Hva er best for barnet

[Anonym bruker]

Hva er best for barnet?

 

1) At mor og far går fra hverandre og sikkert blir uvenner. Begge må da leie små leiligheter med bare ett soverom. Økonomien kommer til å bli veldig dårlig og levevanene blir totalt endret. Mest sannsynlig må barnet bytte skole. Barnet bor 50/50 og vil ende opp med ett hjem uten regler og ett med de normale reglene man har for barn i den aldersgruppen.

 

2)Mor og far fortsetter å bo sammen, men har hvert sitt soverom. Far sitter i stua på kvelden og ser på TV mens mor sitter på sitt soverom og ser på TV. Uansett begge er tilstede for barnet. Økonomien er ikke bra, men helt grei. Barnet får fortsette på skolen sin og levevanene fortsetter som barnet er vandt til. Regler er litt vanskelig siden foreldrene ikke er helt enige. En forelder er konfliktsky i forhold til barnet og en ønsker å oppdra på normal måte og oppfordre til at barnet blir selvstendig.

 

 

Anonymous poster hash: 23c30...3d0

[Anonym bruker]

Det beste for barnet er vel at foreldrene går til mekling.

 

Anonymous poster hash: 8be6c...73f

[Anonym bruker]

Det beste for barnet er vel at foreldrene går til mekling.

 

Anonymous poster hash: 8be6c...73f

Familierådgivning

 

Anonymous poster hash: 8be6c...73f

[Mamma til 2 søte]

Ingen av delene...

[Anonym bruker]

Det beste for barnet er at foreldrene blir voksne.

 

Anonymous poster hash: 3bd57...a8f

[Anonym bruker]

Parterapi

Felles enighet om grensesetting, forventningsavklaring, god kommunikasjon (få hjelp av terapeut til dette)

 

----------------------------

 

Om alt er prøvd, og dere ikke får det til å fungere, så er det beste for barnet å gå fra hverandre.

50/50 er nesten aldri det beste for barnet. Som er minimum fordrer denne ordningen god kommunikasjon og felles enighet im grenser og rutiner, så da sier det seg vel selv at en av dere må være hovedomsorgsperson.

Den som har hovedomsorgen får overgangsstønad og bidrag, så da bør en vel klare å finne en leilighet som er stor nok, og gi barnet en trygg og god omsorg. Den andre kan være en god samværsforelder.

 

 

Anonymous poster hash: 28332...fe7

[Anonym bruker]

Best for barnet..? Eh.. Man har ikke barns beste i hodet når det ene alternativet er konflikt mellom foreldre.

 

Gå fra hverandre og samarbeid. det er det bestw

 

Anonymous poster hash: 39c3c...2d8

[Gjest Antarctica]

Det er ikke ofte jeg siterer Dr.Phil, men jeg syns faktisk han har rett i denne:

 

"Children would rather come from a broken home, than live in one".

 

Klarer dere ikke engang være i stue med hverandre, bør dere ikke late som om dere klarer å oppdra barn sammen.

 

Den som har et snev av peiling på hvordan man er mot barn, får se å skille seg, og kreve hovedomsorgs på bakgrunn av svake foreldreevner hos den andre. Blir de boende sammen, tyder det på svake foreldreevner hos begge...

[Anonym bruker]

Det er ikke ofte jeg siterer Dr.Phil, men jeg syns faktisk han har rett i denne:

 

"Children would rather come from a broken home, than live in one".

 

Klarer dere ikke engang være i stue med hverandre, bør dere ikke late som om dere klarer å oppdra barn sammen.

 

Den som har et snev av peiling på hvordan man er mot barn, får se å skille seg, og kreve hovedomsorgs på bakgrunn av svake foreldreevner hos den andre. Blir de boende sammen, tyder det på svake foreldreevner hos begge...

 

Akkurat dette treffer meg, jeg gikk fra min mann i vår fordi vi ikke klarte å leve sammen på en ordentlig måte. Barnet opplevde et destruktivt forhold. Klart barnet vårt har best av å ikke gå oppi det til daglig. Så støtter denne!

 

 

Anonymous poster hash: 79928...9dd

[Anonym bruker]

Hva er best for barnet?

