Noen damer med ADHD her?

[Anonym bruker]

Har hele oppveksten følt noe har vært annerledes med meg uten at jeg klarte å sette ord på det. I voksen alder har det fortsatt og i dag leste jeg om ADHD hos jenter og alle brikkene falt på plass.

Leste denne beskrivelsen og aboslutt alt stemmer på kombinert type.http://www.lommelegen.no/artikkel/adhd-hos-kvinner-og-jenter

 

Så nå lurer jeg på om det egentlig er noe vits i å turen til legen og få en diagnose. Jeg hadde syntes det hadde vært godt å få en bekreftelse, men jeg føler jeg takler ting greit og har liten lyst til å ha medisinering, være med i samtalegrupper osv. Og vil jeg ha dårligere utgangspunkt i forhold til helseforsikringer? Eller er det lurt i tilfelle barna mine har samme diagnose?

 

Er det noen med ADHD her som har erfaringer?

 

 

Anonymous poster hash: 8759d...e66

[Anonym bruker]

Jeg har alltid skjønt at jeg er annerledes og sleit veldig på skolen uten å skjønne hva som var problemet før jeg havnet på høyskolen. Da tok jeg meg selv i å ikke følge med men siden jeg ikke er hyper (men har en kraftig indre uro, selv om jeg er rolig) så skjønte jeg ikke hva det kunne være. Et par år etter høgskolen så leste jeg om ADD og det var jo en beskrivelse av meg! Men jeg var dum som brukte 5 år på å gruble på det før jeg turte å si det til en lege, så jeg var 29 år når jeg fikk diagnosen og hadde da slitt i 7 år i arbeidslivet pga den dustete diagnosen. Jeg trudde at jeg ikke ville få diagnosen fordi selvtilitten sa at jeg bare er dum. Men jeg fikk diagnosen ADD uten noe tvil! Fikk ritalin og det var helt fantastisk å endelig blir som andre ke n alder av 29 år, men også bitter å ha slitt hele livet. Fikk masse kjeft av lærerne fordi jeg gjorde det så dårlig, jeg var liksom lat. Var et mirakel at jeg kom inn på høgskolen med et snitt fra videregående på 2 komma noe.

 

Er så herlig å kunne lese en bok uten å dette ut i hvert avsnitt. Å kunne få med meg alt i møter på jobb, å ikke være hun fjerne og late, så slippe den generelle angsten (ADHD/ADD gir ofte angst), å endelig være lykkelig og mye mer glede av å være "kvitt" ADD'en 😁

 

Jeg har i ettertid fått div forsikringer som livsforsikring uten problemer 😊 Og ja jeg syns at det er en fordel med tanke på barna. Nå kan jeg si at jeg vet hvordan personer med ADHD/ADD har det! Selv om vi alle er forskjellige så er det mye likt. Så om sønnen min har ADHD/ADD så kan jeg forstå og begrunne det med at jeg har samme diagnose.

 

Ingen andre i slekta mi har diagnosen så jeg tror ikke at det er arvelig hos oss, men hvem vet. Det kan være en fødselsskade hos meg.

 

Anonymous poster hash: 285c6...938

[Anonym bruker]

Jeg har alltid skjønt at jeg er annerledes og sleit veldig på skolen uten å skjønne hva som var problemet før jeg havnet på høyskolen. Da tok jeg meg selv i å ikke følge med men siden jeg ikke er hyper (men har en kraftig indre uro, selv om jeg er rolig) så skjønte jeg ikke hva det kunne være. Et par år etter høgskolen så leste jeg om ADD og det var jo en beskrivelse av meg! Men jeg var dum som brukte 5 år på å gruble på det før jeg turte å si det til en lege, så jeg var 29 år når jeg fikk diagnosen og hadde da slitt i 7 år i arbeidslivet pga den dustete diagnosen. Jeg trudde at jeg ikke ville få diagnosen fordi selvtilitten sa at jeg bare er dum. Men jeg fikk diagnosen ADD uten noe tvil! Fikk ritalin og det var helt fantastisk å endelig blir som andre ke n alder av 29 år, men også bitter å ha slitt hele livet. Fikk masse kjeft av lærerne fordi jeg gjorde det så dårlig, jeg var liksom lat. Var et mirakel at jeg kom inn på høgskolen med et snitt fra videregående på 2 komma noe.

