Hva bør jeg si til min far?

[Anonym bruker]

Eller skal jeg bare fortsette å jatte med, for å beholde fred?

 

Saken er, kort fortalt, denne:

 

Min mor døde for 15 år siden, min far blir enkemann. Nokså kjapt blir han sammen med ei ny, som er enke. De finner nok litt sammen grunnet felles skjebne, vi er glad på min fars vegne.

 

Etterhvert flytter de sammen, vi blir presentert for hennes barn. Alle ungene er tenåringsmødre (voksne nå), to går på trygd. De er utrolig bortskjemt alle tre. De kan sitte i familieselskap og KLAGE PÅ at de ikke liker maten som blir servert.

 

Vil ikke gå for mye i detalj, men har vært mye styr med etpar av barnebarna. BUP og barnevern er sterkt involvert hos ene barnet.

 

Min far har gradvis "sklidd" fra meg og min familie de senere årene. Han har nok aldri likt mannen min, det legger han ikke skjul på når jeg snakker med han. Jeg vet ikke hvorfor. Det er klart at mannen min oppfatter dette.

 

Far og stemor har lovet ungene våre både hytteturer og båturer, overnatting og turer til fornøyelsesparker. Dette er selvfølgelig ting som aldri skjer. I stedet tar de med seg hennes barnebarn (og barn) på både ferier og de turene de har lovet våre barn.

 

Nå er våre barn begynt å bli store. To tenåringer og en på mellomtrinnet. De har begynt å stille spørsmål nå, om hvorfor besteforeldrene kun bryr seg om hennes barn og barnebarn. Mannen har lyst å selv ringe faren min for å ta en alvorsprat. Jeg har sagt at det ikke er aktuelt, at jeg vil gjøre det selv. Dette respekterer selvfølgelig mannen min, ikke problem i det hele tatt. Men så er jeg litt der, hva i alle dager skal jeg si? Slik at faren min forstår?? Jeg føler at han er blitt dummere og dummere med årene, jeg kjenner knapt nok igjen min egen far!! Dette er selvfølgelig sårt, noe jeg har prøvd å formidle tidligere. Men han skjønner ikke hva jeg snakker om. Hva ville dere gjort? Har lyst å bare glemme hele han, ikke involvere han i livet vårt. Min stemor frykter jeg rett og slett, jeg tror hun er årsak til mye av den psykiske til ene barnebarnet!! Jeg TØR ikke at hun passer på ungene!

 

Er det andre som har det slik jeg beskriver? Noen som har noe råd?

 

Anonymous poster hash: aac93...bf7

[Anonym bruker]

Tror ikke du bør si det på telefonen.

 

Få ham med deg ut av huset og ta den ubehagelige samtalen på nøytral grunn.

 

Anonymous poster hash: a9ed8...bb0

[Anonym bruker]

Hvis han ikke har hørt på deg tidligete, så er sjangsene stor for at han heller ikke gjør,det nå, eller fremover.

 

La mannen din ta en prat med han,dere er jo to om barna, kanskje din far har mer respekt for mannen din , selv om din far av uviss grunn ikke liker din mann.

 

Hvis din stemor er så gal som du tror, så ville jeg uansett ikke latt de to sammen ha med mine barn på ferie.

Men ville fått en slutt på at de lover ting de ikke kan holde, er forferdelig kjedelig for barn å vokse opp med sånne saker, og jeg snakker av erfaring, selv i voksenlivet og særlig etter at jeg fikk egne barn, så har jeg vært påvirket av det som har med brutte løfter å gjøre..

 

 

 

 

Anonymous poster hash: f28ca...370

[Anonym bruker]

Tror ikke du bør si det på telefonen.

 

Få ham med deg ut av huset og ta den ubehagelige samtalen på nøytral grunn.

