Om å bli mobbet, litt tabuspørsmål her ...

[Anonym bruker]

Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal skrive dette for at ingen skal misforstå det jeg egentlig spør om og lurer på. Det enkleste blir kanskje derfor å først presisere et par punkter. Det første og viktigste: Jeg bagatelliserer overhode ikke mobbing, det ville jeg aldri gjort! Mobbing er et stort og reelt problem som det nå heldigvis er blitt satt fokus på og det jobbes mer og mer aktivt mot i skolene. Veien er enda lang og gå, men man har i det minste begynt å gå den. Dersom jeg nå videre skriver noe som oppfattes som slemt eller vitner om lite forståelse må jeg på forhånd beklage. Jeg mener ikke noe vondt med det, men dette er noe jeg lurer på.

 

Så til saken. Jeg lurer vel egentlig litt på om en del av problematikken for enkelte mobbeofre, spesielt voksne, er følelsen av å bli mobbet. Kanskje da aller helst de som gjerne ble skikkelig mobbet som barn/ungdom. Litt av grunnen til at jeg lurer er at jeg kjenner flere voksne kvinner som forteller triste historier om at de først ble mobbet som barn, siden som ungdom og etter det gjerne både på flere ulike arbeidsplasser, blant andre foreldre i klassen til barnet sitt, i idrettslaget til barnet sitt osv.

 

Og det er her jeg begynner å undre meg. Hvorfor blir akkurat disse så voldsomt mye/ofte mobbet? Hva er liksom oddsen for å bli mobbet på så mange ulike arenaer gjennom hele livet? Og da blir det også nærliggende med det mindre fine spørsmålet; blir de virkelig mobbet fortsatt, eller er de bare blitt så oversensitive at de opplever at de blir mobbet uten å egentlig bli det? Nå som voksne altså, ikke da de var barn/unge. For en del situasjoner de forteller om er situasjoner hvor jeg selv har vært til stede og jeg opplever overhode ikke det som skjedde som i nærheten av mobbing en gang. På samme måte er den del av disse kvinnene ganske intense og "på", og jeg blir fort litt sliten av dem over tid, noe jeg ser andre også blir og dermed trekker seg litt unna. Det blir sett på som utestengelse.

 

Hva tenker dere andre om dette? Eller dere som selv har blitt mobbet og føler dere blir mye mobbet som voksen også? Jeg får en følelse av at vi mangler noe vesentlig i samfunnet når det kommer til behandling, nemlig det å hjelpe tidligere mobbeofre til å komme seg videre etterpå.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 78625...a46

[Anonym bruker]

Jeg har ingen råd å komme med, men jeg er så hjertens enig med deg! Dette har jeg også tenkt :-P

 

Anonymous poster hash: 32ee4...dea

[Anonym bruker]

Har tenkt det samme faktisk. Iallefall så stemmer det for flere av de jeg kjenner. Null venner, mobbing gjennom barndom, ungdom og i voksenlivet. Må være noe med en selv som er galt? Flere burde oppsøke en psykolog for å få orden på livet sitt? Ikke vet jeg. 

Anonymous poster hash: db51f...6a4

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg tror at du i mange tilfeller kan ha rett. Mange, ikke bare mobbeofre, blir krenket av ting som andre ikke hadde vurdert å reagere på engang.

Noen kaller det mobbing for oppmerkomhetens skyld også, ganske hånlig i forhold til dem som faktisk blir mobbet.

Mange mennesker er også så egosentriske at de tolker enhver kommentar som kritikk mot seg selv, de føler seg truffet over generelle uttalelser.

 

Nå kan nok også noe ligge i at dem som ble tungt mobbet som barn kanskje mangler noe sosial kompetanse, som igjen gjør dem mer utsatt for snakk. De sliter med traumer som andre mennesker har vanskelig å forholde seg til, og blir derfor valgt bort som venner og samtalepartnere.

 

Men at du ikke tolker mobbeepisoder som mobbing trenger ikke å bety at mobbeofferet "føler feil". Mobbeofferet ser ikke hver episode isolert sett, men sammenhengen. Det som du bare hørte som et lite stikk som enhver bør tåle, kan for mobbeofferet være et stikk i rekken sv mange. Blikkene og den "usynlige" (utestenging, blikk, sukk osv ) mobbingen er det stort sett bare mobbeofferet som opplever.

