Sinneanfall som er vanskelig å roe ned

[Anonym bruker]

Vår sønn på 7 år er verdens roligste og mest fantastiske gutt jeg vet om. Men han har en del problemer. Spesielt hvis noe ikke går som han har sett for seg.

 

Sånn som i kveld. Barna har enda ferie og de skulle få se film når de la seg. Men så var det en del krangling og dårlig oppførsel mellom barna ved kveldsmaten. De fikk da beskjed av far at hvis de ikke skjerpet seg fikk de ikke se film. Ja det var greit. De skulle skjerpe seg.

 

Gikk 2 minutt så braker det løs igjen. Så det endte med at de ikke fikk se film. Noe som utløste et voldsomt Sinneanfall hos vår sønn. Det er fryktelig vanskelig når han blir slik. Vi når ikke inn til han. Han roper og hyler og skriker for full hals mens han gjentar samme setning om og om igjen. Som i kveld var vi skulle få se på film.

 

Nå har det vart i 40 min. Han roper og huler enda. Akkurat nå sitter jeg utenfor rommet hans så han vet jeg er her. Men hvis jeg snakker med han klikker han og eskalerer enda mer.

 

Han er under utredning da de mistenker aspekter eller tourette.

Men nå som vi ikke har noen diagnose er det så vanskelig å vite hvordan vi skal takle dette.

 

Hvis dere har sett the big bang theroy så er han veldig lik Sheldon i den serien.

 

Faste rutiner. Klær må være rene. Kan ikke bruke det samme flere dager. Blir veldig opphengt i en ting. Nå for tiden er det star wars. Han kan alle navn og hele historien og kan gjerne e snakke om det en hel dag. Hører på musikken konstant. Han er redd enkelte typer mat. Spesielt løk. Spiser lite. Så han følges opp av ernæringsfysiolog.

Liker ikke leke med flere samtidig. Vil kun være med enkelte utvalgte. Han trekker seg unna med en gang noen andre blir med i leken.

Han har en del tiks i perioder. Ruller med øynene og klipper seg på tissen.

Han detter ofte bort på skolen. Forsvinner i sin egen verden. Det skjer hjemme også. Men ikke i like stor grad. Da får vi ikke kontakt med han.

Er mye mer og. Men kommer ikke på det akkurat nå.

 

Men tilbake til disse Sinneanfallene. Noen som har barn som sliter med dette? Hva gjør dere.

 

Sist han hadde det var da han skulle ta blodprøver hos legen. Da ble han helt hysterisk og måtte få beroligende til slutt siden han ble manisk. Han får så dødsangst og føler han skal dø etter et slikt anfall.

 

Anonymous poster hash: 15edc...d6b

[Anonym bruker]

Ha. Er også hysterisk redd i enkelte situasjoner. Livredd innsekter. Da springer han rundt og hyler. Fryktelig vanskelig å roe han ned.

Han er også redd for høye lyder. Vi var i byen en dag de viste fram et stor helikopter på torg plassen. Barna fikk sitte i det. Det var i ro hele tiden. Det ble ikke startet opp.

 

Men vår sønn var så redd for at det skulle skje at vi ble nødt til å gå derfra. Han taklet ikke være der.

 

Anonymous poster hash: 15edc...d6b

[Anonym bruker]

....

 

Anonymous poster hash: 15edc...d6b

[Anonym bruker]

Har en gutt med asperger som hoveddiagnose og tourettes som underdiagnose (tidvise psykoser på toppen mm). Kjenner meg igjen i en del av det du skriver her ja. Det er ikke enkelt med spesielle barn og de har alle ulike utfordringer. Hvis bup kommer frem til asperger eller annen form for autisme bør du bli med på et autismekurs. Det vil hjelpe deg litt mer i forståelsen av guttens reaksjoner. Vi "vanlige" har som regel er tomt glass med frustrasjoner, irritasjoner og sinne når vi våkner om morgenen- vi er vant til mange inntrykk og kan multitaske mellom alt som skal gjøres- tar ting på strak arm. Det skal da som regel mye til før vi tipper over. En person med autisme begynner dagen sin med et glass med litt i allerede, og for hvert inntrykk gjennom dagen blir glasset fort fylt opp. Da tipper det ganske fort over. Kan da være det vi anser som en bagatell, men det var da den siste dråpen for dem av en hel dags (eller en time for den saks skyld) frustrasjoner, irritasjoner og utfordringer.