 

Anonymous poster hash: a9ed8...bb0

Det tenker jeg og. Er bare litt usikker på hva jeg egentlig vil. Vil jeg ha noe med han og familien hans å gjøre? Vil jeg kun ha med han å gjøre? Vil jeg kutte kontakt for ei stund? Mammas venninner nekter å ha med min far lengre. Hans samboer er barndomsvenninne med dem. De mener hun kun er ute etter min fars penger og eiendommer. De mener at de utnytter hans snille og naive vesen. Til å begynne med var jeg sint og irritert på dem, pappa fikk jo oppleve kjærligheten på ny. De siste årene har jeg sett det tydeligere og tydeligere, jeg tror jammen meg de har rett...

 

 

Anonymous poster hash: aac93...bf7

[Heihånåerdetjuligjen]

Veldig typisk problemstilling. Mange menn som blir tafatte på denne måten når de får ny partner. Da er det dama som bestemmer, og det meste går gjennom. Ta en prat, men jeg tror ikke du kommer så langt desverre😔

[Anonym bruker]

Jeg ville bedt faren din møte deg et nøytralt sted slik en over foreslo. Men jeg ville hatt med mannen. Du bør i all hovedsak føre ordet, og snakk mye om hvordan DU føler det og hvordan barna dine føler det. (siden faren din ikke liker mannen din, så ikke si VI til å begynne med i samtalen).

 

Fortell hvordan det har vært å oppleve at han har trukket seg mer og mer unna deg, og at han prioriterer stebarn og stebarnebarn langt foran deg og dine barn. Spør ham så rett ut om det er det han ønsker å gjøre!

Fortell ham videre at dine barn nå har lagt så mye merke til forskjellsbehandlingen at de nå stadig spør hvorfor bestefar vil se mer av stebarnebarna enn dem selv, si at det sårer barnebarna hans - og spør om han ønsker å fortsettte å såre dem slik.

 

Jeg tror jeg ville blitt så direkte at jeg hadde spurt ham helt konkret "er det din kone som ikke vil ha særlig med meg og mine å gjøre?" Hvis han svarer nei, da ville jeg spurt ham "så da er det du som ikke ønsker særlig kontakt med meg og barna mine?"

Svarer han nei på det, så ville jeg spurt "hvorfor velger du da å holde deg unna oss, prioritere stebarn og stebarnebarn hele tiden?"

 

Jeg tror jeg ville foreslått at du og familien din gjerne møter ham alene om det er enklere for ham enn å møte dere med kona, men da må han også ta initiativ og vise at han faktisk vil ha kontakt med sin datter og barnebarn, mer enn bare en sjelden gang. I tillegg forventer dere at dine barn blir behandlet på samme måte som hans stebarnebarn, at det ikke gjøres forskjell. Dvs. noenlunde like gaver, bli med på turer osv.

Og så spør du ham hvordan han ønsker å organisere kontakten mellom dere i fremtiden?

 

Jeg ville trolig også fått inn - som et siste argument - et spørmål som går omtrent slik: "hva tror du mamma ville ha sagt til deg om hun så hvordan du nå bortprioriterer din datter og barnebarn?" (men bare hvis han er helt steil og vanskelig)

 

Mannen din mener jeg skal være der for din moralske støtte og for å vise at han støtter deg og er enig med deg. Først om faren din blir ufin eller samtalen går feil vei ville jeg hatt ham inn i samtalen. Du og mannen bør sammen forberede samtalen med din far slik at dere er enige i hvordan dere skal gå frem.

 

Og om du ikke får noe som helst fornuftig ut av ham, da tror jeg du bør si til din far at siden han velger å såre sine ekte barnebarn, så har du ikke noe annet valg enn å beskytte dem fra ham og den måten han velger å såre dem. Jeg ville minnet ham på at dette ikke er noe du ønsker, at du og barnebarna dine ønsker kontakt med ham som far og morfar, men at du ikke lenger kan akseptere det når barna dine blir såret over hans manglende interesse for dem. Om han ikke vil endre noe så si at da har han valgt dere bort, og da forholder du deg deretter.

