Føler meg fullstendig mislykket.

[Anonym bruker]

Etter middagen ba vi barna om å rydde opp, de er 6 og 8. 8-åringen tok av bordet og skylte av, og 6-åringen skulle sette inn i oppvaskmaskinene. Eller, han ville ikke det. Sa bare "Nei" på en rolig og fantastisk provoserende måte. Jeg forsøkte å snakke med ham og mane til fornuften, at alle må hjelpe til, det er urettferdig hvis en må gjøre all jobben, hvis alle hjelper til så blir det mere tid til å gjøre noe morsomt etterpå etc etc. 

 

Spørsmål nr 1: Hva er en naturlig konsekvens for å nekte å sette inn i oppvaskmaskinen?

 

Det gikk ikke bra, jeg sa han ikke fikk gå ut av kjøkkenet før han hadde gjort det, og han tilter. Hyler og skriker og slår, og skal IKKE gjøre det han har fått beskjed om Jeg tro vi holder på i 45 minutter før han med en god del trass gjør det.

 

Spørsmål nr 2: Hvordan unngår man at han kommer i en sånn tilstand? Og kan man gi etter uten å "tape"? Jeg føler at jeg må gjennomføre når det har gått så langt.

 

Så, når han omsider får gå ut av kjøkkenet så spytter han på stuegulvet! Her er den naturlige konsekvensen enkel, - han må vaske opp etter seg. Så er det påan igjen, med nytt krakilsk anfall, hyl og skrik og nekting. Omsider, etter sikkert en halvtime, gir han seg og tørker opp.

 

Han går så på badet for å gjøre seg klar for senga. Han har roet seg, og jeg prøver å snakke om det som har skjedd. Jeg sier at jeg blir veldig lei meg når han blir så sint, og han sier at det gjør ham glad... Jeg blir jo rystet, og prøver å finne ut om han virkelig mener det. Jeg tror jo ikke det, men han gjentok det flere ganger. 

 

Spørsmål nr 3: Hvor mye skal jeg legge i dette? Jeg blir jo redd han mangler empati.

 

Han blir sint for ett eller annet IGJEN, kaster en leke bortetter gulvet og får beskjed om å plukke den opp igjen, noe han nekter. Da gjør jeg kort prosess, drar han med til leken, tvinger ham til å plukke opp. Mens han selvsagt hyler og skriker. Jeg orket bare ikke en halvtime til.

 

Så nå føler jeg meg ikke akkurat som "årets mor"...

Anonymous poster hash: e28eb...f1c

[Anonym bruker]

Jeg ville ha gitt han den samme uvaska asjetten til neste måltid, leker blir tatt hvis de kastes og fåes igjen etter en lang tid. Spytting måtte vaskes opp og evt seks min timeout.

 

Anonymous poster hash: 2c1fc...253

[Anonym bruker]

Takk for svar, det med leken skal jeg i alle fall begynne å praktisere!

 

Når det gjelder tallerkenen så hadde 8-åringen allerede skyllet av alt (dvs til hele familien) og han skulle sette inn fire tallerkener, fire kniver og fire gafler. Noe som tok ca 30 sekunder da han omsider gjorde det. Som voksen er det jo helt ulogisk å lage så mye styr over noe som tar så lite tid&energi, - men han ser det jo ikke sånn.

 

Tar gjerne mot flere tilbakemeldinger!

Anonymous poster hash: e28eb...f1c

[Anonym bruker]

Ikke føl deg mislykket! Syns du virker fornuftig og reflektert, og det er bra at du er opptatt av å gi barna naturlige konsekvenser (vær så snill å ikke bruk time out, som noen har foreslått).

 

Har tre barn, og alle tre har hatt en periode i 5-6-årsalderen der alt var en kamp. Noen kamper må man ta, mens andre er ikke så viktige. Å rydde etter seg selv syns jeg er en kamp man må ta.

 

 

 

Anonymous poster hash: 758d3...08e

[Anonym bruker]

Føler med deg! Satt en gang en time med min seksåring ute i gangen fordi hun ikke fikk gå inn før hun hadde hengt opp jakka og satt skoene på plass. Var redd naboene skulle tilkalle politiet siden hun skrek så fælt. Lurte virkelig på hvorfor jeg hadde satt meg i en slik situasjon, men det virket! Neste gang trasset hun bare et kvarter, og så enda kortere og så sluttet hun med trassingen og ryddet etter seg i gangen. Ta bare ikke for mange kamper om gangen!

 

Anonymous poster hash: cc6c0...dbc

[Gjest Antarctica]

Unnskyld at jeg spør, men hvor er dine "ryggmargsreaksjoner" hen?

 

Være rolig, mane til fornuft, forklare, forklare, forklare... Altså hvor ble det av en tydelig forbanna mamma som sier "ikke prøv deg, her i huset bestemmer JEG, og du ser til å rydde opp etter deg før jeg eksploderer! Teller til 3, så i gang nå. 1...2..."

[Anonym bruker]

Unnskyld at jeg spør, men hvor er dine "ryggmargsreaksjoner" hen?

