Er jeg for selvsentrert til å få barn??

[Anonym bruker]

Jeg er i den alderen hvor det virkelig er på tide å ta et valg ang barn. Problemet er at jeg ikke vet om jeg er klar eller noen gang blir klar heller. Jeg nyter fritid, lange sovehelger, latskapen, studiet, at jeg kan tenke på kun meg selv og mitt forhold. Når jeg tenker på barn tenker jeg ofte på hvordan MITT liv vil bli og mannen min sitt liv vil bli. Vil jeg bli trøtt, vil jeg bli sliten, vil forholdet lide, vil jeg klare det, vil jeg føle meg alene, vil jeg angre, vil jeg bli glad i barnet osv osv osv osv i det uendelige....

 

Samtidig ser jeg jo for meg en fremtid med familie og barn. 

 

Er jeg for egoistisk til å få barn? Kommer jeg til å bli en dårlig mor? Bør jeg avstå fra hele greia selv om jeg kommer til å angre på å aldri ha fått barn??

Anonymous poster hash: 0d1b4...986

[Anonym bruker]

Ting forandrer seg naturligvis når man får barn og ja, du kommer til å være fryktelig sliten og trøtt til tider. Men du får så mye igjen for det. Livet ditt vil naturligvis dreie seg om barnet men de vokser fort til og du får gleden av å være med på det hele, alle spennende stadier

Tidskrevende, fantastisk, slitsomt og givende pluss pluss pluss. Ville aldri vært foruten Og verdens beste klemmer og bløte susser <3

 

Anonymous poster hash: 7de09...8a9

[Merdee]

Er det fordi det forventes av deg at du ser for deg en fremtid med barn, eller fordi du virkelig ønsker det?

[Anonym bruker]

Der er virkelig altoppslukende og overveldende å få barn! Du må for en periode vær klar for å sette deg selv og forholdet nesten helt til side. Den mest intense perioden går jo over etter noen mnd, men det er tider der du kommer til å tenke "oh shit, er det sånn livet mitt skal være fremover" og du føler deg oppspist og spyttet ut igjen.

 

Hvor gammel er du da? Kan du ta en GU og se om du nærmer deg "fristen"? Fryse ned egg?

 

 

Anonymous poster hash: e9c6f...2db

[Gustav Klitt]

Jeg er ganske ego og det går helt fint det altså.

[Anonym bruker]

Mannen min er selvsentrert og rimelig ego, han begynner å slite ganske bra nå med tre barn i heimen. Men ett barn burde gå fint, selv om det såklart er en stor overgang det også

 

Anonymous poster hash: c428e...0bb

[Anonym bruker]

De fleste er vel ganske selvsentrerte før de får barn. HVis du ikke vil gi slipp på den friheten du har bør du kanskje ikke få barn, men du risikerer å angre den dagen det er for sent.

Jeg var aldri spesielt opptatt av barn, men nå har jeg tre, to av dem er så å si voksne, og jeg angrer overhodet ikke.

 

Kan jo dele denne, som de fleste som henger her inne sikkert har sett før, for den er ganske treffende angående det å få barn og hvordan det endrer oss:

 

Vi sitter og spiser lunsj en dag, da min datter plutselig sier at hun og hennes mann vurderer "å starte en familie". "Vi holder på med en spørreundersøkelse," sier hun, halvveis spøkefullt. "Synes du vi skulle hatt en baby?"

"Det vil forandre livet deres," sier jeg forsiktig og med et nøytralt tonefall. "Jeg vet," sier hun, "slutt på å sove lenge i helgene, slutt på spontane ferieturer?"

Men det var ikke det jeg mente i det hele tatt. Jeg ser på min datter, prøver å finne ut hva jeg skal si til henne. Jeg vil hun skulle vite noe hun aldri vil lære på noe svangerskapskurs.

Jeg vil fortelle henne at de fysiske sårene fra en barnefødsel vil gro, men at å bli mor, vil gi henne et emosjonelt sår, så kraftig, at det for alltid vil gjøre henne sårbar.

Jeg vurderer å advare henne om at hun aldri mer vil kunne lese en avis uten å spørre seg selv, "Hva om det hadde vært MITT barn?" At hvert eneste flykræsj, enhver husbrann vil plage henne. At hver gang hun ser bilder av sultende barn, vil hun lure på om noe kan være mer grusomt enn å se sitt barn dø.

