Noen som har brudt kontakten med sine foreldre og har barn?

[Anonym bruker]

Jeg valgte omsider å bryte kontakten med min far for et og et halvt år siden etter mange år med skuffelser og psykisk terror for min del. Jeg klarte bare ikke mer, han måtte ut av bilde (psykopat, narsissist, alkoholiker, utspekulert faen). En vondt barndom og et stygt kapittel i mitt liv et lagt bak meg, men min eldste sønn som er 4 husker fortsatt bestefar. Han har en god hukommelse og husker ting fra han var 1 år, så det vil nok ta en del år før han er borte fra hodet hans. Han spør av og til om han, og jeg sier at han er syk og bor i Thailand, noe som er delvis sant.

 

Synes det blir vanskeligere og vanskeligere å svare på spørsmålene hans om han. For han husker han bare som snill. Er det andre i min situasjon? Hvordan forholder dere dere til barna i denne situasjonen? Jeg ser at jeg burde kuttet kontakten med han før jeg fikk barn, men det ble bare verre og verre de siste årene til det til slutt rant over og jeg klarte bare ikke mer av den evige nedturen jeg måtte oppleve med han. Nå prøver jeg bare å unngå å møte på han og håper min eldste vil glemme/ slutte å spørre noe mer om han. Jeg skal forklare han alt en dag selvfølgelig når han er voksen og kan skjønne valgene mine.

 

Anonymous poster hash: 7bd5a...2a0

[Magia]

Jeg er i samme båt, bare at jeg har brutt med mor. Hun var heldigvis ikke noen helt i sønnen min sine øyne, men det hender likevel at han spør om henne. Da sier jeg bare hvor hun er og at vi ikke snakker sammen noe særlig lenger. Jeg har ved noen anledninger snakka om at barn ikke velger sine foreldre, og at ikke alle er like heldige med hvem de får. Jeg har sagt at jeg ikke hadde det så godt hjemme da jeg var barn, uten å gå i detalj. Jeg regner med at jeg må forklare mer med tiden.

[Magia]

Sønnen min er 6 år forresten.

[Anonym bruker]

Jeg valgte omsider å bryte kontakten med min far for et og et halvt år siden etter mange år med skuffelser og psykisk terror for min del. Jeg klarte bare ikke mer, han måtte ut av bilde (psykopat, narsissist, alkoholiker, utspekulert faen). En vondt barndom og et stygt kapittel i mitt liv et lagt bak meg, men min eldste sønn som er 4 husker fortsatt bestefar. Han har en god hukommelse og husker ting fra han var 1 år, så det vil nok ta en del år før han er borte fra hodet hans. Han spør av og til om han, og jeg sier at han er syk og bor i Thailand, noe som er delvis sant.

 

Synes det blir vanskeligere og vanskeligere å svare på spørsmålene hans om han. For han husker han bare som snill. Er det andre i min situasjon? Hvordan forholder dere dere til barna i denne situasjonen? Jeg ser at jeg burde kuttet kontakten med han før jeg fikk barn, men det ble bare verre og verre de siste årene til det til slutt rant over og jeg klarte bare ikke mer av den evige nedturen jeg måtte oppleve med han. Nå prøver jeg bare å unngå å møte på han og håper min eldste vil glemme/ slutte å spørre noe mer om han. Jeg skal forklare han alt en dag selvfølgelig når han er voksen og kan skjønne valgene mine.

 

Anonymous poster hash: 7bd5a...2a0

Jeg må ærlig innrømme at jeg synes sånne situasjoner er triste :/ hørt om to tilfeller , en hvor barn kuttet ut foreldre ( kjenner barnet ) og også barn som kuttet ut foreldre ( kjenner mor ) i begge tilfeller var det barnebarn . For all del , la være å ha kontakt med dine foreldre , men ikke straff barna. Som du sier, husker han som snill . Så lenge ikke barnet tar skade av å møte besteforeldre , la de ha kontakt . Tilfelle hvor jeg kjenner mor ( bestemor ) gjør det forferdelig vondt å ikke møtes eller å snakke med barnebarn har hun fortalt meg . Skal sies jeg har en forelder selv som kan defineres som psykopat , men kontakt har vi. Jeg har lært meg tii at det er ikke min skyld at personen er syk. Sees noen ganger i året , og personen har kontakt med barnebarn . å blande de inn i mine følelser blir feil , så lenge de ikke har det vondt . Så jeg må innrømme jeg føler det er feil å bryte kontakten helt .

