........(langt innlegg)

[Anonym bruker]

Vet ikke hvorfor jeg skriver her, men er vel et slags desperat forsøk på å kanskje få noen gode tips eller ord...

Jeg har lenge slitt med depresjon, det kommer som regel i perioder, men de siste to årene har depresjonen vært tilstede nesten hele tiden. Jeg får liksom høre at "Bare hold ut, det blir bedre", men jeg må si at jeg egentlig synes det blir verre.. Jeg snakker med psykiater jevnlig, og har prøvd to typer antidepressiva, uten særlig effekt.. I førsten hjalp det veldig med psykiater, og jeg var på vei opp igjen. Fikk ordnet opp i en "livskrise", og ting så ut til å gå litt bedre, men nå er det bare verre enn noen gang og jeg vet ikke helt hvor lenge jeg skal klare å "holde ut"... Jeg har en fantastisk familie, som stiller opp, men jeg vet at de gjør dette fordi de "må", fordi de er alrighte folk som gjør "det riktige". Men jeg merker så godt at de egentlig ikke er så intressert i å ha meg i nærheten. Det gjør så vondt.. Jeg ønsker så inderlig å være en person de vil like og omgåes, og jeg skulle så inderlig ønske at det var depresjonen som fikk meg til å tenke dette, men jeg vet så altfor godt at dette er realiteten. Hadde ikke jeg vært i familie med de, hadde de aldri i verden ville hatt noe med meg å gjøre..😢 Jeg har ikke mulighet til å gjøre slutt på livet, jeg har barn som jeg elsker over alt på jord, og hadde aldri forlatt dem, det har jeg heller ikke lyst til! Jeg syns bare livet er så fryktelig vanskelig å være i, men samtidig har jeg så lyst til å være i det.. Jeg føler at alle, bortsett fra barna mine, hadde hatt det bedre om jeg ikke lenger fantes, og det er ingen god tanke.. Jeg ønsker så sterkt å bli likt, men syns det er vanskelig å være den personen folk kan like, da jeg ikke helt vet hva som gjør meg så slitsom, jeg prøver å ikke syte, prøver å være grei og hjelpsom, prøver å ikke snakke så mye om bare meg, men også lytte, prøver å ikke ta mye plass.. Nei, vet ikke hvorfor jeg skriver alt dette her, det ble vel mest surr.. Men jeg må bare få det ut til noen, kan ikke snakke med så mange andre om dette...

 

Anonymous poster hash: 00c4a...003

[Anonym bruker]

Går selv med mye av de samme tankene. Jeg ser bare mørke i fremtiden og føler at alt er uoverkommelig.

 

Men jeg må liksom bare tro at jeg vil komme meg opp av denne dype dalen en gang, og ikke føle det slik.

 

I mellomtiden må man liksom bare holde ut...

 

Vet du hvorfor du er deprimert? Hva som har utløst det hos deg?

 

Anonymous poster hash: c4f6b...628

[Anonym bruker]

Ja, det er vel ikke så mye annet å gjøre, men er så veldig vanskelig til tider..

 

Jeg vet ikke helt hva som har utløst det, kommer nok av dårlig selvbilde/selvtillit.. Har vært sånn, i en eller annen grad, så lenge jeg kan huske egentlig..

 

Anonymous poster hash: 00c4a...003

[Anonym bruker]

Ja, det er vel ikke så mye annet å gjøre, men er så veldig vanskelig til tider..

 

Jeg vet ikke helt hva som har utløst det, kommer nok av dårlig selvbilde/selvtillit.. Har vært sånn, i en eller annen grad, så lenge jeg kan huske egentlig..

 

Anonymous poster hash: 00c4a...003

Ja, det har vel egentlig vært litt sånn for meg også.

 

Det som forverrer hos meg er hormonelle preparater (p-piller o.l.), lite søvn, stress, dårlig kosthold...

 

Ting som forbedrer er trim/trening, sunn mat, tilskudd av d-vitamin og b-stress (fås hos life kjeden), hvile når jeg er sliten.

 

Jeg tenker på flere ting jeg kunne foreslått for deg, men det blir så hyklersk... Siden jeg ikke følger mine egne råd... Er vel bare lettere å si enn å gjøre...

 

Tror en mental trener hadde vært lurt. Kanskje hypnoseterapi, tankefeltterapi eller lignende...