 

1) At mor og far går fra hverandre og sikkert blir uvenner. Begge må da leie små leiligheter med bare ett soverom. Økonomien kommer til å bli veldig dårlig og levevanene blir totalt endret. Mest sannsynlig må barnet bytte skole. Barnet bor 50/50 og vil ende opp med ett hjem uten regler og ett med de normale reglene man har for barn i den aldersgruppen.

 

2)Mor og far fortsetter å bo sammen, men har hvert sitt soverom. Far sitter i stua på kvelden og ser på TV mens mor sitter på sitt soverom og ser på TV. Uansett begge er tilstede for barnet. Økonomien er ikke bra, men helt grei. Barnet får fortsette på skolen sin og levevanene fortsetter som barnet er vandt til. Regler er litt vanskelig siden foreldrene ikke er helt enige. En forelder er konfliktsky i forhold til barnet og en ønsker å oppdra på normal måte og oppfordre til at barnet blir selvstendig.

 

 

Anonymous poster hash: 23c30...3d0

Hvis dette faktisk er de eneste to alternativene, så er alternativ nr. 2 helt klart å foretrekke. Foreldrene mine var sånn. De krangla ikke så ofte og så høyt. Men de trivdes jo ikke sammen. Det var likevel helt greit for meg som var barn. Jeg var opptatt med venner og idrett og aktiviteter og for meg fløt hverdagen veldig fint. Det var grusomt at de skilles. Jeg mistet hjemmet mitt, daglig kontakt med begge foreldrene min og alle vennene mine (selv om vi bare flyttet to km. Det er ikke det samme når man ikke bor i samme nabolag lengre.) og det var så slitsomt å flytte! Søsteren min pakket aldri ut av bagen sin fordi hun "skulle jo flytte igjen om en uke uansett". Hun bodde i en rotehaug. Hun var alltid så sliten. Hun fikk jo aldri landet noe sted. Det er en myte det at foreldre må ha det bra sammen for at barna skal ha det bra. Det er nok at det er helt greit. Så lenge dere ikke er åpenbart ufine med hverandre foran barna eller har ekstremt store krangler, så er det helt greit for barna at dere bor på forskjellige soverom. Jeg skulle ønske foreldrene mine bare kunne bodd sammen til vi var voksne. Det var levelig hjemme. Og det å bo på ett soverom sammen med moren sin, en sånn tenåringstid... Nei... Det setter dype spor.

 

Når det er sagt, gå til mekling og prøv og modeller et sunt forhold for barna deres. Det er dere de kommer til å etterligne når de blir store. Vil du at barna dine skal ha sånne forhold selv?

 

Anonymous poster hash: 1c299...924

[Gjest Antarctica]

Hvis dette faktisk er de eneste to alternativene, så er alternativ nr. 2 helt klart å foretrekke. Foreldrene mine var sånn. De krangla ikke så ofte og så høyt. Men de trivdes jo ikke sammen. Det var likevel helt greit for meg som var barn. Jeg var opptatt med venner og idrett og aktiviteter og for meg fløt hverdagen veldig fint. Det var grusomt at de skilles. Jeg mistet hjemmet mitt, daglig kontakt med begge foreldrene min og alle vennene mine (selv om vi bare flyttet to km. Det er ikke det samme når man ikke bor i samme nabolag lengre.) og det var så slitsomt å flytte! Søsteren min pakket aldri ut av bagen sin fordi hun "skulle jo flytte igjen om en uke uansett". Hun bodde i en rotehaug. Hun var alltid så sliten. Hun fikk jo aldri landet noe sted. Det er en myte det at foreldre må ha det bra sammen for at barna skal ha det bra. Det er nok at det er helt greit. Så lenge dere ikke er åpenbart ufine med hverandre foran barna eller har ekstremt store krangler, så er det helt greit for barna at dere bor på forskjellige soverom. Jeg skulle ønske foreldrene mine bare kunne bodd sammen til vi var voksne. Det var levelig hjemme. Og det å bo på ett soverom sammen med moren sin, en sånn tenåringstid... Nei... Det setter dype spor.

 

Når det er sagt, gå til mekling og prøv og modeller et sunt forhold for barna deres. Det er dere de kommer til å etterligne når de blir store. Vil du at barna dine skal ha sånne forhold selv?

 

Anonymous poster hash: 1c299...924

Du kan da ikke vite hva som er levelig for noen andre?

Jeg syntes IKKE det var et alternativ å bo i mine foreldres konflikt.