 

Er så herlig å kunne lese en bok uten å dette ut i hvert avsnitt. Å kunne få med meg alt i møter på jobb, å ikke være hun fjerne og late, så slippe den generelle angsten (ADHD/ADD gir ofte angst), å endelig være lykkelig og mye mer glede av å være "kvitt" ADD'en

 

Jeg har i ettertid fått div forsikringer som livsforsikring uten problemer Og ja jeg syns at det er en fordel med tanke på barna. Nå kan jeg si at jeg vet hvordan personer med ADHD/ADD har det! Selv om vi alle er forskjellige så er det mye likt. Så om sønnen min har ADHD/ADD så kan jeg forstå og begrunne det med at jeg har samme diagnose.

 

Ingen andre i slekta mi har diagnosen så jeg tror ikke at det er arvelig hos oss, men hvem vet. Det kan være en fødselsskade hos meg.

 

Anonymous poster hash: 285c6...938

Takk for utfyllende svar! Har selv 20 år i arbeidslivet (og noen år på høyskole der jeg ikke klarte å konsentrere meg) der jeg har falt utenfor på mange måter og blitt misforstått. Enten har jeg vært udugelig med sommel, rot, glemskhet og ukonsentrasjon eller helt rå på det jeg interesserte meg for og hatt masse kreativ energi og skapt fantastiske resultater. Heldigvis har jeg funnet metoder for struktur og tidsstyring som gjør at jeg fungerer bra i jobben jeg har i dag, men har så dårlig selvtillit etter mange år der jeg har følt meg udugelig. Merket at noe skjedde da jeg ble gravid, rastløsheten forsvant ut av kroppen og jeg ble harmonisk og balansert. Så føler dette stemmer med det jeg leser. Gikk til en psykolog for noen år siden pga depresjon og nevnte at jeg mistenkte ADHD, og hun tok meg ikke seriøst. Nå føler jeg at jeg fortjener å få en diagnose og skal snakke med fastlegen min.

Men tar gjerne i mot flere erfaringer. Og hvor mange er åpne om diagnosen? Eller er det noe dere holder for dere selv?

 

Anonymous poster hash: 8759d...e66

[Anonym bruker]

Jeg fikk diagnosen ADHD for 6 måneder siden, 40 år gammel. Jeg hadde ingen mistanke om ADHD selv, men oppsøkte psykolog fordi jeg har mye tankespinn og bekymringer. Jeg kan bekymre på meg depresjoner av bagateller.

 

Jeg takler dårlig motgang. Jeg er ustruktert og glemsom. Har problemer med å komme i gang med dagligdagse ting. F.eks husarbeid og betale regninger. Utsetter alt som kan utsettes og litt til :-) Hjernen er på høygir det meste av tiden. Jeg har alltid tusen tanker og planer i hodet, men sjelden blir noe av det gjennomført. Jeg har tendenser til avhengighet. Blir lett hekta på dataspill f.eks. Drikker ikke alkohol heller, nettopp pga disse tendensene.Jeg trodde selv at jeg var bipolar. Det trodde ikke psykologen min. Diagnosen endte hvertfall på ADHD og generalisert angdt. Angsten mener de er et resultat av at jeg har gått med ubehandlet ADHD så lenge.

 

Har prøvd ritalin depotkapsler og Wellbutrin (antidepressiva), men begge ga meg dessverre mer angst. Nå går jeg på cipralex (antidepressiva) som jeg har brukt i noen år. Synes angsten er verre enn ADHD'en og da hjelper cipralex best synes jeg. Skal kanskje prøve Strattera etter soimmeren, men mulig jeg velger å gå på bare cipralex.

