Anonym bruker Skrevet 13. august 2016 #1 Skrevet 13. august 2016 Har nettopp kommet hjem fra bryllupsfest og folk skravla og dansa osv..Jeg er sjenerte og skravler ikke så mye og da blir det jo til at jeg ikke kommer inn i samtaler med mange..Kjente heller ikke så mange der og daglig jeg enda stillere...Flere som er sommer? Anonymous poster hash: 06bca...b3c
Anonym bruker Skrevet 13. august 2016 #2 Skrevet 13. august 2016 Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, mannen er stikk motsatt å prater med alle. Så jeg blir ofte sittende litt i bakgrunnen. Anonymous poster hash: a76a0...2e9
Anonym bruker Skrevet 13. august 2016 #3 Skrevet 13. august 2016 Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, mannen er stikk motsatt å prater med alle. Så jeg blir ofte sittende litt i bakgrunnen. Anonymous poster hash: a76a0...2e9 Akkurat slik er min mann også! Skravler med alle mens jeg sitter der i bakgrunnen og føler meg teit 😕 Hi Anonymous poster hash: 06bca...b3c
Ylva og Mathilde Skrevet 13. august 2016 #4 Skrevet 13. august 2016 Jepp, samme her. Så vanligvis ville jeg sneket meg inn på do og gjemt meg. Blitt litt flinkere nå, så nå kan jeg stå alene, og smile hvis jeg møter blikket til noen. Men det er en av de mest kleine situasjoner jeg er i.
Anonym bruker Skrevet 13. august 2016 #5 Skrevet 13. august 2016 Sjenerthet la jeg av meg da jeg ble voksen. Hva er det dere er redde for? Løft haka og smil, jenter! Anonymous poster hash: 5816c...3b7
Anonym bruker Skrevet 13. august 2016 #6 Skrevet 13. august 2016 Jeg har alltid sett på meg selv som sjenert, og er det nok litt enda, men merker at jeg har lagt fra meg det verste nå i 30-årene (Er blitt 35 nå) Så hvis du er i 20-årene kan det hende det forsvinner litt med tiden hos deg også Min erfaring er at de fleste man møter gjerne snakker om seg og sitt hvis man bare spør dem litt. Og så hjelper det hvis en relaterer det de snakker om mot seg selv og kommenterer i forhold til seg selv, så har man fort en samtale som kan vare. Men jeg synes ikke heller det er enkelt alltid, og man må jo tørre å by litt på seg selv. Anonymous poster hash: d4a2a...55f
Anonym bruker Skrevet 14. august 2016 #7 Skrevet 14. august 2016 Jeg er også sjenert, men i likhet med flere andre her har jeg allikevel tatt et valg om at det ikke skal styre meg. Det er verken morsomt eller behagelig, men jeg tvinger meg til i ulike situasjoner å ta kontakt med folk, finne på et tema og snakke. Det er en treningssak! Og akkurat som i idretten må man øve, øve, øve. Anonymous poster hash: 23450...016
Anonym bruker Skrevet 14. august 2016 #8 Skrevet 14. august 2016 Det er så vondt å være sånn! Og jeg nærmer meg 40 år!! Ble sittende litt alene i går og selv om jeg satt med andre så ble jeg litt utenfor siden jeg ikke snakker så mye 😞 Og ikke er jeg spesielt glad i alkohol heller så blir ikke slik i "farta" som mange andre... Hi Anonymous poster hash: 06bca...b3c
Anonym bruker Skrevet 14. august 2016 #9 Skrevet 14. august 2016 Jeg er også sjenert, men i likhet med flere andre her har jeg allikevel tatt et valg om at det ikke skal styre meg. Det er verken morsomt eller behagelig, men jeg tvinger meg til i ulike situasjoner å ta kontakt med folk, finne på et tema og snakke. Det er en treningssak! Og akkurat som i idretten må man øve, øve, øve. Anonymous poster hash: 23450...016 Dette er helt riktig! Jeg var sjenert før, men har eksponert meg for så mange situasjoner at det nå er mer eller mindre borte. Fikk en aha opplevelse for en del år siden da jeg fikk tilbakemelding om at folk rundt meg oppfattet meg som sur, overlegen og innesluttet pga sjenertheten... Anonymous poster hash: 55009...86e
