Inspirert av tråden om angst for lus og noen andre tråder

[Luksusdyret]

Hva er greia egentlig med å si at man er hormonell, overreagerer og så videre? Nå scroller jeg forbi onde bitcher som sier at hun er dårlig mor fordi hun tar seg nær av det som skjedde, og refererer til 80 % av andre som svarte. Jeg er selv ikke norsk, og ble overrasket over rett og slett mobbekultur her i landet. Veldig ofte får man beskjed om at man "ikke må ta seg selv så høytidelig", "ha selvironi", "være mer tykkhudet". Vanligvis sies det i forbindelse med noe sårende/flaut som blir sagt eller gjort mot en person som reagerer på det. Jeg oppfatter det slik at folk ønsker å være morsomme på andres bekostning, og gir disse andre ansvaret for at de blir såret. Hvorfor skal alle tåle masse dritt rettet mot seg da? Kan man ikke akseptere at alle er forskjellige? På samme måte som at enkelte folk har allergier, er mer lettantennelig enn andre, er mer eller mindre fysisk aktiv enn andre, så bør det vel finnes rom for folk som ikke er så "tykkhudet" som andre, og som ikke ønsker onde spøker? Det hadde faktisk ikke vært verre for venninna til HI i den andre tråden å innse at hun har tråkket over HIs grenser og si "unnskyld" - saken ute av verden.

 

Er det virkelig kultur her i landet for at man skal tåle absolutt alt og se positivt på all dritt som blir sagt? Hvis det er slik, så er det ikke rart de ikke klarer å bekjempe mobbing i skolene. Voksne mobber jo like mye og skylder på offeret.

[Anonym bruker]

Dette var en spøk som ble avslørt med en gang. Litt telling må man tåle.

 

Anonymous poster hash: 71438...70a

[Luksusdyret]

Dette var en spøk som ble avslørt med en gang. Litt telling må man tåle.

 

Anonymous poster hash: 71438...70a

 

 

Hvorfor? Hvorfor MÅ man tåle like mye som noen andre? Som sagt, er det ikke rom for å ta hensyn til folk som er annerledes enn deg? Det er akkurat det jeg ikke forstår, hvorfor alle skal være helt like hele tiden og reagere likt på alt. Jeg har sett mye av det her inne: menn som flørter vilt med andre på sms, telefon, Facebook, så får dama råd om å roe seg ned fordi hun "overreagerer" og det er "ingen big deal". Det samme med foreldre som oppfører seg som dritt mot en, sjefer og så videre. Hvorfor må man akseptere noe man ikke føler for å akseptere, bare fordi andre synes det er greit?

[Anonym bruker]

Alle trenger ikke å være helt like. Det er jo nettopp det at vi har noen særegenheter det ofte er morsomt å tulle litt med. Svært få orker å være lenge sammen med noen som tar seg selv så høytidelig at de ikke tåler en spøk innimellom.

 

Anonymous poster hash: 71438...70a

[Luksusdyret]

Alle trenger ikke å være helt like. Det er jo nettopp det at vi har noen særegenheter det ofte er morsomt å tulle litt med. Svært få orker å være lenge sammen med noen som tar seg selv så høytidelig at de ikke tåler en spøk innimellom.

 

Anonymous poster hash: 71438...70a

 

 

Men hva er det å "ta seg selv høytidelig"? HI i tråden forklarte at hun har hatt et helvete med lus og har tykt hår, så hun er livredd for å få lus igjen. Det er ikke sikkert hun ikke kan tulle med gravidmagen sin, eventuell overvekt, sine tabber på kjøkkenet eller noe annet? Eller MÅ man kunne le av seg selv i absolutt alle situasjoner? Jeg bare spør altså

[Anonym bruker]

Men hva er det å "ta seg selv høytidelig"? HI i tråden forklarte at hun har hatt et helvete med lus og har tykt hår, så hun er livredd for å få lus igjen. Det er ikke sikkert hun ikke kan tulle med gravidmagen sin, eventuell overvekt, sine tabber på kjøkkenet eller noe annet? Eller MÅ man kunne le av seg selv i absolutt alle situasjoner? Jeg bare spør altså

Du bør kunne le av deg selv i de fleste situasjoner og i hvertfal ikke forvente at andre lar Vær å tulle med deg i 2 minutter før de forteller at det var tull, med noe som de fleste synes bare er litt ekkelt.

