Mangler jeg medfølelse ?

[Anonym bruker]

Jeg har siste året merket at jeg er så sint ofte. Spesielt blir jeg sint hvis jeg opplever forskjellsbehandling. Jeg fikk baby i fjor sommer, opplevde da at mine nærmeste ikke en gang gratulerte meg når jeg fødte å nå føler jeg for å sette de i samme bås..jeg har en venninne som jeg ikke har sett på over et år som nå er gravid..å jeg kjenner jeg ikke klarer å være glad på hennes vegne. Hun har ennå ikke møtt min 13 mnd gamle sønn, så jeg tenker liksom hvorfor skal jeg gidde å bry meg når ikke hun gjør det, samme med en annen venninne som klager til meg om alt..å når jeg har behov for å snakke om noe så virket hun null interessert. Kjenner jeg blir skikkelig sint å skuffet å får bare lyst å kutte de ut. Føler jeg gir så mye mer av meg selv enn hva jeg får tilbake liksom.

Å samtidig så har jeg mistet bestevenninnen min etter en uenighet, å nå sender hun masse snaps der hun henger sammen med min svigerinne som jeg absolutt ikke kan fordra.

Kjenner jeg er så sint, å lei meg, å føler meg så utrolig alene at jeg ikke lenger klarer å glede meg på andres vegne når andre forteller ting som skal være hyggelig. Er det noen som har vært borti det samme ? Beklager hvis innlegget virker rotete..

 

Anonymous poster hash: 6e936...3b2

[Anonym bruker]

Nei, du mangler ikke medfølelse. Men du er nok lei deg, såret og kanskje litt sjalu

Anonymous poster hash: 344eb...c22

[Anonym bruker]

Helt ærlig tror jeg du er en dramaqueen. En som tror at verden snurrer rundt en selv, og hvis ikke alle andre ser deg, så nekter du å forholde deg til dem. Ting skal skje på din måte, ellers blir du vrang.

 

Sånn hører jeg det.

Anonymous poster hash: 49040...4ed

[Anonym bruker]

Er meget lite glad i drama, så der tar du feil. Men jeg er en sånn person som mener at man skal behandle alle likt, er oppdratt med at enten skal alle være med eller ingen. Skal man feks legge ut om sine problemer til meg, så må jeg kunne få lov å bli hørt hvis jeg sliter med noe..got it ?

 

 

Anonymous poster hash: 6e936...3b2

[Anonym bruker]

Jeg har siste året merket at jeg er så sint ofte. Spesielt blir jeg sint hvis jeg opplever forskjellsbehandling. Jeg fikk baby i fjor sommer, opplevde da at mine nærmeste ikke en gang gratulerte meg når jeg fødte å nå føler jeg for å sette de i samme bås..jeg har en venninne som jeg ikke har sett på over et år som nå er gravid..å jeg kjenner jeg ikke klarer å være glad på hennes vegne. Hun har ennå ikke møtt min 13 mnd gamle sønn, så jeg tenker liksom hvorfor skal jeg gidde å bry meg når ikke hun gjør det, samme med en annen venninne som klager til meg om alt..å når jeg har behov for å snakke om noe så virket hun null interessert. Kjenner jeg blir skikkelig sint å skuffet å får bare lyst å kutte de ut. Føler jeg gir så mye mer av meg selv enn hva jeg får tilbake liksom.

Å samtidig så har jeg mistet bestevenninnen min etter en uenighet, å nå sender hun masse snaps der hun henger sammen med min svigerinne som jeg absolutt ikke kan fordra.

Kjenner jeg er så sint, å lei meg, å føler meg så utrolig alene at jeg ikke lenger klarer å glede meg på andres vegne når andre forteller ting som skal være hyggelig. Er det noen som har vært borti det samme ? Beklager hvis innlegget virker rotete..

 

Anonymous poster hash: 6e936...3b2

Jada. Jeg kjenner meg igjen i dette. Etter en halvveis dårlig oppvekst fant jeg meg i alt for mye av alt for mange. Var venner med folk jeg ikke egentlig trivdes med og brukte energi på å være en god kjæreste, venn, nabo, datter, osv, for folk som ikke brydde seg like mye om å være det samme for meg. Så jeg bestemte meg for å "rydde i relasjonene", og lang historie kort kutta jeg ut nesten alle mine "nære venner" og en del familie. Det ser kanskje rart ut for de som står utenfra og se på, at det kan være noe galt med "alle" andre. Men det er det beste jeg har gjort. Jeg fikk et helt annet liv etterpå, og nå er jeg ikke sint lengre sånn som du snakker om her. Nå bruker jeg bare tid og energi på folk jeg har lyst til å være med og jeg er ganske "streng" med hvem jeg gidder å bruke tid og energi på. Jeg gidder ikke gå i bursdagene til folk som mest sansynlig ikke kommer i min, gidder ikke sende julehilsen til folk som ikke sender til meg, besøker ikke de som aldri kommer på besøk til meg, osv... Det er veldig deilig. Anbefales 😊

 

Anonymous poster hash: 1bbc6...8f0

[Anonym bruker]

Jada. Jeg kjenner meg igjen i dette. Etter en halvveis dårlig oppvekst fant jeg meg i alt for mye av alt for mange. Var venner med folk jeg ikke egentlig trivdes med og brukte energi på å være en god kjæreste, venn, nabo, datter, osv, for folk som ikke brydde seg like mye om å være det samme for meg. Så jeg bestemte meg for å "rydde i relasjonene", og lang historie kort kutta jeg ut nesten alle mine "nære venner" og en del familie. Det ser kanskje rart ut for de som står utenfra og se på, at det kan være noe galt med "alle" andre. Men det er det beste jeg har gjort. Jeg fikk et helt annet liv etterpå, og nå er jeg ikke sint lengre sånn som du snakker om her. Nå bruker jeg bare tid og energi på folk jeg har lyst til å være med og jeg er ganske "streng" med hvem jeg gidder å bruke tid og energi på. Jeg gidder ikke gå i bursdagene til folk som mest sansynlig ikke kommer i min, gidder ikke sende julehilsen til folk som ikke sender til meg, besøker ikke de som aldri kommer på besøk til meg, osv... Det er veldig deilig. Anbefales Anonymous poster hash: 1bbc6...8f0

Ligner på min historie dette her

 

Anonymous poster hash: 30dc2...0da