 

Det høres ut som du klarer deg fint HI. Hvis ting hadde fungert greit for meg også hadde jeg ikke tatt meg bryet med utredning. Men det er mitt synspunkt. Jeg er åpen om diagnosen.

 

Anonymous poster hash: a6d9d...bb9

[Anonym bruker]

 

Jeg fikk diagnosen ADHD for 6 måneder siden, 40 år gammel. Jeg hadde ingen mistanke om ADHD selv, men oppsøkte psykolog fordi jeg har mye tankespinn og bekymringer. Jeg kan bekymre på meg depresjoner av bagateller.

 

Jeg takler dårlig motgang. Jeg er ustruktert og glemsom. Har problemer med å komme i gang med dagligdagse ting. F.eks husarbeid og betale regninger. Utsetter alt som kan utsettes og litt til :-) Hjernen er på høygir det meste av tiden. Jeg har alltid tusen tanker og planer i hodet, men sjelden blir noe av det gjennomført. Jeg har tendenser til avhengighet. Blir lett hekta på dataspill f.eks. Drikker ikke alkohol heller, nettopp pga disse tendensene.Jeg trodde selv at jeg var bipolar. Det trodde ikke psykologen min. Diagnosen endte hvertfall på ADHD og generalisert angdt. Angsten mener de er et resultat av at jeg har gått med ubehandlet ADHD så lenge.

 

Har prøvd ritalin depotkapsler og Wellbutrin (antidepressiva), men begge ga meg dessverre mer angst. Nå går jeg på cipralex (antidepressiva) som jeg har brukt i noen år. Synes angsten er verre enn ADHD'en og da hjelper cipralex best synes jeg. Skal kanskje prøve Strattera etter soimmeren, men mulig jeg velger å gå på bare cipralex.

 

Det høres ut som du klarer deg fint HI. Hvis ting hadde fungert greit for meg også hadde jeg ikke tatt meg bryet med utredning. Men det er mitt synspunkt. Jeg er åpen om diagnosen.

 

 

Anonymous poster hash: a6d9d...bb9

 

Takk for ditt innlegg, dette er nesten som å lese om meg selv! Er selv 42 og i den voksne kategorien. Var selv spillavhengig en periode for mange år siden, i tillegg var jeg sexavhengig mens jeg var singel. Har ikke sett disse tingene før i ettertid, ikke bra. Temperamentet mitt har vært sykt siden jeg var barn, takler også dårlig motgang og det har bydd på mange kjipe episoder opp gjennom årene. Nå er det sjelden mellom eksplosjonene, kanskje fordi jeg har funnet en mann som elsker meg som den jeg er og ikke provoserer meg opp så lett. Også hjelper han meg med regningene, jeg er en av de som ikke åpner konvoluttene...

 

Anonymous poster hash: 8759d...e66

[Anonym bruker]

Kanskje jeg? Jeg er 44 år og har akkurat begynt i utredning. Det er mye med meg som stemmer med Adhd(add) og bipolar 2. Hvem vet hvor jeg ender. Jeg planlegger å holde eventuelle diagnoser for meg selv. Men kjenner jeg meg selv rett gir jeg faen og bare forteller det til de jeg vil.

Jeg har alltid hatt denne annerledesfølelsen. Er supersmart, så derfor skoleflink, og derfor ganske vanskelig å oppdage om det skulle være Adhd(add).

 

Anonymous poster hash: 85a20...3fb

[Anonym bruker]

Var på et kurs om ADHD for voksne og ene foreleseren som selv har ADHD men også er psykiater og utreder personer med ADHD, han fortalte at den eldste han har utredet var ei dame på 80 år. Hun måtte bare vite om det er grunnen til at hun alltid har slitt.