 

Anonymous poster hash: 71438...70a

[Anonym bruker]

Du bør kunne le av deg selv i de fleste situasjoner og i hvertfal ikke forvente at andre lar Vær å tulle med deg i 2 minutter før de forteller at det var tull, med noe som de fleste synes bare er litt ekkelt.

 

Anonymous poster hash: 71438...70a

Når det er sakt så bør jo også den som står for spøken kunne si unnskyld om hun servant reaksjonen blir helt unormal. Selv om hun ikke egentlig har gjort noe galt kan en handling noen ganger få uventede konsekvenser.

 

 

Anonymous poster hash: 71438...70a

[Anonym bruker]

jeg hadde hvertfall sagt unnskyld hvis jeg forstod at jeg tråkket over noens grense. Hvis man ikke gjør det syntes jeg man kan kalle det "mobbing". Og nei, man må ikke tåle like mye som sidemannen. Jeg tåler en spøk om noe, andre ting kan såre meg. Det kan være stikk motsatt for naboen.

Anonymous poster hash: 0dffb...630

[Luksusdyret]

 

jeg hadde hvertfall sagt unnskyld hvis jeg forstod at jeg tråkket over noens grense. Hvis man ikke gjør det syntes jeg man kan kalle det "mobbing". Og nei, man må ikke tåle like mye som sidemannen. Jeg tåler en spøk om noe, andre ting kan såre meg. Det kan være stikk motsatt for naboen.

 

Anonymous poster hash: 0dffb...630

 

 

 

Akkurat det jeg vil frem til. Jeg selv tåler ganske mye, selv om jeg har vært mobbeoffer hele barndommen og har tatt skade av det. Har rett og slett lært meg å leve med det, og har tråkket noen ganger over grenser til folk fordi jeg trodde som ung at de sikkert tålte like mye. Men selvfølgelig sagt unnskyld når jeg ser at "spøken" eller "vitsen" ikke slo helt an som den skulle. Trodde det var normal folkeskikk å gjøre det, i stedet for å legge skylda på den som blir spøkt med. En annen ting jeg ser, er at man blir oppfordret til å ta ansvar for egne følelser og egen reaksjon, uansett om det er begrunnet sjalusi, kraftig reaksjon på familiens svik og så videre. Man blir oppfordret til å ikke forvente en dritt av andre, men alltid sette seg selv sist og stille opp for alle. "Du gir vel ikke gave for å få gave selv?" - sagt til en som har gitt gave til svigers valg med omhu i mange år og ikke fått en dritt tilbake, eventuelt lysestake fra Nille til 10 kroner. "Det er tanken som teller, du burde være takknemlig" - sagt til en som har fått slankepulver i bursdagsgave som tiåring fra en onkel. Og så den tråden der Hi fortalte hemmelighet til sin søster - der mente svært mange at hun ikke kunne forvente at søsteren holdt det hemmelig, og at hun overreagerte - søsteren gjorde jo ikke noe galt. Hvorfor må man alltid tilgi alle, ikke forvente noe av andre og le av seg selv, men når det kommer til ens egen oppførsel, så må man passe på å ikke såre andre, stille opp for alle uten å forvente noe tilbake og være takknemlig for absolutt alt?

[Gjest Antarctica]

Man "må" ikke tåle mobbing.

Men det du refererer til i hovedinnlegget var ikke mobbing. Venninnen kunne ikke vite at hennes lusefrykt er patologisk. Jeg har også tykt hår, men ville ha ledd av den spøken og glemt den etterpå. Det er ikke normalt å "få angst" av noe sånt, så dette ligger ikke på venninnens (dårlige) spøk.