 

Være rolig, mane til fornuft, forklare, forklare, forklare... Altså hvor ble det av en tydelig forbanna mamma som sier "ikke prøv deg, her i huset bestemmer JEG, og du ser til å rydde opp etter deg før jeg eksploderer! Teller til 3, så i gang nå. 1...2..."

Fordi det er DET MAN SKAL. Forklare,forklare forklare. Ikke bare bli forbanna og vise makt.barn er mennesker

 

Anonymous poster hash: e0b4f...308

[Marriet]

Unnskyld at jeg spør, men hvor er dine "ryggmargsreaksjoner" hen?

 

Være rolig, mane til fornuft, forklare, forklare, forklare... Altså hvor ble det av en tydelig forbanna mamma som sier "ikke prøv deg, her i huset bestemmer JEG, og du ser til å rydde opp etter deg før jeg eksploderer! Teller til 3, så i gang nå. 1...2..."

Enig! Jeg tror barn har godt av litt eksplosive tilbakemeldinger på uønsket atferd innimellom. Jeg tror det er vanskelig for små mennesker å fatte poenget dersom ting skal snakkes ihjel. Selvsagt skal følelelser og meninger anerkjennes, men ikke til en hver tid når det er snakk om trass og "vil ikke".

[Mamma_til_2]

Enkelte ting og i enkelte situasjoner så er forklaring og pedagogiske løsninger helt feil, barn blir forklart ihjel og om de da får en reaksjon fra folk senere i livet som barn så skjønner de ikke hva som skjedde! Du må ha ryggrad si fra på en ortlig og bestemt måte.

[Gjest Antarctica]

Fordi det er DET MAN SKAL. Forklare,forklare forklare. Ikke bare bli forbanna og vise makt.barn er mennesker

 

Anonymous poster hash: e0b4f...308

Mødre er også mennesker... Bare nevner det!

 

Man lærer ikke barna å håndtere (egne og andres) følelser hvis man later som om de ikke fins. At en følelse er ubehagelig må ikke bety at den blir tabu. Vi er ikke smileroboter, og det er heller ikke de andre menneskene de kommer til å møte i løpet av livet heller. Det er ikke maktmisbruk å vise hva man ikke aksepterer.

 

Dessuten er det feil at man skal forklare og forklare. Forklaringer til små barn skal være lynkorte. Snakkingen er tidsspille på unger under skolealder, fordi fokuset deres er kort.

Det de får ut av det er ikke innholdet av snakkingen, men selve "snakkehandlingen": "mor er henvendt til meg i 5-10 minutter uten stans når jeg gjør dette (saboterer oppryddinga); mens når jeg gjør det riktige, bare nikker hun og sier fint, og så fortsetter hun å glo i avisen."

 

Da belønner man uønsket atferd med oppmerksomhet, henvendthet og vennlighet (siden det er forbudt å bli uvennlig), mens den ønskede atferden - vel, bare fortsett å ønske! Den kommer IKKE!

[Anonym bruker]

 

Etter middagen ba vi barna om å rydde opp, de er 6 og 8. 8-åringen tok av bordet og skylte av, og 6-åringen skulle sette inn i oppvaskmaskinene. Eller, han ville ikke det. Sa bare "Nei" på en rolig og fantastisk provoserende måte. Jeg forsøkte å snakke med ham og mane til fornuften, at alle må hjelpe til, det er urettferdig hvis en må gjøre all jobben, hvis alle hjelper til så blir det mere tid til å gjøre noe morsomt etterpå etc etc.

 

Spørsmål nr 1: Hva er en naturlig konsekvens for å nekte å sette inn i oppvaskmaskinen?

 

Det gikk ikke bra, jeg sa han ikke fikk gå ut av kjøkkenet før han hadde gjort det, og han tilter. Hyler og skriker og slår, og skal IKKE gjøre det han har fått beskjed om Jeg tro vi holder på i 45 minutter før han med en god del trass gjør det.

 

Spørsmål nr 2: Hvordan unngår man at han kommer i en sånn tilstand? Og kan man gi etter uten å "tape"? Jeg føler at jeg må gjennomføre når det har gått så langt.

 

Så, når han omsider får gå ut av kjøkkenet så spytter han på stuegulvet! Her er den naturlige konsekvensen enkel, - han må vaske opp etter seg. Så er det påan igjen, med nytt krakilsk anfall, hyl og skrik og nekting. Omsider, etter sikkert en halvtime, gir han seg og tørker opp.

 

Han går så på badet for å gjøre seg klar for senga. Han har roet seg, og jeg prøver å snakke om det som har skjedd. Jeg sier at jeg blir veldig lei meg når han blir så sint, og han sier at det gjør ham glad... Jeg blir jo rystet, og prøver å finne ut om han virkelig mener det. Jeg tror jo ikke det, men han gjentok det flere ganger.

 

Spørsmål nr 3: Hvor mye skal jeg legge i dette? Jeg blir jo redd han mangler empati.