 

(du har hatt innlegg om din far og stemor tidligere, sant? ang. bl.a. hytteturer og ferieturer? i så fall er det på høy tid å ta et oppgjør med din far!)

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: f61c7...b16

[Anonym bruker]

Tror det er VELDIG, veldig lite diplomatisk å dra med mannen.

 

Da bør det heller være noen som er mer nøytral og som både HI og faren har tillit til. Hvis faren havner på defensiven er løpet kjørt...

 

Anonymous poster hash: a9ed8...bb0

[Anonym bruker]

Tror det er VELDIG, veldig lite diplomatisk å dra med mannen.

 

Da bør det heller være noen som er mer nøytral og som både HI og faren har tillit til. Hvis faren havner på defensiven er løpet kjørt...

 

Anonymous poster hash: a9ed8...bb0

 

Årsaken til at jeg synes Hi bør ta med mannen er fordi det da vil være vanskeligere for mannen å bare avfeie alt, hevde at hun overdriver, er sjalu..... å fraskrive seg ansvar.

Denne faren er tydeligvis puslete overfor sin kone, det kan det være mange grunner til. Jeg tror han kommer til å avfeie Hi hvis hun snakker med ham alene - fordi det er enklere å såre henne som han har sett så lite siste årene enn henne som trolig kommer til å lage et helvete for ham hjemme om han går mot henne. Det er ikke fullt så lett å avfeie Hi om mannen hennes er der også.

 

Men for all del, Hi kan selvfølgelig også møtes på familievernkontoret, de tar også slike saker.

 

Anonymous poster hash: f61c7...b16

[Anonym bruker]

 

Årsaken til at jeg synes Hi bør ta med mannen er fordi det da vil være vanskeligere for mannen å bare avfeie alt, hevde at hun overdriver, er sjalu..... å fraskrive seg ansvar.

Denne faren er tydeligvis puslete overfor sin kone, det kan det være mange grunner til. Jeg tror han kommer til å avfeie Hi hvis hun snakker med ham alene - fordi det er enklere å såre henne som han har sett så lite siste årene enn henne som trolig kommer til å lage et helvete for ham hjemme om han går mot henne. Det er ikke fullt så lett å avfeie Hi om mannen hennes er der også.

 

Men for all del, Hi kan selvfølgelig også møtes på familievernkontoret, de tar også slike saker.

 

Anonymous poster hash: f61c7...b16

Fortere å avfeie det hvis han føler seg i mindretall og blir tatt på senga, og fra før av ikke liker mannen.

 

Anonymous poster hash: a9ed8...bb0

[Igelkotten]

Fører han med seg NOE positivt i livet deres? Altså, du har gitt det et forsøk. Jeg ville bare fadet ut. Barna merker godt forskjellsbehandlingen. De vet også hvem han er om de selv velger å ta kontakt med han når de blir større. La han jobbe for et forhold om han vil ha det.

[Anonym bruker]

Fortere å avfeie det hvis han føler seg i mindretall og blir tatt på senga, og fra før av ikke liker mannen.

 

Anonymous poster hash: a9ed8...bb0

 

Godt mulig at du har rett, men det vet jo ingen av oss.

 

Om Hi er den som har hatt tråder før om denne faren så mener jeg å huske at hun har snakket med ham før, dvs. hun har forsøkt dette tidligere uten at det førte til en bedring. Da tror jeg det ikke kommer noe ut av det om hun snakker med ham alene enda en gang.

 

Av og til kan det virke positivt også å bli tatt litt på senga.

 

Men - jeg aner ikke om jeg har rett, eller du har rett. Hi kjenner sin far best, hun kjenner best til hvor dyp farens motvilje mot mannen er (kan også være at motviljen til His mann er at han er mer mann enn faren selv greier å være) og hva som ev. er best å gjøre.