[Gjest Antarctica]

Akkurat det jeg vil frem til. Jeg selv tåler ganske mye, selv om jeg har vært mobbeoffer hele barndommen og har tatt skade av det. Har rett og slett lært meg å leve med det, og har tråkket noen ganger over grenser til folk fordi jeg trodde som ung at de sikkert tålte like mye. Men selvfølgelig sagt unnskyld når jeg ser at "spøken" eller "vitsen" ikke slo helt an som den skulle. Trodde det var normal folkeskikk å gjøre det, i stedet for å legge skylda på den som blir spøkt med. En annen ting jeg ser, er at man blir oppfordret til å ta ansvar for egne følelser og egen reaksjon, uansett om det er begrunnet sjalusi, kraftig reaksjon på familiens svik og så videre. Man blir oppfordret til å ikke forvente en dritt av andre, men alltid sette seg selv sist og stille opp for alle. "Du gir vel ikke gave for å få gave selv?" - sagt til en som har gitt gave til svigers valg med omhu i mange år og ikke fått en dritt tilbake, eventuelt lysestake fra Nille til 10 kroner. "Det er tanken som teller, du burde være takknemlig" - sagt til en som har fått slankepulver i bursdagsgave som tiåring fra en onkel. Og så den tråden der Hi fortalte hemmelighet til sin søster - der mente svært mange at hun ikke kunne forvente at søsteren holdt det hemmelig, og at hun overreagerte - søsteren gjorde jo ikke noe galt. Hvorfor må man alltid tilgi alle, ikke forvente noe av andre og le av seg selv, men når det kommer til ens egen oppførsel, så må man passe på å ikke såre andre, stille opp for alle uten å forvente noe tilbake og være takknemlig for absolutt alt?

Hvis du lever et liv der du må  stille opp for alle uten å forvente noe tilbake og være takknemlig for absolutt alt, tror jeg du omgir deg med feil mennesker. Vet ikke helt hvorfor du tror dette er slik man lever i alle miljøer og alle familier i Norge?

[Luksusdyret]

Man "må" ikke tåle mobbing.

Men det du refererer til i hovedinnlegget var ikke mobbing. Venninnen kunne ikke vite at hennes lusefrykt er patologisk. Jeg har også tykt hår, men ville ha ledd av den spøken og glemt den etterpå. Det er ikke normalt å "få angst" av noe sånt, så dette ligger ikke på venninnens (dårlige) spøk.

 

 

Men HVA er normalt? Det du og dine venninner gjør, eller har det vært forskning på det? Jeg vet for eksempel at mange ikke tåler blod og brekker seg av bæsjelukt. Jeg kan like gjerne tygge på en kake og skifte bleie samtidig, og jeg har observert mine barn bli sydd etter kuttskader, blødd selv, sydd uten bedøvelse og så videre. Likevel sier jeg ikke at det er UNORMALT å ha angst for blod eller brekke seg av bæsjebleier. Det er unormalt for meg, normalt for andre. En annen ting er at angst er irrasjonell følelse. man kan ikke bare si til vedkommende at han eller hun må "roe seg ned", "er hormonell", det hjelper ingenting. Hvis det hadde virket, ville vi ikke ha trengt psykologer og angstdempende medisiner - man kunne jo bare roe seg ned og ta seg sammen, for det man føler er jo ikke normalt.

[Gjest Antarctica]

Men HVA er normalt? Det du og dine venninner gjør, eller har det vært forskning på det? Jeg vet for eksempel at mange ikke tåler blod og brekker seg av bæsjelukt. Jeg kan like gjerne tygge på en kake og skifte bleie samtidig, og jeg har observert mine barn bli sydd etter kuttskader, blødd selv, sydd uten bedøvelse og så videre. Likevel sier jeg ikke at det er UNORMALT å ha angst for blod eller brekke seg av bæsjebleier. Det er unormalt for meg, normalt for andre. En annen ting er at angst er irrasjonell følelse. man kan ikke bare si til vedkommende at han eller hun må "roe seg ned", "er hormonell", det hjelper ingenting. Hvis det hadde virket, ville vi ikke ha trengt psykologer og angstdempende medisiner - man kunne jo bare roe seg ned og ta seg sammen, for det man føler er jo ikke normalt.

Nei, har hun så mye angst for lus at hun ligger våken må hun jo søke hjelp.

Men poenget er ikke hva som er normalt, delvis sykelig eller sykelig. Poenget er jo at det er så uvanlig å få angstreaksjoner av lus at venninnen ikke kunne vite det. Dermed var spøken uheldig, men ikke et overtramp.