 

Han blir sint for ett eller annet IGJEN, kaster en leke bortetter gulvet og får beskjed om å plukke den opp igjen, noe han nekter. Da gjør jeg kort prosess, drar han med til leken, tvinger ham til å plukke opp. Mens han selvsagt hyler og skriker. Jeg orket bare ikke en halvtime til.

 

Så nå føler jeg meg ikke akkurat som "årets mor"...

 

Anonymous poster hash: e28eb...f1c

Skjer dette ofte? Hvis ikke så ville jeg bare tenkt at han var veldig sliten. Du fikk han jo til å gjøre det han skulle, selv om det tok tid. At han sier han blir glad... han er seks. Det er ikke så lett å svare på hvorfor han gjorde det. Kanskje han bare ikke hadde lyst? Det er en forklaring vi voksne ofte ikke aksepterer, så da blir neste svar litt innfallspreget. Anfallet etterpå tenker heg han har lite kontroll over og i alle fall ikke vet hvorfor skjedde. Å la et barn spise av skitten tallerken - jo kanskje, hvis man driver barnehjem. På 1800-tallet.

 

 

Anonymous poster hash: b71c5...967

[Anonym bruker]

Unnskyld at jeg spør, men hvor er dine "ryggmargsreaksjoner" hen?

 

Være rolig, mane til fornuft, forklare, forklare, forklare... Altså hvor ble det av en tydelig forbanna mamma som sier "ikke prøv deg, her i huset bestemmer JEG, og du ser til å rydde opp etter deg før jeg eksploderer! Teller til 3, så i gang nå. 1...2..."

Enig. Jeg er til og med pedagog, men her hjemme gidder jeg ikke dalle til enhver tid. Noen ganger må man sette foten hardt ned.

 

 

 

Anonymous poster hash: 75b14...07b

[Anonym bruker]

Jeg hadde eksplodert etter to nei og slengt ungen på rommet. Der kunne han vært til han vil komme ned og rydde.

Synes du er overpedagogisk i din reaksjon.

Ungen vet hva han gjør.

Han får lære seg at slik oppførsel gjør mamma sint, ingen unger tar skade av å bli båret på rommet og få litt skjenn for slik oppførsel.

 

Anonymous poster hash: 107a4...0cd

[Anonym bruker]

Tro meg, jeg er ikke en mamma som bare smiler og undertrykker ubehagelige følelser. Ungene har sett meg eksplodere mange ganger. Mange ganger føler jeg at det ikke skjer noe før jeg blir sint/eksploderer, så da er det nesten sånn at jeg blir sint med én gang. Og det liker jeg ikke.

 

Jeg gir beskjeden pent først. Burde jeg være streng i stemmen med én gang?

 

Min unge sitter ikke på rommet selv om han blir "slengt" dit. Han kommer ut med én gang. Skal jeg da sperre døra fysisk? Det hender jeg sitter på rommet sammen med ham, men da blir han helt hysterisk og det føles langt i fra som noen løsning, så jeg prøver (kanskje litt for hardt?) å ikke komme dit.

 

Det virker som om det er enighet i at jeg er for myk, så jeg får prøve å gjøre noe med det.

 

Jeg har hatt samme runder med 8-åringen, og har egentlig ikke funnet noen god løsning. Det er vel derfor jeg føler meg mislykket...

 

Anonymous poster hash: e28eb...f1c

[Gjest Antarctica]

 

Tro meg, jeg er ikke en mamma som bare smiler og undertrykker ubehagelige følelser. Ungene har sett meg eksplodere mange ganger. Mange ganger føler jeg at det ikke skjer noe før jeg blir sint/eksploderer, så da er det nesten sånn at jeg blir sint med én gang. Og det liker jeg ikke.

 

Jeg gir beskjeden pent først. Burde jeg være streng i stemmen med én gang?

 

Min unge sitter ikke på rommet selv om han blir "slengt" dit. Han kommer ut med én gang. Skal jeg da sperre døra fysisk? Det hender jeg sitter på rommet sammen med ham, men da blir han helt hysterisk og det føles langt i fra som noen løsning, så jeg prøver (kanskje litt for hardt?) å ikke komme dit.

 

Det virker som om det er enighet i at jeg er for myk, så jeg får prøve å gjøre noe med det.

 

Jeg har hatt samme runder med 8-åringen, og har egentlig ikke funnet noen god løsning. Det er vel derfor jeg føler meg mislykket...

 

 

Anonymous poster hash: e28eb...f1c

Tror det blir feil å be om en "oppskrift" her på nett, og få 1000 svar med at den ene gjør slik og den andre sånn. Du må kanskje ha noen utenforstående til å observere deres samspill over litt mer tid.

 

Men generelt vil jeg si at man selvsagt sier med en hyggelig tone først (ikke spørre, men SI) at hver må sette tallerkenen sin i oppvaskmaskinen. Man skal deretter ikke spørre pent, eller forklare eller noe, det holder med "du glemte tallerkenen!" eller "det var ikke et spørsmål, sett den inn straks".

 

Å telle til ti er ufruktbart. Å telle til 2 derimot...