 

Kanskje det kan være lurt av Hi å ta noen timer hos en psykolog eller familievernkontoret for å snakke litt om det og kanskje få råd om hvordan hun bør håndtere det.

 

Jeg regner med at vi som svarer i tråden svarer ut fra egne eller nære erfaringer, det ene kan være like riktig/galt som noe annet. Av og til spiller det heller ingen rolle hvilken strategi man velger fordi den andre ikke er mottakelig uansett.

 

Det viktigste er at Hi finner en fremgangsmåte hun er mest komfortabel med.

 

Anonymous poster hash: f61c7...b16

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode råd og innspill, alltid godt å få en nøytral tilbakemelding. Iallfall så nøytral som det går, når dere kun hører min versjon.

 

Jeg har skrevet her inne ved tidligere anledninger, det stemmer. Om han bringer noe positivt inn i livene våre? Han er jo faren min, når det kommer til stykket er jeg jo glad i han...

 

Jeg har prøvd å si ting direkte til han. Da går han rett i forsvarsposisjon og prøver å vri det til at det er jeg (og min mann!) det er noe galt med og at det er dårlig gjort å gi han dårlig samvittighet.

 

Det jeg tror jeg vil gjøre er i grunnen ingen verdens ting. Altså: Jeg (eller andre) tar kontakt. Dersom han tar kontakt vil jeg være knapp i svarene. Først om han oppfatter den minimale kontakten som et problem, vil jeg si noe. Jeg tenker litt at han kanskje da kjenner litt på hvordan det er å bli utestengt fra familien?

 

Ser ikke for meg at vi noen gang kommer til å få et nært og godt forhold igjen, da skal det isåfall skje store og drastiske endringer...

 

Igjen, takk for gode råd!

 

Anonymous poster hash: aac93...bf7

[Anonym bruker]

Nå må jeg først si at jeg ikke har lest det som du har skrevet om din far tidligere.

Men jeg tenker helt annerledes, jeg da.

For jeg tenker at du burde ta med deg barna og faren din og få felles opplevelser!

Ta ham med på noe han også synes er interessant. Bygg opp det dere har mistet.

Hvorfor må absolutt han komme krypende?

Joda, han har muligens rotet til forholdet mellom dere, men helt sikkert med god hjelp av den nye dama. Det er mulig å rote seg bort noen ganger. Men er han en person som du og din familie vil ha i livet deres, så gjør nå en innsats for det!

Hvorfor må noen bli "tatt"? Resultatet har så stor sjanse for å bli feil, enten om han går i forsvar fordi han føler seg "tatt" eller at han havner "mellom barken og veden", eller at han synes synd på dere og lover mer enn han kan holde, igjen.

Om han har lovet div. ting, så høres det jo ut som at han vil, men at noe(n) holder han igjen.

Nei, jeg synes du bør begynne med å be ham med på noe hyggelig med bare deg og barna først, jeg. Så kan dere ta med mannen din etterhvert. Er det hyggelig for pappa'n din og han liker det dere får sammen vil han få øynene opp etterhvert, på en mye bedre måte!

☺

 

Anonymous poster hash: c0457...a67

[Igelkotten]

Jeg skjønner at det er pappaen din. Vi er programmerte til å elske foreldrene våre. Problemet her er eksempelet du setter for barna dine.

 

Du viser gang på gang at det er OK for bestefar å vise at de er mindre viktigere enn hans andre barnebarn, mens du anstrenger deg for å få oppmerksomheten hans. Altså at han er så viktig at han kan blåse i avtaler, forskjellsbehandle, og likevel kommer dere tilbake for mer. Du viser da at du synes det er greit. Barna dine har allerede fått oppleve å være mindre viktige i flere år.

 

Du trenger ikke kutte han helt ut, men slutt å jage etter han. Barna trenger ikke å oppleve at de kun er trøstepremien.