Vanskelig å leve opp til eget rykte

[Anonym bruker]

Synes det er vanskelig når jeg møter og hilser på nye personer og de lyser opp og sier

'Wow, du er hun jeg har hørt så mye om'

'Det er du som er den fantastiske læreren'

'Deg har jeg hørt mye bra om'

'Både elever og foreldre skryter av deg.'

 

Osv

 

..jeg har så mange gode kollegaer og føler meg knapt middelmådig og jobber hardt for å føle at jeg skal presterer tilfredsstillende.

 

Når de snakker slik om meg føler jeg at jeg må jobbe enda hardere for å leve opp til å være den læreren de har hørt om. Redd jeg ikke skal strekke til.. Har en konstant frykt for å ikke være bra nok, ikke være god nok, ikke gjøre nok...

 

Flere som føler det slik?

 

 

Anonymous poster hash: 2059b...88f

[Anonym bruker]

😂😂😂

 

Anonymous poster hash: d8a0b...c14

[Anonym bruker]

Dagens selvskryt!

 

Anonymous poster hash: f13b4...476

[Anonym bruker]

Ta det rolig. Alle hører sånt. Folk er høflige.

 

Anonymous poster hash: 0e5d3...910

[Anonym bruker]

Dagens selvskryt!

 

Anonymous poster hash: f13b4...476

Åååååh, jeg er så flink og alle liker meg og det er så vanskelig. 🙊

Mye rare "problemer" folk har.

 

Anonymous poster hash: d8a0b...c14

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg på en måte. Jeg har mye bedre rykte enn jeg fortjener. Jeg er en person som er en super bekjent, og har levd med et slags sagnomsuste rykte.. men jeg er ikke noen god nær venn og kjæreste..

 

Jeg gir jernet til de som egentlig ikke betyr noe for meg og forsømmer de nærmeste ( ikke barna)

 

Anonymous poster hash: c5c12...132

[Anonym bruker]

Ser de over her tolker det som selvskryt, men jeg tror ikke det er det. Jeg hadde det ganske likt tidligere (annet yrke, men fikk stadig slike tilbakemeldinger på jobben jeg gjorde). Første året jeg jobbet etter utdanningen var verst, da følte jeg det som om jeg snart ville bli avslørt, for jeg følte ikke selv at jeg gjorde en så god jobb som jeg fikk tilbakemeldinger på at jeg gjorde.

 

I årene etter dette har jeg jobbet ganske mye med selvbildet mitt, jeg har blitt sikrere på meg selv, hvem jeg er og hva jeg kan. I dag står jeg støtt i det når jeg får skryt. Jeg vet hva jeg er god på, jeg vet hva jeg er tilstrekkelig god på, jeg vet de områdene jeg godt kan bli bedre på, og jeg vet de områdene jeg er uvanlig god på. Og jeg står for alt.

 

Fra at slike kommentarer egentlig nesten ble negative for meg - skapte stress, fikk meg til å føle at jeg ikke var god nok osv. - så har jeg snudd det helt. Når jeg i dag får slike tilbakemeldinger føler jeg oppriktig glede. Blir på ingen måte høy i hatten, men tar imot komplimentene med glede. Og jeg tar dem som en bekreftelse på at jeg er god nok, jeg gjør en god jobb! At andre er god eller bedre spiller ikke noen rolle, jeg gjør en veldig god jobb med de jeg har med å gjøre. Når jeg får slike kommentarer i dag så blir det bare en positiv energi for å strekke meg lenger, men jeg føler ikke noe press eller stress på det lenger.

Jeg er ydmyk på det jeg gjør, jeg vet hva jeg er veldig god på, og jeg husker alltid at det ikke er jeg som er i fokus. Jeg er på mange måter bare et redskap i den jobben jeg gjør, fokuset ligger på de jeg jobber med.

 

De følelsene du har ligger i deg, Hi. Se om du kan jobbe med deg selv, til å tørre å stole på at du er god nok. Hos meg lå mye av grunnen til de følelsene at jeg som barn aldri var bra nok, vokste opp i omgivelser som var veldig usunn med tanke på å bygge et positivt selvbilde og selvtillit. Jeg tok et bevisst valg på å jobbe meg ut av dette, for jeg orket ikke å ha det stresset resten av arbeidslivet. Jeg begynte å presse meg selv til å gjøre en del ting privat som jeg tidligere hadde hatt sperrer på, det ga meg stor mestringsfølelse og glede. Jeg søkte meg til miljøer hvor jeg kunne dele interesser med andre, positive miljøer. Og jeg begynte å snakke fint til meg selv, minne meg selv på at så lenge jeg gjorde mitt beste var det godt nok, slutte å snakke stygt til meg selv (for den største kritikeren er som regel en selv). Jobbmessig så er jobben min slik at folk gir ikke gode tilbakemeldinger om de ikke virkelig mener det. De oppsøker meg frivillig og står fritt til å aldri komme tilbake. Når de da skryter til meg av jobben jeg gjør, de kommer tilbake og snakker fint om meg til andre og anbefaler meg... da velger jeg å tro dem

Anonymous poster hash: 6916a...9d5

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg på en måte. Jeg har mye bedre rykte enn jeg fortjener. Jeg er en person som er en super bekjent, og har levd med et slags sagnomsuste rykte.. men jeg er ikke noen god nær venn og kjæreste..

 

Jeg gir jernet til de som egentlig ikke betyr noe for meg og forsømmer de nærmeste ( ikke barna)

 

Anonymous poster hash: c5c12...132

Som å lese om min mor, men hun forsømte oss også.

 

Anonymous poster hash: 36b2f...a7e

[Magia]

Ikke hør på jantelovkoret over. Det er ikke lov å si det som det er noen ganger, men jeg tror enkelte forstår hva du mener.