Anonym bruker Skrevet 14. august 2016 #10 Skrevet 14. august 2016 Er som flere her sier , er en treningssak. Jeg er veldig sjenert , men folk rundt meg som ikke kjenner meg godt , blir veldig overasket når jeg forteller det .jeg blir oppfatter som blid , sprudlende og utadvendt . Men det er kun fasade . Blir utrolig sliten og tom for energi . Anonymous poster hash: ddd44...b7a
Anonym bruker Skrevet 14. august 2016 #11 Skrevet 14. august 2016 Er som flere her sier , er en treningssak. Jeg er veldig sjenert , men folk rundt meg som ikke kjenner meg godt , blir veldig overasket når jeg forteller det .jeg blir oppfatter som blid , sprudlende og utadvendt . Men det er kun fasade . Blir utrolig sliten og tom for energi . Anonymous poster hash: ddd44...b7a Det samme får jeg høre av samboers familie. At de aldri kunne tenkt at jeg var sjenert. Jeg er ikke sjenert med de lenger, men ellers er jeg det. Det er så ødeleggende for meg :/ Er 25 og skal begynne på universitetet nå. Gruer meg veldig! Så ille at jeg faktisk skal til legen og prøve å få medisiner for å klare å gi litt faen.... Anonymous poster hash: b0796...359
Anonym bruker Skrevet 14. august 2016 #12 Skrevet 14. august 2016 Er som flere her sier , er en treningssak. Jeg er veldig sjenert , men folk rundt meg som ikke kjenner meg godt , blir veldig overasket når jeg forteller det .jeg blir oppfatter som blid , sprudlende og utadvendt . Men det er kun fasade . Blir utrolig sliten og tom for energi . Anonymous poster hash: ddd44...b7a Akkurat slik har jeg det også! Var veldig sjenert og stille som barn, etterhvert har jeg knekt kodene ved sosialt samspill og laget meg en strategi for å passe inn og delta i sosiale situasjoner. Men det er et skuespill, på mange måter er jeg fortsatt den sjenerte, stille og usikre jenta inni meg. Det blir som du sier slitsomt å fremstå som sprudlende og utadvendt, og når jeg kommer hjem er jeg ofte tom for energi. Må innrømme at jeg ofte ville foretrekke å være mer tilbaketrukket, men det er liksom ikke sosialt akseptert. Store fester og tilstelninger der jeg ikke kjenner så mange, synes jeg er utrolig slitsomt, det blir en konkurranse om å være mest utadvendt og livlig. Setter mye mer pris på mindre sammenkomster, der man kan snakke rolig sammen med et behagelig støynivå og senkede skuldre. Anonymous poster hash: c2f35...c00
Anonym bruker Skrevet 14. august 2016 #13 Skrevet 14. august 2016 Det samme får jeg høre av samboers familie. At de aldri kunne tenkt at jeg var sjenert. Jeg er ikke sjenert med de lenger, men ellers er jeg det. Det er så ødeleggende for meg :/ Er 25 og skal begynne på universitetet nå. Gruer meg veldig! Så ille at jeg faktisk skal til legen og prøve å få medisiner for å klare å gi litt faen.... Anonymous poster hash: b0796...359 Føler skikkelig med deg ... Begynner i ny jobb på tirsdag , gruer meg så sinnsykt ! Føler nesten på litt angstfølelsen ... Anonymous poster hash: ddd44...b7a
nasse nøffen Skrevet 14. august 2016 #14 Skrevet 14. august 2016 Det samme får jeg høre av samboers familie. At de aldri kunne tenkt at jeg var sjenert. Jeg er ikke sjenert med de lenger, men ellers er jeg det. Det er så ødeleggende for meg :/ Er 25 og skal begynne på universitetet nå. Gruer meg veldig! Så ille at jeg faktisk skal til legen og prøve å få medisiner for å klare å gi litt faen.... Anonymous poster hash: b0796...359 Nei nei nei, ikke ta medisiner.. Du starter da opp på en runddans, hvor du alltid vil måtte gå på dette. Hvis du skal ha beroligende medisiner snakker vi om medisiner som endrer deg som person. Hjernen din vil arbeide annerledes, noe som er meget negativ for din utdannelse. Du blir avhengig av disse medisinene, ikke nødvendigvis fysisk, men psykisk. Når du er ferdig utdannet og tror du skal slutte å ta medisinen, vil du ikke klare det høyst sannsynlig. Da vil alt være mye verre enn nå, og alt blir skumlere. Tro meg! jeg var som deg, gruet meg noe hensides til å begynne på høgskolen en gang i tiden. Men jeg gikk på skolen med klart hode ( noe du ikke har med medikamenter), jeg ble tryggere og tryggere, og etter 4 år mestret jeg alle situasjoner. Fremføringer etc. Nå holder jeg taler osv i selskap, det hadde jeg ALDRI kunnet før. Jeg føler en enorm mestring, og blir så stolt av meg selv. Ta en dag av gangen, og se på hver dag du håndterer som er seier... =)