 

Anonymous poster hash: 25a44...837

[Anonym bruker]

Jeg valgte omsider å bryte kontakten med min far for et og et halvt år siden etter mange år med skuffelser og psykisk terror for min del. Jeg klarte bare ikke mer, han måtte ut av bilde (psykopat, narsissist, alkoholiker, utspekulert faen). En vondt barndom og et stygt kapittel i mitt liv et lagt bak meg, men min eldste sønn som er 4 husker fortsatt bestefar. Han har en god hukommelse og husker ting fra han var 1 år, så det vil nok ta en del år før han er borte fra hodet hans. Han spør av og til om han, og jeg sier at han er syk og bor i Thailand, noe som er delvis sant.

 

Synes det blir vanskeligere og vanskeligere å svare på spørsmålene hans om han. For han husker han bare som snill. Er det andre i min situasjon? Hvordan forholder dere dere til barna i denne situasjonen? Jeg ser at jeg burde kuttet kontakten med han før jeg fikk barn, men det ble bare verre og verre de siste årene til det til slutt rant over og jeg klarte bare ikke mer av den evige nedturen jeg måtte oppleve med han. Nå prøver jeg bare å unngå å møte på han og håper min eldste vil glemme/ slutte å spørre noe mer om han. Jeg skal forklare han alt en dag selvfølgelig når han er voksen og kan skjønne valgene mine.

 

Anonymous poster hash: 7bd5a...2a0

Det går fint an å si til han at han ikke var snill mot deg når du var liten, men at han var en snill bestefar. Jeg mener du også kan si at han drikker alt for mye av noe som heter øl/sprit... og at da går det ikke an for deg eller barn å være sammen med bestefar. Så tar du det gradvis etterhvert som han blir eldre. Jeg har ikke helt damme erfaring, men mormor til barna mine er veldig psykisk syk. Dette har de visst nesten hele tiden, men fortellingen vokser i takt med det de kan forstå og takle. Jeg sier at mormor er syk, at hun ser og hører ting som andre ikke ser og at hun tror nesten alt er farlig selv om det ikke er det. Spørsmålene kommer innimellom og noen ganger blir det tøft for meg å svare og finne gode svar. Da sier jeg "vet ikke helt " og kommer tilbake til spørsmålet senere, når jeg vet hva jeg skal svare. Men eldste, som nå er 7, skjønner hvorfor mormor er rar, blir ikke skremt av det og vet at han kan spørre meg om ting når som helst. En gang vi snakket, da jeg tenkte "dette blir for komplisert og skummelt", sa han "mamma, jeg vil at vi skal snakke mer om mormor, det er fint å snskke sammen om det".

 

 

 

Anonymous poster hash: d0e28...40c

[Anonym bruker]

Jeg er i samme båt, bare at jeg har brutt med mor. Hun var heldigvis ikke noen helt i sønnen min sine øyne, men det hender likevel at han spør om henne. Da sier jeg bare hvor hun er og at vi ikke snakker sammen noe særlig lenger. Jeg har ved noen anledninger snakka om at barn ikke velger sine foreldre, og at ikke alle er like heldige med hvem de får. Jeg har sagt at jeg ikke hadde det så godt hjemme da jeg var barn, uten å gå i detalj. Jeg regner med at jeg må forklare mer med tiden.

Det var lurt å si dette med at barn ikke får velge sine foreldre og at ikke alle er like heldige med hvem de får. Føler han vil ha flere svar fra meg allerede, så tror jeg må ta en dypere prat med han om det snart. Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 7bd5a...2a0

[Anonym bruker]

Takk for flere svar og råd. Må innrømme at dette er noe av det vanskeligste jeg har gjort i mitt liv, og skulle ønske situasjonen var annerledes. Men har aldri hatt det bedre uten han, og føler for første gang at jeg slipper å gå med angst, depresjon og klump i magen pga han. Det er ingen vei tilbake, så jeg må bare finne en måte å forholde meg til dette med barna.