[Anonym bruker]

Enig. Har også sett det med gutter/menn.

 

Anonymous poster hash: 33775...edb

[Anonym bruker]

Jeg jobber med voksne som hevder seg utsatt for mobbing i arbeidslivet.

 

Dessverre ser vi veldig ofte at en del mennesker havner oppe i uheldige situasjoner igjen og igjen der de definerer seg som "offer".

Når vi undersøker disse sakene så er det mange som ikke havner i kategorien "mobbet", men de blir lett krenket. De tar seg nær av ting andre kanskje aldri ville reagert på, de haver i konflikter de ikke evner å komme ut av, de klarer ikke se sine egne begrensninger eller feil, de hevder sin rett kanskje uten egentlig å ha retten på sin side, de klarer ikke å si unnskyld eller beklage egen oppførsel osv.

 

De virkelige mobbesakene - det er stygge saker, det er mennesker som ikke havner i slike situasjoner "igjen og igjen" fordi de trekker seg unna, unngår nye konflikter, isolerer seg, blir arbeidsuføre osv. De møter ikke opp på fotballkamper, de sosialiserer seg ikke med andre mødre eller fedre, de unngår dugnader mm. dette er selvfølgelig en generalisering, og alle er ikke slik. Men dere skjønner tegninga!

Anonymous poster hash: 8e28c...194

[Anonym bruker]

Hvis du opplever noe mange ganger så økes både sensitiviteten og forventningene til at de samme tingene skal skje. Dette handler om hvordan personen ser verden og hva personen ser etter. En person som har opplevd traumatisk mobbing, vil være ekstra sensitiv på det og lete etter bekreftelse på at dems oppfatning stemmer. Dermed blir dems forventninger om å bli mobbet møtt. En person som har et anstrengt forhold til hunder vil gjøre hunden usikker og tolke hundens usikkerhet som aggresjon raskere enn de som er trygge på hunder. Sånn er det i mange andre tilfeller også, eks et barn som kommer fra et ustabilt hjem med mye kjefting vil være varere på toneleie enn andre.

Vi skaper alle vår egen virkelighet, både bevist og ubevisst og dermed vil de som ikke tar et oppgjør med sin fortid, sine forventinger og sin væremåte fortsette å forvente de samme tingene om og om igjen.

 

 

Anonymous poster hash: f0d03...64e

[Anonym bruker]

Eg blei mobba og merkar at eg difor er ganske hårsår til tider. Heldigvis har eg folk rundt meg som eg spør om eg er usikker på ein situasjon, f.eks " A sa bla bla idag og eg følte meg mobba. Var det A sa greit?". Då ser eg at eg overreagerer i nokre situasjonar pga bakgrunnen eg har. Og opplever som deg at nokre som klagar mykje, særleg dei som føler seg utestengt, er folk som tek mykje plass og kan vere slitsomme å vere ilag med. Og då trekk folk seg unna medan vedkomande opplever å få rett: " Dei stenger meg ute". Eg meiner sjølvsagt at alle som har/blir mobba har ein rett til å bli høyrd. Men ein smule innsikt hadde nok vore eit godt redskap.

 

Anonymous poster hash: d72a2...600

[Anonym bruker]

Jeg ble mobbet som barn, ikke over alt men på ungdomsskolen. Før det var det langt mindre systematisk og jeg følte meg som en i av jentene, men kanskje med litt lavere status enn de andre.

 

Som (ung) voksen har jeg kun møtt systematisk mobbing én gang, fra vennene til min daværende kjæreste som ikke likte at han brukte tid på meg. De hadde nok utnyttet han en del og med meg i bildet ble det vanskeligere. Det gjorde de ved å pirke på alt jeg sa og innta en motsatt posisjon for å kunne rotte seg sammen og "ta" meg. Jeg forsto at det var med vilje fordi samme person kunne ha ment noe helt annet to dager før. De satte kjæresten min opp på blind dates uten at han visste det, lot være å gi han beskjeder fra meg. En gang planla jeg en bursdagsoverraskelse som fortalte dem om, de skulle oppholde han litt så det ble klart. I stedet saboterte de og fant på en grunn til at han måtte bli igjen der. Jeg satt i fem timer og ventet på han med kald mat etc. 

