Hvordan er det å skille seg?

[Anonym bruker]

Dere som har gjennomgått skilsmisse, hvordan gikk det?

 

Jeg har et sterkt ønske om å skille meg fra mannen min. Han er en irriterende "verkebyll" som forsurer livet mitt. Men jeg syns på den andre siden at en skilsmisse er egoistisk ovenfor barna siden vi lever et relativt harmonisk familieliv.

 

I tillegg syns jeg det er vanskelig mtp. Familie, venner og omverden. Hvordan vil de reagere? Jeg syns det er vanskelig å skulle forlate den trygge og "vellykkede" fasaden.

 

Anonymous poster hash: 63f55...cae

[Anonym bruker]

Jeg angrer på min skilsmisse. Eller det vil si jeg angrer på at jeg ikke prøvde mer. At vi ikke prøvde parterapi feks. Vi gikk hverandre på nervene, men kommunikasjonen var heller ikke på plass. Nå har jeg en følelse av "hva hvis". Råder det til å søke den hjelp man kan få fordi gresset er virkelig ikke grønnere........ Sånn utenom det gikk ting tålig greit. Ungene tok det tungt i starten og hadde litt problemer med å omstille seg. Gikk seg til etter en tid, vet de hadde hatt det mer harmonisk med ett hjem men vi gjør det beste ut av det- de virker lykkelige. Exen og jeg fokuserer på å prøve å ha en god tone. Han har fått seg ny dame, jeg er singel. Jeg sliter med å forholde meg til at barna nå har en stemor. Økonomisk sett ligger jeg mye dårligere an, leier leilighet . Får det til å gå rundt. Han sitter med huset. Jeg har ikke råd til bil, men har jobb gåavstand. Jeg bruker tiden uten barna på venner, kafé, lese, trene Osv. Skal jeg være helt ærlig skulle jeg ønske jeg bare holdt ut med min værkebyll, men så vet jeg jo at jeg ikke var lykkelig. Men er jeg lykkelig nå? Kanskje jeg må prøve finne meg en. Kanskje det viser seg at det var for det beste en vakker dag. Uasnett valg, lykke til.

 

Anonymous poster hash: 6ae39...b2c

[Ylva og Mathilde]

Jeg angrer IKKE, for en ubrukelig dust. Slitsomt logistisk og øknomisk, men bedre enn å måtte se ham hver dag. (eller enda verre, at han forsøkte å ta på meg)

Fasade betyr ikke en dritt, ikke at jeg noen gang har forsøkt å ha, eller oppretholde en, men når man er voksen vet man jo at alt mulig skjuler seg på baksiden.

Du har bare ett liv, bruk det på en måte du ikke angrer på om 40 år.

[Anonym bruker]

Det beste som har skjedd meg!! Både jeg og ungene har ett mye bedre liv. Nå koser vi oss uten den sure, plagsomme og rusa eksen rundt oss. Var bare kjefting, krangling og sure oppgulp de siste årene.

Og det beste av alt! Jeg får endelig økonomien til å gå rundt :-) slipper å fø på en annen som ikke gidder å jobbe. Fatter ikke at jeg valgte å få to barn med han. Hvor var hodet mitt?

 

Anonymous poster hash: df58b...3b6

[Anonym bruker]

Jeg hadde det nok mer komfortabelt som gift ift logistikk, frihet, økonomi osv. Men min eks er og blir en dust og jeg var ikke lykkelig med han. Det første året holdt jeg det gående som en Duracell kanin og etter hvert har jeg blitt mer og mer sliten av å ha barna alene mesteparten av tiden i tillegg til full jobb. Jeg har rett og slett ikke tålt det så bra. Men nå har jeg fast hjelp fra pensjonerte besteforeldre så litt mindre stress har det blitt. Jeg har også blitt tvunget til å holde et fastere grep om økonomien og har for eksempel ikke reist på ferie på noen år, men jeg har for første gang klart å spare opp en liten buffer. Dette klarte aldri min mann og jeg sammen, vi brukte det vi hadde. Min eks har funnet en ny. Jeg synes det er supert, hun gjør det lettere for meg (min eks er ikke like kjip som han var) og jeg synes det er supert at barna har en stemor, så sjalusi ift det er ikke eksisterende. Men jeg føler meg ofte ensom og alene, for jeg er jo singel. Hadde nok følt det bedre om jeg hadde hatt en mann i mitt liv. Vi mistet en del felles venner da vi skilte oss, det har jeg lært å leve med. Synes det var trist og miste svigerfamilien, men har etter hvert fått litt kontakt med min svigerinne igjen så det har gått seg litt til. Barna har også akseptert situasjonen, men det var hardt i begynnelsen. Hjertet mitt var knust for dem. Men det går fint nå. Så alt i alt var det nok til det beste, men det har vært hardt og vondt.

Anonymous poster hash: 8ba9b...55c

[Anonym bruker]

Jeg var ikke gift men samboer og hadde et barn, tok bare med klærne våre og flyttet.

Barnet taklet det veldig bra, var 6 år. Hadde samvær med faren annehver helg, men det ble mindre og mindre de neste årene.

Jeg flyttet fordi faren var så fraværende, bare opptatt av egne hobbyer og interesser. Han er en snill mann, men passer ikke til familieliv.

Da barnet var 12 år nektet det og overnatte hos faren mer, var så kaos i huset. Besøkte heller faren noen timer og kom hjem og sov, dette har vært mulig siden vi bare bor 5 min unna hverandre med bil.

Faren har aldri mast om samvær, så vi har vært heldige sånn (kanskje fordi jeg ikke krevde bidrag?).

 

Nå har barnet mitt en fantastisk stefar og har fått to søsken, noe det alltid hadde ønsket seg.

 

Faren har ikke fått flere barn.

 

Anonymous poster hash: b37cb...fe6

[#Ariadne#]

Tenkte som deg. At det var bedre å bli i det kjente og vante . Til tross for at det gikk utover livskvaliteten . Til slutt var det han som tok steget å gikk . Var beintøft de to første mnd , men nå er livet mitt bedre en noen gang . Aldri hatt det så bra som nå i mitt voksne liv . Nå er jeg heldig , har hovedomsorgen for barna og slipper å forholde meg til 50/50 . Hadde vi hatt delt omsorg hadde nok ting stilt seg annerledes . Men fasade og hva folk rundt sier bryr jeg meg ikke om i det hele tatt . Har alltid tenkt at å bli i ekteskapet er det beste for barna . Men etter skilsmissen ser jeg ikke sånn på det . Har mor og far der bra , så har også barna det bedre en å leve med foreldre sammen som ikke har det harmonisk seg i mellom