 

Det er helt uaktuelt å la barnebarna omgås han. Han er en mester på å manipulere barnehjernen og vil benytte sjansen til å skape splid i min familie ved å si stygge ting om meg om mannen og få sønnen min med på laget. I tillegg kan han begynne å drikke seg fra sans og samling når han er sammen med han, og det lovte jeg meg selv som barn at aldri mine egne barn skulle måtte oppleve. Så jeg er veldig redd for barna mine, har til og med gitt beskjed til barnehagen om at han IKKE får lov å komme å hente dem. Da jeg ikke vet hva han ville gjort med dem.

 

Anonymous poster hash: 7bd5a...2a0

[Anonym bruker]

Takk for flere svar og råd. Må innrømme at dette er noe av det vanskeligste jeg har gjort i mitt liv, og skulle ønske situasjonen var annerledes. Men har aldri hatt det bedre uten han, og føler for første gang at jeg slipper å gå med angst, depresjon og klump i magen pga han. Det er ingen vei tilbake, så jeg må bare finne en måte å forholde meg til dette med barna.

 

Det er helt uaktuelt å la barnebarna omgås han. Han er en mester på å manipulere barnehjernen og vil benytte sjansen til å skape splid i min familie ved å si stygge ting om meg om mannen og få sønnen min med på laget. I tillegg kan han begynne å drikke seg fra sans og samling når han er sammen med han, og det lovte jeg meg selv som barn at aldri mine egne barn skulle måtte oppleve. Så jeg er veldig redd for barna mine, har til og med gitt beskjed til barnehagen om at han IKKE får lov å komme å hente dem. Da jeg ikke vet hva han ville gjort med dem.

 

Anonymous poster hash: 7bd5a...2a0

For ordens skyld: Jeg mener IKKE at du skal la barna omgås han! Og jeg syns det er modig og helt riktig av deg å ikke ha kontakt med han. Jeg med den psykisk syke mormoren 😊

 

 

 

Anonymous poster hash: d0e28...40c

[Gjest Stjerneklart]

Jeg må ærlig innrømme at jeg synes sånne situasjoner er triste :/ hørt om to tilfeller , en hvor barn kuttet ut foreldre ( kjenner barnet ) og også barn som kuttet ut foreldre ( kjenner mor ) i begge tilfeller var det barnebarn . For all del , la være å ha kontakt med dine foreldre , men ikke straff barna. Som du sier, husker han som snill . Så lenge ikke barnet tar skade av å møte besteforeldre , la de ha kontakt . Tilfelle hvor jeg kjenner mor ( bestemor ) gjør det forferdelig vondt å ikke møtes eller å snakke med barnebarn har hun fortalt meg . Skal sies jeg har en forelder selv som kan defineres som psykopat , men kontakt har vi. Jeg har lært meg tii at det er ikke min skyld at personen er syk. Sees noen ganger i året , og personen har kontakt med barnebarn . å blande de inn i mine følelser blir feil , så lenge de ikke har det vondt . Så jeg må innrømme jeg føler det er feil å bryte kontakten helt .

 

Anonymous poster hash: 25a44...837

 

 

Jeg må også innrømme at jeg syns sånne situasjoner er triste. Jeg syns det er trist at jeg nesten aldri har sett min far edru, jeg syns det er trist at han truer meg, jeg syns det er trist at han har løyet til hele familien min for å vende dem mot meg. Jeg syns det er trist at han vekker meg på natta for å fortelle meg hvor feit jeg er, hvor lite jeg er verdt og at jeg ikke burde hatt barn. Men det jeg ikke syns er trist, det er at datteren min aldri får treffe denne mannen og kalle ham "bestefar".