 

I arbeidslivet tar jeg nok ting mer personlig og er underbeivsst opptatt av å gjøre ting så jeg ikke kan kritiseres. Det er fordi tidligere erfaringer gjør at jeg tviler på meg selv i alt for stor grad om jeg får kritikk. Jeg stoler på svært få mennesker, men jeg føler meg ikke mobbet. 

Anonymous poster hash: 634bc...19d

[Anonym bruker]

Tror faktisk mange føler seg mobbet uten at de egentlig har vært det. Alle jentene hos oss var slemme med hverandre når jeg var ung. Alle mente de ble mobbet. Jeg tåler ingenting selv og tar alt i verste mening. Man kan ikke si at man selv er skyld i mobbing, men mange takler nok ikke vanlige kommentarer og ødelegger for seg selv. Onde mennesker finnes alltid, så det er nok viktig å jobbe med seg selv, Evt få hjelp til å klare seg selv. Slemme mennesker blir man ikke kvitt, men vi lå lære oss å se forbi dem. Men selvfølgelig de verste mobbesakene kan man ikke beskytte seg selv mot.

 

Anonymous poster hash: 05bce...eca

[Anonym bruker]

Jeg tror nok det er litt begge deler. Jeg ble mobbet som barn, blir ikke det som voksen, men blir mye oversett/utelatt. Og jeg skjønner jo grunnen, jeg har fått sosial angst som følge av det jeg opplevde som barn, og er dermed vanskelig å snakke med, så folk trekker seg unna. Forstår dem godt altså, og vil over hodet ikke kalle det mobbing. En kombinasjon av dette og at jeg ikke tør å oppsøke folk selv pga frykt for å bli avvist, resulterer i at jeg som regel blir sittende alene når jeg er med barna i barnebursdager, på fritidsaktiviteter osv. (Drar aldri på noe for min egen del.)

 

Men det er jo uansett ikke usannsynlig at samme person opplever å bli mobbet på flere arenaer uavhengig av hverandre, selv om man ikke har skyld i det selv. Man er kanskje en type som er et "lett offer", litt svak, annerledes, reagerer slik mobberne gjerne vil osv.

 

Men jeg kjenner ei som mente seg mobbet for nesten hver eneste ting på jobben. Bl.a. at de pusset opp kontorene. Altså hun mente det ble gjort med den hensikt å mobbe henne, selv om dette var i Nord-Norge og ble bestemt fra hovedkontoret i Oslo, av noen som aldri hadde møtt henne.

Anonymous poster hash: 0f6b5...493

[Anonym bruker]

Verdt å bringe til denne diskusjonen her er også at mobbeofferne ofte (men ikke alltid selvfølgelig) mister endel sosial kompetanse som vi andre fikk i den verdifulle barne/ungdomstiden. Dermed er de oftere usikker på de sosiale kodene, tolker kanskje ting annerledes og får dermed også kanskje flere episoder iløpet av dagen der de tråkker litt i baret. 

Anonymous poster hash: 3bbd3...bf6

[Anonym bruker]

 

Verdt å bringe til denne diskusjonen her er også at mobbeofferne ofte (men ikke alltid selvfølgelig) mister endel sosial kompetanse som vi andre fikk i den verdifulle barne/ungdomstiden. Dermed er de oftere usikker på de sosiale kodene, tolker kanskje ting annerledes og får dermed også kanskje flere episoder iløpet av dagen der de tråkker litt i baret. 

 

Anonymous poster hash: 3bbd3...bf6

 

Ikke minst har en som mobbeoffer ofte fått gale tilbakemeldinger på sine riktige tolkninger. Når en er et mobbeoffer blir alt en gjør galt, det som aksepteres fra andre fremstår uakseptabelt fra mobbeofferet. Det er noko mye av grunnen til at jeg er veldig kritisk til egen oppførsel.

 

Anonymous poster hash: 634bc...19d

[Anonym bruker]

 

Verdt å bringe til denne diskusjonen her er også at mobbeofferne ofte (men ikke alltid selvfølgelig) mister endel sosial kompetanse som vi andre fikk i den verdifulle barne/ungdomstiden. Dermed er de oftere usikker på de sosiale kodene, tolker kanskje ting annerledes og får dermed også kanskje flere episoder iløpet av dagen der de tråkker litt i baret. 