Jeg ser på hennes nøye manikyrerte negler og moteriktige antrekk og tenker at uansett hvor sofistikert hun er, vil det å bli mor redusere henne til det primitive nivået hvor en bjørnemor beskytter sin bjørneunge. At et påtrengede rop ?Mamma!? vil få henne til å slippe en sufflé eller hennes fineste krystall uten et øyeblikks nøling.

Jeg føler at jeg bør advare henne om at uansett hvor mange år hun har investert i sin karriere, vil hun bli profesjonelt avsporet til morsrollen. Hun vil kanskje ta i bruk barnehage eller dagmamma, men en dag vil hun gå inn til et viktig møte og ikke kunne slutte å tenke på den søte lukten av barnet sitt. Hun må bruke all den selvdisiplin hun kan oppdrive for ikke å skynde seg hjem, bare for å forsikre seg om at babyen hennes er ok.

Jeg vil at min datter skal vite at hverdagslige avgjørelser ikke lenger vil være rutine. At en fem år gammel gutts ønske om å bruke herretoalettet fremfor dametoalettet hos McDonald's vil utgjøre et kjempedilemma. At akkurat der, midt i skramlende brett og hylende unger, vil ting som uavhengighet og kjønnsidentitet bli veid mot den muligheten at en barnemishandler kan lure inne på toalettet. Uansett hvor god hun er til å ta avgjørelser på kontoret, vil hun konstant sette spørsmål ved sin evne til å være mor.

Når jeg ser på min attraktive datter, vil jeg forsikre henne om at hun etterhvert vil kunne ta av de ekstra svangerskapskiloene, men hun vil aldri føle seg som den samme som før. At hennes livsstil, som nå er så viktig, vil ha mindre verdi for henne med en gang hun får barn. At hun ville ofret seg selv umiddelbart, for å redde sitt avkom, men at hun også vil håpe på enda flere år, ikke for å oppnå sine egne drømmer, men for å kunne se sitt barn oppnå deres.

Jeg vil at hun skal vite at et keisersnitt-arr eller et skinnende strekkmerke vil bli et hederstegn. Min datters forhold til hennes mann vil endres, men ikke på den måten hun tror. Jeg skulle ønske hun kunne forstå hvor mye du elsker en mann som forsiktig puddrer en barnerumpe eller som aldri nøler med å leke med sitt barn. Jeg synes hun bør få vite at hun vil forelske seg i ham igjen av årsaker hun nå ville synes er veldig uromantiske.

Jeg skulle ønske min datter kunne fornemme det bånd hun vil kjenne med kvinner som opp gjennom historien har forsøkt å stoppe krig, fordommer og fyllekjøring. Jeg vil beskrive for min datter den gleden det er å se ditt barn lære seg å sykle. Jeg vil fortelle henne om den inderlige latteren fra en baby som rører ved den myke pelsen til en hund eller en katt for første gang. Jeg vil at hun skal kunne kjenne den gleden som er så virkelig at den faktisk gjør vondt.

Min datters spørrende uttrykk får meg til å forstå at øynene mine er fulle av tårer. "Du vil aldri angre på det, " sier jeg til slutt. Så strekker jeg hånden over bordet og klemmer min datters hånd og sier en stille bønn for henne og for meg selv og for alle dødelige kvinner som snubler på deres vei inn i dette vakreste av alle kall. Det er fantastisk å være mamma..

 

 

Anonymous poster hash: 235a3...941

[Anonym bruker]

Er det fordi det forventes av deg at du ser for deg en fremtid med barn, eller fordi du virkelig ønsker det?

 

Hvordan vet jeg hva jeg VIRKELIG ønsker????

 

HI

 

Anonymous poster hash: 0d1b4...986

[Anonym bruker]

Jeg jobber som sykepleier og det barnløse gamle folk sier de angrer mest på er at de ikke fikk barn. Jeg kan love deg det at du nyter alenetid 1000 ganger mer når du er mamma.

 

Anonymous poster hash: 49e1f...8d2

[Anonym bruker]

Jeg jobber som sykepleier og det barnløse gamle folk sier de angrer mest på er at de ikke fikk barn. Jeg kan love deg det at du nyter alenetid 1000 ganger mer når du er mamma.