 

Man frarøver ikke nødvendigvis barna noe stort ved å kutte kontakten med en av dets besteforeldre. Av og til har man det faktisk bedre uten og da syns jeg ikke man skal gi noen dårlig samvittighet for å ta det valget. 

[Magia]

Jeg må ærlig innrømme at jeg synes sånne situasjoner er triste :/ hørt om to tilfeller , en hvor barn kuttet ut foreldre ( kjenner barnet ) og også barn som kuttet ut foreldre ( kjenner mor ) i begge tilfeller var det barnebarn . For all del , la være å ha kontakt med dine foreldre , men ikke straff barna. Som du sier, husker han som snill . Så lenge ikke barnet tar skade av å møte besteforeldre , la de ha kontakt . Tilfelle hvor jeg kjenner mor ( bestemor ) gjør det forferdelig vondt å ikke møtes eller å snakke med barnebarn har hun fortalt meg . Skal sies jeg har en forelder selv som kan defineres som psykopat , men kontakt har vi. Jeg har lært meg tii at det er ikke min skyld at personen er syk. Sees noen ganger i året , og personen har kontakt med barnebarn . å blande de inn i mine følelser blir feil , så lenge de ikke har det vondt . Så jeg må innrømme jeg føler det er feil å bryte kontakten helt . Anonymous poster hash: 25a44...837

Jeg syns også det er kjempetrist med en sånn situasjon. Det er veldig trist med foreldre som misbruker barna sine og sender de ut i voksenlivet med så store sjelelige sår at de vil måtte bruke resten av livet på å prøve å håndtere det. Tro meg når jeg sier deg at det er en forsvinnende liten promille av slike saker der barnet som bryter kontakt med forelderen sin gjør det med lett hjerte. Du kan spare deg for kommentaren om at det er å straffe barna!

 

Det var en større straff for barnet mitt å leve med en mor som i to uker før og to uker etter et møte med mormora var angstridd, hadde mareritt og skrek i søvne, var redusert med kort lunte osv osv og jevnt over hadde en parasitt i livet sitt, enn det er en straff at mor tar vare på seg selv. Man blir bedre i stand til å ta vare på andre når man sørger for å gjøre riktige ting for seg selv. Min mor sitter også og snakker med folk om hvor tåpelige små grunner jeg har for å kutte henne ut (hun klarer ikke ta innover seg alvoret i situasjonen) og hvor vondt det er for henne å ikke få treffe barnebarnet sitt. Men det er ingen menneskerett å få barn, og om du bruker alle krefter på å systematisk bryte dem ned også, så har du ingen rett på å treffe de jevnlig etter de selv er store nok til å ta et valg.

 

Dette er kanskje ett av de største tabuene vi har igjen, og kanskje spesielt når det gjelder å bryte med mødre (ikke for å nedvurdere vanskeligheten overfor deg altså, HI, men det er ofte lettere for folk å forstå at fedre kan være giftige drittsekker enn mødre). Det er trist at man først må være offer for forferdelige foreldre, for så å måtte forsvare seg for alt og alle når man endelig klarer å se at man har verdi nok til at man kan kutte de ut. Ha litt respekt!

[Anonym bruker]

Jeg syns også det er kjempetrist med en sånn situasjon. Det er veldig trist med foreldre som misbruker barna sine og sender de ut i voksenlivet med så store sjelelige sår at de vil måtte bruke resten av livet på å prøve å håndtere det. Tro meg når jeg sier deg at det er en forsvinnende liten promille av slike saker der barnet som bryter kontakt med forelderen sin gjør det med lett hjerte. Du kan spare deg for kommentaren om at det er å straffe barna!

 

Det var en større straff for barnet mitt å leve med en mor som i to uker før og to uker etter et møte med mormora var angstridd, hadde mareritt og skrek i søvne, var redusert med kort lunte osv osv og jevnt over hadde en parasitt i livet sitt, enn det er en straff at mor tar vare på seg selv. Man blir bedre i stand til å ta vare på andre når man sørger for å gjøre riktige ting for seg selv. Min mor sitter også og snakker med folk om hvor tåpelige små grunner jeg har for å kutte henne ut (hun klarer ikke ta innover seg alvoret i situasjonen) og hvor vondt det er for henne å ikke få treffe barnebarnet sitt. Men det er ingen menneskerett å få barn, og om du bruker alle krefter på å systematisk bryte dem ned også, så har du ingen rett på å treffe de jevnlig etter de selv er store nok til å ta et valg.

