Min far

[Anonym bruker]

For to år siden forlot min far min mor etter ett ekteskap på nesten 30 år til fordel for en tøyte i slutten av 20 årene.

Han var blitt så forelsket og tilbake satt resten av familien knust. Jeg fikk en stemor som bare er noen få år eldre enn meg.

Denne damen kom drassende på 3 små barn, yngste under 2 år.

I dag 2 år senere og 1 år ut i samboerskapet ser min far ufattelig sliten ut. Det er tydelig at det tar på å leke småbarnsfar etter fylte 50 år.

Det beste av alt: min nye stemor maser på min far om å få ett kjærlighetsbarn.

Jeg kan ikke noe for det, men det gjør meg godt å se denne slitne mannen, og jeg håper han angrer på valget sitt.

 

Anonymous poster hash: d8bc3...51f

[Anonym bruker]

😃

 

 

Anonymous poster hash: e10aa...2bb

[Anonym bruker]

🙈🙈🙈

 

Anonymous poster hash: c7715...20a

[Anonym bruker]

Jeg tror DU ville vært lykkeligere hvis du svelget bitterheten..

Anonymous poster hash: d17e3...751

[Anonym bruker]

Han ødelagte en hel familie. Jeg må få lov til å være noe bitter og like det at han ser ufattelig sliten ut. Håper han angrer.

 

Anonymous poster hash: d8bc3...51f

[Anonym bruker]

Min far laget seg også et kjærlighetsbarn for 14 år siden. Jeg var ung på den tiden og opplevde det som noe vondt og at jeg kom til å miste han. Derfor reagerte jeg med at jeg ikke ønsket barnet velkommen. Istedenfor at min far så meg som et barn/ungdom, tok tak i det og sa at det forandrer ikke min kjærlighet til deg, valgte han heller å slå hånda av meg. Hurra for fedre🤗

 

Anonymous poster hash: 799d8...364

[Anonym bruker]

Føler på en måte at vi allerede har mistet vår far.

Etter at tøyta kom inn i hans liv er det hennes barn som har gått først. Ofte at han er alene hjemme med de imens hun er ute på sosialt eller venninneturer. Det er vel enkelt med en gammel hjemmekjær mann.

Min far burde heller bruke tid på meg og min bror for å rette opp i sviket han gjorde. Selv om vi er voksne så trenger vi det.

 

Anonymous poster hash: d8bc3...51f

[Anonym bruker]

Føler på en måte at vi allerede har mistet vår far.

Etter at tøyta kom inn i hans liv er det hennes barn som har gått først. Ofte at han er alene hjemme med de imens hun er ute på sosialt eller venninneturer. Det er vel enkelt med en gammel hjemmekjær mann.

Min far burde heller bruke tid på meg og min bror for å rette opp i sviket han gjorde. Selv om vi er voksne så trenger vi det.

 

Anonymous poster hash: d8bc3...51f

Jeg ville ikke brukt tid på noen som konsekvent omtalte samboeren min som "tøyta" jeg heller. Den største feilen fare din har gjort er tydeligvis å gi deg et minimum av oppdragelse. Sansynlig vis vet du ikke alt om hvorfor foreldrene dine gikk fra hverandre heller.

 

Anonymous poster hash: c369c...56f

[Anonym bruker]

At han ble forelsket betyr vel ikke at hun er en tøyte?

 

Og du mener at selv om han ikke lenger hadde de rette følelsene for din mor skulle han blitt hos henne og latt som for din og broren din sin skyld? Han skulle blitt i et tomt ekteskap for sine voksne barn sin skyld?

 

Det er vel ikke akkurat første gang et ekteskap har gått i oppløsning når barna har blitt voksne og flyttet hjemmefra, plutselig har ikke ekteparet noe å snakke om lenger...

 

Jeg forstår ikke bitterheten din.

 

Min mamma ble forelsket i en annen mann da jeg var 21 år og hadde flyttet hjemmefra. Det ble et stygt brudd mellom mamma og pappa som da var langt oppe i 40-årene, pappa var ikke villig til å avslutte sånn uten videre.

 

Men tiden gikk og pappa ble også forelsket i en ny dame, hun var 10 år yngre enn han da. Så i dag er både mamma og pappa gift på nytt, begge er i forhold med masse innhold, med partnere de er forelsket i og har det moro sammen med. Begge to har fått en ny start og har det bra. Nå er også de gode venner og kan fint sitte ved siden av hverandre å snakke sammen i bursdagsselskapet til et barnebarn e.l. 

 

Selv om pappaen din ble forelsket er han vel ikke et troll, og selv om hun ble forelsket i han trenger hun vel ikke være en tøyte. Hvilken garanti har du for at du kommer til å elske mannen din resten av livet og aldri såre han? Kanskje når deres barn har flyttet hjemmefra så er følelsene dine for han helt døde og du føler deg trist og ensom i ekteskapet, skal du bli hos han da, for å ikke såre deres voksne barn?

Anonymous poster hash: 49f30...b56

[Anonym bruker]

Mange kan nok se hvorfor du føler som du gjør. Klart det er lett å "godte seg" over slitenhet osv.

 

Men jeg vil likevel råde deg til å rydde litt i følelsene dine.

 

Når du kaller henne "tøyte", hva kaller du ham? "Gammel gris?" "Horebukken?" For han er jo like tøytete som henne (eller egentlig mye MER, det var han som var gift fra før...)

 

Og bitterheten omkring sviket mot deg og din bror: var det et svik mot dere? Var du også gift med faren din? Eller var dere flyttet hjemmefra? For i så fall var det altså et svik mot din mor, men ikke mot dere. Jeg er ikke gift med mine barns far, men jeg har ikke sveket mine barn. Min morsgjerning avhenger ikke av om jeg er i et par med deres far.

