Inspirert av tre nylige tråder om "sosiale" ting:

[Anonym bruker]

Nå har jeg lest tråden om henne som savner en bestevenn å ringe til noen ganger i uka; tråden om å være populær og snakke med alle, og tråden om å ikke være den "innerste sirkelen" i et bryllup. (Har også lest flere tråder nylig om at det bare er de som er populære som får mange "likes" og komplimenter. Enten bildene deres er fæle eller fine.)

 

Det slår meg at en del av dem som starter sånne tråder, eller svarer i trådene, har noen forventninger til hvordan de bør mottas, og møter på skuffelser. De føler seg ikke sett og anerkjent, og mener selv de er en god og viktig venn for personen det gjelder. Men følelsen er ikke gjengjeldt.

 

Så jeg lurer:

 

Hva legger du i å være en god venn? Hva må en person være eller gjøre for å bli del av din innerste krets; og hva gjør du selv for å få venner? Hvordan "selger" du deg til nye folk eller perifere bekjente for å få tettere kontakt?

 

Anonymous poster hash: fd2b9...215

[Gustav Klitt]

Jeg selger meg ikke. Jeg er meg selv. Mine nærmeste venner er genuine og vesentlig uforstilte, de holder avtaler, de deler av seg selv og de lytter med begge ørene.

[Anonym bruker]

Jeg selger meg ikke. Jeg er meg selv. Mine nærmeste venner er genuine og vesentlig uforstilte, de holder avtaler, de deler av seg selv og de lytter med begge ørene.

Det er vel egentlig sånn jeg tenker også, at vennskap oppstår når to mennesker finner et eller annet sjelsfellesskap.

 

Men i alle trådene virker det som om folk syns de "har gjort seg fortjent" til å f eks bli bedt i selskap hvis man kjenner vertskapet og de andre gjestene, bli med på brudebilder fordi man kjenner en venninne av bruden, få bursdagskort hvis man selv har sendt kort osv.

 

Som om det er demokratisk fordeling av vennskap...

 

Anonymous poster hash: aceb0...b46

[Ylva og Mathilde]

Jeg selger ikke noe, omskriver en saying "friendship is like a fart, if you have to force it, it's probably shit". Litt vulgært, men sant. Enten er man bestevenner, eller så er man ikke. Akkurat som kjærester. Blir sjeldnere slutt med bestevenner, men ellers synes jeg det er veldig likt. Man deler alt det nærmeste, kjenner hverandre ut og inn, og er trygg på at man alltid har hverandre.

Men, klart man må by på seg selv. Jeg er jo alltid åpen for nye venner, men hvis det alltid er jeg som tar initiativ til å møtes, gjør jeg det ikke neste gang. Det må være likt.

Som venninne biter jeg meg merke i detaljer om deg, hvordan du vil ha kaffen, bruker du smør, vil du sove med vinduet åpent, er du rigid på hygiene osv, og sørger for å tilrettelegge og gjøre det behagelig for deg om du er på besøk og skal vartes opp. Ofte har jeg notert meg hva du liker godt, eller hvilken film du vil se, også fikser jeg det. Tar med de bitene smågodt du liker, lufter hvis du er en varm type, eller legger frem raggsokker om du er frossen.

Jeg har alltid ryggen din, og støtter deg når du føler deg urettferdig behandlet.

Jeg er på nippet til å møte opp på døren til menn eller damer som behandler deg dårlig.

Jeg er veldig distré, og ikke så opptatt av å snakkes ofte. Holder med en mld i ny og ne, også har vi en catch-up månedlig.

Frem til jeg er trygg på noen forhold som helst gir jeg aldri mer enn jeg får. Jeg er kretsmester i "speiling".

Endret 7. august 2016 av Ylva og Mathilde

[Anonym bruker]

Det du forteller der er jo at omtanke har mye å si; at ekte vennskap kommer ut av en grunnleggende følelse av å bry seg om hverandre. Å "speile" er vel også en form for omtanke - vise at jeg lytter og tilpasser meg. Og for å ta det første først, jeg tror også dette er viktig.

 

Men det er derfor jeg får en sånn merkelig smak i munnen når jeg leser trådene her på forum, hvor folk mener f eks at hvis man har barn i samme klasse, eller barn som går på ridning sammen, så er det alt som skal til. Da må man få være med i gjengen.

 

Fin tanke, men jeg har svært lite tro på at vennskap oppstår ved at en (kunstig) sammenrasket gruppe møtes og drikker kaffe. Eller, noen vennskap vil oppstå, mellom sjeler som ligner hverandre. De som ikke gjør det vil fortsatt sitte igjen og lure på hvorfor de ikke ble med på brudebildet denne gangen heller.

 

Og da tenker jeg at tida er kommet for å se litt på seg selv og hvordan man "selger seg inn."

 

Anonymous poster hash: aceb0...b46