Jeg klarer ikke like stebarnet...🤔

[Anonym bruker]

Vært stemor til han i 7 år.Har en helt ok tone mellom oss, men jeg liker han ikke.Han lyver rett i ansiktet på oss, tar ingen beskjeder, blitt tatt for nasking, frekk mot de vennene han har igjen, gjør ingenting husarbeid(og da mener jeg virkelig overhodet ingenting!)han flyter bare på velstand...tror alt dreier seg om han.Det verste synes jeg er lyvingen.Man prøver å gjøre det beste for han og får høre neste dag at han bare prater dritt om oss(oss er da meg,pappaen,søsken og besteforeldre).Han har null respekt for mennesker generelt.Han er 15 år såjeg synes det er på tide at han "våkner", men hva har jeg liksom "lov" å si....han tar opp samtaler via tlf hvis faren snakker til han...han gjør oss gærne rett og slett.skolen går rett til h.........1 og 2 får han.Uff bare et hjertesukk i kvelden, kjenner jeg er lei av drama!

 

Anonymous poster hash: 1aa8a...99f

[Anonym bruker]

Då er vi 2 😔😔

 

Anonymous poster hash: 01246...179

[Anonym bruker]

Først og fremst så blir unger et resultat av hvordan foreldrene oppdrar dem. Når det er sagt kan tenåringer være ufyselige beist (jeg var det selv). Og oppå alt dette er det ikke lett å være stemamma heller, for vi skal ofte gi til vi blør uten å kreve noe som helst tilbake. Men jeg mener at det er på høy tid at foreldrene hans (og steforeldre) begynner å stille krav til han og jekke han tilbake inn i rekken rett og slett. Det må nok et samarbeid til dere dere stiller like krav og gir like konsekvenser både hos dere og hos mor. 

Anonymous poster hash: 68d2f...a7a

[Anonym bruker]

Hva har mannen din og sønnens mor gjort for å få styr på gutten, da?

 

Jeg ville ikke blitt sammen med en mann om jeg ikke likte barna hans.

Anonymous poster hash: f2351...0ca

[Anonym bruker]

Ja, han er sin mor opp a dage....hun er ikke noe godt likt i byen.😕Har bodd mest sammen med henne, men han er nå her 100%....jeg føler jeg svelger kameler og går på eggeskall hele døgnet, man vet liksom aldri hva han finner på.....

 

Anonymous poster hash: 1aa8a...99f

[Anonym bruker]

Ja, han er sin mor opp a dage....hun er ikke noe godt likt i byen.Har bodd mest sammen med henne, men han er nå her 100%....jeg føler jeg svelger kameler og går på eggeskall hele døgnet, man vet liksom aldri hva han finner på.....

 

Anonymous poster hash: 1aa8a...99f

 

Bor han 100 % hos dere så får dere begynne å sette tydeligere grenser for ham, og ev. søke profesjonell hjelp for ham og familien.

 

 

 

Anonymous poster hash: f2351...0ca

[Anonym bruker]

hadde koblet inn familivernkontor og barnevern! dersom dere kan få en time du, far og barn og snakke sammen med en fagperosn tilstede tror jeg det hjelper dere alle ti å uttrykke dere  på en måte som med større sannsynlighet går inn...I tillegg et foreldrekurs samt samtaler med barnevern om hvordan dere voksne skal håndtere situasjonen. Alternativt...send han på folkehøyskole ett år?

 

lykke til..må være helt jævlig å ha det sånn for hele familien!

Anonymous poster hash: 60e2c...420

[Anonym bruker]

Vi har grenser, men ingenting biter på han.Må sikkert ha profesjonell hjelp.Helsesøster har vært på banen, men har ikke noe samarbeid nå.,.

 

Anonymous poster hash: 1aa8a...99f

[Anonym bruker]

Vi har grenser, men ingenting biter på han.Må sikkert ha profesjonell hjelp.Helsesøster har vært på banen, men har ikke noe samarbeid nå.,.

 

Anonymous poster hash: 1aa8a...99f

 

Om moren hans er så håpløs som det du gir inntrykk av i hovedinnlegget ditt så synes jeg det er merkelig at barnevernet ikke er blitt koblet inn for mange år siden.

 

Nå er gutten 15 år. Hvis dere skal ha noen som helst sjanse til å redde ham, så må dere handle nå.

Dere har ikke tid til å vente og se om det blir bedre, dere har ikke tid til å prøve noe annet selv.

Skal dere redde gutten så må dere søke hjelp umiddelbart.

 

Snakk med mannen din i kveld, så setter dere i gang i morgen og tar de telefonene som skal til.

 

 

 

Anonymous poster hash: f2351...0ca

[Anonym bruker]

Har ikke tid å svare langt nå, men barnevernet har vært innkoblet i mange år.

 

Anonymous poster hash: 1aa8a...99f

[Anonym bruker]

Snakk med gutten, tving ham til å høre. Min erfaring er at de lukker seg skikkelig, og man må tvinge gjennom en samtale der konsekvensen av å utebli fra samtalen er tydelig presisert på forhånd.

 

Samtalen bør gå ut på (med ekstremt streng holdning) at her skal vi alle bo, innrette deg eller så tar vi alt av tlf/pc/internet, hvis vi skal fungere er det slutt på disse primadonnanykkene og dere forventer at skolearbeid blir tatt på alvor osv. Gi ham en verbal overhøvling som kjennes langt inn i margen, og når alt er sagt kan dere si at dere er glad i ham osv og at dere sammen kan finne ut av ting.

 

Still krav, slutt å være pysete og begynn å være voksne foreldre!

 

Anonymous poster hash: 278f7...d52

[Snilloggrei]

 

hadde koblet inn familivernkontor og barnevern! dersom dere kan få en time du, far og barn og snakke sammen med en fagperosn tilstede tror jeg det hjelper dere alle ti å uttrykke dere på en måte som med større sannsynlighet går inn...I tillegg et foreldrekurs samt samtaler med barnevern om hvordan dere voksne skal håndtere situasjonen. Alternativt...send han på folkehøyskole ett år?

 

lykke til..må være helt jævlig å ha det sånn for hele familien!

 

Anonymous poster hash: 60e2c...420

Sende en 7-åring på folkehøgskole???

[Snilloggrei]

Sorry, tidlig på mårran 😂 Ser at HI har vært stemor i sju år, barnet er vel sannsynligvis eldre 😉

[Anonym bruker]

Sorry, tidlig på mårran 😂 Ser at HI har vært stemor i sju år, barnet er vel sannsynligvis eldre 😉

Han er 15 år og stryker i fag.

 

 

Anonymous poster hash: 4cfb4...344

[LiaLou]

Det at han ikke blir likt kan også være en årsak til at han oppfører seg som han gjør. Han blir ikke likt og moren hans blir ikke likt får jeg inntrykk av. Når du sier at barnevernet har vært inne i bilde i flere år, er det i sammenheng med mor eller har dere også et samarbeid med de? Hvis dere ikke har så vil jeg absolutt anbefale det, barnevernet har mange ressurser til å kunne hjelpe dere i en slik vanskelig situasjon.

 

I tillegg så er det viktig å tenke helhetlig rundt gutten, komme til bunns i hva det er som gjør at han agerer på denne måten. Hvordan har HAN det egentlig, hva tenker han om skolen, lærerne, moren, dere, venner, fritidsaktiviteter, hans egen oppførsel osv.

 

Hvordan fungerer samarbeidet mellom hjem og skole? Dersom det er et problemfylt samarbeid så kan dette slå ut negativt for barnet. Hva forventer dere av han og hva forventer skolen av han? Stilles det for harde krav? For lite krav?

 

Det er viktig å skille person fra handling, gutten er ikke bare det han gjør galt men så mye mer enn det.

 

Å være stemor kan være både fantastisk og veldig vanskelig. Jeg bruker å tenke at jeg er så utrolig heldig som har to ekstra barn jeg kan være glad i og være en morsfigur for. Og i mitt tilfelle har det vært utrolig vanskelig med tanke på samarbeidet med mor, det har vært fraværende nesten fra første stund. Men jeg har valgt å være klar og tydelig på hva min rolle i dette er, jeg er der for de uansett hva som skjer. Stiller opp med tanke på henting og bringing, økonomi, omsorg, når de trenger noen å prate med osv. Som voksen så har man et ansvar overfor barn, uavhengig av om de er mine eller ikke. Og man får aldri for mange å være glad i.

