Synes synd på exmannen

[Anonym bruker]

Brudd i mai i år, separert i juni. Flyttet til hver vår nye leilighet. Vi har vært sammen i 11 år, gift i 5. Har vel egentlig aldri hatt det så veldig bra, og det var et brudd på 8 mnd før vi giftet oss. Giftet oss fordi vi ville markere at nå skulle vi holde sammen okkesom. Men bryllupsdagen gråt jeg, og jeg kledde meg i sort kjole. Vi lå på hvert vårt soverom bryllupsnatten.

 

I alle de årene vi har vært sammen har jeg vært primus motor, gjort alt både med hus og ungen vår. Ungen har barneautisme, noe far ikke helt klarer å forholde seg til. Det betyr mye kræsj mellom far og sønn siden far ikke forstår. Sex har vært ekkelt, siden han er ganske overvektig og har dårlig hygiene, han lukter ekkelt selv om han er nydusjet. Eneste interessen hans er fotball. Eneste han snakker om er fotball og ting som skjer på jobben. Oppsto et problem så ble han brydd og viste han ikke ønsket å snakke om det.

 

Jeg mistet etterhvert respekten for ham og har til tider vært humørsyk og trollete. Alle følelser har vært borte i evigheter. Krangler oppsto lett, bortsett fra i perioder jeg ble likegyldig.

 

For to år siden orker jeg ikke å bo i mannens by lengre, pga det elendige ekteskapet, og jeg tvang gjennom flytting til min hjemplass hvor jeg har all familie. Håpet han kunne bli igjen, men han fulgte på. Syntes synd i ham hvis han ble forlatt så sa det var greit.

 

I mai klarte jeg ikke mer. Har gått til timer på dps fordi jeg rett og slett ble psykisk syk av opplegget. Jeg hadde mistet meg selv. Jeg sa fra at jeg ville seoareres og helvete brøt løs. Han ville heller være i det elendige enn å flytte fra oss. Jeg holdt hardt mot hardt og gjennomførte hele greia. Han roet seg og vi dro faktisk på den planlagte ferieturen sammen. Da vi kom hjem fra den skjlnte mannen han var alene. Han fikk ha gutten litt, men fungerte svært dårlig. Så gutten er jo mest hos meg og far blir mye alene. Han flyttet slik at det er to mil unna oss. Han har ikke lappen og bil.

 

Han har ingen rundt seg. Ingen venner og vil ikke gjøre noe for å skaffe seg noen. Vennene i fødebyen finnes fortsatt og han har familie der, men han nekter å ha noe med de å gjøre. Han synes sikkert det er ydmykende å være separert. Han virker veldig deprimert stakkar og klart jeg synes synd på ham. Jeg foreslår det ene og det andre han kan gjøre, men han vil ikke. Jeg tok kontakt med en venn i gamlebyen og spurte om gjengen kunne invitere han på noe. Men han avviser vennen og sier nonchalant at vi har da bare en pause slik som for seks år siden. Jeg fikk vite det av vennen etterpå. Jeg gir opp, han vil ikje innse at det er slutt og han vil ikke gjøre noe for å få det bedre og komme over meg.

 

Synes synd på ham, men han er trassig sant? Jeg blir bare mer og mer sikker på at jeg har valgt rett i å separeres. Jeg skal ALDRI tilbake til denne mannen.

 

Anonymous poster hash: d42d7...bf1

[Anonym bruker]

Synes synd på deg som har kastet bort 11 år av livet ditt på å Være sammen med en mann du blir kvalm av.

 

På tide å slå ut håret å finne ut at livet er ganske deilig.

 

Anonymous poster hash: 0f22f...e90

[Anonym bruker]

Synes synd på deg som har kastet bort 11 år av livet ditt på å Være sammen med en mann du blir kvalm av.

 

På tide å slå ut håret å finne ut at livet er ganske deilig.