 

Dette er kanskje ett av de største tabuene vi har igjen, og kanskje spesielt når det gjelder å bryte med mødre (ikke for å nedvurdere vanskeligheten overfor deg altså, HI, men det er ofte lettere for folk å forstå at fedre kan være giftige drittsekker enn mødre). Det er trist at man først må være offer for forferdelige foreldre, for så å måtte forsvare seg for alt og alle når man endelig klarer å se at man har verdi nok til at man kan kutte de ut. Ha litt respekt!

Jeg er helt enig i alt du skriver her, som jeg skrev over her er jeg bare kjent med to tilfeller , hvor jeg vet savnet etter besteforeldre er stort ( de kjente de før kontakten ble brutt ) jeg har ikke nevnt noen ting om deg eller hva du har opplevd . Jeg skrev også at om barna ikke tar skade av å være med besteforeldre , så burde man ikke holde barnebarna borte ( jeg snakker ikke her om situasjoner som du beskriver , kan kun uttale meg om de jeg har kjennskap til. Og der forstår ikke barna hvorfor de ikke får treffe bestemor ( uenigheter mellom mor og barn ) det dere beskriver er helt andre ting , hvor det rette er å bryte .

 

Anonymous poster hash: 25a44...837

[Anonym bruker]

Brøt med mamma da datteren min var 2 år. De hadde ingen særlig relasjon og mamma døde da datteren min var 5 år så det problemet løste seg på en 'grei' måte

 

Anonymous poster hash: baa0b...32b

[Magia]

Jeg er helt enig i alt du skriver her, som jeg skrev over her er jeg bare kjent med to tilfeller , hvor jeg vet savnet etter besteforeldre er stort ( de kjente de før kontakten ble brutt ) jeg har ikke nevnt noen ting om deg eller hva du har opplevd . Jeg skrev også at om barna ikke tar skade av å være med besteforeldre , så burde man ikke holde barnebarna borte ( jeg snakker ikke her om situasjoner som du beskriver , kan kun uttale meg om de jeg har kjennskap til. Og der forstår ikke barna hvorfor de ikke får treffe bestemor ( uenigheter mellom mor og barn ) det dere beskriver er helt andre ting , hvor det rette er å bryte . Anonymous poster hash: 25a44...837

Beklager, ser at det var veldig strengt det jeg skrev. Men poenget er også at du nok ikke vet hvor gode grunner folk har for sine valg om å kutte kontakt med foreldre. Det er vanskelig å snakke om, antagelig sårt og ofte umulig å få forklart. På overflaten kan det se ut som valg tatt over en liten uenighet, men det ligger sannsynligvis mange år med forferdelige ting bak. Da er det bedre at barna savner en besteforelder de har et godt bilde av, enn at de utsettes for disse menneskene.

[Anonym bruker]

Beklager, ser at det var veldig strengt det jeg skrev. Men poenget er også at du nok ikke vet hvor gode grunner folk har for sine valg om å kutte kontakt med foreldre. Det er vanskelig å snakke om, antagelig sårt og ofte umulig å få forklart. På overflaten kan det se ut som valg tatt over en liten uenighet, men det ligger sannsynligvis mange år med forferdelige ting bak. Da er det bedre at barna savner en besteforelder de har et godt bilde av, enn at de utsettes for disse menneskene.

Helt enig og tåler litt strengt klem til deg

 

 

Anonymous poster hash: 25a44...837

[Anonym bruker]

Jeg har brutt med min mor. Jeg vet hun savner både meg og barnebarnet sitt noe inderlig, og hun klarer ikke å forstå hvorfor jeg kuttet henne ut. Det er sikkert mange rundt henne som synes jeg er dramatisk og urimelig, men de var ikke i mitt hus da jeg vokste opp.