 

Anonymous poster hash: 49e1f...8d2

Denne er jeg så enig i. Opplevd det masse i jobbsammenheng. Ikke bare at de ikke fikk barn men at det bare ble med den ene😊

 

Anonymous poster hash: 836b8...935

[Anonym bruker]

 

Jeg er i den alderen hvor det virkelig er på tide å ta et valg ang barn. Problemet er at jeg ikke vet om jeg er klar eller noen gang blir klar heller. Jeg nyter fritid, lange sovehelger, latskapen, studiet, at jeg kan tenke på kun meg selv og mitt forhold. Når jeg tenker på barn tenker jeg ofte på hvordan MITT liv vil bli og mannen min sitt liv vil bli. Vil jeg bli trøtt, vil jeg bli sliten, vil forholdet lide, vil jeg klare det, vil jeg føle meg alene, vil jeg angre, vil jeg bli glad i barnet osv osv osv osv i det uendelige....

 

Samtidig ser jeg jo for meg en fremtid med familie og barn.

 

Er jeg for egoistisk til å få barn? Kommer jeg til å bli en dårlig mor? Bør jeg avstå fra hele greia selv om jeg kommer til å angre på å aldri ha fått barn??

 

Anonymous poster hash: 0d1b4...986

Jeg sover lenge. Mine barn er programmert til å sove lenge. Hehe. Vi har fantastiske besteforeldre som passer litt når jeg trenger meg tid. Og jentene har blitt så store at de står opp, lager mat og setter på TV. Lar oss sove en time ekstra før vi alle står opp å lager felles frokost. De er 7 og 3 år. Hun eldste lager til hun minste. De har et veldig nært forhold. Før kunne jeg tenke meg litt fri i blant men nå er det så morsomme å være med de at jeg ser ikke vitsen. De er også veldig lette å ha med blant mennesker. Vi har jobbet mye med søskenforholdet de i mellom så de er veldig balanserte og rolige ovenfor hverandre. Gleder meg til å ønske enda en til vår familie. Og det skal sies at jeg var ekstremt selvsentrert når jeg ble ufrivillig gravid første gang. Å bli kastet ut i dette var det beste som kunne skje. Jeg er veldig heldig som kommer til å få masse besøk og kos når de flytter ut og kommer hjem på besøk. Jeg har jobbet på eldresenter å det er mange triste historier. Mange som sitter alene som både har barn og ikke så dette må du finne ut av. Jeg skulle ikke vært foruten😀

 

Anonymous poster hash: 836b8...935

[Gjest Antarctica]

"Min datters spørrende uttrykk får meg til å forstå at øynene mine er fulle av tårer" - eeeeeh, sånne kleine oversettelser av amerikanske farsotter er bare dårlig smak. Huff.

 

HI, finn ut hva du ønsker innerst inne. Du har svaret der.

[Merdee]

 

Hvordan vet jeg hva jeg VIRKELIG ønsker????

 

HI

 

Anonymous poster hash: 0d1b4...986

 

 

Jeg tror nok de aller fleste som er i tvil eller er redd for endringene som kommer, ender opp med å være utrolig glade for at de valgte å få barn, men noen unntak finnes nok.

 

Hvis du er med på et lite eksperiment: Bestem deg for at 1-3 betyr ja til prøving nå, og 4-6 at det ikke blir barn nå, og kast terningen. Hva sier terningen?

[Anonym bruker]

Jeg tror nok de aller fleste som er i tvil eller er redd for endringene som kommer, ender opp med å være utrolig glade for at de valgte å få barn, men noen unntak finnes nok.

 

Hvis du er med på et lite eksperiment: Bestem deg for at 1-3 betyr ja til prøving nå, og 4-6 at det ikke blir barn nå, og kast terningen. Hva sier terningen?

 

Ble en 4er. Men ikke søren om jeg lar en terning diktere dette.

hi

 

Anonymous poster hash: 0d1b4...986

[Merdee]

 

Ble en 4er. Men ikke søren om jeg lar en terning diktere dette.

hi

 

Anonymous poster hash: 0d1b4...986

 

 

Poenget var at du sikkert fikk en magefølelse/ reaksjon i det terningen lå der.... og i den har du svaret.