 

Og siden venninnen ikke kan gjøre det ugjort igjen, er det jo hun som eier angsten, som må finne en måte å takle den på.

[Luksusdyret]

Nei, har hun så mye angst for lus at hun ligger våken må hun jo søke hjelp.

Men poenget er ikke hva som er normalt, delvis sykelig eller sykelig. Poenget er jo at det er så uvanlig å få angstreaksjoner av lus at venninnen ikke kunne vite det. Dermed var spøken uheldig, men ikke et overtramp.

 

Og siden venninnen ikke kan gjøre det ugjort igjen, er det jo hun som eier angsten, som må finne en måte å takle den på.

 

 

Det var noe annet enn svarene HI i tråden fikk: "du kan ikke ha ansvar for barn når du reagerer sånn" (lavmån av dimensjoner), "er du hormonell?" og så videre. Ingenting konstruktivt med andre ord, bare dritt. Hva med å skrive i tråden at man forstår at hun har irrasjonell angst, og at hun bør prate med psykolog eller lære å takle det på en annen måte, og at venninnens handling var uheldig? Hvorfor slenge dritt og forlange at hun skal reagere som alle andre, og si at hun overreagerte? Det er det jeg ville frem til - finnes det ikke rom for mangfold? Sier man til en person som har vært overvektig og mobbet hele livet, at hun må tåle spøk om vekten sin? Sier man til en person som har irrasjonell angst for menn etter voldtektsepisode at hun er hormonell og må roe ned? Håper ikke det. Som sagt, vi er alle forskjellige, og jeg savner mer respekt for andres reaksjoner og følelser. Alle skal ikke være klin like som kloner.

[Gjest Antarctica]

Det var noe annet enn svarene HI i tråden fikk: "du kan ikke ha ansvar for barn når du reagerer sånn" (lavmån av dimensjoner), "er du hormonell?" og så videre. Ingenting konstruktivt med andre ord, bare dritt. Hva med å skrive i tråden at man forstår at hun har irrasjonell angst, og at hun bør prate med psykolog eller lære å takle det på en annen måte, og at venninnens handling var uheldig? Hvorfor slenge dritt og forlange at hun skal reagere som alle andre, og si at hun overreagerte? Det er det jeg ville frem til - finnes det ikke rom for mangfold? Sier man til en person som har vært overvektig og mobbet hele livet, at hun må tåle spøk om vekten sin? Sier man til en person som har irrasjonell angst for menn etter voldtektsepisode at hun er hormonell og må roe ned? Håper ikke det. Som sagt, vi er alle forskjellige, og jeg savner mer respekt for andres reaksjoner og følelser. Alle skal ikke være klin like som kloner.

OK, jeg fikk ikke med meg svarene - leste bare hovedinnlegget i den tråden, det var så fjernt for meg hele greia.

 

Men mange blir nok slemmere bak tastaturet enn de er til vanlig.

Dette er jo ikke gjengse holdninger, men siden lusefrykt er såpass aparte, så virker det nok mer komisk på folk. Og da tar de ut mer skadefryd enn sympati.

[Luksusdyret]

OK, jeg fikk ikke med meg svarene - leste bare hovedinnlegget i den tråden, det var så fjernt for meg hele greia.

 

Men mange blir nok slemmere bak tastaturet enn de er til vanlig.

Dette er jo ikke gjengse holdninger, men siden lusefrykt er såpass aparte, så virker det nok mer komisk på folk. Og da tar de ut mer skadefryd enn sympati.

 

 

Som sagt, ikke noe rart folk ikke får bukt med mobbing på skolen. Man er mer opptatt av å le av folk, enn å prøve å hjelpe dem og forstå. Når det gjelder ditt andre svar - nei, det er ikke kultur hos oss å si at man ikke må ta seg selv så høytidelig, være mer tykkhudet osv der jeg kommer fra. Ble derfor sjokkert da noen dro en halvveis rasistisk vits overfor meg, og min eks mente at jeg ikke måtte ta meg selv så høytidelig og måtte kunne le av meg selv noen ganger. Etter det har jeg hørt uttrykket mange ganger, både rettet mot meg og andre.