 

HI be om utredning så snart som mulig, fastlegen din kan ikke si nei du har ikke dette fordi det er ikke fastlegen som utreder deg alene for dette. Du må henvises til voksen psykiatrien men først er det lurt å ta div blodprøver for å utelukke andre ting som kan gi konsentrasjonsvansker. Jeg måtte i EEG for å være sikker på at jeg ikke har epilepsi da man kan ha epilepsianfall man ikke merker og får dårlig konsentrasjon av det. Foreldrene mine måtte skrive et brev om barndommen min. Det bekreftet at jeg alltid har slitt med div men de har ikke skjønt hvor ille det var. Legen min hadde et skjema med punker for hva som skal gjøres under ADHD-utredning. Som blodprøver, EEG, samtaler med psykister eller nevropsykolog, og kanskje noe mer, husker ikke. Jeg hadde samtaler først men en psykolog og så en lang time med en nevropsykolog som kan gi diagnoser, psykologer kan ikke det. Jeg måtte ta EKG før jeg begynte på ritalin. Jeg var heldig som fant den rette medisinen med en gang, ikke alle blir bedre av ritalin.

 

Kom deg til legen og masse lykke til!!

 

Anonymous poster hash: 285c6...938

[Anonym bruker]

 

Takk for utfyllende svar! Har selv 20 år i arbeidslivet (og noen år på høyskole der jeg ikke klarte å konsentrere meg) der jeg har falt utenfor på mange måter og blitt misforstått. Enten har jeg vært udugelig med sommel, rot, glemskhet og ukonsentrasjon eller helt rå på det jeg interesserte meg for og hatt masse kreativ energi og skapt fantastiske resultater. Heldigvis har jeg funnet metoder for struktur og tidsstyring som gjør at jeg fungerer bra i jobben jeg har i dag, men har så dårlig selvtillit etter mange år der jeg har følt meg udugelig. Merket at noe skjedde da jeg ble gravid, rastløsheten forsvant ut av kroppen og jeg ble harmonisk og balansert. Så føler dette stemmer med det jeg leser. Gikk til en psykolog for noen år siden pga depresjon og nevnte at jeg mistenkte ADHD, og hun tok meg ikke seriøst. Nå føler jeg at jeg fortjener å få en diagnose og skal snakke med fastlegen min.

Men tar gjerne i mot flere erfaringer. Og hvor mange er åpne om diagnosen? Eller er det noe dere holder for dere selv?

 

Anonymous poster hash: 8759d...e66

Jeg hadde ingen ADD som gravid Det samme skjedde en venninne. Det skal være veldig vanlig.

 

Jeg forteller ikke alle at jeg har ADD, f.eks aldri nevnt det på facebook. Og nevner det ikke på jobbintervju, med ritalin så er jeg som alle andre så syns ikke at de trenger å få vite de. Ikke alle i slekta vet det bortsett fra mine foreldre og søsken. Tør ikke si noe til svigers fordi svigermor er en ganske dømmende person og er typen til å kunne bruke diagnosen mot meg. Jeg nevnte det for en kompis en gang og han bare lo og sa at det er en tullediagnose som ikke finnes og jeg burde absolutt ikke ritalin. Han slang så mye dritt at jeg ble veldig såret. Vi hadde vært venner i flere år! Han sa blant annet at det er bare å skjerpe seg. Jeg angrer i etterti at jeg ikke sa til han at jeg trur at hans lese-og skrivevansker er bare tull (han er veldig hardt rammet og kan kanpt skrive, så han sender ikke sms men ringer alltid isteden for) og at han må bare skjerpe seg. Men jeg ble så paff og lei meg at jeg klarte ikke si noe. Jeg dro hjem og har ikke pratet med han siden. Er noen år siden.

 

Etter den kompisepisoden så er jeg mer nøye med hvem jeg forteller det til. Noen mener at ADHD ikke finnes eller så tror de på det men ser ned på personer som har ADHD. Vi er liksom slitsomme og ikke til å stole på, og mer idiotisk tull som de tror. Setter oss alle i samme bås.

 

Så anbefaler deg til å se an personer om du vil fortelle om det til folk.

 

 

Anonymous poster hash: 285c6...938