Forhold på si

[Anonym bruker]

Jeg er sliten. Vært gift i 12 år, mistet følelser for han for to år siden. Kjeder meg og føler meg kald. Vi har to små barn. Jeg kjemper hver dag for å få følelsene tilbake igjen. Men vet ikke hva som må til lenger.

 

Ble kjent med en gammel kjenning, og det utviklet seg fra vennskap til noe mer. Han vil ha meg og sier han elsker meg. Jeg føler det samme nå, etter å ha holdt skikkelig igjen pga ekteskapet. Dette er helt imot hva jeg står for, men jeg klarer ikke å styre følelsene mine. Jeg lengter etter han 24 timer i døgnet og tenker på han hele tiden. Vi har møttes noen ganger, kanskje 6 ganger i løpet av ett år. Vi har hatt kontakt i over ett år, og han føler jeg er kjæresten hans og jeg føler at han er min.

 

Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre. Føler meg som en heks. Avsluttet forholdet med han for en stund tilbake (egentlig flere ganger), men jeg kommer stadig tilbake igjen. Det vi deler er veldig dypt og sterkt.

 

Men jeg er gift med en mann som gjør alt rett, forutenom at kommunikasjonen ikke er på plass. Og heller ikke følelsene. Jeg tenker på han og barna. Den dårlige samvittigheten tærer meg. Hva skal jeg gjøre? Har noen vært i samme situasjon ? Jeg er fryktelig sliten av dette. Jeg må ta noen grep.

 

Anonymous poster hash: c0bcc...3af

[Anonym bruker]

Jeg var i nesten lik situasjon for noen år siden. Gikk for det og har ikke angret en eneste dag.

Bruddet med min eks ble stygt, men det var vel verdt det. Barna sier også at vi har det mye bedre i dag.

 

Anonymous poster hash: 28949...e77

[Anonym bruker]

Hvor lenge hadde du det forholdet på si, før du gikk for det ?

Hadde du det greit i det forholdet du var i, forutenom følelsene ikke var rett ?

 

Takk for svar!

 

Anonymous poster hash: c0bcc...3af

[Anonym bruker]

Forholdet var greit nok, ikke det beste kanskje.

Gikk ca 2 mnd før jeg bestemte meg for å gå.

 

Anonymous poster hash: 28949...e77

[Anonym bruker]

Så lenge du har opprettholdt forholdet til den andre mannen i over et år, så blir det meningsløst å samtidig si at du hver eneste dag kjemper for å få tilbake følelsene for mannen din. Det sier seg selv at du ikke har sjanse å fokusere på å få tilbake følelser for mannen din når du dyrker forelskelsen til den andre, tar kontakt med ham igjen hver gang du prøver å kutte kontakten.

Hadde du kuttet kontakten helt til den andre og så gått helhjertet inn for å redde forholdet til mannen, da kunne du sagt at du kjemper for følelser for mannen hver dag.

 

Men jeg kan likevel forstå at du føler du kjemper daglig, for det er tydeligvis for deg en kamp å leve i ekteskapet.

Og selv om dine følelser for mannen har vært borte to år, så er dere to i det forholdet og to om å dele ansvaret likt for å få forholdet til å fungere.

Hva skjedde for to år siden som gjorde at følelsene dine for mannen forsvant?

Er det noe du burde se på?

Er det noe du og mannen ev. bør gjøre et siste forsøk å finne ut av?

 

Ellers tror jeg det er så destruktivt å leve i et så dødt forhold, som du har til mannen din nå, at jeg tror det er bedre å gå fra hverandre. Jeg ville gjort en avtale med den andre mannen, at du og han holder dere unna hverandre en liten periode for slik å prøve å redusere mannen din sin bitterhet av å bli forlatt til fordel for en annen mann. Samarbeidet om barna kan bli dårlig om mannen din blir veldig bitter pga. din utroskap. Og det fortjener ikke barna deres!

 

Går du så gjør det på en slik måte at det skaper minst mulig konflikter med mannen din.

Ha også i bakhodet at selv om følelsene mellom deg og den andre mannen virker så sterke, så skal de følelsene også holde i en helt vanlig hverdag med alle hverdagsutfordringer og irritasjoner. Forhåpentligvis er følelsene for hverandre så sterke at det går bra, men bare ha i bakhodet at selv om du går ut av ekteskapet, så er det ikke sikkert det blir for et varig forhold med den andre (håper det for din del, men ha et realistisk syn på det).

 

Og pass på å ikke involvere barna for tidlig etter et ev. brudd. Ikke en gang fortell dem at mamma har fått ny kjærest, det skal de ikke måtte forholde seg til! Derfor jeg også mener at det er viktig at du holder forholdet til den andre hemmelig og lar være å ha kontakt med den andre, i hvert fall en liten stund.

 

Anonymous poster hash: 34e01...a36

[Anonym bruker]

Avslutt totalt eller stå frem som den dritt sekken du er.

 

Anonymous poster hash: 99db1...67a

[Anonym bruker]

Jeg setter utrolig pris på svar. Jeg er realistisk, så godt som jeg kan være i denne situasjonen. Derfor jeg ikke tør å gjøre noe som helst. Lurer liksom på meg og han på si har skapt en illusjon med røde roser. Samtidig har jeg vært veldig "hard" med han på si, og snakket mye om utfordringer, den vanlige hverdagen , mine minussider osv. Jeg har fortalt han alt. Jeg kuttet kontakten med han på si i cirka to måneder. Det var et sant helvete for meg, så jeg tok opp kontakten igjen. De to mndene forsøkte jeg å leve så godt jeg kunne som en "happy" family, eller til å bygge opp forholdet vårt igjen, men jeg er ikke tilstede i det forholdet / ekteskapet jeg har. Jeg lengter bare etter han andre. Mener du det burde ha gått lenger tid?