Ang sinneepisodene tenker jeg at så lenge han roer seg ned selv og ikke skader dere, seg selv eller ødelegger ting så kan han bare rope i vei. Vi måtte holde gutten vår i mange år da han gikk til fysisk angrep (du får hjelp til holdegrep på bup- vi var blå og blodige mang en gang før dette). Nå 4-5 år senere har det roet seg ned og vi må ekstremt sjeldent holde for å beskytte oss selv. Faste gode rutiner, kontinuerlige saklige positive feedback, konsekvenser (positive eller negative) for enhver ting, forberedelser (dagen(e) før noe skal skje, hvem hva hvordan) og påminnelser mange ganger er en del av hverdagen. Visuelle hjelpemidler og assistent på skolen. Mye kan gjøre hverdagen lettere. Når det gjelder tics bør man ikke medisinere dette før det er virkelig ille. Påpek at man ikke skal ta seg på tissen når man er ute blant folk og at man da må gå på do. Hvis dere får diagnoser på plass bør dere være åpne på foreldremøter og forklar de andre hva det er med barnet ditt og hvordan de kan forklare det til sine egne barn for at de skal skjønne det.

 

Anonymous poster hash: 07f30...6eb

[Anonym bruker]

Og jo, ang blodprøver så er dette naturlig. Du kan kjøpe salve på apoteket+ få flere til å holde. Da vi tok blodprøve på sykehuset for et år siden måtte vi være 4 voksne som holdt gutten på plass. Denne gangen (tok nylig) var det bare 2 og de måtte ikke holde hardt en gang. Med gode forberedelser og de minste nålene så får det bra. Sett gjerne på en video eller et spill som ungen din liker som avledning + ha rikelig med belønning etterpå

 

Anonymous poster hash: 07f30...6eb

[Gjest Antarctica]

Jeg syns faren til barna deres må slutte å komme med sånne trusler. Hvis han vil ha ro ved matbordet får han sette seg ned mellom dem og roe dem ned i selve situasjonen. Nå endte det jo med tap/tap; ingen fikk det de ønsket. Barna gikk glipp av filmen, og de voksne fikk ikke ro og fred.

[Anonym bruker]

Har en gutt med asperger som hoveddiagnose og tourettes som underdiagnose (tidvise psykoser på toppen mm). Kjenner meg igjen i en del av det du skriver her ja. Det er ikke enkelt med spesielle barn og de har alle ulike utfordringer. Hvis bup kommer frem til asperger eller annen form for autisme bør du bli med på et autismekurs. Det vil hjelpe deg litt mer i forståelsen av guttens reaksjoner. Vi "vanlige" har som regel er tomt glass med frustrasjoner, irritasjoner og sinne når vi våkner om morgenen- vi er vant til mange inntrykk og kan multitaske mellom alt som skal gjøres- tar ting på strak arm. Det skal da som regel mye til før vi tipper over. En person med autisme begynner dagen sin med et glass med litt i allerede, og for hvert inntrykk gjennom dagen blir glasset fort fylt opp. Da tipper det ganske fort over. Kan da være det vi anser som en bagatell, men det var da den siste dråpen for dem av en hel dags (eller en time for den saks skyld) frustrasjoner, irritasjoner og utfordringer.

Ang sinneepisodene tenker jeg at så lenge han roer seg ned selv og ikke skader dere, seg selv eller ødelegger ting så kan han bare rope i vei. Vi måtte holde gutten vår i mange år da han gikk til fysisk angrep (du får hjelp til holdegrep på bup- vi var blå og blodige mang en gang før dette). Nå 4-5 år senere har det roet seg ned og vi må ekstremt sjeldent holde for å beskytte oss selv. Faste gode rutiner, kontinuerlige saklige positive feedback, konsekvenser (positive eller negative) for enhver ting, forberedelser (dagen(e) før noe skal skje, hvem hva hvordan) og påminnelser mange ganger er en del av hverdagen. Visuelle hjelpemidler og assistent på skolen. Mye kan gjøre hverdagen lettere. Når det gjelder tics bør man ikke medisinere dette før det er virkelig ille. Påpek at man ikke skal ta seg på tissen når man er ute blant folk og at man da må gå på do. Hvis dere får diagnoser på plass bør dere være åpne på foreldremøter og forklar de andre hva det er med barnet ditt og hvordan de kan forklare det til sine egne barn for at de skal skjønne det.

 

Anonymous poster hash: 07f30...6eb

Ikke for å kuppe, men kan du prøve å forklare holdegrepet? Sliter med dette selv..

 

Anonymous poster hash: a54ee...144

[Anonym bruker]

Stå/sitte bak, få den voksnes armer bak og under armene på barnet, prøv å samle hendene bak nakken mest mulig. De ro problemene vi har med dette taket er at ungen kan sparke ifra mor en vegg eller annet hardt og skade oss slik ar vi velter eller stange bakhodet mot vår hake/nese/hode om man ikke er varsom. Vi har også benyttet oss av å sitte på gulvet med barnet mellom beina foran, armene på barnet krysset og den voksne må kunne spre beina nok til å ha nok sittebalanse til å ikke velte. Pass på at hodet til den voksne er på motsatt side av barnets og at man ikke er i nærheten av vegger og slikt. Ulempen med det siste er at du må være obs hele tiden+ barnet kan bite deg i armene (ha på jakke!).