 

Anonymous poster hash: 0f22f...e90

Så enig så enig. Da jeg møtte ham så hadde jeg flyktet fra et forhold med vold. Jeg syntes han virket så snill og god, derfor takket jeg ja til ham... Som jeg angrer! Har gjort mye dårlige valg ang menn, og med terapi holder jeg på å komme til fornuft. Har ikke mistet lysten på livet eller å flørte med menn, men skal ikke slippe de for mye inn på meg. Skal leve det gode liv nå ja uten forpliktelser ☺

 

 

Anonymous poster hash: d42d7...bf1

[Anonym bruker]

Så enig så enig. Da jeg møtte ham så hadde jeg flyktet fra et forhold med vold. Jeg syntes han virket så snill og god, derfor takket jeg ja til ham... Som jeg angrer! Har gjort mye dårlige valg ang menn, og med terapi holder jeg på å komme til fornuft. Har ikke mistet lysten på livet eller å flørte med menn, men skal ikke slippe de for mye inn på meg. Skal leve det gode liv nå ja uten forpliktelser ☺

 

 

Anonymous poster hash: d42d7...bf1

Det synes jeg du fortjener 😊 ikke bry deg om han har det bra eller ikke. Han er voksen og kommer til å klare seg.

 

Anonymous poster hash: 0f22f...e90

[Anonym bruker]

Tror han ville fått det bedre om han kunn innsett at bruddet er helt endelig og svelget ydmykelsen og tatt opp kontakten med familie og venner i gamlebyen og flyttet dit. Han vil egentlig tror jeg, men han inntar martyrrollen med det at han må jo være i nærheten av sønnen sin. Og det er jo forståelig, men jeg kjører gjerne sønnen de ekstra milene jeg så de kan treffes. De treffes lite nå så det trenger ikke bli mindre om han flytter lengre bort.

 

Men ja.. Jeg tror jeg følger rådet ditt og lar ham seile sin egen sjø.

 

Flere med innspill?

 

Anonymous poster hash: d42d7...bf1

[Anonym bruker]

Mitt inntrykk er at du har holdt han for narr og bare vært hos han fordi du trengte noe fra han, og deretter fordi det var mer behagelig enn å gå. Det er synd i han som nok levde i uvitenhet om din forakt.

 

Håper han kommer seg ovenpå psykisk når han innser at han har det bedre uten deg.

 

Anonymous poster hash: d4cb8...2c4

[Anonym bruker]

Mitt inntrykk er at du har holdt han for narr og bare vært hos han fordi du trengte noe fra han, og deretter fordi det var mer behagelig enn å gå. Det er synd i han som nok levde i uvitenhet om din forakt.

 

Håper han kommer seg ovenpå psykisk når han innser at han har det bedre uten deg.

 

Anonymous poster hash: d4cb8...2c4

Han har ikke vært uvitende, vi har jo mange ganger snakket om forholdet, men han har ikke ville gjort noe for å gjøre ting bedre. Var mest i starten jeg trengte ham, men når vi inngikk forholdet på feile premisser er det vanskelig å reparere. Men skjønner tankegangen din.

 

 

Anonymous poster hash: d42d7...bf1

[Anonym bruker]

Man er to i et forhold og begge må jobbe for forholdet om det skal fungere. Virker som om dere begge to sluttet å jobbe for forholdet. Noen personer får det beste ut av hverandre, andre det motsatte. Dere virker å være i sistnevnte gruppe.

 

Mitt inntrykk av mannen er at han har psykiske problemer - tar ikke vare på seg selv fysisk eller psykisk, isolerer seg fra venner og familie (til og med sønnen), lyver for familie og venner, han er ensporet på hva han greier å snakke om (kun fotball og jobb), han greier ikke sette seg inn i sønnens situasjon.

 

Han er voksen, han må ta ansvar for eget liv. Om du vil gjøre noe for ham, så tenker jeg at det kan være greit å informere legen hans om at han trolig er veldig deprimert, og kanskje også familien hans hvis han har en oppegående familie, ev. kompisen hans som du også hadde snakket om.

Utover dette har du ikke ansvar for ham - selv om jeg forstår at du føler som du gjør.