 

Anonymous poster hash: 3bbd3...bf6

 

 

Dette er nok et veldig viktig poeng ja.

 

Så fint at så mange svarer ordentlig og greit i denne tråden, jeg var så redd den skulle utarte til å bli useriøs eller at jeg ble helt misforstått. 

 

Det er veldig trist dersom det faktisk er slik at dette med mobbing er noe som skal følge en videre slik at man som voksen gjerne ikke lenger klarer å finne innpass uten å oppleve at en fortsatt blir mobbet. Her er jo absolutt en nisje innen psykiatrien hvor det burde settes inn mer ressurser og tiltak. Både for å bearbeide dårlige erfaringen fra barndommen, men like mye for å få hjelp til sosiale koder og å ikke misforstå ulike sitasjoner slik at man føler seg mobbet når dette ikke er intensjonen. Jeg vil tro mange mennesker ville fått det mye bedre med hjelp, og sett fra et politikerperspektiv ville det gjerne på sikt blitt billigere også fordi jeg ser for meg at det ville blitt færre sykemeldinger og (psykisk)uføre. Mennesker som har det bra, også psykisk, og føler jeg inkludert klarer seg som regel bedre i jobb enn de som ikke gjør det.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 78625...a46

[Anonym bruker]

Jeg tror dere har helt rett. Jeg har faktisk tenkt mye over dette de siste årene. 

 

Jeg ble mobbet fra jeg var 8 til jeg var 16. Helt forferdelige år. Det tok noen år, og så tenkte jeg at jeg hadde kommet over det. Jeg var ikke lenger redd for å gå inn i et rom fullt av mennesker, eller for å forlate det. Jeg tenkte ikke automatisk at mennesker som lo, lo av meg. Men nå er jeg 35, og det har gått opp for meg at noe antakelig er "galt" med meg. Jeg blir fort såret. Jeg har ingen nære venner. Jeg omgås folk helt greit, kan ha hyggelige samtaler med dem eller en lunsjavtale i ny og ne - men ingen venner. Jeg ser at andre knytter og pleier vennskap, men det skjer ikke med meg. Og jeg forstår nå at det antakelig skyldes meg. Selv om jeg ønsker det, selv om jeg tror jeg er en snill og grei person. Men det er antakelig ett eller annet i det mellommenneskelige jeg ikke håndterer. Som noen skriver, kanskje fikk jeg ikke trent opp de sosiale evnene mine i det tidsrommet da de burde blitt utviklet. Kanskje gjorde det å få unormale reaksjoner på normale tolkninger noe med hvordan jeg senere oppfatter verden. Men jeg tror altså at dere har rett - at det er noe med meg som er grunnen til at jeg ikke fungerer optimalt sosialt, ikke de rundt meg. 

Anonymous poster hash: ede56...398

[Lille krøll]

Jeg må bare si at jeg synes det er utrolig sterkt av de her inne som sier de har blitt mobbet lengre perioder som har ransaket seg selv og innsett at de er "annerledes" og jobber med det.

Jeg er bare kjempeimponert. Kudos

[Anonym bruker]

Jeg er enig! 

 

På barneskolen hadde vi ei jente i klassen som var frekk mot oss alle. Hun kalte meg feit foran hele klassen gjentatte ganger, var direkte slem mot flere og stygg i talemåten. Selvfølgelig ville vi ikke være venn med henne, og alle trakk seg unna henne. Hun var den ingen ville være med i gruppearbeid og den som satt alene i friminuttene. Det ble dermed kalt inn til foreldremøter og "jentemøter" med rektor hvor vi skulle finne en løsning på at denne "stakkars jenta" ble MOBBET av hele klassen. 

 

På ungdomsskolen innså hun hvordan hun selv var og tok grep. Det ble en fin tid og vi ble gode venner. Har fortsatt kontakt den dag i dag Hadde man vist henne innlegget ditt den dag i dag, HI, så hadde nok hun også (som på den tiden anså seg selv som offer) vært helt enig med deg! 

