Jeg trenger råd

[Anonym bruker]

For en tid tilbake døde moren min grunnet sykdom, og jeg overtok da omsorgen for søsteren min som snart blir tenåring. Hvis det har noe og si er jeg i midten 20-årene, har utdanning, fast jobb og bosted.  
Jeg kan veldig lite om barn og ungdom, så nå trenger jeg sårt råd ifra dere. 
 

For det første sliter hun kraftig etter mammas dødsfall, hun sitter mye inne og vil ofte være alene. Jeg merker at hun har mye på hjertet, men blir bare sint og kjefter hvis jeg prøver å ta meg tid til å lytte på det hun har å si. Hun synes jeg spør for mye. 

For det andre har hun begynt å trekke seg unna venninner og gruer seg sårt til skolestart på ungdomsskolen- selv om hun kjenner de fleste hun begynner i klasse med. 

 

For det tredje merker jeg at hormonene hennes er i full blomst, og jeg sliter litt med å takle dette. Jeg vet ikke hva som er "rett" å gjøre for å vise at jeg er her for henne. Jeg ønsker å fremstå som trygg, og vise at jeg er her og alltid vil støtte og høre på henne. 

 

Og for det fjerde skal hun egentlig ha samvær med faren 1 gang i mnd, men til nå har hun nektet å dra dit. Prøvde sist i helgen igjen, men hun var helt i fra seg på forhånd. Hun var sint, gråt og gruet seg i dagesvis. Jeg hadde rett og slett ikke hjerte til å sende henne dit. Hun sier at hun ikke ønsker å dra dit fordi hun blir sittende alene og at det er kjedelig. Hva blir rett av meg å gjøre her?

Prøvde å ta kontakt med helsestasjon, men jenta ønsker ikke å prate med noen. Har fått litt råd til hva jeg kan prøve, men det funker dårlig. I og med at det er sommerferie er det også vanskelig å komme noen vei på dette punktet. 

Jeg aner virkelig ikke mine arme råd. Jeg vil ikke presse meg for mye innpå henne, men samtidig føler jeg ikke at jeg kan la henne stenge seg inne på rommet alene hele dagen. Jeg er så redd for at mammas dødsfall har tippet henne av lasset, og at dette har stor betydning for hvordan miljø hun vil havne i på ungdomsskolen. 
 

Jeg skjønner at jeg må ta grep, men hjertet mitt blør for søsteren min som ikke har det særlig greit. Vi har alltid hatt ett godt forhold og hun har tidligere pratet med meg om det meste, men nå har hun stengt seg helt inne. 

Hva kan JEG endre på og hva kan jeg gjøre for henne? Er det greit å presse henne litt mer opp og ut, eller hva er det "beste"? Skjønner at det ikke finnes noen fasit. 

Ord kan ikke beskrive hvordan jeg føler det, jeg er så uendelig glad i henne, og det er virkelig sårt å se henne slite slik hun gjør. 

Alt av tips, råd, ris og ros mottas med stor takknemlighet. Jeg er rådvill, både på ting jeg kanskje kan endre utifra det dere leser mellom linjene av det jeg skriver, men også generelt. Hva som helst. 

 

Beklager rotete innlegg!

Anonymous poster hash: 92589...d67

[Hengebukksvinet]

Jeg har dessverre ingen gode råd,men vil bare si at søsteren din er utrolig heldig som har deg<3

[Anonym bruker]

Det er ett eller annet som er fryktelig galt. Hun gråter i dagevis og gruer seg til å være hos faren? Det gjør man ikke hvis det bare er "kjedelig" der...

 

Anonymous poster hash: 150fc...e67

[Anonym bruker]

Det er ett eller annet som er fryktelig galt. Hun gråter i dagevis og gruer seg til å være hos faren? Det gjør man ikke hvis det bare er "kjedelig" der...

 

Anonymous poster hash: 150fc...e67

 

Er det jeg også tenker, for hun har generelt aldri trivdes hos faren- men er blitt mye verre etter mamma gikk bort. Hvis jeg spør hvorfor- blir hun bare sur, og ønsker ikke prate om det eller sier at det ikke er noe.  Faren har ikke vært særlig tilstede, så er også en av grunnene til at jeg har omsorgen. Det ble avtalt før mamma gikk bort hvordan det skulle bli. Skal sies at jeg og faren har grei kontakt likevel.

 

- meg som skrev innlegget

 

Anonymous poster hash: 92589...d67

[Anonym bruker]

Jeg har vært i din situasjon, mine søsken er i dag 14 og 18 år gamle. Jeg har generelt hatt lite problemer, og i tillegg har jeg en mann som er med om omsorgen for mine søsken, så situasjonen er likevel ikke helt lik. På tross av det kan jeg relatere meg til det du er igjennom nå, og vil først og fremst si at du virker reflektert og bevisst på din søster og hennes problemer. Hun er heldig dom har deg.

 

Du sier hun ikke vil prate med noen, og jeg kan forstå ditt ønske om å respektere det. Likevel tror jeg ikke det er en god løsning å ikke koble inn profesjonelle når faktum er at hun sliter på så mange områder, og spesielt når hun har mistet sin mor. Jeg ville kontaktet BUP. Jeg regner med at barnevernet har en åpen sak selvom dere kanskje ikke har mye kontakt? I vær situasjon er vi rett og slett et fosterhjem for mine søsken (kun det ene nå iom at den andre er myndig), og da er barnevernet koblet inn selvom vi ikke har noe kontakt annet enn at vi mottar noen kroner for det. Hva med å ta en telefon til de?

 

Anonymous poster hash: 184b1...753

[Anonym bruker]

Hva med sorggruppe for ungdom? Tror Kreftforeningen har

 

Anonymous poster hash: c8799...4ec

[Anonym bruker]

 

Er det jeg også tenker, for hun har generelt aldri trivdes hos faren- men er blitt mye verre etter mamma gikk bort. Hvis jeg spør hvorfor- blir hun bare sur, og ønsker ikke prate om det eller sier at det ikke er noe. Faren har ikke vært særlig tilstede, så er også en av grunnene til at jeg har omsorgen. Det ble avtalt før mamma gikk bort hvordan det skulle bli. Skal sies at jeg og faren har grei kontakt likevel.

 

- meg som skrev innlegget

 

Anonymous poster hash: 92589...d67

Så utrolig flott av deg å ta over omsorgen for søstern din! Men det må jo være vanskelig å skulle være både en morsfigur og en søster.. Og uansett er det ikke lett når hun var så stor når du "tok over". Om ikke hun vilta i mor hjelp, så bør du oppsøke noen som kan støtte og veilede deg. Barnevern er nevnt, men du kan også oppsøke familievernkontoret, evnt lavterskeltilbud i kommunen og BUP. Sorggruppe som ei nevnte er visst fantastiske, men ikke lett å få henne dit kanskje. Det finnes sikkert trygge grupper på nett i regi av Voksne for barn eller lignende, sonder går an å legge inn anonyme innlegg. Kanskje du diskret kan nevne det? Ville også holdt tett kontakt med skolen og helsesøster. Kanskje alliere deg med foreldrene til en av de gode venninnene slik at hun kan gå sammen til skolen første dag, bli kjørt bort sammen eller noe?

 

 

 

Anonymous poster hash: ea114...13d

[Anonym bruker]

Jeg får henne desverre ikke til å snakke med noen, og hun nekter å bli med hvis jeg nevner helsestasjon. Hun nektet også å ta imot legetime da hun var syk. Hun blir ikke med, så jeg orker ikke ta de alt for store kampene med henne akkurat nå. Det er fordi det ikke gjør godt for hverken meg eller henne, prøver å tenke over hva som er verdt å "krangle" om og ikke. Har lenge trodd at hun bare trenger litt tid til å fordøye det som har skjedd, men nå er jeg redd jeg har gjort noe veldig galt- for hun har ikke ei sunn "utvikling". Har også slitt litt med å skille hva som faktisk er hormoner og hva som er sorg hvis dere skjønner. Har flere ganger prøvd å motivert henne til å prate med helsesøster på skolen, men det nekter hun. 

Men får prøve å ta en samtale med skolen når hun starter og se om dem også kan hjelpe oss litt på veien ja Sorggruppe får jeg henne ikke til å delta på, selv om hun har fått tilbudet flere ganger. 

Kan også prøve å ta kontakt med barnevernet, har en åpen sak hos dem ja. Dem har vært litt inne i bildet i begynnelsen, men nå har vi ikke noe med dem å gjøre. Derimot har jeg fått beskjed om å ta kontakt hvis det skulle være noe, har bare ikke tenkt tanken at jeg kan be dem om råd akkurat i denne situasjonen. Men de er vel litt mer kjent med barn i krise enn det jeg er

Takk for gode råd og gode ord iallefall. Jeg gjør så godt jeg kan- selv om det til tider er krevende og utfordrende. Skal sies at vi har mange gode stunder også, selv om det er blitt litt færre av dem den siste tiden. Håper bare det er en periode og at vi får ting på rett kjør igjen snart

- Meg som skrev innlegget

Anonymous poster hash: 92589...d67

[Anonym bruker]

Kanskje du kan ta kontakt med familievernkontoret eller helsestasjon for råd for hvordan du selv kan snakke med henne eller løsning på en måte å få henne til å prate med noen? Jeg gikk på familievernkontoret selv da far til mitt ufødte barn gikk fra meg for å prate om mine følelser rundt bruddet og hvordan tenke klart rundt det praktiske oppi alt. Det var til veldig god hjelp.

 

En god søster og omsorgsperson er du som ser alt dette og ønsker å ta tak i det ❤️

 

Anonymous poster hash: 99ffc...17c

[Anonym bruker]

Det jeg hadde tenkt å råde deg til er allerede nevnt. Ta kontakt med de stedene som er nevn over her, vil tro du kan få hjelp der.

 

Sorggrupper for barn er nevn, men at hun ikke vil møte opp. Om du snakker med fagpersoner så kanskje det hadde vært en mulighet om noen som er ansvarlig for slike sorggrupper kan komme hjem til dere en gang og snakke med din søster.

 

Ellers finnes det ulike typer familieopphold for pårørende til personer som har vært rammet av alvorlig sykdom, f.eks. kreft.

Sjekk ut om noe slikt kanskje kan tilbys dere.

 

Det er en vanskelig balansegang det du prøver på - å respektere hennes ønsker, men samtidig være den voksne og gjøre det som er riktig for henne når hun ikke vet det selv, eller ikke greier å gjøre det selv.

Jeg tenker at det at hun har så stor sperre på å snakke med noen viser at det er det hun trenger, men at hun er livredd for å åpne opp for sorgen, så hun murer sorgen inni seg.

 

Jeg tror også at du bør nevne til fagpersoner den fullstendige motviljen hun har for å møte faren sin. Det virker som en overreaksjon på noe normalt - eller en normalreaksjon på noe unormalt...

 

Søk hjelp hos de du kan søke hjelp hos og be om råd og hjelp der.

 

Jeg tenker at det kanskje også kan være godt for deg å ta kontakt med noen å prate med oppi dette. Ikke bare tar du vare på din søster og går inn som hennes nærmeste og omsorgsperson - du har jo også din egen sorg å ta hensyn til oppi dette.