 

Du har tatt ansvar for ditt eget liv, du har skaffet deg hjelp, du går fremover og du skaper et godt liv for deg selv. Det er det viktigste ansvaret du har utover ansvaret for sønnen din. Det du gjør for deg selv gjør du også for din sønn, uten en velfungerende mamma vil ikke han ha det godt. Og med en far som ikke forstår han og som ikke greier å ta ansvar for eget liv er det ekstra viktig for sønnen at du tar ansvar for ditt og sønnens liv, Hi.

 

Og det gjør du

 

Det at du synes synd på mannen viser at du har et godt hjerte. Bare pass deg for å ikke involvere deg så mye i ham at du blir trukket inn igjen i et forhold med ham. Oppmuntre ham til å søke hjelp, om ikke for seg selv, så for at han skal kunne være en best mulig far for sønnen deres. Mer enn det kan du ikke gjøre.

 

Ta vare på deg selv

Anonymous poster hash: c1cd0...5dc

[Anonym bruker]

 

Man er to i et forhold og begge må jobbe for forholdet om det skal fungere. Virker som om dere begge to sluttet å jobbe for forholdet. Noen personer får det beste ut av hverandre, andre det motsatte. Dere virker å være i sistnevnte gruppe.

 

Mitt inntrykk av mannen er at han har psykiske problemer - tar ikke vare på seg selv fysisk eller psykisk, isolerer seg fra venner og familie (til og med sønnen), lyver for familie og venner, han er ensporet på hva han greier å snakke om (kun fotball og jobb), han greier ikke sette seg inn i sønnens situasjon.

 

Han er voksen, han må ta ansvar for eget liv. Om du vil gjøre noe for ham, så tenker jeg at det kan være greit å informere legen hans om at han trolig er veldig deprimert, og kanskje også familien hans hvis han har en oppegående familie, ev. kompisen hans som du også hadde snakket om.

Utover dette har du ikke ansvar for ham - selv om jeg forstår at du føler som du gjør.

 

Du har tatt ansvar for ditt eget liv, du har skaffet deg hjelp, du går fremover og du skaper et godt liv for deg selv. Det er det viktigste ansvaret du har utover ansvaret for sønnen din. Det du gjør for deg selv gjør du også for din sønn, uten en velfungerende mamma vil ikke han ha det godt. Og med en far som ikke forstår han og som ikke greier å ta ansvar for eget liv er det ekstra viktig for sønnen at du tar ansvar for ditt og sønnens liv, Hi.

 

Og det gjør du

 

Det at du synes synd på mannen viser at du har et godt hjerte. Bare pass deg for å ikke involvere deg så mye i ham at du blir trukket inn igjen i et forhold med ham. Oppmuntre ham til å søke hjelp, om ikke for seg selv, så for at han skal kunne være en best mulig far for sønnen deres. Mer enn det kan du ikke gjøre.

 

Ta vare på deg selv

 

Anonymous poster hash: c1cd0...5dc

 

Åå tusen takk for dette, håpet på et slikt svar. Du har forstått det så godt, og jeg skal absolutt følge dine råd. Han har ikke lege her, bare i gamlebyen, men å si fra til familien kan jeg jo gjøre. Så får de hjelpe ham. Sist det var brudd så var det nettopp det som skjedde, at jeg ble dratt inn pga at jeg syntes synd på ham og ville hjelpe. Denne gangen kan det bare ikke skje.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: d42d7...bf1

[Anonym bruker]

Syns det høres ut som om mannen har flere diagnoser enn barnet ditt.

 

Anonymous poster hash: c7115...aa1

[Anonym bruker]

Syns det høres ut som om mannen har flere diagnoser enn barnet ditt.

 

Anonymous poster hash: c7115...aa1

 

Hm.. Hvem vet..... Jeg har noen ganger inni meg tenkt på at min sønns diagnose stammer fra faren. Den er jo arvelig 😒

 

Anonymous poster hash: d42d7...bf1