Dere som var helt avslappet før fødsel......

[Anonym bruker]

Hvordan klarer dere det? Jeg gruer meg sånn. Klarer ikke se for meg at jeg skal overleve en fødsel? Skal JEG klare å føde et barn til verden? Tenker veldig negativt, hjelp meg å snu tankegangen

 

Anonymous poster hash: 03323...3e6

[Anonym bruker]

Jeg har vært helt avslappet før tre fødsler. Det har gått raskt og uten komplikasjoner hver gang.

 

Tenk heller "hvorfor skulle det IKKE gå bra? Flertallet føder uten problemer og komplikasjoner, og de velger til og med å føde flere ganger..."

 

Anonymous poster hash: d6e7e...b1c

[Anonym bruker]

1. Svangerskap jeg lå loddrett nesten med blødninger og innlagt på sykehuset flere ganger. Jeg klarte barnet inne til uke 37 og da de fortalte at jeg skulle få ks,løp jeg nærmest til operasjonssalen. Jeg tenkte såååå bra jeg klarte å holde ut. Hele byggninge ble bygget uten at jeg visste da jeg var gravid!

 

2. Svangerskap jeg visste hva jeg gikk til,tok forholdregler som jeg ikke visste om i første fødsel og visste at akkurat denne gangen vil det bli bedre. Og det var det.

3. Gang gravid i uke 32ennå og nyyyter hvert minutt! Vi får en attpåklatt,jeg er mobil,uten store problemer eller bekymringer! Vi får se når fødselen nærmer seg!

 

Anonymous poster hash: 5af1a...40c

[Mamma_til_2]

Du må jo ha troen på deg selv og kroppen din!

[Anonym bruker]

Det er dette kroppen din er konstruert til. Gjennom årtusener med evolusjon er kvinnekroppen utviklet seg mot dette ene målet, å reprodusere.

 

Stol på kroppen din, hvorfor skulle den ikke klare dette?

 

Stol på at kroppens instinkter og innebygde styrke rar over kontrollen og loser deg trygt gjennom dette, den er laget for å kunne produsere og føde barn

 

Og skulle noe gå galt, skulle du trenge hjelp, da er du på sykehuset. All mulig tilgjengelig hjelp rett utenfor døren

 

Anonymous poster hash: a10e8...94d

[Anonym bruker]

Jeg er vel kanskje i overkant selvgod, men tankegangen min er noenlunde slik "siden den og den personen greier det må det for meg være piece of cake" 😋

 

 

Anonymous poster hash: bb813...2e1

[Magia]

Jeg gleda meg til fødsel! Leste masse bøker om temaet, og da slike som vinkla fødsel veldig positivt og vakkert. Jeg fikk veldig stor respekt for kroppen min da jeg kjente hvordan den klarte å lage et helt nytt liv inni der! Fødselen var lang og litt vanskelig, men jeg var klar som et egg og likte opplevelsen tross alt.

 

Jeg vet ikke hvordan du kan snu det, men det hjelper nok å ta seg selv i de vonde tankene når de oppstår og bevisst kontre med noe mer positivt.

[Anonym bruker]

Jeg var rolig, for hadde en lett førstefødsel ! Tenkte at andremann blir jo enda lettere, sier dem (den gang EI!! Fysj så vondt det var). 

 

Så jeg var det fordi jeg hadde god erfaring fra tidligere.

Anonymous poster hash: 97628...de5

[Gjest Stjerneklart]

Jeg slo meg til ro med tanken på at kvinner er skapt til dette og har gjort det i flere tusener av år, så hvorfor skulle ikke jeg klare det?Stol på deg selv og kroppen din. Om noe skulle skje er man likevel i gode hender på sykehuset  

[Anonym bruker]

Jeg er vel kanskje i overkant selvgod, men tankegangen min er noenlunde slik "siden den og den personen greier det må det for meg være piece of cake" Anonymous poster hash: bb813...2e1

Haha, jeg tenkte også slik!

 

Anonymous poster hash: e71d8...bce

[Guttaboys]

Jeg var litt som deg før første fødsel. Jeg overlevde!! Før andre fødsel ofret jeg ikke fødselen en tanke.

[Sokkedyret]

Jeg tenkte hvis ALLE andre klarer det så må jo jeg også klare det! Og litt som noen over skriver at hvis den og den har klart så klarer i hvert fall jeg det. Og jeg klarte det!

Det går helt fint. Kroppen gjør det meste av jobben og så er det bare å henge med og så går alt bra og du får verdens beste premie!