 

Anonymous poster hash: c0bcc...3af

[Anonym bruker]

Ja, jeg er vel en drittsekk da.

 

Anonymous poster hash: c0bcc...3af

[Anonym bruker]

Jeg var i nøyaktg samme situasjon som deg. Jeg gikk fra mannen. Var kjempeforelsket i den nye.

Så kom samvittigheten snikende. Den som bunnet i at mannen min ikke hadde gjort noe galt, annet enn å ikke gi meg nok oppmerksomhet. Ellers var han en snill mann og en fantastisk far. Jeg klarte heller ikke å se barna så lite som annenhver uke. Jeg mistet meg selv i alt styret rundt bruddet, og hensynet til ny kjæreste, osv. Alt døde inni meg.

Så nå prøver jeg på nytt med mannen. Jeg ønsker å beholde kjernefamilien. Ikke for enhver pris, men vi jobber for å fokusere på alt det gode vi hadde.

Kan skrive mye mer om dette, bare å spørre.

Du bør være veldig sikker på hva du gjør, er mitt råd.

 

Anonymous poster hash: 8d69d...217

[Anonym bruker]

Husk at bare en liten brøkdel ender bra. Resten løser seg opp ikke lenge etter at dere har stått frem. Dette er det statistikk på.

 

Anonymous poster hash: 6db6f...a34

[Anonym bruker]

Jeg setter utrolig pris på svar. Jeg er realistisk, så godt som jeg kan være i denne situasjonen. Derfor jeg ikke tør å gjøre noe som helst. Lurer liksom på meg og han på si har skapt en illusjon med røde roser. Samtidig har jeg vært veldig "hard" med han på si, og snakket mye om utfordringer, den vanlige hverdagen , mine minussider osv. Jeg har fortalt han alt. Jeg kuttet kontakten med han på si i cirka to måneder. Det var et sant helvete for meg, så jeg tok opp kontakten igjen. De to mndene forsøkte jeg å leve så godt jeg kunne som en "happy" family, eller til å bygge opp forholdet vårt igjen, men jeg er ikke tilstede i det forholdet / ekteskapet jeg har. Jeg lengter bare etter han andre. Mener du det burde ha gått lenger tid?

 

Anonymous poster hash: c0bcc...3af

 

Lenger tid uten han på si? Hvis ekteskapet skulle hatt en reell sjanse så tror jeg at det måtte gått lenger tid, ja.

Men problemet her er at så lenge du lengter etter den andre og kanskje ev. sørger over å gi slipp på ham, så vil du ikke greie å jobbe for ekteskapet fullt ut.

 

Jobbet du og mannen din med forholdet da følelsene dine for han forsvant for to år siden?

 

Ingen kan gi deg noe svar om hva som er best for deg å gjøre i dette - kanskje bare hjelpe deg å tenke.

 

Jeg vet om par som har vært i samme situasjon. Noen har gått og blitt utrolig lykkelig med ny partner (og det har eksene også blitt når de kom over første sjokkket og greide å gå videre), andre har gått og angret, noen har blitt. Av de som har blitt har noen ikke greid å redde forholdet likevel, andre har fått et mye bedre ekteskap etter jobbing for det.

 

Er det null følelser igjen i forholdet du er i, og det ikke er mulig å få tilbake de følelsene, da tror jeg det er bedre å gå.

 

Går du så bør du egentlig gå fordi ekteskapet ditt ikke fungerer og kun derfor.

 

Men bare du kan finne ut hva som er riktig for deg. Håper du finner ut hva som er det beste å gjøre for deg

 

Anonymous poster hash: 34e01...a36

[Anonym bruker]

Jeg har vært i samme situasjon som deg, bortsett fra at jeg om "den andre" ikke snakket om å være sammen. Vi hadde bare veldig sterke følelser for hverandre. Jeg var avhengig av den oppmerksomheten han ga meg - at noen så meg slik jeg ønsket å bli sett. Hjemme er jeg den negative, den som alltid er irritert, mener mannen..

 

Men så klarte jeg ikke mer..  Jeg kuttet all kontakt med "den andre". Det er et år siden nå. Han har ikke tatt videre kontakt, og heller ikke jeg. Det er vondt hver dag. Både fordi jeg har sviktet familien min, og fordi jeg savner ham. Jeg vet at det med tiden vil forsvinne, men det tar lang tid. Jeg kan aldri møte ham igjen, så jeg har mistet en av mine eldste venner samtidig.

 

Nå setter jeg alle kluter til for å bygge opp forholdet til min mann, men jeg hater meg selv, begynner å bli deprimert og har fått et veldig lavt selvbilde fordi jeg har gått mot alt jeg står for.

 

Jeg tror at jeg, hvis jeg hadde gått videre med denne andre, ville følt på en enormt svart samvittighet når forelskelsen hadde lagt seg. For å ødelegge familien min.. Og da hadde jeg nok ikke klart å være i det nye forholdet heller. For ikke å snakke om at forholdet hadde vært bygget på svik.. hvorfor skulle han ikke gjort det samme mot meg, når den første stormende perioden la seg og hverdagslivet kom?

 

Jeg råder deg til å avslutte dette. Forsøk heller å finne tilbake til mannen din. Klarer du ikke det, avslutt på ærlig vis, og gjenoppta heller kontakten med den andre når du står fri til det..

Anonymous poster hash: f0881...b2d