[Gjest Antarctica]

Som sagt, ikke noe rart folk ikke får bukt med mobbing på skolen. Man er mer opptatt av å le av folk, enn å prøve å hjelpe dem og forstå. Når det gjelder ditt andre svar - nei, det er ikke kultur hos oss å si at man ikke må ta seg selv så høytidelig, være mer tykkhudet osv der jeg kommer fra. Ble derfor sjokkert da noen dro en halvveis rasistisk vits overfor meg, og min eks mente at jeg ikke måtte ta meg selv så høytidelig og måtte kunne le av meg selv noen ganger. Etter det har jeg hørt uttrykket mange ganger, både rettet mot meg og andre.

 

Men hos eksen din  - altså, var det ikke der hele bygda besto av barbarer og idioter?

Syns ikke du har vært så heldig, akkurat.

 

Man skal ikke ta seg selv høytidelig, det er riktig nok, og det er "unorsk" å mangle humor, selvironi er alltid bra -  men det du beskriver er jo laaaaaangt utafor. Man kan ikke være selvironisk på andres vegne.

[Luksusdyret]

Men hos eksen din  - altså, var det ikke der hele bygda besto av barbarer og idioter?

Syns ikke du har vært så heldig, akkurat.

 

Man skal ikke ta seg selv høytidelig, det er riktig nok, og det er "unorsk" å mangle humor, selvironi er alltid bra -  men det du beskriver er jo laaaaaangt utafor. Man kan ikke være selvironisk på andres vegne.

 

 

Neida, ingen barbarer eller idioter, men en del rasistiske innslag. Var nesten ikke utlendinger i bygda, og de som var det, var gift med norske menn derfra. Vi ble derfor sett på som "fremmede", "kjøpekoner" og diverse annet, og folk la ikke akkurat skjul på det. Har også opplevd det på universitetet og ellers, at man skal visst ha masse selvironi, men hvis man ikke er en del av "klikken" og prøver å spøke tilbake, blir folk forbanna og sier at man må tenke før man snakker. Rart det der.

[Anonym bruker]

Som sagt, ikke noe rart folk ikke får bukt med mobbing på skolen. Man er mer opptatt av å le av folk, enn å prøve å hjelpe dem og forstå. Når det gjelder ditt andre svar - nei, det er ikke kultur hos oss å si at man ikke må ta seg selv så høytidelig, være mer tykkhudet osv der jeg kommer fra. Ble derfor sjokkert da noen dro en halvveis rasistisk vits overfor meg, og min eks mente at jeg ikke måtte ta meg selv så høytidelig og måtte kunne le av meg selv noen ganger. Etter det har jeg hørt uttrykket mange ganger, både rettet mot meg og andre.

Jeg vet jo ikke hvilke vitser du har fått høre, men hvis du menge ganger har blitt fortalt at du ikke må ta degrep selv så høytidelig så bør du nok ta til deg det rådet. Det er kulturelle forskjeller på hvordan man lever og omgås i verden. Den ene måten er ikke nødvendig vis bedre enn den andre, men man må nesten godta den kulturen som er der man velger å bosette seg. Å tviholde på sin egen kultur i alle sammenhenger når man flytter til et annet land vil føre til mye irritasjon og mange misforståelser.

 

Anonymous poster hash: 71438...70a

[Luksusdyret]

Jeg vet jo ikke hvilke vitser du har fått høre, men hvis du menge ganger har blitt fortalt at du ikke må ta degrep selv så høytidelig så bør du nok ta til deg det rådet. Det er kulturelle forskjeller på hvordan man lever og omgås i verden. Den ene måten er ikke nødvendig vis bedre enn den andre, men man må nesten godta den kulturen som er der man velger å bosette seg. Å tviholde på sin egen kultur i alle sammenhenger når man flytter til et annet land vil føre til mye irritasjon og mange misforståelser.

 

Anonymous poster hash: 71438...70a

 

Enig i det. Likevel mener jeg at folk bør ta hensyn og ta følelser til andre mennesker på alvor, og ikke bare avfeie det med at "man må jo tåle litt", uten å forklare hvorfor man må det. På samme måte som du tar hensyn til muslimer ved å ikke lure i dem svinekjøtt, le av hijaben deres, tar hensyn til de kristne og ikke banner når du er i kirka, synes jeg at det er rom for å ta hensyn til folk som reagerer annerledes enn andre, uansett om det er kultur, konsekvenser av langvarig mobbing, psykiske traumer eller annet som er grunnen.

