Sosial angst svært arvelig, viser nye studier.

[Anonym bruker]

https://www.fhi.no/nyheter/2016/sosial-angst-er-svart-arvelig/

Anonymous poster hash: f7841...e55

[førskolelæreren]

Angst er arvelig - desverre.

[Anonym bruker]

Angst er arvelig - desverre.

 

Ja, og enda mer enn tidligere trodd.

Vi har en del av det i familien på den ene siden. 

 

Anonymous poster hash: f7841...e55

[Anonym bruker]

Selvsagt. I tillegg blir jo barna påvirket av at mor/far ikke tar del i samfunnet på vanlig måte.

 

Man leser jo her inne og at mødre har sosial angst, kan ikke jobbe og stiller ikke opp ute av hjemmet. Felles for de er at de påstår at det ikke går ut over barna....

 

Anonymous poster hash: 480fb...661

[Anonym bruker]

Tipper dette skjer både fordi man gjerne arver personlighetstrekk som er mer mottakelige for denne typen lidelser, men også i stor grad sosial arv. Synes ikke dette var banebrytende forskning.

 

Anonymous poster hash: 9ae1f...209

[Anonym bruker]

Dessverre så lærer barna ofte av hvordan vi foreldre lever,- ikke hvordan vi sier og/eller tvinger de til å være/gjøre. De høer vi sier de må spise variert, ikke snop hver dag, de hører vi sier de må bevege seg, finne en aktivitet de liker, de hører vi sier de må ta skolen seriøst og lytte til lærereren....

 

Men de SER vi spiser junk, smugspiser av smågodtet i skapet, ikke gidder røre på oss og velger sofa og film fremfor en tur i marka, de hører vi klager på jobben, sjefen og kollegaene og finner ut at litt vondt i halsen er greit og holde seg hjemme for,- SÆRLIG rett før jul når det er så mye man skulle gjort hjemme....... Og de følger etter.

 

Angst kan ligge i genene, men trenger ikke bryte ut.... Selv om man ikke har det i genene kan man få utløst angst en eller annen gang i livet. Eller som jeg prøver å forklare, de ser mamma/pappa og lærer at slik SKAL det være... Har man det i genene og i TILLEGG vokser opp i et triggende miljø/miljø som "lærer" bort angstadferd,-, så er oddsen stor for at det her går galt...

 

Har vel selv antydning til sosial angst, vil nok ikke si det går over i en diagnose, men jeg har avlyst happenings fordi jeg har vært fysisk syk (trodd det var omgangssyke eller influensa som kom), men etter eventen har startet jeg er "trygg i senga mi", så har det gått over......Eller fått svimmelhetsanfall midt under en middag, eller forelesning (jeg foreleser ikke altså) ikke slik at jeg faller eller besvimer, men så svimmel at det er mer enn bare litt ubehagelig, samtidig som jeg ikke sjangler, blir bare litt kvalm. Dette er bare småtteri, men fikk det ETTER jeg fikk barn, og håper det ikke er arvelig og kommer sterkere til barna. Legg til anorektiker som tenåring, så ser jeg at jeg har potensielt dårlige gener... Men ser ok ut mtp siste diagnose og barna foreløpig,- så får vi se an "angsten" etterhvert I alle fall ikke dukket opp enda. Jeg tror ikke barna har blitt sosialt påvirket enda da de ikke har vært med meg når jeg har blitt svimmel (overnattet borte når det har vært sosiale lag, og ikke md på forelesninger jeg har fått det på)  ei heller levde de da jeg hadde anorexia. Men man vet aldri hva de har snappet opp.......Skummelt...

 

Men det er jo allmenn kjent da, ikke noe nyvinnende forskning...

Anonymous poster hash: a3398...4f7

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp med en mor som hadde depresjoner og sosial angst. Hun trodde jeg ikke merket det, men selvsagt gjorde jeg det.

Jeg har nesten hele livet forebygget. Vil ikke bli som mamma og bli hemmet av angst. Har alltid vært klar over arv, miljø og at jeg sikkert har det i meg fra henne.

 

Jeg har heldigvis klart meg. Sikkert mye flaks, men også bevisstgjøring, forebygging og at jeg flyttet tidlig hjemmefra.