[Anonym bruker]

Jeg tenkte at jeg ikke visste hva jeg gikk til, men at kroppen er skapt for å føde barn, så det slo meg ikke et sekund at jeg ikke skulle greie det! Helt umulig å sette seg inn i hvordan det blir. Må bare ta det som det kommer. Ungen må ut, så da er det aller beste å slappe av på veien dit.

 

Du klarer det du også! Garantert!

 

Anonymous poster hash: db035...25c

[Anonym bruker]

Hvordan klarer dere det? Jeg gruer meg sånn. Klarer ikke se for meg at jeg skal overleve en fødsel? Skal JEG klare å føde et barn til verden? Tenker veldig negativt, hjelp meg å snu tankegangen

 

Anonymous poster hash: 03323...3e6

Er det selve det å presse ut barnet som skremmer deg? Det ser brutalt og voldsomt ut, men for mange fødende er det den fineste delen av fødselen. Det ser mye verre ut enn det oppleves

 

Anonymous poster hash: 38f48...082

[Anonym bruker]

Det lurer jeg på selv, for jeg har bekymringsangst. Men det føltes bare så naturlig, så jeg tenkte ikke mye på det.

Var litt spent og nervøs, men gruet meg ikke.

 

Prøvde å forberede meg mentalt med pusteteknikker og, følte kontroll på pusten hjalp veldig under fødselen.

 

Anonymous poster hash: 85ce9...c80

[Anonym bruker]

Er det selve det å presse ut barnet som skremmer deg? Det ser brutalt og voldsomt ut, men for mange fødende er det den fineste delen av fødselen. Det ser mye verre ut enn det oppleves

 

Anonymous poster hash: 38f48...082

Ja. Det er i grunnen det å presse ut barnet... Det ser helt grusomt, men også fantastisk ut? Hvordan skal jeg klare det, det er helt uvirkelig. Men som dere sier baby må jo ut... Føles bare så fjærnt at jeg skal gjøre det? Skremmer meg veldig. Er også redd ungen skal ta skade... Vil bare ha ut en frisk unge.

 

Anonymous poster hash: 03323...3e6

[Anonym bruker]

Ja. Det er i grunnen det å presse ut barnet... Det ser helt grusomt, men også fantastisk ut? Hvordan skal jeg klare det, det er helt uvirkelig. Men som dere sier baby må jo ut... Føles bare så fjærnt at jeg skal gjøre det? Skremmer meg veldig. Er også redd ungen skal ta skade... Vil bare ha ut en frisk unge.

 

Anonymous poster hash: 03323...3e6

Uvirkelig ja, men helt naturlig når det skjer Jeg sa til jordmor at hun måtte fortelle meg når jeg måtte presse, jeg hadde jo ikke gjort noe sånt før. Hun hjalp meg gjennom en tøff fødsel, ut kom et fint lite barn, ikke skadet på noen måte Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 5c751...cb8

[Anonym bruker]

Ja. Det er i grunnen det å presse ut barnet... Det ser helt grusomt, men også fantastisk ut? Hvordan skal jeg klare det, det er helt uvirkelig. Men som dere sier baby må jo ut... Føles bare så fjærnt at jeg skal gjøre det? Skremmer meg veldig. Er også redd ungen skal ta skade... Vil bare ha ut en frisk unge.

 

Anonymous poster hash: 03323...3e6

Det virker nok rart og uoverkommelig. Men det er på en måte ikke bare du som skal gjøre det... Kroppen din tar litt over og man blir litt i en egen boble mens man er i fødsel.

 

Jeg opplevde det slik: Da åpningsfasen var over forsvant de smertefulle riene. Så kjente jeg at kroppen min begynte å trykke av seg selv. Jeg begynte å presse på samme måte som når man gjør nr to, for det hadde jeg lest at man skulle. Når jeg presset kjente jeg lite til pressriene, selv om de var der. Kjente at hodet på babyen begynte å presse seg utover. Det svidde litt i underlivet, men helt overkommelig. Hodet gled litt tilbake mellom riene, men litt mer ut for hver gang. Så kom det så langt at det ble stående i åpningen over en pause. Det var veldig ubehagelig, men heldigvis varte det ikke lenge før jeg kunne trykke til igjen. Da kom babyen ut. Hadde revnet litt, så det var det jeg kjente som svidde når jeg presset. Men var i alt forbauset over hvor lite strevsomt og vondt det var å presse ut babyen. Det var mer som en befrielse etter timesvis med å komme seg gjennom åpningsfasen. (Der berget jeg meg med lystgass).