 

En stor klem til deg <3

 

 

Anonymous poster hash: 97245...841

[Anonym bruker]

Du kan få hjemmebesøk av psykolog og mere til fra den kommunale helsetjenesten. Her i kommunen er det også psykiatrisk sykepleier som driver miljøarbeid (oppsøkende) for ungdom.

 

Anonymous poster hash: 150fc...e67

[Anonym bruker]

Hei

Først: så trist å høre om moren deres og så utrolig heldig søsteren din er som har deg❤️ Ser du skriver at du ikke vil ta kampen med henne, men det tror jeg faktisk du må. Hun trenger en fagperson å snakke med slik at hun får sortert/luftet følelsene sine. Ellers tror jeg hun virkelig kan få det stritt. Ring fastlegen og få henvisning til bup. Det ordner seg sikkert slik at dere får hjemmebesøk. Det må jo være mulig å få til det hvis hun ikke vil bli med. Men hun trenger absolutt hjelp. Ellers kan det nok bli mye styr framover. Kanskje det hjelper å komme på skolen selv om hun gruer seg nå? Det er jo ofte godt å Komme igang med hverdagen igjen og få litt rutiner. Har vært borti noen helsesøstre på skolen gjennom de 20 årene jeg har hatt barn i skolen og de fleste har dessverre vært utrolig tafatte og mest flinke til å "pjatte". Få en henvisning til bup og ta det derfra. Ønsker dere masse lykke til. Dette er jo en vanskelig tid i livet uansett om man har opplevd tap eller ikke.

 

Anonymous poster hash: 53a15...473

[Anonym bruker]

Du er jo bare helt fantastisk! Jeg tenker at du kanskje trenger et sted å lufte tankene? Er du fosterhjem for henne? Fosterhjemstjenesten har tilbud om veiledning og støtte. Jeg er selv beredskapsmor for ungdommer og benytter meg av veiledning der. Det er såå godt å få litt innspill til hvordan jeg kan kommunisere med de som bor her. 😊

 

Anonymous poster hash: 5c384...5a6

[Anonym bruker]

Du er sterk og god for din søster. Hun har det vanskelig og det har du også.

Tenårene er en veldig vanskelig fase og mye skal "på plass". Bare fortsett å være der for henne.

Jeg prøver ofte å ikke spørre min tenåring om "hvorfor". Det får jeg aldri noe godt svar på. Jeg får mye mer "svar" om jeg ikke spør, men heller bare er med oh snakker med henne. Spiller litt kort eller ser på en serie sammen, eller forteller historier fra min egen hverdag og er veldig åpen og lyttende om hun begynner å si noe. Da kommer det ofte noe som er verdifullt. Det er ikke sikkert din søster vet hvordan hun skal si ting. Hun føler seg kanskje helt overveldet og får ikke til å sortere tanker og følelser.

Stå på og vær sterk for henne. Kanskje du kan ringe en hjelpetelefon for litt støtte også?

 

Anonymous poster hash: cef34...39a

[Anonym bruker]

Huff, situasjonen din er krevende.  Midt i din egen sorg skal du ta deg av en fortvilt tenåring.  

Ta vare på deg selv.  Hvis du føler at situasjonen blir for vanskelig bør du gå til legen og få sykemelding, eventuelt be om omsorgspermisjon eller lignende på jobben.  Ingen er tjent med at du bryter sammen. 

Du er den voksne, søsteren din er et barn som ikke nødvendigvis vet sitt eget beste.  Jeg vil anbefale deg å ta "runden", snakk med familievernkontoret, skolen (som eventuelt kan sende videre til PPT), fastlege (som eventuelt kan henvise til BUP, barnevern, pårørendeorganisasjon (f.eks. kreftforeningen hvis moren din døde av kreft) og foreldrene til vennene til søsteren din.  Sannsynligvis vil ikke alt føre frem, men forhåpentligvis vil noen kunne hjelpe.  Du må også finne ut av hvorfor hun ikke vil til faren.  

Anonymous poster hash: 4f1c3...ded