[Anonym bruker]

Ja, han er sin mor opp a dage....hun er ikke noe godt likt i byen.😕Har bodd mest sammen med henne, men han er nå her 100%....jeg føler jeg svelger kameler og går på eggeskall hele døgnet, man vet liksom aldri hva han finner på.....

 

Anonymous poster hash: 1aa8a...99f

Han er umulig å like, og er mannens eks opp av dage... klassisk..

 

 

Anonymous poster hash: f530c...22d

[Anonym bruker]

Har alltid hjulpet han, vist omsorg, kjørt han overalt!, kjøpt ting til han osv..alt man gjør for egne barn.Men jeg har kjent på det i det siste at når han utnytter tilliten så mye så får jeg mer og mer mot han...jeg vil ikke si for mye da jeg vet mor også er her inne.Det er ikke mulig å bare ta og ta og ikke gi noe tilbake.Han nekter at noe er galt selvsagt.

 

Anonymous poster hash: 1aa8a...99f

[Anonym bruker]

Du er snar å dømme en stemor ser jeg.Han selv har sagt han kunne ønske jeg var moren hans.Han synes jeg er mere mor enn moren.Nei jeg missliker ikke gutten pga moren.Overhodet ikke!Men prøv du å gjør alt, da mener jeg ALT for noen og bli løyet til HVER dag.Jeg har strukket meg mye lengre enn andre biologiske foreldre.Jeg er rådvill, skuffet og fortvilet.

 

Anonymous poster hash: 1aa8a...99f

[Anonym bruker]

Du er snar å dømme en stemor ser jeg.Han selv har sagt han kunne ønske jeg var moren hans.Han synes jeg er mere mor enn moren.Nei jeg missliker ikke gutten pga moren.Overhodet ikke!Men prøv du å gjør alt, da mener jeg ALT for noen og bli løyet til HVER dag.Jeg har strukket meg mye lengre enn andre biologiske foreldre.Jeg er rådvill, skuffet og fortvilet.

 

Anonymous poster hash: 1aa8a...99f

Regner med at det var myntet på meg.

 

Jeg har selv vært det forhatte stebarn. Min stemor liker meg ikke fortsatt. Min mor får vi ikke snakke om..

 

Jeg er en helt vanlig jente, nå dame, som aldri har gjort annet enn å forsøke å være en god personen å leve med.

 

Men det var tøft å oppleve at det vokste frem en ny familie rundt meg og at jeg ikke hadde full del i denne. Det handlet ikke om å få de samme tingene eller spise samme maten. Det handlet om rommet som ikke var mitt lengre, de nye reglene, sårhet over å være den som ikke hadde to foreldre samlet når halvsøsknene hadde det, blikkene som ingen trodde jeg så.. i tenårene var dette ekstremt tøft og det er godt mulig at man stemor sitter med dårlige minner fra den tiden, men det gjør jeg også...

 

Når du skriver et innlegg her inne vil leserne ha ulik bakgrunn og dermed tolke det du skriver ulikt. Jeg syns det er synd at du har det som du har det.. og jeg syns synd i gutten.

 

Det du skrev om at han var sin mor opp av dage trigget noen minner i meg, og derfor ga jeg den kommentaren jeg ga.

 

Anonymous poster hash: f530c...22d

[sug lut]

Hvis det er noen trøst så er det til tider særdeles vanskelig å like egne tenåringer også. Det eneste som holder det sammen er at man grunnleggende elsker dem, og det er jo det du ikke har med et barn du ikke er forelder til. Jeg håper dere kan få hjelp.

[Anonym bruker]

 

Først og fremst så blir unger et resultat av hvordan foreldrene oppdrar dem.

 

Anonymous poster hash: 68d2f...a7a

Dette stemmer ikke alltid..

Min mann er høflig, ærlig, empatisk, osv

Hans bror er en manipulerende løgner og har alltid vært sånn.

Samme oppdragelse, samme alder, hver sine valg helt fra de var ganske små.. Broren nærmer seg 40 og lyver så mye at han tror det selv. IKKE FORELDRENES FEIL!

 

Anonymous poster hash: dc8a7...f6a