 

Jeg sto på kne i sengen, lent mot sengen som var hevet i hode-enden. Fikk nok god hjelp av tyngdekraften. Er en fødestilling jeg kan anbefale

 

Kroppen din vet hva den skal gjøre. Er bare å samarbeide med den, så går det nok helt fint skal du se

 

Anonymous poster hash: 38f48...082

[Mamma_til_2]

Ja. Det er i grunnen det å presse ut barnet... Det ser helt grusomt, men også fantastisk ut? Hvordan skal jeg klare det, det er helt uvirkelig. Men som dere sier baby må jo ut... Føles bare så fjærnt at jeg skal gjøre det? Skremmer meg veldig. Er også redd ungen skal ta skade... Vil bare ha ut en frisk unge.

 

Anonymous poster hash: 03323...3e6

Kroppen din vet hva den skal gjøre, jobb med kroppen ikke mot den! Skjer det noe så får du og baby hjelp!

[Anonym bruker]

Var helt avslappet.

Var førstegangs og ante ikke hva jeg skulle gjennom. 🙊

Fødselen gikk greit. Ba om epudiral da. Fra jeg fikk full åpning til barnet var ute tok det to timer. Fem timer totalt. Jeg sov meg gjennom de tre første timene.

Takk Gud for epudiral sier jeg bare.

 

Anonymous poster hash: cee98...2f4

[Anonym bruker]

Var helt avslappet.

Var førstegangs og ante ikke hva jeg skulle gjennom.

Fødselen gikk greit. Ba om epudiral da. Fra jeg fikk full åpning til barnet var ute tok det to timer. Fem timer totalt. Jeg sov meg gjennom de tre første timene.

Takk Gud for epudiral sier jeg bare.

 

Anonymous poster hash: cee98...2f4

Epidural er flott!!! Redda meg sist..

 

Anonymous poster hash: 97628...de5

[Anonym bruker]

Kroppen din er laget for å føde, og babyen er laget for å bli født.

Jeg skal ikke si at det ikke gjør vondt, men jeg ville ikke vært foruten de to fødslene jeg har vært gjennom. Om jeg kunne ha valgt å få barnet ferdig uten å føde, så hadde jeg ikke valgt det.

Og som andre sier, tenk på alle andre som har klart det.

 

Anonymous poster hash: 903f8...43a

[Anonym bruker]

Kroppen din er laget for å føde, og babyen er laget for å bli født.

Jeg skal ikke si at det ikke gjør vondt, men jeg ville ikke vært foruten de to fødslene jeg har vært gjennom. Om jeg kunne ha valgt å få barnet ferdig uten å føde, så hadde jeg ikke valgt det.

Og som andre sier, tenk på alle andre som har klart det.

 

Anonymous poster hash: 903f8...43a

Såklart klarer folk det, men det er uhorvelig mange som sitter igjen med både traumer og fødselsskader.

 

Men det går nok fint, det gjør det for de fleste! 

 

Anonymous poster hash: 97628...de5

[Anonym bruker]

Jeg var helt avslappet og gruet meg ingenting, og det er jeg veldig glad for. Fødselen min var forferdelig, men det hadde jo vært mye verre om jeg hadde gått og gruet meg til det.

 

Fødselen kommer uansett, og man får hjelp av jordmødre og det går så og si alltid bra, de har mye de kan gjøre om man er på et sykehus.

 

Å gå rundt å grue seg i månedsvis/ukesvis synes jeg er verre enn 42 timer med forferdelige smerter (langvarig fødsel er noe herk). Forøvrig ble alle smertene borte da barnet var født. Selv om det var etterrier og jeg hadde noen sting, det gikk over ganske raskt det også. Etter en måned var kroppen min på alle måter som den var før graviditeten. Det hadde jeg ALDRI trodd. Jeg trodde faktisk jeg skulle dø under fødselen.

 

Det er utrolig hvor flott kvinnekroppen er og hva den er i stand til. Og smerte er ikke farlig!

 

Anonymous poster hash: 347ac...ffd

[Anonym bruker]

På mange måter er jeg en kontrollfreak og en grubler som bekymrer meg for mye, men når det gjelder kroppen min og universelle menneskelige erfaringer som for eksempel fødsel, ser jeg på meg selv som verken mer eller mindre unik enn nestemann. Så jeg mener genuint at hvis alle andre klarer det, så er det ingen grunn til at ikke jeg skulle klare det.

 

Så er det selvsagt noen som ikke klarer det, men det er en forsvinnende liten andel. I tillegg kan det være lurt å ikke ha spesifikke forventninger. Du kan få en lang fødsel, du kan få kort. Du kan revne, kanskje du ikke revner. Det er så mange variabler, og det kan like godt være deg som noen andre, eller andre i stedet for deg. Det er sånn livet er skrudd sammen. Det blir uansett din fødsel, og du kommer til å takle det. :-)

 

Anonymous poster hash: 17af8...a82