 

Jeg har litt samme problem om dagen. Jeg har gjort det veldig bra i studiene mine til nå, men så har jeg møtt litt veggen nå. Det er vanskelig å snakke med noen om det fordi alle mener at jeg på magisk vis klarer "alt" og gjør det så bra fordi jeg er genial. Sannheten er jo at jeg har jobba beinhardt og det har gått bra pga det, mens nå får jeg ikke til å jobbe slik jeg har pleid. Jeg føler også at ryktet mitt er en belastning akkurat nå. Har ingen tips, bare medfølelse og vil bare anerkjenne opplevelsen din av å ikke nå opp til et bilde andre har av deg.

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt, har det likt selv og noen ganger tror jeg at jeg skal gå under... Får mye pisitive tilbakemeldinger og har raskt jobbet meg nesten til topps i organisasjonen der jeg jobber. Er livredd for å ikke møte forventningene til de som har hjulpet meg opp og frem og tror jeg skal bli "avslørt" når som helst. Blir helt utslitt av tankekjøret. Vet ikke helt hva jeg kan gjøre med saken heller, er konstant nervøs og er så lei av det :-(

 

Anonymous poster hash: 808bb...641

[Anonym bruker]

Skjønner det godt!! Selv tror alle at jeg er den fantastiske mammaen med verdens beste tålmodighet. Alle på jobb mener jeg er den som "kan alt", og det er bare å spørre meg. Jeg er den som fikser alt, som tåler alt, som aldri brekker. Ja, jeg er et såkalt løvetannbarn som klarer meg fint, men jeg er ingen fantastisk mamma, eller verdens beste kollega. Sannheten er at jeg står på for ungene mine og sørger for at de har alt de trenger. På jobb sier jeg aldri nei, jeg finner alltid ut av det som folk lurer på, men det de ikke vet er at jeg er så sliten at jeg kan ikke tillate meg å stoppe opp. Jeg kan ikke tillate meg å kjenne på det, for da vil jeg antageligvis ikke klare å starte igjen. Så jeg fortsetter, batteriene lades knapt, men jeg går for halv maskin. Alltid! Og det et fryktelig frustrerende at folk tror jeg er jernkvinnen!

 

Anonymous poster hash: 0eeec...6a6

[Anonym bruker]

 

Som å lese om min mor, men hun forsømte oss også.

 

Anonymous poster hash: 36b2f...a7e

Jeg tror jeg er en god mamma. Vi finner alltid på kjekke ting sammen og er veldig nær.

 

Det er mer det at jeg ikke slipper folk for tett inn på meg og har alltid byttet gjeng når ting har blitt konfliktfylt for så å komme tilbake når det har roet seg.

 

Jeg jobber nok så mye for å gjøre alle til lags at mannen min går sen utslitte versjonen av meg.

 

Og fordi jeg var mye mobbet som liten har jeg en overdreven trang til å bli likt av alle jeg ikke kjenner. Vanskelig å forklare..

 

.. Men nå handler jo ikke den tråden om meg da 😊

 

 

Anonymous poster hash: c5c12...132

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg på en måte. Jeg har mye bedre rykte enn jeg fortjener. Jeg er en person som er en super bekjent, og har levd med et slags sagnomsuste rykte.. men jeg er ikke noen god nær venn og kjæreste..

 

Jeg gir jernet til de som egentlig ikke betyr noe for meg og forsømmer de nærmeste ( ikke barna)

 

Anonymous poster hash: c5c12...132

Jeg er HELT lik...

 

 

Anonymous poster hash: 04291...aac

[Gjest Hercule Poirot]

Da svarer du i retning av dette: Å, så hyggelig å høre! Jeg kan selvfølgelig ikke love at dere ender opp med samme oppfatning, men jeg skal i alle fall gjøre så godt jeg kan!

[Anonym bruker]

Som å lese om min mor, men hun forsømte oss også. Anonymous poster hash: 36b2f...a7e

Samme her, til hun som svarer.

 

Anonymous poster hash: f9c22...30c

[Anonym bruker]

Må si meg litt enig . Studerer nå, er 43 stk på kullet. Mange av de leser og leser og jobber intenst med stoffet . Jeg har vel knapt lest halvparten av pensum , leste omtrent ikke dette halvårs pensumet . Snittet i klassen er C, endel får også D selvom de ikke gjør annet enn å pugge. Jeg har 2 B og 1 A og føler ikke jeg fortjener å høre jeg er så flink og står på. For jeg gjør ikke det :/ nå tror jeg de fleste forventer like gode resultater fra meg dette semesteret. Helt ærlig tror jeg at jeg bare har hatt flaks .

 

Anonymous poster hash: d0fc8...d77

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt hva du mener. OG jeg tenker at du bare må tenke at det er noe riktig du gjør siden du får de tilbakemeldingene. Vær ydmyk og stolt!

 

 

Anonymous poster hash: 173fe...45a

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg også, hi.

Jeg har en jobb der jeg må prestere 100% hele tiden, ellers kan det gå liv tapt. Mange liv. Jeg har, frem til nå, mannet meg opp hver eneste dag på jobb, men nå orker jeg ikke mer. Jeg har fått en diagnose som ikke er forenelig med jobben min, og må slutte. Det er trist, for fallhøyden min er stor, og sjansen for at jeg nå møter veggen, er rimelig stor. Likevel føler jeg en slags lettelse, og gleder meg til å få en normal jobb der jeg slipper å prestere så hardt hele tiden.

 

Men igjen. Det er litt trist. For jeg har vært god i jobben min. Skikkelig god. Men men, det er over nå.

 

Anonymous poster hash: 25615...b89