Anonymous poster hash: 053e3...c92

[Anonym bruker]

 

Jeg tror dere har helt rett. Jeg har faktisk tenkt mye over dette de siste årene. 

 

Jeg ble mobbet fra jeg var 8 til jeg var 16. Helt forferdelige år. Det tok noen år, og så tenkte jeg at jeg hadde kommet over det. Jeg var ikke lenger redd for å gå inn i et rom fullt av mennesker, eller for å forlate det. Jeg tenkte ikke automatisk at mennesker som lo, lo av meg. Men nå er jeg 35, og det har gått opp for meg at noe antakelig er "galt" med meg. Jeg blir fort såret. Jeg har ingen nære venner. Jeg omgås folk helt greit, kan ha hyggelige samtaler med dem eller en lunsjavtale i ny og ne - men ingen venner. Jeg ser at andre knytter og pleier vennskap, men det skjer ikke med meg. Og jeg forstår nå at det antakelig skyldes meg. Selv om jeg ønsker det, selv om jeg tror jeg er en snill og grei person. Men det er antakelig ett eller annet i det mellommenneskelige jeg ikke håndterer. Som noen skriver, kanskje fikk jeg ikke trent opp de sosiale evnene mine i det tidsrommet da de burde blitt utviklet. Kanskje gjorde det å få unormale reaksjoner på normale tolkninger noe med hvordan jeg senere oppfatter verden. Men jeg tror altså at dere har rett - at det er noe med meg som er grunnen til at jeg ikke fungerer optimalt sosialt, ikke de rundt meg. 

 

Anonymous poster hash: ede56...398

 

 

Uff, får helt vondt av deg her jeg nå! Uansett om det er måten du fører deg på nå eller ikke, så er det uansett ikke din skyld at ting er blitt som de er blitt, så jeg håper du ikke går og kjenner på noen skyldfølelse. Det var i hvert fall ikke meningen å inngi noe slikt. Har du fått noe hjelp som voksen for å bearbeide det som skjedde i barndommen?

 

HI

 

Anonymous poster hash: 78625...a46

[Anonym bruker]

 

Jeg tror dere har helt rett. Jeg har faktisk tenkt mye over dette de siste årene. 

 

Jeg ble mobbet fra jeg var 8 til jeg var 16. Helt forferdelige år. Det tok noen år, og så tenkte jeg at jeg hadde kommet over det. Jeg var ikke lenger redd for å gå inn i et rom fullt av mennesker, eller for å forlate det. Jeg tenkte ikke automatisk at mennesker som lo, lo av meg. Men nå er jeg 35, og det har gått opp for meg at noe antakelig er "galt" med meg. Jeg blir fort såret. Jeg har ingen nære venner. Jeg omgås folk helt greit, kan ha hyggelige samtaler med dem eller en lunsjavtale i ny og ne - men ingen venner. Jeg ser at andre knytter og pleier vennskap, men det skjer ikke med meg. Og jeg forstår nå at det antakelig skyldes meg. Selv om jeg ønsker det, selv om jeg tror jeg er en snill og grei person. Men det er antakelig ett eller annet i det mellommenneskelige jeg ikke håndterer. Som noen skriver, kanskje fikk jeg ikke trent opp de sosiale evnene mine i det tidsrommet da de burde blitt utviklet. Kanskje gjorde det å få unormale reaksjoner på normale tolkninger noe med hvordan jeg senere oppfatter verden. Men jeg tror altså at dere har rett - at det er noe med meg som er grunnen til at jeg ikke fungerer optimalt sosialt, ikke de rundt meg. 

 

Anonymous poster hash: ede56...398

 

Bortsett fra mobbingen så var det akkurat som å lese om meg selv. Jeg ble ikke mobbet så mye, men jeg ble seksuelt misbrukt av noen som sto meg nærmest. Noe som har gjort at jeg ikke stoler på noen. Jeg blir og fort såret, sliter sosialt når det gjelder vennskap, er veldig var for kritikk og blir fort lei meg for ting som egentlig ikke burde gå sånn inn på meg. Det er tydelig at ting man opplever i barndommen former en for resten av livet, det er da man ser hvor mye en god oppvekst har å si.