 

 

 

Anonymous poster hash: 5b194...f83

[Anonym bruker]

For to år siden forlot min far min mor etter ett ekteskap på nesten 30 år til fordel for en tøyte i slutten av 20 årene.

Han var blitt så forelsket og tilbake satt resten av familien knust. Jeg fikk en stemor som bare er noen få år eldre enn meg.

Denne damen kom drassende på 3 små barn, yngste under 2 år.

I dag 2 år senere og 1 år ut i samboerskapet ser min far ufattelig sliten ut. Det er tydelig at det tar på å leke småbarnsfar etter fylte 50 år.

Det beste av alt: min nye stemor maser på min far om å få ett kjærlighetsbarn.

Jeg kan ikke noe for det, men det gjør meg godt å se denne slitne mannen, og jeg håper han angrer på valget sitt.

 

Anonymous poster hash: d8bc3...51f

 

Du er full av bitterhet, Hi. Og bitterhet har en stygg bivirkning - den skader mest den som er bitter. Dvs. det er i all hovedsak du selv som blir skadet og såret over den bitterheten din.

 

Min far har holdt på verre enn din far har gjort. Eneste forskjellen er at det i sin tid var min mor som gikk fra ham. Men hans samboer/kone-historier (i flertall) etter det har vært i samme gata som det din far har gjort, bare enda mer ekstrem.

 

Liker jeg hans siste sprell som er det verste? Nei, jeg har til og med en form for forakt for ham pga. det. Men den forakten har egentlig bare bikket over i at jeg synes synd på ham. Han har tatt så mange dumme valg i livet uten tanke for at han underveis såret svært mange andre og har mistet flere av sine nærmeste. Selv om hans siste sprell etter min mening er verst og jeg synes det er patetisk, så gjorde jeg et bevisst valg om å ikke bli bitter på ham. For hans og hans nye kone så håper jeg de blir lykkelige sammen. For hadde jeg vært ham, og tatt så mange dumme valg som har ødelagt og gitt ham så mange store personlige tap, da hadde jeg vært så bunnløst ulykkelig at jeg ikke hadde kommet meg opp igjen. Jeg unner ikke min far å måtte svi. Andre har svidd nok, men jeg tror at når alt kommer til alt er det ingen som har svidd like mye som han selv. Kanskje han kan få fred med seg selv om han blir lykkelig i det siste forholdet.

 

Jeg trenger ikke være glad for det han har gjort. Men jeg kan velge å ikke la hans valg få gjøre noe mer negativt med meg.

 

Du er blitt en svært bitter kvinne, Hi, og dessverre så vil det ødelegge mest for deg selv.

Bearbeid følelsene du har rundt det sviket du føler faren utsatte deg for. Se på hva som er greit å føle, og hva som egentlig ikke er greit. Din far og mor var gift i 30 år. Din far var der i hele oppveksten din og tok ansvar. Nå er du voksen og flyttet hjemmefra. Selv om din far gikk fra din mor så gikk han ikke nødvendigvis fra deg. At din mor og du og familie var "knust", det er selvfølgelig forståelig. Men to år etter skillsmissen, da bør følelsene begynne å dempe seg. Om din mor fremdeles er knust så trenger hun hjelp til å komme seg videre - er hun det så pass på at du ikke dras inn i hennes bitterhet i tillegg til din egen. Hun er voksen og ansvarlig for seg selv og sine egne følelser, og hun må gå videre. På samme måte som du kanskje også trenger å bearbeide dine foreldres skillsmisse. Din far forlot din mor, han forlot ikke deg!

Det at din far gikk fra din mor er kun en sak mellom han og henne. Du vet garantert ikke den fulle og hele sannheten rundt deres forhold. De var to i det forholdet, som alle andre forhold.

 

Snu litt på det - se for deg at om 25-30 år har du levd i et ekteskap som har vært dødt i noen år. Barna er voksne og har flyttet hjemmefra, det er bare du og mannen som du ikke lenger har følelser for. Du har kanskje skjult for barna i mange år hvordan forholdet egentlig har vært mellom deg og deres far i mange år. Så møter du en ny mann og velger å gå fra ektemannen din. Og etter det ønsker dine voksne barn deg ingenting godt, håper du får angre på valget. De oser av bitterhet og unner deg ikke noe godt. Mener du at du i denne tenkte situasjonen ble behandlet riktig av dine barn? Ville du da ha fortalt barna dine sannheten om ekteskapet for å forsvare deg selv?

 

Følelsene dine er forståelig, Hi. Jeg har kjent på samme følelser selv, men bare for et øyeblikk og så gi slipp på dem. Jeg har tatt et oppgjør med mine følelser for min far og jeg har tatt et oppgjør med hvilken person jeg ønsker å være. Og jeg ønsker ikke å være en person som ønsker at andre skal være ulykkelig. Det gir meg ingen lykke å se at andre blir ulykkelig eller strever mye.

Bitterhet spiser deg bare opp innenfra, Hi. Så for din egen del - gi slipp på bitterheten.

 

 

 

Anonymous poster hash: 743e1...1de

[Anonym bruker]

Føler på en måte at vi allerede har mistet vår far.

Etter at tøyta kom inn i hans liv er det hennes barn som har gått først. Ofte at han er alene hjemme med de imens hun er ute på sosialt eller venninneturer. Det er vel enkelt med en gammel hjemmekjær mann.

Min far burde heller bruke tid på meg og min bror for å rette opp i sviket han gjorde. Selv om vi er voksne så trenger vi det.

 

Anonymous poster hash: d8bc3...51f

Hvorfor kaller du hun for tøyta?

 

Anonymous poster hash: bea13...a15