 

Anonymous poster hash: c4f6b...628

[Anonym bruker]

Dytter litt om hi ikke har sett svaret

 

Anonymous poster hash: c4f6b...628

[Anonym bruker]

Ja, det er vel ikke så mye annet å gjøre, men er så veldig vanskelig til tider..

 

Jeg vet ikke helt hva som har utløst det, kommer nok av dårlig selvbilde/selvtillit.. Har vært sånn, i en eller annen grad, så lenge jeg kan huske egentlig..

 

Anonymous poster hash: 00c4a...003

Dette med at familien egentlig ikke vil ha deg i nærheten, det er jo sykdommen din som snakker! Ja, de syns det er slitsomt helt sikkert, fordi du er syk, ikke fordi du er deg. Det er slitsomt å omgås deprimerte. Man blir tung til sinns selv og det er vanskelig å være seg selv på godt og vondt fordi man vil ta hensyn og vet at den deprimerte er veldig sårbar. Men de kan elske deg over alt på jord likevel. Ja, de gjør det fordi de må, de er jo glad i deg! det er utenkelig for dem å la være. INGEN har det bedre uten deg.

 

 

 

Anonymous poster hash: 01314...b2f

[Anonym bruker]

"Jeg har en fantastisk familie, som stiller opp, men jeg vet at de gjør dette fordi de "må", fordi de er alrighte folk som gjør "det riktige". Men jeg merker så godt at de egentlig ikke er så intressert i å ha meg i nærheten. Det gjør så vondt.. Jeg ønsker så inderlig å være en person de vil like og omgåes, og jeg skulle så inderlig ønske at det var depresjonen som fikk meg til å tenke dette, men jeg vet så altfor godt at dette er realiteten. Hadde ikke jeg vært i familie med de, hadde de aldri i verden ville hatt noe med meg å gjøre..😢 Jeg har ikke mulighet til å gjøre slutt på livet, jeg har barn som jeg elsker over alt på jord, og hadde aldri forlatt dem, det har jeg heller ikke lyst til! Jeg syns bare livet er så fryktelig vanskelig å være i, men samtidig har jeg så lyst til å være i det.. Jeg føler at alle, bortsett fra barna mine, hadde hatt det bedre om jeg ikke lenger fantes, og det er ingen god tanke.. Jeg ønsker så sterkt å bli likt, men syns det er vanskelig å være den personen folk kan like, da jeg ikke helt vet hva som gjør meg så slitsom, jeg prøver å ikke syte, prøver å være grei og hjelpsom, prøver å ikke snakke så mye om bare meg, men også lytte, prøver å ikke ta mye plass.. "

 

 

Alt det der, unntagen det som handler om barn, kunne min bror ha skrevet. (Han er barnløs.)

 

Og til det vil jeg bare si: hva faen vet DU om familiens motivasjon for å stille opp? Hva er det som gjør at du kan tillate deg å stille spørsmålstegn ved deres godhet, kjærlighet og lojalitet - og gjøre den til noe smått og knuslete!?! Kjenner jeg blir forbanna på din families vegne, tenk å antyde at de bare er noen følelseskalde folk som bare "gidder" fordi de ønsker å "gjøre det rette"?!

 

Hva vet vel DU om hvor mange søvnløse netter dine foreldre, søsken og andre har i ren bekymring, hva vet vel du om hvordan de holder ut dine selvmordstanker? Hva vet vel du om hvor vondt det vil være for dem å miste deg??

 

Ditt livssyn er tvers igjennom "den deprimertes livssyn". Totalt navlebeskuende på en negativ måte. Prøv å tenke (i alle fall innimellom) at "mine følelsesnyanser er faktisk ikke SÅ viktige. Det gjør ikke så veldig mye om jeg er bittelitt tristere i dag enn i går, for det er ikke verden som er blitt ondere. Det er bare sykdommen som snakker, og den lurer meg."

 

Anonymous poster hash: c0e05...e11

[Anonym bruker]

Ja, det har vel egentlig vært litt sånn for meg også.

 

Det som forverrer hos meg er hormonelle preparater (p-piller o.l.), lite søvn, stress, dårlig kosthold...

 

Ting som forbedrer er trim/trening, sunn mat, tilskudd av d-vitamin og b-stress (fås hos life kjeden), hvile når jeg er sliten.

