymous poster hash: 49809...7b9

[Anonym bruker]

For å være ærlig så vet jeg nesten ikke hva forpliktelse er lengre.

 

Hans definisjon er at han synes han forplikter seg ved å komme hjem hver dag, ha en jobb, (når han pendlet komme hjem hver helg), ved at han er i samme rom selv om han ikke gjør noe (f.eks at han sover på sofaen mens han passer ungene), at han ikke fester hver helg.

 

For meg er det mer at vi skal være et team. At jeg ønsker det samme for han som jeg ønsker for meg selv. At vi sammen skal jobbe for at ungene skal ha det bra. At vi må dele på byrdene (husarbeid, ungenes treninger mm). At vi skal være partnere, men samtidig individuelle individer. At begge skal få holde på med ting vi liker... Altså være der for hverandre.

 

 

Anonymous poster hash: c967e...b8a