Tungt venninneforhold

[Anonym bruker]

Min venninne er søt, vennlig og godhjerta. Men også belastende å være sammen med. Hennes historie er meget ulykkelig (manipulerende og slem eksmann som har klart å få hele familien på sin side) og den kaster skygger over alt samvær.

 

Jeg er glad i henne, men makter IKKE å være telefonvenninne (sitte og høre på flere elendighetsbeskrivelser av eksmannen), og kan kun være noe for henne når vi møtes. Ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi jeg har egne utfordringer i livet, kronisk sykt barn, jobber frilans osv.

 

Til jul ga jeg henne noen penger, for jeg vet hvor elendig økonomi hun har. Jeg har lånt henne mange tusen før, og sagt at jeg ikke trenger dem tilbake før hun har råd. Men jeg vil ikke at det skal komme imellom oss, eller føles som "takknemlighetsgjeld". Jeg prøver å være vennlig og snill - men jeg kan ikke gi det hun ønsker seg, nemlig mer av min tid. Hun er ensom.

 

Så problemet er jo: hvis jeg avviser henne, føler jeg meg like illojal som familien hennes. Hvis jeg ikke avviser henne, ender det med at relasjonen spiser meg opp.

 

Anonymous poster hash: 3ea6b...437

[Anonym bruker]

Sett egen familie først, og si til henne når hun ringer at du ikke har tid.

 

Anonymous poster hash: 9afce...ab8

[Superdolly]

Jeg tenker at det må være innafor å prøve å rette opp skjevheten i relasjonen mellom dere. Er hun en god venninne, vil hun ha forståelse for det hvis du greier å uttrykke deg på en tydelig, ikke-anklagende måte.

 

Slik du beskriver venneforholdet, fremstår det mer som om du er hennes støttekontakt/psykolog og hun er din klient. Du kan fint ta opp med henne at dette blir for mye. Si at du forstår at hun har (og har hatt) det vanskelig, men at du også sliter og at du rett og slett ikke har kapasitet til å gi henne så mye som hun trenger. Tilby deg å hjelpe henne å finne hjelp, hvis du tenker at du kan ha kapasitet til det.

 

Fortell henne at du er glad i henne og at du setter pris på vennskapet deres, og at det er for å redde vennskapet at du nå sier dette og setter disse grensene. Fortell henne det du forteller her, at du har et kronisk sykt barn og jobber frilans og at det til tider blir for mye for deg.

 

Sett en grense, vær vennlig og omsorgsfull, men sett den grensen der det passer for deg.

[Anonym bruker]

Jeg var i en lignende situasjon da jeg var ungdom. Jeg valgte å si fra at jeg ikke orket å høre om alt det triste hele tiden og ville gjøre noe annet enn å gråte hver gang vi var sammen. Hun tok det dårlig og kuttet kontakten.

Jeg ville vært litt forsiktig med hvordan jeg hadde ordlagt meg hvis jeg skulle gjort det igjen. Ville nok heller kommet med forslag om kjekke ting å finne på, og si at du tror dere begge trenger å kose dere litt og gi slipp på alle vanskelige tanker for en stund. Du kan også foreslå at hun snakker med noen profesjonelle om det, trenger ikke nødvendigvis være psykolog, men kanskje en prest eller lignende.

 

Anonymous poster hash: 8d17b...db5

[Anonym bruker]

Jeg tenker at du burde ha sagt fra lenge før at du forstår at hun er fortvilet, men at du gjerne vil at dere snakker mindre om dette på telefonen, fordi du har familien og mye på hjemmebane som du også må bruke tid på. Da hadde du ikke kommet til dette punktet.

 

De fleste vil på et eller annet tidspunkt gjennomgå noe tungt som tar lang tid å bearbeide. Det hadde ikke falt meg inn å fjerne meg fra noen av mine nærmeste halvveis i prosessen, de gangene jeg har sett dem der. De kommer ut av det alle sammen. Men en gang ga jeg etter halvannet år beskjed til en venninne om at hun så ut til å sitte fast, og måtte se etter en måte å komme litt videre på.

 

Anonymous poster hash: 1ba87...c29

[Anonym bruker]

Uff.. jeg føler jeg kunne vært venninnen din. Har vært gjennom et tøft samlivsbrudd, men dessverre tar ting tid og jeg finner ikke helt min plass i alt det nye. Jeg har lite nettverk og er nok engstelig for at jeg tapper energien til de få jeg har.

Det beste for meg hadde vært å delta på sosiale ting som gjør at jeg får fokus over på noe annet. Slike telefonsamtaler blir ofte negative, lenge siden sist kanskje og når jeg først blir spurt om en oppdatering har jeg vanskelig for å la være å svare eller avslutte før det er gått i det negative. For jeg har et enormt behov for å "tømme meg" samtidig som jeg ikke vil si så mye og er lei meg etterpå for at jeg igjen har sagt mer enn jeg egentlig ønsker eller er komfortabel med.

Jeg vet ikke om venninnen din føler det på samme måten, men jeg ville hatt godt av å bli med på en middag, kino, seminar el.l for å få litt påfyll. Og noen som kan bidra til å legge planer fremover i tid :-)

 

Anonymous poster hash: 382b6...a87

[Anonym bruker]

Hun går fast hos psykolog, da, så det er flott. Og vi møtes innimellom, da prøver jeg å være den snille og koselige venninna jeg kan være. Prøver å møtes på morsomme aktiviteter i stedet for bare å ha pratestunder (som fort blir problemorientert).

 

Men det er nok riktig som en her påpeker at jeg til dels får rollen som "støttekontakt". Og jeg har sluttet å ta telefonen for lenge siden, hun vet hvorfor.

 

Jeg klarer bare ikke å akseptere av meg selv at jeg er så avvisende. Så kanskje handler det mest om mine egne forventninger.

HI

 

Anonymous poster hash: 3ea6b...437