 

Jeg tenker på flere ting jeg kunne foreslått for deg, men det blir så hyklersk... Siden jeg ikke følger mine egne råd... Er vel bare lettere å si enn å gjøre...

 

Tror en mental trener hadde vært lurt. Kanskje hypnoseterapi, tankefeltterapi eller lignende...

 

Anonymous poster hash: c4f6b...628

Tusen takk for tips, og at du svarer, det betyr faktisk mye😊 Jeg skal prøve ut B-stress, det har jeg ikke prøvd før! Jeg vet at trening hjelper meg også, og hvile, det er bare veldig vanskelig å komme seg ut på trening, eller å ha viljestyrke til å trene på egenhånd... Men jeg må bare forsøke å ta meg sammen.

Skal teste ut mental trener også, jeg forsøker alt!

 

Anonymous poster hash: 00c4a...003

[Anonym bruker]

"Jeg har en fantastisk familie, som stiller opp, men jeg vet at de gjør dette fordi de "må", fordi de er alrighte folk som gjør "det riktige". Men jeg merker så godt at de egentlig ikke er så intressert i å ha meg i nærheten. Det gjør så vondt.. Jeg ønsker så inderlig å være en person de vil like og omgåes, og jeg skulle så inderlig ønske at det var depresjonen som fikk meg til å tenke dette, men jeg vet så altfor godt at dette er realiteten. Hadde ikke jeg vært i familie med de, hadde de aldri i verden ville hatt noe med meg å gjøre..😢 Jeg har ikke mulighet til å gjøre slutt på livet, jeg har barn som jeg elsker over alt på jord, og hadde aldri forlatt dem, det har jeg heller ikke lyst til! Jeg syns bare livet er så fryktelig vanskelig å være i, men samtidig har jeg så lyst til å være i det.. Jeg føler at alle, bortsett fra barna mine, hadde hatt det bedre om jeg ikke lenger fantes, og det er ingen god tanke.. Jeg ønsker så sterkt å bli likt, men syns det er vanskelig å være den personen folk kan like, da jeg ikke helt vet hva som gjør meg så slitsom, jeg prøver å ikke syte, prøver å være grei og hjelpsom, prøver å ikke snakke så mye om bare meg, men også lytte, prøver å ikke ta mye plass.. "

 

 

Alt det der, unntagen det som handler om barn, kunne min bror ha skrevet. (Han er barnløs.)

 

Og til det vil jeg bare si: hva faen vet DU om familiens motivasjon for å stille opp? Hva er det som gjør at du kan tillate deg å stille spørsmålstegn ved deres godhet, kjærlighet og lojalitet - og gjøre den til noe smått og knuslete!?! Kjenner jeg blir forbanna på din families vegne, tenk å antyde at de bare er noen følelseskalde folk som bare "gidder" fordi de ønsker å "gjøre det rette"?!

 

Hva vet vel DU om hvor mange søvnløse netter dine foreldre, søsken og andre har i ren bekymring, hva vet vel du om hvordan de holder ut dine selvmordstanker? Hva vet vel du om hvor vondt det vil være for dem å miste deg??

 

Ditt livssyn er tvers igjennom "den deprimertes livssyn". Totalt navlebeskuende på en negativ måte. Prøv å tenke (i alle fall innimellom) at "mine følelsesnyanser er faktisk ikke SÅ viktige. Det gjør ikke så veldig mye om jeg er bittelitt tristere i dag enn i går, for det er ikke verden som er blitt ondere. Det er bare sykdommen som snakker, og den lurer meg."

 

Anonymous poster hash: c0e05...e11

Jeg vet innerst inne at dette antagelig er sykdommen som snakker. Jeg mener på INGEN måte at familien min er kalde og følelsesløse, de ee helt sikkert bekymret også (selv om de ikke vet om mine selvmordstanker). Jeg klarer bare ikke å la være å føle på at jeg ikke er ønsket, at jeg ikke er bra nok.. Jeg føler at heg ødelegger for familien min, ved å være tilstede.. Jeg elsker min familie over ALT, og det gjør vondt å føle på at de har det bedre uten meg, for utenforstående er det lett å si "sånn er det ikke", men i mitt hode er det det som er realiteten.. Jeg ønsker av alt jeg eier og har, at jeg kan bli frisk, men det er jammen ikke så enkelt.. Det siste du skriver er et veldig godt råd, som jeg setter stor pris på, jeg har fått lignende råd før, og noen ganger funker det, men når det er som verst er det lettere sagt enn gjort desverre..

 

Anonymous poster hash: 00c4a...003

[Anonym bruker]

Dette med at familien egentlig ikke vil ha deg i nærheten, det er jo sykdommen din som snakker! Ja, de syns det er slitsomt helt sikkert, fordi du er syk, ikke fordi du er deg. Det er slitsomt å omgås deprimerte. Man blir tung til sinns selv og det er vanskelig å være seg selv på godt og vondt fordi man vil ta hensyn og vet at den deprimerte er veldig sårbar. Men de kan elske deg over alt på jord likevel. Ja, de gjør det fordi de må, de er jo glad i deg! det er utenkelig for dem å la være. INGEN har det bedre uten deg.

 

 

 

Anonymous poster hash: 01314...b2f

Tusen takk for svar, det hjelper på at andre bryr seg😊

 

Anonymous poster hash: 00c4a...003

[Anonym bruker]

Jeg er i perioder svært deprimert. Jeg har troa på å finne årsaken til at det er slik, men så er ikke jeg av den overbevisning at det handler om kjemikalier i hjernen eller noe slikt (at man kan finne fysiske tegn på sykdommen og at det fungerer for noen med medisiner kan like gjerne være at det er virkningen av depresjonen heller enn årsaken til den). Det kan noen ganger hjelpe meg å være bevisst på tankemønsteret mitt og bevisst på årsaken. Før lot jeg meg mer drive med av alle følelsene og tankene, de kjørte av gårde med meg på en måte, mens jeg nå mer og mer kan styre de i ønska retning.

 

Når det er som verst hjelper det meg å gjøre ting jeg vet egentlig gir meg glede, selv om jeg på forhånd tenker at det er for tungt og vanskelig. For meg kan slike ting være å sette musikk på på full guffe og bevege meg til musikken, gå en tur langs stranda, drikke meg full med fremmede på byen (jada, høres ikke så sunt ut kanskje), ringe en venninne og skravle i timesvis, gå på butikken og kjøpe noe jeg liker godt å spise, se en film på et språk jeg ikke kan, skrive tekster (og forby meg selv å slakte dem), lese bøker, gå på et arrangement som egentlig ikke er noe jeg vanligvis gjør (type møte opp på strikkekafé eller dra på konsert med det lokale mannskoret - noe langt utenfor mitt interessefelt), ta toget til nabobyen uten et ærend. Osv osv. Det kan være hva som helst, bare ikke det du vanligvis gjør.

 

Jeg har ikke alle svarene altså, jeg bare deler hva jeg tenker. Klem til deg!

 

 

 

Anonymous poster hash: a6d40...793

[Anonym bruker]

Jeg vet innerst inne at dette antagelig er sykdommen som snakker. Jeg mener på INGEN måte at familien min er kalde og følelsesløse, de ee helt sikkert bekymret også (selv om de ikke vet om mine selvmordstanker). Jeg klarer bare ikke å la være å føle på at jeg ikke er ønsket, at jeg ikke er bra nok.. Jeg føler at heg ødelegger for familien min, ved å være tilstede.. Jeg elsker min familie over ALT, og det gjør vondt å føle på at de har det bedre uten meg, for utenforstående er det lett å si "sånn er det ikke", men i mitt hode er det det som er realiteten.. Jeg ønsker av alt jeg eier og har, at jeg kan bli frisk, men det er jammen ikke så enkelt.. Det siste du skriver er et veldig godt råd, som jeg setter stor pris på, jeg har fått lignende råd før, og noen ganger funker det, men når det er som verst er det lettere sagt enn gjort desverre..

 

Anonymous poster hash: 00c4a...003

Klart det er. Men bit deg fast i tanken på at det ikke er riktig oppfattet av deg!

