Synes dette er så vanskelig (forhold til mor)

[Anonym bruker]

Moren min er veldig snill. Hun er veldig glad i søsknene mine og meg, stiller opp alt hun kan og er samtidig opptatt av ikke å overkjøre oss, og å respektere at vi er voksne. 

 

Mannen min og jeg har lenge slitt veldig i ekteskapet. Nå er vi nok i en situasjon der vi må ta det avgjørende valget. Veldig, veldig tøft. Ingen av oss ønsker skilsmisse, men det er veldig tvilsomt om vi klarer å leve sammen. 

 

Jeg er veldig privat av meg, liker ikke å snakke med andre mennesker om privatlivet mitt - særlig ikke når det er dårlig. Det føles som en ekstra belastning. Men for et par uker siden fortalte jeg det til moren min, siden hun så på meg at jeg hadde det forferdelig. Nå er hun naturligvis veldig bekymret for meg. Hun vet at min situasjon er vanskelig også på andre områder, blant annet har jeg en kronisk sykdom og er delvis uføretrygdet. Nå tar hun kontakt hver dag for å høre hvordan det går med meg, for å fortelle at hun støtter meg og vil hjelpe meg alt hun kan. Og jeg vet at jeg er enormt heldig som har en mor som stiller opp for meg. Samtidig føler jeg det helt forferdelig å bli minnet på situasjonen vi er i hver eneste dag. Vite at hun teker på det, måtte fortelle henne hvordan det går. 

 

Jeg vil ikke være avvisende, for jeg vet at hun bare mener godt. Og jeg vet at hadde det vært mitt barn, så hadde jeg bekymret meg syk selv. Men jeg får helt panikk når hun tar kontakt, selv om det vanligvis er på sms. Føler meg så stakkarsliggjort, føler at problemene er i sentrum hele tiden. Har så dårlig samvittighet for at jeg utsetter henne for dette, og samtidig ikke klarer å være mer imøtekommende. 

 

Hvordan kan jeg finne en balansegang?

Anonymous poster hash: ed584...70f

[Anonym bruker]

Det minner om min mor og det forholdet jeg har til henne.

 

Jeg tror jeg hadde sagt rett ut at jeg har ikke lyst til å snakke om det i dag. Og gjentatt det samme neste dag. Min mor ville forstått.

 

Anonymous poster hash: 47836...730

[Anonym bruker]

Moren min er lik (og vi blir sikkert sånn også). Jeg svarer da at jeg orker ikke å snakke om det i dag, men skal si i fra når jeg trenger en utblåsning. Det forstår og respekterer hun.

 

Anonymous poster hash: e8e58...e8a

[Gjest Antarctica]

Prøv å si: du hjelper meg best ved å ikke fokusere på det triste og leie. Du hjelper meg best ved å bevare et snev av normalitet i alt, ved å være akkurat som du pleier.

[Anonym bruker]

Enig med de over, du må sette grenser for deg selv i samtalene med henne.

 

Ellers kan det være greit å også sette grenser for når dere snakkes. Om dere f.eks. snakkes denne helgen, så sier du "hyggelig å snakke med deg, mamma (hvis det var en ok samtale), den uken som kommer blir veldig travel, jeg ringer deg neste helg når jeg har tid til å prate igjen, ha ei fin uke".

Anonymous poster hash: 2c502...7ac