[Anonym bruker]

Enig i det. Likevel mener jeg at folk bør ta hensyn og ta følelser til andre mennesker på alvor, og ikke bare avfeie det med at "man må jo tåle litt", uten å forklare hvorfor man må det. På samme måte som du tar hensyn til muslimer ved å ikke lure i dem svinekjøtt, le av hijaben deres, tar hensyn til de kristne og ikke banner når du er i kirka, synes jeg at det er rom for å ta hensyn til folk som reagerer annerledes enn andre, uansett om det er kultur, konsekvenser av langvarig mobbing, psykiske traumer eller annet som er grunnen.

Men det er forskjell på å si eller gjøre noe for å være slem eller ekkel og å gjøre det for å være morsom.

 

 

Anonymous poster hash: 71438...70a

[Gjest Antarctica]

Men det er forskjell på å si eller gjøre noe for å være slem eller ekkel og å gjøre det for å være morsom.

 

 

Anonymous poster hash: 71438...70a

Helt sant - men Mrs. Riddick har jo rett i at om det gjentas og gjentas, da er det jo ikke morsomheter og uskyldig lenger. Da er det jo slemt.

 

Når det er sagt: jeg er nysgjerrig på hvilke utsagn det er som har ført til slike svar ("du må tenke før du snakker!") og hvilke som har ført til "du må ikke ta deg selv så høytidelig".

 

Jeg har bodd i andre land jeg også, og studert i internasjonale miljøer. Og jeg opplevde at vi ikke alltid forsto hverandres humor. Hvis et britisk ektepar fleipet med hverandre, og begge to lo av det, kunne en meksikansk venninne være rystet, og si "de to har ikke noe godt forhold!" Selv ville jeg derimot konkludere med at de hadde et kjempegodt forhold.

 

Samme meksikanske venninne kunne også si til noen som ba henne på middag at hun ikke hadde tid den dagen. Hun skjønte ikke hvorfor de fortsatte å finne nye og nye ukedager og klokkeslett for å få bedt henne hjem, for etter hennes skjønn betydde det jo at hun ikke ville - hun hadde jo sagt det ikke passet. Men de tok det ikke som en avvisning, bare som en saksopplysning.

 

På norsk sier vi også ofte "du juger!" i betydningen "i all verden/ jøss/ kan dette stemme!". Men da en norsk kjenning svarte en dame fra Nigeria på den måten, ble hun sjokkert. Hvorfor ble hun kalt løgner?! (Han fikk mer enn nok med å forklare seg...)

 

En sveitsisk medstudent ble sjokkert da jeg sa jeg var tjukk, det var visst helt tabu å si høyt. Hun hadde også mange morsomheter som aldri falt i god jord, for folk rundt henne var fra andre land og skjønte ikke når hun var ironisk og når hun var seriøs.

 

Lista er endeløs. Men å tilpasse seg et nytt språk og en ny omgangsform innebærer også å skjønne det andre landets humor, og det kan være vanskelig. Så det er nok ikke alltid godt å vite om folk sier ting "for å være morsom" eller "for å være slem".

[Anonym bruker]

Når det gjelder den tråden du henviser til, Hi, så er jeg helt enig. Den tråden utviklet seg til en hetsende tråd av Hi der, hvor det tydeligvis var helt greit å være ondskapsfullt med fullt overlegg. Jeg klaget inn det verste svaret der - det står fremdeles.

Hvorfor? Det skulle jeg gjerne fått svar fra moderatorene på - for det viser at de på ingen måte er konsekvent med modereringen sin. Langt mindre stygge kommentarer blir slettet mer enn gjerne.

Om moderatorene leser dette, så hadde det vært fint om de kikket på den andre tråden igjen, eller gir en utgreiing på generelt grunnlag på ris og ros hvor grensene går på forumet.

 

Generelt har jeg et veldig godt inntrykk av moderatorene her inne, synes de generelt gjør en veldig god jobb.

Men når de lar regelrett ondskapsfulle kommentarer, som kun er skrevet for å øke angsten til Hi i den tråden, stå, og også hyllingen av disse stygge kommentarene stå, da mener jeg at moderatorene bør gå i seg selv og se på modereringen sin! Jeg tror ikke den var nøytral og upartisk i det tilfellet!

 

 

 

Anonymous poster hash: e72ee...837

[Gjest Antarctica]

 

Når det gjelder den tråden du henviser til, Hi, så er jeg helt enig. Den tråden utviklet seg til en hetsende tråd av Hi der, hvor det tydeligvis var helt greit å være ondskapsfullt med fullt overlegg. Jeg klaget inn det verste svaret der - det står fremdeles.

Hvorfor? Det skulle jeg gjerne fått svar fra moderatorene på - for det viser at de på ingen måte er konsekvent med modereringen sin. Langt mindre stygge kommentarer blir slettet mer enn gjerne.

Om moderatorene leser dette, så hadde det vært fint om de kikket på den andre tråden igjen, eller gir en utgreiing på generelt grunnlag på ris og ros hvor grensene går på forumet.

 

Generelt har jeg et veldig godt inntrykk av moderatorene her inne, synes de generelt gjør en veldig god jobb.

Men når de lar regelrett ondskapsfulle kommentarer, som kun er skrevet for å øke angsten til Hi i den tråden, stå, og også hyllingen av disse stygge kommentarene stå, da mener jeg at moderatorene bør gå i seg selv og se på modereringen sin! Jeg tror ikke den var nøytral og upartisk i det tilfellet!

 

 

 

 

Anonymous poster hash: e72ee...837

Sier som Haruki Murakami: «Det er enkelt å kritisere mennesker man ikke kjenner. Godt føles det også.»

[Anonym bruker]

Helt sant - men Mrs. Riddick har jo rett i at om det gjentas og gjentas, da er det jo ikke morsomheter og uskyldig lenger. Da er det jo slemt.

 

Når det er sagt: jeg er nysgjerrig på hvilke utsagn det er som har ført til slike svar ("du må tenke før du snakker!") og hvilke som har ført til "du må ikke ta deg selv så høytidelig".

 

Jeg har bodd i andre land jeg også, og studert i internasjonale miljøer. Og jeg opplevde at vi ikke alltid forsto hverandres humor. Hvis et britisk ektepar fleipet med hverandre, og begge to lo av det, kunne en meksikansk venninne være rystet, og si "de to har ikke noe godt forhold!" Selv ville jeg derimot konkludere med at de hadde et kjempegodt forhold.

 

Samme meksikanske venninne kunne også si til noen som ba henne på middag at hun ikke hadde tid den dagen. Hun skjønte ikke hvorfor de fortsatte å finne nye og nye ukedager og klokkeslett for å få bedt henne hjem, for etter hennes skjønn betydde det jo at hun ikke ville - hun hadde jo sagt det ikke passet. Men de tok det ikke som en avvisning, bare som en saksopplysning.

 

På norsk sier vi også ofte "du juger!" i betydningen "i all verden/ jøss/ kan dette stemme!". Men da en norsk kjenning svarte en dame fra Nigeria på den måten, ble hun sjokkert. Hvorfor ble hun kalt løgner?! (Han fikk mer enn nok med å forklare seg...)

 

En sveitsisk medstudent ble sjokkert da jeg sa jeg var tjukk, det var visst helt tabu å si høyt. Hun hadde også mange morsomheter som aldri falt i god jord, for folk rundt henne var fra andre land og skjønte ikke når hun var ironisk og når hun var seriøs.

 

Lista er endeløs. Men å tilpasse seg et nytt språk og en ny omgangsform innebærer også å skjønne det andre landets humor, og det kan være vanskelig. Så det er nok ikke alltid godt å vite om folk sier ting "for å være morsom" eller "for å være slem".

Bra innspill. Så har vi også dialektene.

I dag sa jeg "Du ekje rætt" til min datter da hun kom med en vill ide. Måtte forklare en østeuropeer som hørte det at det ikke betyr at min datter er gal, men at det her er uttrykk for en lett bekymring for vedkommende, på en kjærlig måte.

 

 

Anonymous poster hash: 5f376...2e9