Anonym bruker Skrevet 14. august 2016 #15 Skrevet 14. august 2016 Ja kjenner meg igjen. Er ikke flink på smalltalk. Anonymous poster hash: b5580...905
Anonym bruker Skrevet 14. august 2016 #16 Skrevet 14. august 2016 Det samme får jeg høre av samboers familie. At de aldri kunne tenkt at jeg var sjenert. Jeg er ikke sjenert med de lenger, men ellers er jeg det. Det er så ødeleggende for meg :/ Er 25 og skal begynne på universitetet nå. Gruer meg veldig! Så ille at jeg faktisk skal til legen og prøve å få medisiner for å klare å gi litt faen.... Anonymous poster hash: b0796...359 Medisiner for å gi faen? Kan du ikke prøve noe annen form for behandling? Anonymous poster hash: 8d191...c38
Anonym bruker Skrevet 14. august 2016 #17 Skrevet 14. august 2016 Jeg har også hele livet vært sjenert. Det har plaget meg enormt. Og jeg er sikker på at jeg hadde kunnet opprette mye mer her i livet om ikke den sjenertheten hadde overskygget absolutt alt. Jeg hatet sosiale tilstelninger. Men har tvunget meg gang på gang siden det sies at øvelse gjør mester. Men det endte hver eneste gang med at jeg bare følte meg enda teitere siden jeg fortsatt bare ble sittende i et hjørne uten å klare og få frem et pip. For et par år siden begynte jeg på antidepressiva pga en depresjon. Effexor. Det denne medisinen gjør er at den samtidig hjelper mot sosial angst. Jeg er absolutt ingen tilhenger av medisiner, men jeg har virkelig fått et helt nytt liv etter at jeg begynte på denne medisinen. Jeg er snart 40 år, og jeg synes det var på tide at jeg endelig kunne legge den sjenertheten litt til side. Jeg var også på bryllupsfest i går (kanskje den samme? 😉) og jeg følte jeg klarte meg helt supert sosialt sett. Så sitter igjen i dag med en veldig deilig følelse. Anonymous poster hash: 56d2a...45c
Anonym bruker Skrevet 14. august 2016 #18 Skrevet 14. august 2016 Jeg har også hele livet vært sjenert. Det har plaget meg enormt. Og jeg er sikker på at jeg hadde kunnet opprette mye mer her i livet om ikke den sjenertheten hadde overskygget absolutt alt. Jeg hatet sosiale tilstelninger. Men har tvunget meg gang på gang siden det sies at øvelse gjør mester. Men det endte hver eneste gang med at jeg bare følte meg enda teitere siden jeg fortsatt bare ble sittende i et hjørne uten å klare og få frem et pip. For et par år siden begynte jeg på antidepressiva pga en depresjon. Effexor. Det denne medisinen gjør er at den samtidig hjelper mot sosial angst. Jeg er absolutt ingen tilhenger av medisiner, men jeg har virkelig fått et helt nytt liv etter at jeg begynte på denne medisinen. Jeg er snart 40 år, og jeg synes det var på tide at jeg endelig kunne legge den sjenertheten litt til side. Jeg var også på bryllupsfest i går (kanskje den samme? 😉) og jeg følte jeg klarte meg helt supert sosialt sett. Så sitter igjen i dag med en veldig deilig følelse. Anonymous poster hash: 56d2a...45c Bryllupsfest ett sted i Hedmark? Anonymous poster hash: 06bca...b3c
Anonym bruker Skrevet 14. august 2016 #19 Skrevet 14. august 2016 Bryllupsfest ett sted i Hedmark? Anonymous poster hash: 06bca...b3c Nei, langt unna Hedmark. Regner med det var mange bryllupsfester i går. 😊 Anonymous poster hash: 56d2a...45c
Anonym bruker Skrevet 14. august 2016 #20 Skrevet 14. august 2016 Var i familiebursdag idag og siden det var min kusine jeg var hos så var jeg ikke sjenert selv om det var flere fra samboeren hennes sin side,da storkoser jeg meg og skravler 😊 Anonymous poster hash: 06bca...b3c
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå