Jeg hater alkohol..

[Anonym bruker]

Mannen er alkoholiker... "Fungerende" alkoholiker heter det kanskje? Er i full jobb, aldri vært fare for at han har promille på jobb eller når han kjører... Han har full kontroll på det - beregner på forhånd med promillekalkulator, og tar to ulike promilletester for å være sikker før kjøring etc..

 

Denne uka har det vært hver dag.. Fra ettermiddag til vi legger oss.. På'an igjen neste ettermiddag... Hvor ble de gode alkoholfrie dagene av? Det var mange fler av de før..

 

Han kjøper bare for en dag av gangen. Han skal alltid prøve å la være å drikke i morgen. Jeg elsker søndager.

 

Ikke kjefting og skriking her... Jeg er ikke personen til det.. Men jeg blir så såret... Spydige kommentarer, stikk... Humor på min bekostning.. Flørting med andre, på melding, eller han stikker på pub.. Stemningen er ødelagt med en gang alkoholen er innenfor døra... For jeg vet hva som kommer - det ender med vond klump i magen 90% av gangene.. Så jeg lister meg forsiktig rundt, prøver å ikke minne han på at jeg eksisterer, for da blir jeg målskive med en gang..

 

Jeg elsker mannen min.. Men jeg hater alkohol så intenst at jeg ikke lengre klarer å være trygg på NOEN som har rørt alkohol.. Det minste tegn til beruset, og jeg vil bare vekk fra personen... Jeg pleide å lett unne meg et par øl en fredagskveld.. Jeg kan ikke se for meg at jeg kommer til å bli fristet til å drikke igjen. Aldri. Vil jeg gå fra han? Nei.. Vil ikke miste de gode tingene... Men jeg skulle ønske jeg trodde han ville prøve å slutte å drikke hvis jeg tvang han til å velge. Men alkoholen kommer først. Jeg er alltid nummer 2.

 

Anonymous poster hash: 35801...c59

[Anonym bruker]

Har dere barn?

 

I så fall, hvorfor lar du egne egoistiske behov om å beholde en alkoholiker gå foran barnas beste?

 

Mannen din har ingen grunn til å slutte å drikke. Hvorfor skulle han det, han får jo beholde alt i livet OG drikke.

 

Om du derimot tar ansvar for eget liv og stiller ham et ultimatum, da kan det hende han får opp øynene.

 

Ultimatum:

1. Han må få hjelp for sitt alkoholproblem - dvs. han må til legen sin, og også finne ut hva som finnes av behandling/oppfølging for alkoholikere.

2. Han må slutte å drikke.

3. Dere må i parterapi slik at dere kan få bearbeidet det hans alkoholproblemer gjør med forholdet deres.

 

Om han ikke vil dette og/eller ikke slutter å drikke - da går du fra ham!

 

Å bli hos en alkoholiker og la barn vokse opp med en slik far på full tid, det er omsorgssvikt!

 

Du må finne styrke i deg selv, Hi. Og du må se hva problemet egentlig er. Problemet er ikke alkohol. Problemet er mannen din, at han ikke takler alkohol. Gjør noe med problemet - mannen.

Anonymous poster hash: e7ed0...84f

[Anonym bruker]

Jeg har det på samme måte. Jeg kunne slrevet dette innlegget.

Alle de tingene jeg pleide å like før, dra på hytta feks, jeg liker ingenting lengre, fordi alt innebærer mye alkoholdrikking på mannen.

Han er ikke slem da. Og også fungerende alkoholiker. Bra benevnelse forresten!

Heller ikke jeg liker å drikke alkohol lengre. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det er bare for mye...

 

Anonymous poster hash: fa82f...be3

[Anonym bruker]

Jeg har det på samme måte. Jeg kunne slrevet dette innlegget.

Alle de tingene jeg pleide å like før, dra på hytta feks, jeg liker ingenting lengre, fordi alt innebærer mye alkoholdrikking på mannen.

Han er ikke slem da. Og også fungerende alkoholiker. Bra benevnelse forresten!

Heller ikke jeg liker å drikke alkohol lengre. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det er bare for mye...

 

Anonymous poster hash: fa82f...be3

 

Både du og HI lurer dere selv ved å bruke begrepet "fungerende alkoholiker". Disse mennene fungerer tilsynelatende utad, med jobb osv. Men de fungerer jo IKKE når det kommer til det viktigste i livet - nemlig sine nærmeste, familien

 

Innse det. Disse mennene kommer ikke til å endre seg om dere ikke stiller ultimatum eller går. Kanskje kommer de uansett aldri til å ta tak i sine alkoholproblemer. Da er det deres ansvar som mødre å beskytte barna fra å vokse opp i et hjem med en alkoholisert far!

 

Dere har et valg. Sett ultimatum - og følg opp. Ta ansvar for egen lykke. Dere fortjener så mye mer enn det dere selv velger å leve med. Og ikke minst fortjener barna deres bedre - barna deres har rett til å slippe å vokse opp i et hjem med en alkoholiker!

 

Anonymous poster hash: e7ed0...84f

[Anonym bruker]

AB1: vi har ikke barn, jeg er gravid (men at jeg ikke vil drikke selv begynte før graviditeten, og som sagtb- ser ikke for meg at jeg noen gang vil bli fristet igjen... Har ikke noen positive assosiasjoner til det..). Er nok lillegutt i magen jeg har i tankene mye... Mannen har to barn fra tidligere ekteskap.. De har ikke visst noe hittil, men de blir eldre... De er ikke dumme, er bare spørsmål om tid...

 

Jeg vil ikke at gutten min skal vokse opp med den klumpen i magen som jeg får når jeg ser ølboksene i rema-posen..

 

AB2: nei samme her... Hytteturer eller ferie, julefri... Liker ikke sånne ting lengre.. Sydentur? Vil ikke dra - det betyr bare alkohol fra morgen til kveld.. Ikke stup dritings, bare jevnt beruset hele dagen... Men for meg er det ødeleggende uansett om han oppfører seg bra eller ikke.. Bare fordi jeg vet han drikker og går rundt på tå hev..

 

Anonymous poster hash: 35801...c59

[Anonym bruker]

AB1: vi har ikke barn, jeg er gravid (men at jeg ikke vil drikke selv begynte før graviditeten, og som sagtb- ser ikke for meg at jeg noen gang vil bli fristet igjen... Har ikke noen positive assosiasjoner til det..). Er nok lillegutt i magen jeg har i tankene mye... Mannen har to barn fra tidligere ekteskap.. De har ikke visst noe hittil, men de blir eldre... De er ikke dumme, er bare spørsmål om tid...

 

Jeg vil ikke at gutten min skal vokse opp med den klumpen i magen som jeg får når jeg ser ølboksene i rema-posen..

 

AB2: nei samme her... Hytteturer eller ferie, julefri... Liker ikke sånne ting lengre.. Sydentur? Vil ikke dra - det betyr bare alkohol fra morgen til kveld.. Ikke stup dritings, bare jevnt beruset hele dagen... Men for meg er det ødeleggende uansett om han oppfører seg bra eller ikke.. Bare fordi jeg vet han drikker og går rundt på tå hev..

 

Anonymous poster hash: 35801...c59

 

Men kjære deg, Hi. Nå er du gravid, du har ansvar for et nytt liv. Du har også den perfekte anledning til å rydde opp.

 

Flytt fra denne mannen før du føder. Da får du automatisk hovedansvaret for barnet.

Bor du sammen med ham når barnet blir født blir alt straks mer komplisert og han får flere rettigheter, noe som ikke er til ditt eller barnets beste så lenge han er alkoholiker!

 

Om du gjør alvor av dette så kan det være det er det som får ham til å innse at han har et problem og faktisk gjør noe med det og blir rusfri. Det kan du også si til ham, at nå må du ta ansvar for barnet dere venter, men om han blir rusfri så kan dere vurdere et forhold igjen senere når han er rusfri.

Om du ikke gjør noe med det nå så garanterer jeg at du har større problemer om et år eller to!