 

Anonymous poster hash: eea9f...3c6

[Anonym bruker]

Som et tidligere offer for mobbing føler jeg for å si noe. Jeg tror vi skal være veldig forsiktige med å klandre offeret for at det blir mobbet, særlig gjelder dette barn.

Men du har et poeng når det gjelder mobbing i voksen alder.

Det vi må huske er at jo lenger mobbingen vedvarer jo dårligere blir offerets sosiale kompetanse. Alt offeret sier og gjør blir plukka på. I mitt tilfelle lot enkelte barn som de var venner med meg bare for å være ekle. Man blir også utestengt fra sosiale kontekster. På mange måter er mobbing som et sosialt mord. Man blir rar av å bli mobbet.

Så sånn sett er det vel ikke å undres over at mobbeofre sliter sosialt også i voksen alder. Noen er gått helt opp i offerrollen, noe som er ødeleggende.

Heldigvis har jeg kommet forholdsvis greit ut av mobbingen, erfaringene har lært meg mye om mennesker og når jeg i min første jobb ble plassert på en tøff arbeidsplass var det ikke jeg som ble mobba, for å si det sånn. Jeg har lært meg å ta igjen og ikke finne meg i dritt. Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere osv. Mobbeerfaringen har lært meg å kupere tilløp til mobbing på jobb. Dessuten vil jeg hevde at barn tross alt er mye mer nådeløse enn voksne.

Nå er jeg også en utadvendt person som ikke har anlegg for sosial angst, heldigvis.

Så tror mobbeerfaring kan slå begge veier.

 

Anonymous poster hash: 41a2d...661

[Anonym bruker]

 

Bortsett fra mobbingen så var det akkurat som å lese om meg selv. Jeg ble ikke mobbet så mye, men jeg ble seksuelt misbrukt av noen som sto meg nærmest. Noe som har gjort at jeg ikke stoler på noen. Jeg blir og fort såret, sliter sosialt når det gjelder vennskap, er veldig var for kritikk og blir fort lei meg for ting som egentlig ikke burde gå sånn inn på meg. Det er tydelig at ting man opplever i barndommen former en for resten av livet, det er da man ser hvor mye en god oppvekst har å si.

 

Anonymous poster hash: eea9f...3c6

Men det er aldri for sent å få en god oppvekst... Fælt å si det til folk som opplever det annerledes, men jeg føler at jeg må.

 

Jeg opplevde også grove tillitsbrudd og grenseovertramp da jeg var barn, både på det menneskelige plan (pappa drakk) og seksuelt. Vet ikke om det er "mobbing", men når fire gutter holder deg fast og den femte drar av deg buksa for å kikke og pille oppi skjeden, da er det et sted mellom mobbing og voldtekt. Og disse episodene var det flere av.

 

Vi flytta også en del, og jeg hadde noen skolebytter som ikke var noe ok. Kom til et miljø der helt andre koder gjaldt mht klær, omgangsform og hva man kunne/ikke kunne leke eller gjøre. Det var mye uthenging for antrekket mitt, dialekten, utseendet og for at jeg likte sport og ville være aktiv, leke og spille fotball.

 

Men selv om dette påvirka meg mye i hele ungdomstida, og jeg hadde vondt for å stole på folk, og ble kvalm hvis kjærestene mine ville ta på meg på en seksuell måte, så varer det ikke evig.

 

Jeg har måttet øve meg på å ikke ta alt i verste mening, ikke bli fornærmet uten grunn osv., og jeg har øvd på small talk. Og jeg øver masse på å avlese folks kommunikasjon i kroppsspråk og stemme! Det interesserer meg enormt, så mye at jeg faktisk underviser og holder kurs i emner som inneholder dette.

 

Jeg må si at til syvende og sist har jeg klart å omskrive manuset jeg lever livet etter. Jeg har omskrevet historien også. Jeg husker barndommen som glad og fri, med mest lek og frihet.

 

Og jeg har lært meg å se at andres fiendtlige uttrykk ikke egentlig handler om meg, de kanaliserer bare det de har inni seg selv. Kjefter en person betyr det som regel at noen private frustrasjoner kommer til overflaten. Det betyr sjelden at de har noe å ta meg for (selv om de i egne øyne kanskje mener det).

 

Anonymous poster hash: e40c3...257