 

Jeg hadde en forferdelig trist barndom. Jeg hadde ingen å stole på, ingen som så meg for det barnet jeg var. Jeg levde med mammas angstanfall, depresjoner, psykoser, spiseforstyrrelser og sinnssykt skremmende raseriutbrudd. Senest i helgen som var fikk jeg en kommentar om at jeg er så lett på foten, det er ingen som hører at jeg går over gulvet. Vel, sånn blir det når et barn må lære seg å være usynlig for å overleve hverdagen.

 

Som en over her skrev - både før og etter pliktbesøkene hos moren min strevde jeg med svarte, vonde følelser. Angst, sinne, bitterhet, sorg og fortvilelse. Da jeg endelig kuttet kontakten fikk jeg fred. Jeg har blitt tryggere og tryggere på meg selv. Det er en lang vei å gå før jeg har det virkelig bra, men for meg var det riktig å kutte. Hun ødela så utrolig mye inni meg. (Jeg har for øvrig konfrontert henne med det meste tidligere, men hun er ikke i stand til å forstå eller ta det til seg.)

 

Aldri i livet om jeg ofrer min egen psyke for at hun skal få treffe mitt barn.

 

Anonymous poster hash: cdc26...a1c

[Macillah]

Har kuttet ut min mor. Hun har sett sønnen vår seks ganger. Jeg har selv vokst opp i fosterhjem, siden hun mente hun ikke var klar for å bli voksen. Hun fortalte meg at når hun kom hjem fra sykehuset med meg kastet hun meg på senga og løp sin vei, mens hun ropte "jeg vil ikke bli voksen" og hele familien løp etter henne. Hun syns det var en morsom historie. Jeg bodde hos henne til jeg var 3 år gammel, da ruset hun seg på alt hun kom over. Min bestemor kom og hentet meg og min mor fikk sjanse etter sjanse på å få meg tilbake igjen, men sånn ble det aldri. Når hun ikke klarte å skjerpe seg for sitt eget barn, da får hun ikke se sitt barnebarn. Hun er rusmisbruker fremdeles og veldig ustabil psykisk.

[Anonym bruker]

Hei.

 

Dere som har kuttet kontakt, hvordan har dere gjort det rent praktisk i forhold til ytterlig familie?... Tenker da på bursdager, konfirmasjoner osv.

Kjenner at det blir vanskelig. Tror egentlig jeg bare må kutte ut disse tingene også.

 

Anonymous poster hash: 9cc29...c80

[Anonym bruker]

Jeg kuttet kontakten med min mor for snart 11 år siden. Hadde ikke noen vond barndom, men vi er veldig forskjellige. Hun er veldig hissig, og har aldri feil. Jattet med henne i flere år, men en dag rant begeret over. Hadde en diskusjon. Jeg ordnet opp, men litt over 1 mnd. etter skar det seg fullstendig. Hun er forferdelig usakelig, og umulig å diskutere med. 

Har sendt julekort og bedt henne i konfirmasjon til  barnet mitt, men nektet å komme. Hilser ikke om jeg møter henne på gata. Skulle tro jeg jeg hadde gjort noe forferdelig... Og det eneste jeg gjorde var å si hvordan jeg følte det. 

De eldste barna hugser henne, men vil ikke ha noe med henne å gjøre. Hun har ikke kontakt med adre i familien heller, så sliter nok psykisk. 

Anonymous poster hash: 0c96a...26e

[Anonym bruker]

Er vokst opp i fosterhjem, kontakten med biologisk familie er minimal. De har alltid vært veldig kritiske til meg å allt jeg gjør, til og med når jeg gjør som de vill. Så har valgt å holde meg til sporadisk telefon kontakt. Mitt barn er ikke gammel nokk til å skjønne noe av det enda men når han blir større så kommer jeg til å fortelle at mamma har to familier, og at jeg ikke har så god kontakt med den andre familien fordi vi ikke kommer så godt over enns. En forenklet versjon av sannheten.

 

Anonymous poster hash: 00825...0dd