 

Om du ikke gjør noe med dette nå så kommer barnet ditt til å vokse opp med større problemer enn en klump i magen!

 

Vær så snill, vær ærlig med de som står deg nær og be om hjelp til å flytte for deg selv så fort som mulig.

Du kommer til å angre om du blir hos en alkoholiker. Og barnet ditt fortjener bedre!

 

Anonymous poster hash: e7ed0...84f

[Anonym bruker]

Hi her... Jeg tror ikke han blir rusfri noen sinne... Med mindre han blir alvorlig syk (og JA jeg må innrømme at jeg noen ganger tar meg i å håpe at han BLIR syk av alkoholen. vil ikke han skal dø, vil bare han skal bli vettskremt.)..

 

Jeg er 99.9% sikker på at han velger skilsmisse om jeg stiller ultimatumet. Ikke fordi han ikke har evne til å slutte å drikke - men fordi ultimatumet i seg selv ville være nok til at han tenker at da er det det jeg vil uansett..

 

Kanskje jeg blir manipulert.. Vil ikke såre han, tror han trenger meg... Ser for meg ti ganger mer alkohol om jeg IKKE er her... Redd han skal miste jobben eller verre.

 

Men det som holder meg mest igjen er nok alle de gode tingene... Det har vært få alkoholfrie dager de siste ukene.. Men det har vært flere av de før selv om problemet var lenge før vi ble sammen..

 

Og frykten for å ikke kunne gi småen et godt liv alene... Jeg mister sannsynligvis jobben (bedriften går dårlig, det hviskes om avvikling eller konkurs), og har ikke jobbet mer enn deltid (mannen har veldig god lønn, jeg har ikke det)...

 

Alkoholen bringer frem det verste i mannen min... Men når det gjelder rettigheter ift samvær hvis brudd, ville han aldri orket å kreve noe.. Han ville ønsket å se sønnen sin, han er en god pappa til de to andre, og samarbeider godt med eksen. Han er absolutt ikke typen til å krangle seg til 50% samvær for å slippe bidrag eller noe..

 

Hvis jeg sier til han at beklager dette går ikke.. Så flytter han ut på dagen og lever trangt selv og gjør alt han kan for at jeg og etterhvert babyen kan bo og leve godt.. Men det er ikke sikkert at dét er nok... Og jeg håper sånn at ting skal gå tilbake til slik det var for et år siden... Et par-tre øl to dager i uka, på (sen)kvelden kan jeg fint leve med.. Det var aldri et problem for meg å vite at han egentlig gikk med alkoholsug hver eneste kveld - for det gikk aldri ut over meg..

 

Anonymous poster hash: 35801...c59

[Anonym bruker]

Hi her... Jeg tror ikke han blir rusfri noen sinne... Med mindre han blir alvorlig syk (og JA jeg må innrømme at jeg noen ganger tar meg i å håpe at han BLIR syk av alkoholen. vil ikke han skal dø, vil bare han skal bli vettskremt.)..

 

Jeg er 99.9% sikker på at han velger skilsmisse om jeg stiller ultimatumet. Ikke fordi han ikke har evne til å slutte å drikke - men fordi ultimatumet i seg selv ville være nok til at han tenker at da er det det jeg vil uansett..

 

Kanskje jeg blir manipulert.. Vil ikke såre han, tror han trenger meg... Ser for meg ti ganger mer alkohol om jeg IKKE er her... Redd han skal miste jobben eller verre.

 

Men det som holder meg mest igjen er nok alle de gode tingene... Det har vært få alkoholfrie dager de siste ukene.. Men det har vært flere av de før selv om problemet var lenge før vi ble sammen..

 

Og frykten for å ikke kunne gi småen et godt liv alene... Jeg mister sannsynligvis jobben (bedriften går dårlig, det hviskes om avvikling eller konkurs), og har ikke jobbet mer enn deltid (mannen har veldig god lønn, jeg har ikke det)...

 

Alkoholen bringer frem det verste i mannen min... Men når det gjelder rettigheter ift samvær hvis brudd, ville han aldri orket å kreve noe.. Han ville ønsket å se sønnen sin, han er en god pappa til de to andre, og samarbeider godt med eksen. Han er absolutt ikke typen til å krangle seg til 50% samvær for å slippe bidrag eller noe..

 

Hvis jeg sier til han at beklager dette går ikke.. Så flytter han ut på dagen og lever trangt selv og gjør alt han kan for at jeg og etterhvert babyen kan bo og leve godt.. Men det er ikke sikkert at dét er nok... Og jeg håper sånn at ting skal gå tilbake til slik det var for et år siden... Et par-tre øl to dager i uka, på (sen)kvelden kan jeg fint leve med.. Det var aldri et problem for meg å vite at han egentlig gikk med alkoholsug hver eneste kveld - for det gikk aldri ut over meg..

 

Anonymous poster hash: 35801...c59

 

Så hva er det du sier?

 

At du blir i et forhold til en så alkoholisert mann fordi det er enklere for deg - selv om du vet at barnet ditt (og du selv) trolig tar skade av det? Det er det som er realiteten, vet du....

 

 

 

Anonymous poster hash: e7ed0...84f

[Anonym bruker]

Om du skal gi ham en enste siste sjanse - så må du få ham til å innse at han må slutte å drikke.

Om ikke annet, bestill en time til familievernkontoret og si at da og da skal dere dit.

 

Om du velger å bli så velger du en alkoholisert mann fremfor barnet ditt

 

Jeg forstår at dette må være forferdelig vanskelig følelsesmessig for deg, HI.

 

Men praktisk sett så er alt du kommer med - jobb, økonomi osv. - bare unnskyldninger du har for å slippe å ta tak i situasjonen. Du har så lyst til at mannen mirakuløst skal slutte å drikke at du finner masse "gode" årsaker for å slippe å ta ansvar for livet ditt og barnets beste. Men de årsakene du nevner er bare unnskyldninger. Og det å velge å bli hos en så alkoholisert mann når du venter barn, det er det ingen unnskyldninger for.

 

Om mannen din ikke er villig til å prøve å redde forholdet med parterapi og alkoholkutt - hvorfor skal du prøve å redde forholdet?

Mener du virkelig at han trenger deg mer enn barnet ditt?

 

Beklager om du synes jeg er tøff med deg, HI. Men jeg har sett følger av alkoholisme i egen nær familie. Mannen er i utgangspunktet en fantastisk god og snill mann, men alle barna hans bærer preg av oppveksten sin - selv om moren deres omsider greide å gå fra ham da de ikke var altfor gamle. Alle barna der er nå voksne, men alle er preget av oppveksten. To av dem har også problemer med moren fordi de føler hun valgte alkoholikeren fremfor dem i altfor mange år.

Kan du se barnet ditt i øyenen om 20 år og forklare at du valgte å la ham vokse opp med en alkoholisert far fordi faren trengte deg, fordi du ikke ville risikere økonomien din, ikke ønsket å være alene?

Anonymous poster hash: e7ed0...84f

[Anonym bruker]

Jeg forstår dere har gode stunder. Jeg forstår også du elsker han og ikke vil gå fra han. Jeg har levd slik du gjør nå. Du sier selv du er en målskive når han drikker. Den klumpen i magen kjenner jeg igjen. Du gruer deg til han kommer hjem fra butikken. Blir såret hver gang du ser posen med øl, men velger å ikke si noe. For freden... Du undertrykker deg selv, dine følelser, dine behov. En dag vil du knekkes psykisk. Hva for han rett til å få deg til å føle deg slik? Du sier du er 90,9% sikker på at han drar fra deg om du stiller ultimatum? Hva får det deg til å føle? Han velger tydeligvis alkoholen lett i dine øyne. Men vet du, det er det ikke sikkert han gjør. Jeg fikk nok etter noen år, jeg var knekt. Jeg sa at endten kutter han betraktelig ned og begynner å prioritere oss som familie ellers var vi ferdige. Jeg var sikker på han skulle gå for det hadde han truet med flere ganger. Han ble, han kjempet. Klart han vil gi deg inntrykk av at han vil gå hvis du stiller ultimatum, det er fordi han ikke vil at du skal gjøre dette. Du MÅ stille ultimatum. For din del, for dere alle. Han trenger det selv også! Han kommer ikke ut av det selv. Vil han ikke ha hjelp - da har du prøvd. Still det nå før barnet blir født, det blir mye enklere for deg mtp hovedansvar Osv. Ikke vent lenge slik jeg gjorde. Jeg var redd han skulle dra, fant meg i trusler om brudd, fant meg i en beruset mann hver eneste helg og ferie og ellers også i hverdagen innimellom. Jeg følte meg mindre og mindre verdt. Til slutt brast det, alt er bedre nå. Fortsatt en problematikk i forholdet, men satt fokus på, jeg blir prioritert og respektert. Han prøver! Still krav for deg selv og ditt ufødte barn! Du bare må, du vil før eller siden bli knekt. Klem til deg!

 

Anonymous poster hash: 82b92...f3f

[Isola&Lille+julegave]

Sønnen din kommer til å ende opp med å gå på tærene fordi far drikker. Og drikkingen blir bare værre, fordi du godtar jo alt!!

Hva med å si at dette ikke fungerer, at han må ha flere hvite dager? Spør om han selv syns det er greit? Normalt? Spør om han syns det er greit at han behandler deg dårlig når han drikker? At du mistrives pga alkoholforbruket hans?

Om han velger å flytte, så er det jo bra at han kommer til å sørge for at du og barnet har det bra. Og du får stønader slik at du klarer deg fint økonomisk alene.

[Anonym bruker]

Hi her... Jeg tror ikke han blir rusfri noen sinne... Med mindre han blir alvorlig syk (og JA jeg må innrømme at jeg noen ganger tar meg i å håpe at han BLIR syk av alkoholen. vil ikke han skal dø, vil bare han skal bli vettskremt.)..

 

Jeg er 99.9% sikker på at han velger skilsmisse om jeg stiller ultimatumet. Ikke fordi han ikke har evne til å slutte å drikke - men fordi ultimatumet i seg selv ville være nok til at han tenker at da er det det jeg vil uansett..

 

Kanskje jeg blir manipulert.. Vil ikke såre han, tror han trenger meg... Ser for meg ti ganger mer alkohol om jeg IKKE er her... Redd han skal miste jobben eller verre.

 

Men det som holder meg mest igjen er nok alle de gode tingene... Det har vært få alkoholfrie dager de siste ukene.. Men det har vært flere av de før selv om problemet var lenge før vi ble sammen..

 

Og frykten for å ikke kunne gi småen et godt liv alene... Jeg mister sannsynligvis jobben (bedriften går dårlig, det hviskes om avvikling eller konkurs), og har ikke jobbet mer enn deltid (mannen har veldig god lønn, jeg har ikke det)...

 

Alkoholen bringer frem det verste i mannen min... Men når det gjelder rettigheter ift samvær hvis brudd, ville han aldri orket å kreve noe.. Han ville ønsket å se sønnen sin, han er en god pappa til de to andre, og samarbeider godt med eksen. Han er absolutt ikke typen til å krangle seg til 50% samvær for å slippe bidrag eller noe..

 

Hvis jeg sier til han at beklager dette går ikke.. Så flytter han ut på dagen og lever trangt selv og gjør alt han kan for at jeg og etterhvert babyen kan bo og leve godt.. Men det er ikke sikkert at dét er nok... Og jeg håper sånn at ting skal gå tilbake til slik det var for et år siden... Et par-tre øl to dager i uka, på (sen)kvelden kan jeg fint leve med.. Det var aldri et problem for meg å vite at han egentlig gikk med alkoholsug hver eneste kveld - for det gikk aldri ut over meg..

 

Anonymous poster hash: 35801...c59

Det er jo ikke så rart hi bruker fungerende alkoholiker. Hun ser selvfølgelig for seg at hun ikke ville fortsatt forholdet med en som mistet jobben, ble slurvete med hygienen og som ramlet rundt i byen. Mannen hennes har jobben i behold og kontrollerer det på et vis.

 

Men hi, slik har de fleste "alkiser" vært en gang. Det går så gradvis for noen at partnerne ikke merker noe før de en (u)vakker dag innser at de bor med en som ødelegger alt og alle rundt seg med rusen og suget etter rusen. Og da har de som regel gått lenge og funnet seg i vanvittige ting fordi grensene gradvis flyttes og man er blitt medavhengig (Google det). Dette har jeg sett fælt mange ganger i jobben min i barnevernet. De fleste som sliter med rus ser og oppfører seg dessuten ganske normalt og er i jobb. Det er familien som betaler prisen. Og ja, for mange er det nettopp samlivsbrudd som fører alkoholikeren ut over stupet, men skal du ofre ditt liv for å unngå en krise som kanskje kommer uansett? Du har sjansen nå, med baby i magen, å sette et ultimatum som ikke på noen måte er urimelig. Det er faktisk veldig rimelig. Lett er det ikke, men kanskje du skal oppsøke hjelpeapparatet? Det finnes tilbud for deg som pårørende. Dit kan du gå alene.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 334e5...4a8

[Anonym bruker]

En alkoholiker blir ikke bedre av seg selv og det kommer dessverre ikke magisk flere hvite dager. Han er på vei mot undergangen og hvis du ikke tar tak og stiller krav er du medskyldig i hans fall. Du tilrettelegger og gjør det mulig for han å drikke mer og mer.

 

I tillegg er du villig til å ofre barnet ditt sin barndom fordi du ikke våger å ta tak. Det er ikke greit! Ta deg sammen og ta ansvar for eget liv og ikke minst bli en ansvarlig mor.

 

Anonymous poster hash: 3d1f3...d6c

[Anonym bruker]

Jeg håper barnevernet blir koblet inn og at barnet ditt blir fjernet fra et hjem med en alkoholikerfar og en mor som ikke vil beskytte ham/henne fra det!

 

Er du klar over hvaslags barndom du dømmer barnet ditt til? Hvorfor setter du mannen høyere enn barnet ditt?

 

Anonymous poster hash: 59b65...3d5

[Anonym bruker]

Ikke la deg lure av at han er en "fungerende" alkoholiker. Som misbruker så er man mester i å lure andre, men og seg selv

Anonymous poster hash: c9952...a02

[Anonym bruker]

Jeg hater også alkohol. Mamma var alkoholiker i hele bsrndommen min. Såkalt fungerende, men vi barna visste og skjønte. Det var ikke godt. Jeg var alltid bekymret for mamma, og for pappa. Fikk konsentrasjonsvansker, var mye engstelig, var alltid hjemme for å passe på og prøvde i smug å hjelpe mamma. Alle voksne trodde vi ikke visste for mamma fungerte med jobb og aktiviteter, men vi skjønte. Klart vi gjorde!

 

ALDRI om mine barn skal vokse opp i hus med en alkoholiker eller rusmisbruker. Aldri!!!!!

 

Anonymous poster hash: d9ed1...ee4

[Anonym bruker]

Du bør dra... Gir du han et ultimatum vil han bare si at han velger deg, også kommer han til å prøve å holde det skjult...

 

Han trenger profesjonell hjelp, dette klarer han ikke alene.

 

Har dere barn, hadde det faktisk ikke vært noen tvil for min del. Min mor er oppvokst med alkoholiserte foreldre... dette har preget henne og hennes søsken sterkt.

 

Du må være sterk nok til å dra, snakk med dine foreldre og få hjelp.

Anonymous poster hash: 20ab5...690

[Gjest Antarctica]

Dette hadde jeg ikke giddet.

 

At det drikkes alkohol har jeg ikke noe imot, men at han blir spydig, frekk og upålitelig - det hadde resultert i en gigantisk oppvask herfra. Min samboer tar seg en øl når han har lyst, men han endrer ikke personlighet.

[Anonym bruker]

Hva tenker du i dag, Hi?

 

Vil du ta ansvar for at barnet ditt får vokse opp i et godt hjem - dvs. stille et ultimatum eller gå før barnet blir født?

Anonymous poster hash: e7ed0...84f