 

Anonymous poster hash: 5f44e...ed9

[Anonym bruker]

Selvsagt. I tillegg blir jo barna påvirket av at mor/far ikke tar del i samfunnet på vanlig måte.

 

Man leser jo her inne og at mødre har sosial angst, kan ikke jobbe og stiller ikke opp ute av hjemmet. Felles for de er at de påstår at det ikke går ut over barna....

 

Anonymous poster hash: 480fb...661

Selvsagt påvirker det barna, men hva kan man gjøre? Jeg har sosial angst, og selv de gangene jeg klarer å ikke la det styre handlingene mine, så merker sønnen min at jeg blir engstelig og usikker, også blir han det også.

 

Jeg ser at når jeg holder meg litt på avstand og han ikke vet at jeg observerer ham, så er han sosial og trygg og skravler i vei med hvem det skal være uten å tenke seg om. Men er jeg ved siden av ham så ser han bare usikkert bort på meg når noen snakker til ham.

 

Så hvis man har en far som tar med barna på ting, så kanskje det ikke er så dumt at vi mødre med sosial angst holder oss litt hjemme, så vi ikke hemmer dem så mye?

 

Anonymous poster hash: 2cb53...2a6

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er det det, og det har vi visst lenge.

 

Mye er tillært, selv om det også er genetisk arvelig

 

Jeg har vokst opp med to foreldre med psykiske problemer og sosial angst, jeg er lært opp til at man ikke skal være til bry, Man inviterer ikke gjester, for de har sikkert andre planer. Man går ikke på besøk, for de har sikkert ikke lyst på besøk. Man ringer ikke og forstyrrer folk, de har sikkert andre ting å gjøre og andre folk å være sammen med. Man takker ikke ja til innbydelser, for de har sikkert bare invitert oss av pliktfølelse, det er sikkert like greit vi ikke kommer.....

 

Når du har vokst opp sånn, så står du der som voksen med null selvtillit og tør ihvertfall ikke ta initiativ overfor andre mennesker.

 

Jeg og broren min har snakket mye om dette, for vi er jo helt like. Begge har sosial angst, ingen av oss har nære venner, vi tør ikke ringe eller ta initiativ til noe fordi vi er helt sikre på at ingen egentlig ønsker å være sammen med oss og er redd for å være til bry eller at folk sier ja bare fordi de føler de må. Vi spør aldri om hjelp til noe heller, ikke engang fra hverandre eller fra våre foreldre. Jeg har aldri barnevakt f.eks, for jeg spør ikke, og foreldrene mine spør heller ikke om å få ha barna fordi de tror vi har så tett program og mye å gjøre selv at de ikke vil "forstyrre". Vi har ikke klart å bryte ut av det mønsteret overfor hverandre.

 

Jeg og broren min har bestemt oss for å snu trenden, vi jobber hardt for å ikke videreføre dette til barna våre. Vi jobber oss gjennom kvalme, svettetokter, svimmelhet og angst, og gjør ting vi overhodet ikke er komfortable med, for barna våre. Vi inviterer små venner og foreldre på leke-date, vi lærer ungene våre at det er helt greit å gå å ringe på eller ringe til en venn for å spørre om de vil leke, vi blir med på fotballkamper og vi selger kakelodd, vi går på foreldremøter og skoleavslutninger, sakte men sikkert blir vi faktisk sikrere på oss selv.

 

For meg hjelper det å ha en rolle. På dugnad i barnehagen kommer jeg ikke som "Rita", jeg kommer som "mammaen til Sanna", og jeg er en god mamma. Jeg er en kjærlig, blid og oppmerksom mamma som er villig til å gjøre alt for barnet mitt, og det er det mennesket folk møter i barnehagen og de liker det mennesket. Sakte men sikkert har jeg også blitt tryggere på at de liker meg, også når jeg ikke har Sanna ved min side og er bare mamma.

 

Nå vokser mine barn til og det ser ut som de klarer seg greit, de er populære og har mange venner, de er uredde og sikre på seg selv i sosiale situasjoner. De er fulle av initiativ overfor venner og både inviterer hjem hit og inviterer seg selv til dem. Så det er mulig å bryte den sosiale arven ihvertfall.

Anonymous poster hash: c1f66...41e