Litt mer bakgrunn (ikke for å kuppe tråden hi)

Vi har hatt sinneepisoder som har vart over flere timer. Hver gang vi har prøvd å slippe har det blitt skader på oss, barnet eller materielle ting. Verdenen deres kan svarene helt og de bare angriper helt til det pluttselig er å skru på en bryter. Da er det helt ut av det blå smil, latter og at ungen ikke husker stort.

Da vi var på det mest frustrerte prøvde jeg å lete på nettet hva man skulle gjøre med agressive barn som slo, sparket, bet etc, men det sto bare om barn som ble mishandlet- ikke barn som mishandlet foreldrene. Vi tok drastiske grep for å omgjøre på situasjonen. Byttet skole (gutten ble mobbet på den han var på før), fikk riktige diagnoser på en bup som faktisk traff barnet (første var elendig...), ppt på det nye stedet som faktisk hørte på oss og som grep inn og kuttet ut lekser (endelig!), en ny lærer som prøvde alt det hun kunne for å få med barnet, pc på den nye skolen, fulltidsassistenter og kursing. Vi har gått fra å ha et ekstremt voldelig og frustrert barn til en rolig og snill gutt som bare får et lite utbrudd en gang anhver måned som han som regel nå roer seg ned fra selv. Det er alltid konsekvenser for alle handlinger og hele livet hjemme og på skolen er tilrettelagt rundt gutten og hans behov. Vi har vært utrolig heldige, og vi hadde ikke vært så heldige hvis vi ikke hadde flyttet fra Østlandet og tatt alle disse grepene.

Det er utrolig frustrerende å være en forelder til et agressive barn med diagnose, men det finnes hjelp der ute. Ikke gi opp og nullstill hver dag slik at du ikke bærer nag. Barnet kan mest sannsynligvis ikke stoppe dette selv og trenger hjelp- ikke at man hater ungen i dages- eller ukesvis etterpå.

 

Anonymous poster hash: 07f30...6eb

[Anonym bruker]

Ikke for å kuppe, men kan du prøve å forklare holdegrepet? Sliter med dette selv..

 

Anonymous poster hash: a54ee...144

Se innlegget jeg la inn

 

Anonymous poster hash: 07f30...6eb

[Anonym bruker]

Stå/sitte bak, få den voksnes armer bak og under armene på barnet, prøv å samle hendene bak nakken mest mulig. De ro problemene vi har med dette taket er at ungen kan sparke ifra mor en vegg eller annet hardt og skade oss slik ar vi velter eller stange bakhodet mot vår hake/nese/hode om man ikke er varsom. Vi har også benyttet oss av å sitte på gulvet med barnet mellom beina foran, armene på barnet krysset og den voksne må kunne spre beina nok til å ha nok sittebalanse til å ikke velte. Pass på at hodet til den voksne er på motsatt side av barnets og at man ikke er i nærheten av vegger og slikt. Ulempen med det siste er at du må være obs hele tiden+ barnet kan bite deg i armene (ha på jakke!).

Litt mer bakgrunn (ikke for å kuppe tråden hi)

Vi har hatt sinneepisoder som har vart over flere timer. Hver gang vi har prøvd å slippe har det blitt skader på oss, barnet eller materielle ting. Verdenen deres kan svarene helt og de bare angriper helt til det pluttselig er å skru på en bryter. Da er det helt ut av det blå smil, latter og at ungen ikke husker stort.

Da vi var på det mest frustrerte prøvde jeg å lete på nettet hva man skulle gjøre med agressive barn som slo, sparket, bet etc, men det sto bare om barn som ble mishandlet- ikke barn som mishandlet foreldrene. Vi tok drastiske grep for å omgjøre på situasjonen. Byttet skole (gutten ble mobbet på den han var på før), fikk riktige diagnoser på en bup som faktisk traff barnet (første var elendig...), ppt på det nye stedet som faktisk hørte på oss og som grep inn og kuttet ut lekser (endelig!), en ny lærer som prøvde alt det hun kunne for å få med barnet, pc på den nye skolen, fulltidsassistenter og kursing. Vi har gått fra å ha et ekstremt voldelig og frustrert barn til en rolig og snill gutt som bare får et lite utbrudd en gang anhver måned som han som regel nå roer seg ned fra selv. Det er alltid konsekvenser for alle handlinger og hele livet hjemme og på skolen er tilrettelagt rundt gutten og hans behov. Vi har vært utrolig heldige, og vi hadde ikke vært så heldige hvis vi ikke hadde flyttet fra Østlandet og tatt alle disse grepene.