 

Anonymous poster hash: c0e05...e11

[Anonym bruker]

"Jeg har en fantastisk familie, som stiller opp, men jeg vet at de gjør dette fordi de "må", fordi de er alrighte folk som gjør "det riktige". Men jeg merker så godt at de egentlig ikke er så intressert i å ha meg i nærheten. Det gjør så vondt.. Jeg ønsker så inderlig å være en person de vil like og omgåes, og jeg skulle så inderlig ønske at det var depresjonen som fikk meg til å tenke dette, men jeg vet så altfor godt at dette er realiteten. Hadde ikke jeg vært i familie med de, hadde de aldri i verden ville hatt noe med meg å gjøre..😢 Jeg har ikke mulighet til å gjøre slutt på livet, jeg har barn som jeg elsker over alt på jord, og hadde aldri forlatt dem, det har jeg heller ikke lyst til! Jeg syns bare livet er så fryktelig vanskelig å være i, men samtidig har jeg så lyst til å være i det.. Jeg føler at alle, bortsett fra barna mine, hadde hatt det bedre om jeg ikke lenger fantes, og det er ingen god tanke.. Jeg ønsker så sterkt å bli likt, men syns det er vanskelig å være den personen folk kan like, da jeg ikke helt vet hva som gjør meg så slitsom, jeg prøver å ikke syte, prøver å være grei og hjelpsom, prøver å ikke snakke så mye om bare meg, men også lytte, prøver å ikke ta mye plass.. "

 

 

Alt det der, unntagen det som handler om barn, kunne min bror ha skrevet. (Han er barnløs.)

 

Og til det vil jeg bare si: hva faen vet DU om familiens motivasjon for å stille opp? Hva er det som gjør at du kan tillate deg å stille spørsmålstegn ved deres godhet, kjærlighet og lojalitet - og gjøre den til noe smått og knuslete!?! Kjenner jeg blir forbanna på din families vegne, tenk å antyde at de bare er noen følelseskalde folk som bare "gidder" fordi de ønsker å "gjøre det rette"?!

 

Hva vet vel DU om hvor mange søvnløse netter dine foreldre, søsken og andre har i ren bekymring, hva vet vel du om hvordan de holder ut dine selvmordstanker? Hva vet vel du om hvor vondt det vil være for dem å miste deg??

 

Ditt livssyn er tvers igjennom "den deprimertes livssyn". Totalt navlebeskuende på en negativ måte. Prøv å tenke (i alle fall innimellom) at "mine følelsesnyanser er faktisk ikke SÅ viktige. Det gjør ikke så veldig mye om jeg er bittelitt tristere i dag enn i går, for det er ikke verden som er blitt ondere. Det er bare sykdommen som snakker, og den lurer meg."

 

Anonymous poster hash: c0e05...e11

Jeg er ikke HI, men har mye av de samme tankene. Det er ikke bare det at sykdommen snakker. I hvert fall ikke for meg. Det jeg vet er at depresjonen min gjør at jeg blir vanskelig å være rundt. Og det gir meg dårlig samvittighet. Jeg tenker ofte at det ville være en lettelse for alle om jeg ikke var her. De er nok glad i meg på en måte, men samtidig er jeg en byrde.

 

Det er ikke et valg å være deprimert og negativ. Jeg har ikke bestemt meg for å være det. Og ja, man blir litt "navlebeskuende". Men for min del bunner det i at jeg er så lei meg for at jeg ikke strekker til og for at alle andre må tåle meg. Ingen suger energien ut av deg som en deprimert person gjør... Hater at jeg er den personen!

 

 

 

Anonymous poster hash: c4f6b...628

[Anonym bruker]

Jeg er ikke HI, men har mye av de samme tankene. Det er ikke bare det at sykdommen snakker. I hvert fall ikke for meg. Det jeg vet er at depresjonen min gjør at jeg blir vanskelig å være rundt. Og det gir meg dårlig samvittighet. Jeg tenker ofte at det ville være en lettelse for alle om jeg ikke var her. De er nok glad i meg på en måte, men samtidig er jeg en byrde.

 

Det er ikke et valg å være deprimert og negativ. Jeg har ikke bestemt meg for å være det. Og ja, man blir litt "navlebeskuende". Men for min del bunner det i at jeg er så lei meg for at jeg ikke strekker til og for at alle andre må tåle meg. Ingen suger energien ut av deg som en deprimert person gjør... Hater at jeg er den personen!

 

 

 

Anonymous poster hash: c4f6b...628

Men du vet likevel ikke hvordan de føler det. Du sitter ikke med førstehåndskunnskapen om hvordan en annen person opplever relasjonen med deg.

 

Anonymous poster hash: c0e05...e11

[Anonym bruker]

Mitt beste tips; les "sjarmen med tarmen"

Håper inderlig du gjør det.

Og husk at du må like deg selv først og fremst. Trener du fysiske aktiviteter ?

 

Anonymous poster hash: 0528d...288