Så redd for babyen min

[Anonym bruker]

Siden min baby ble født i vår har jeg vært redd for krybbedød. De første ukene hun levde gråt jeg hver kveld før vi skulle sove fordi jeg var så redd for at noe skulle skje. Mannen min og jeg sover på separate soverom nå som hun sover på samme rom som meg. Dette er med på å gjøre at jeg føler meg så alene om ansvaret for henne om natta. Samtidig vil jeg ikke slippe det ansvaret på natten. Jeg føler alle råd mot krybbedød så jeg gjør det jeg ka. Men tvilen henger over hele tiden-te k om hun er for varm/for kald? TeNK hvis ditt tenk hvis datt....

 

Jeg gruer meg til hver kveld og natt. Hater de og skulle ønske de ikke eksisterte. Jeg har den siste tiden begynt å kjenne mer på frykten igjen. Jeg tror det har med at vi nå får mer kontakt med henne, smil og latter. At vi med dette bare blir mer og mer kjent. Jeg tenker liksom "hvorfor skal jeg være så heldig at noe fælt aldri skal hende meg?" Jeg tenker så fæle tanker at jeg orker ikke skrive de ned engang.

 

Hva er dette? Jeg er glad og tilfreds på dagtid og elsker tilværelsen min som mor så jeg teppe ikke jeg har fødselsdepresjon. Men kan det være en form for angst? Noen forslag til hvem jeg kan snakke med. Og ikke minst er det normalt? Flere som har det slik?

 

Vær så snill, ikke kom med historier av typen "jeg har mistet ikrybbedød, "eller" ei venninne av meg mistet barnet ikrybbedød" e.l. Det er selvfølgelig forferdelig trist men jeg klarer ikke høre om det akkurat nå...

 

Anonymous poster hash: 623cf...3af

[Anonym bruker]

Ta kontakt med fastlegen din eller helsestasjon der du bor. Du er ikke alene om slike tanker og følelser! Det finnes hjelp å få!

Masse lykke til!

Klem til deg! ❤

 

Anonymous poster hash: c5a31...498

[Anonym bruker]

Ta kontakt med fastlegen din eller helsestasjon der du bor. Du er ikke alene om slike tanker og følelser! Det finnes hjelp å få!

Masse lykke til!

Klem til deg! ❤

 

Anonymous poster hash: c5a31...498

Tusen takk! Ja, helsestasjon! Det var lurt 😊 takk❤klem fra HI

 

 

Anonymous poster hash: 623cf...3af

[Anonym bruker]

Enig med nr. to - ta kontakt med legen din og/eller helsestasjonen. Og snakk med mannen din om du ikke har gjort det. Se om dere kan endre litt på nattrutinene, slik at du ikke føler deg så alene om det også. La også ham få slippe litt mer til på nettene.

 

Ellers prøver jeg selv å snu på slike tanker med å bruke fakta.

Det du fokuserer på nå er at babyer kan dø i krybbedød. Og det er jo riktig.

Men har du tenkt på hvor stor sannsynligheten er for at det skal skje?

Ta f.eks. 2008. Da ble det født ca. 61.000 barn i Norge. Og det døde 12 barn i krybbedød.

Deler du 12 på 61.000 så får du sjansen for at det skal skje med ditt barn, og tallet som kommer opp da er 0,0001.

 

Hvis 6.100 døde ville det vært 10 %.

Hvis 610 døde ville det vært 1 %.

Men det er 0,0001 sjanse for at noe skal skje ditt barn (om vi bruker tallene fra 2008 som et nært nok eksempel), eller ett av nesten 5.100 barn. Dvs. for ca. 5.099 barn går det helt fint.

 

Å la frykten for en så minimal sjanse skal få ødelegge så stor del av lykken din, det tror jeg ikke det er verdt. Og derfor er det lurt å søke hjelp som du nå har tenkt å gjøre

 

Og bare sånn at det er sagt - jeg bagatelliserer på ingen måte frykten din! Alle kan forstå den. Men for meg er det ofte lurt å bruke slike tall for å "realitetsorientere" meg selv. Er det f.eks. 1 % sjanse for at noe skal skje som jeg frykter, da snur jeg tankene mine og tenker hvor lettet og glad jeg er for at det 99 % sjanse for at det skal gå helt fint.

Da er det også lettere å forholde seg til øyeblikket og dagen i dag - og å fokusere på at her og nå er alt helt fint.

Tilfeldigheter kan vi ikke styre, men når man gjør alt som er fornuftig for å unngå risiko, da har man gjort alt man kan. Noe mer kan man ikke gjøre.

 

Søk hjelp, og snakk med mannen din. Om han ikke forstår deg helt, få ham med til samtale på helsestasjonen også, det kan være greit at han i så fall får høre at det er mange som har en slik redsel, og hva dere sammen kan gjøre for at hele familien deres skal ha det bra - alle tre

 

Lykke til og klem fra meg

Anonymous poster hash: 73042...c88

[Anonym bruker]

Å tusen takk for fint svar. Ja, du har rett. Snu tankegangen kan være en smart måte å møte dette på. Jeg har snakket med mannen min om det og han forstod det i starten men nå tror jeg han ikke skjønner det like godt lenger. Jeg tror jeg skal ta meg en trilletur til helsestasjon i dag. Jeg vet de har en psykiatrisk sykepleier der. Takk igjen for svarene og forståelsen❤ HI

 

Anonymous poster hash: 623cf...3af

[Anonym bruker]

Var også liveredd for krybbedød med førstemann, men det avtok etter det første leveåret. Får snart andremann her nå og tenker at det er naturlig å bekymre seg for krybbedød og andre ting som potensielt kan skade babyene våre. Det er beskytterinstinktet som kicker inn regner jeg med. Vurderte å kjøpe sånn matte som sa ifra hvis babyen sluttet å puste/hjertet stoppet. Selv om sjansen for krybbedød er forsvinnende liten kan være lurt å snakke med helsesøster ja. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: db165...493

[Anonym bruker]

Har du vurdert sånn pustealarm? Ta også en tur på helsestasjonen, de kan ofte hjelpe deg videre Håper nettene blir bedre etterhvert.

 

Anonymous poster hash: e0a97...1f3

[Sokkedyret]

Jeg tror alle frykter krybbedød, men på litt forskjellig nivå. Jeg var også redd for dette men jeg måtte jo sove om natten. Men jeg sjekket sikkert at babyen pustet og hadde det bra minst fem ganger før jeg sovnet. Våknet jeg litt av meg selv i løpet av natten måtte jeg også sjekke på han. Hadde bedside crib så det var lett å bare enten høre at han pustet for han lå så nærme eller bare løfte litt på hodet og da så jeg han. Etterhvert tenkte jeg som så at når det har gått bra alle nettene til nå så går det vel bra i natt også. Og for hver natt ble han litt større og jeg litt roligere. Men hadde noen morgener når han var kommet på eget rom og han plutselig hadde sovet lengre enn han pleier og jeg hoppet ut av sengen min og løp inn til han. Etter å ha gjort det noen ganger roet jeg meg på det også og heller bare benyttet anledningen til å hvile litt.

Frykten går over! Men det er ekkelt! Og som hun over skriver at det er jo veldig lite sannsynlig at det skal skje.

[Lykke~liten]

Jeg var som deg. Kjøpte inn pustematte, IKKE gjør det 😉 På kveldene lå jeg bare å ventet på at den skulle begynne å pipe. Det gjorde alt enda verre!! Av og til peip den også om mannen løftet baby ut uten å skru av knappen, hjertet i halsen- bare et stressmoment. Jeg tenker litt sånn at et babycall kamera kan være tingen? Zom inn på babyens mage, slik at du ser pustebevegelser. Øv deg så på å kikke sjeldnere og sjeldnere på skjermen. Det er så innmari sjelden babyen bare dør sånn uten videre. Det høres ut som du tar alle forhåndsregler. Du kan ikke gjøre mer... Babyen trenger en uthvilt mamma. Babyen sover godt og kommer til å puste hele natten. Regner med du ikke har sengekant, babyen kveles ikke i noe. Du ammer vel et par ganger på natten? Da ser du henne med gjevne mellomrom. Dra sengen helt inntil din seng om du kan. Så ligger du rett vedsiden av og hører henne hele tiden. Snakk for all del også med helsesøster. De har nok mange slike tilfeller og kan gi deg noen beroligende ord! 💕 Man kan ikke styre alt her i livet. Man kan ikke ha 100% kontroll på alt man elsker hele livet! Livet skjer.... Vi må bare gjøre så godt vi kan. Babyen din er heldig som har deg som mamma. Du fortjener å være lykkelig, du fortjener babyen din. Babyen er der for å bli 💕 Jeg vet akkurat hvordan du har det. Det vil bli bedre når du ser hun blir litt mer robust. Litt eldre. Litt mer selvestendig. Jeg lå på samme rom med min jente til hun var 2 år i frykt for at jeg ikke skulle høre henne om hun sluttet å puste el.l. Det var bare tull av meg. Jenta fikk separasjonsangst på nettene og vi slet lenge med at hun skulle sove på eget rom. Når hun begynte å sove på eget rom, sov hun bedre og lengre! Uten lyd av en mamma som snur seg og pirker i henne annen hver time 🙄😉 dette går over litt etter litt. Hvorfor du har det slik kan være så mangt, prøv å finn litt ut av hva som kan ligge som årsak. Uansett- du har lov å være lykkelig og du fortjener det. Klem til deg

[Anonym bruker]

Først, tusen takk for så mye forståelse of støtte! Veldig fint å lese. Er ikke så mange jeg kan snakke med som virkelig forstår. I dag var jeg på helsestasjonen og jeg fikk booket time der hos psykiatrisk sykepleier allerede neste uke! De også forstod og skjønte at jeg trengte å snakke med noen om det. Helsesøster kunne også si at hun har sjelden eller aldri hørt om barn som er dødd i krybbedød så lenge hun har jobbet der. Beroligende, også damen med hva dere sier. Og ikke minst erfaringene deres!

 

Vi har fått låne en slik pustealarm men jeg har ikke tatt den i bruk. Rett og slett fordi jeg teppe det vil gjøre situasjonen verre for meg. Jeg tror det blir litt stigmatiserende.

 

Hun sover i bedside crib og jeg ammer jo om natten. Ah disse små❤

 

Det eneste forebyggende tiltaket jeg ikke får fulgt opp er dette med at de anbefaler 18 grader på soverommet. Det er nok varmere og det er fordi det er så varmt om dagen. Hun sover uten pysjamas i det minste.

 

Tusen takk igjen! Betyr så mye for meg!

 

Anonymous poster hash: 623cf...3af

[Anonym bruker]

Så godt at du allerede i dag søkte - og fikk hjelp, Hi

Bra jobba!

 

Også godt at du nå er så rolig at du føler det er greit å ikke bruke den pustealarmen, at du også ser ulempene med den. Og Lykke-liten beskrev jo godt sine erfaringer med en slik.

 

Ang. det med antall grader på soverommet - babyer vokser opp i tropiske strøk også, så noen få litt varmere netter her går nok fint det også.

 

Vær stolt av deg selv som allerede har tatt tak i utfordringene dine!

Jeg tror du kommer til å takle dette fint fremover.

 

<3

Anonymous poster hash: 73042...c88

[Anonym bruker]

Veldig bra at du skal få noen å snakke ordentlig med dette om. Men lurer på, hvorfor har dere separate rom? Ta med deg babyen og flytt inn på rommet med mannen din igjen. Han skal jo være tryggheten din.

 

Anonymous poster hash: 452a2...845

[Anonym bruker]

Hehe..ja, godt poeng du har med de som vokser opp i tropiske strøk 😉

 

Det er litt delt dette med å sove med mannen min igjen... jo, han er jo tryggheten min men så lenge jeg ammer om natten så vil jeg ikke at han skal være på samme rom for da føler jeg at jeg må være ekstra forsiktig og stille (ikke at han ber meg om det men jeg føler på det), og da er det egentlig like greit at han sover alene.

 

Takk igjen❤

 

HI

 

Anonymous poster hash: 623cf...3af