Det er utrolig frustrerende å være en forelder til et agressive barn med diagnose, men det finnes hjelp der ute. Ikke gi opp og nullstill hver dag slik at du ikke bærer nag. Barnet kan mest sannsynligvis ikke stoppe dette selv og trenger hjelp- ikke at man hater ungen i dages- eller ukesvis etterpå.

 

Anonymous poster hash: 07f30...6eb

Tusen takk for svar. Det er noe ala dette jeg gjør, men sliter med det du nevner om at barnet fremdeles kan bite og at det kan skalle meg i hodet. Uff, det føles forferdelig men hva kan man gjøre ellers? Barnet er til fare både for seg selv og omgivelsene

 

Anonymous poster hash: a54ee...144

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Det er noe ala dette jeg gjør, men sliter med det du nevner om at barnet fremdeles kan bite og at det kan skalle meg i hodet. Uff, det føles forferdelig men hva kan man gjøre ellers? Barnet er til fare både for seg selv og omgivelsene

 

Anonymous poster hash: a54ee...144

Har dere kontakt med bup? Hvor gammel er ungen?

 

 

Anonymous poster hash: 07f30...6eb

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Det er noe ala dette jeg gjør, men sliter med det du nevner om at barnet fremdeles kan bite og at det kan skalle meg i hodet. Uff, det føles forferdelig men hva kan man gjøre ellers? Barnet er til fare både for seg selv og omgivelsene

 

Anonymous poster hash: a54ee...144

Herregud. Unnskyld meg, men hvis hverdagen deres er sånn har dere virkelig min medfølelse. Jeg klarer virkelig ikke å sette meg inn i situasjonen. Jeg syns mine barn er utfordrende, men jeg har visst ikke noe å klage over..

 

Anonymous poster hash: 4d98f...48f

[Anonym bruker]

Har dere kontakt med bup? Hvor gammel er ungen?

 

 

Anonymous poster hash: 07f30...6eb

Ja det har vi.. Han er 5,5 år..

 

Anonymous poster hash: a54ee...144

[Anonym bruker]

Herregud. Unnskyld meg, men hvis hverdagen deres er sånn har dere virkelig min medfølelse. Jeg klarer virkelig ikke å sette meg inn i situasjonen. Jeg syns mine barn er utfordrende, men jeg har visst ikke noe å klage over..

 

Anonymous poster hash: 4d98f...48f

Takk<3 det er ganske hardt til tider. Men nå var det ikke meninga å kuppe tråden til hi, beklager!

 

 

Anonymous poster hash: a54ee...144

[Anonym bruker]

her har vi hatt det problemet i 12 år.. raserianfall og enorme sinneutbrudd..opptil 2 timer her. blir opphengt i ting, men har ikke mange av de andre problemene annet enn at brnet alltid har vært vnskelig. har roet seg litt nå. kan man ha asbergers med disse symptomene? Vi får hjelp fra bup nå..etter så mange år med vanskligheter: (

Anonymous poster hash: b84e9...b15

[Anonym bruker]

 

her har vi hatt det problemet i 12 år.. raserianfall og enorme sinneutbrudd..opptil 2 timer her. blir opphengt i ting, men har ikke mange av de andre problemene annet enn at brnet alltid har vært vnskelig. har roet seg litt nå. kan man ha asbergers med disse symptomene? Vi får hjelp fra bup nå..etter så mange år med vanskligheter: (

 

Anonymous poster hash: b84e9...b15

Ja, det kan være aspergers som ligger til grunn. De tar ut frustrasjonene gjennom dagen på de som de stoler på og som er nærmest.

 

 

Anonymous poster hash: 07f30...6eb

[Anonym bruker]

Ja det har vi.. Han er 5,5 år..

 

Anonymous poster hash: a54ee...144

Min begynte også da. Var skolen som utløste de store problemene. Før dette var gutten min rolig. Pass på at bup faktisk går gjennom alle testene med barnet ditt og at de faktisk treffer han. Første bup'en vi hadde avskrev han som emosjonelt ustabil og traff han kun for en klikketest på pc. De mente at det var noe galt med oss og ikke ungen. Bup nr 2 så virkelig problemene og fant diagnosene. De sa at han var en av de mest kompliserte tilfellene de hadde hatt og at det var alvorlig at det hadde gått så lang tid. De var rett og slett sjokkert over hva den første bup'en hadde unnlatt å gjøre. Skremmende hvor store forskjeller det er blant såkalt fagpersonell.

 

 

Anonymous poster hash: 07f30...6eb