Mamma døde og jeg har så mange tanker...

[Anonym bruker]

Min kjære fine snille mamma døde for noen uker siden og jeg syns dette er hundre ganger verre enn jeg trodde det skulle være. Jeg visste hun kom til å dø for hun hadde kreft men det kom likevel brått og minst et år før legene ventet. Fikk liksom aldri tid å "forberede" meg :-(

 

Jeg var med henne da hun døde og ble på hjemstedet mitt til begravelsen så jeg har ikke møtt folk etterpå. Etter begravelsen dro vi rett på ferie for å komme litt vekk.

 

Nå kjenner jeg at jeg gruer meg skikkelig til hverdagen. Jeg dytter vekk alle vonde tanker hele dagene og det går likevel ikke en dag uten at jeg må grine. Jeg tenker på henne hele tiden! Jeg har ikke sånn kjempemange nære venner men noen få...ingen har sendt melding eller ringt for å høre hvordan det går. Noe som egentlig passer meg fint for jeg er ikke typen til å snakke om ting. Men jeg er litt redd kjenner jeg at alle tror det er over nå. At jeg ikke tenker mer på det. For det er så vondt dette. Jeg er så redd hun skjønte på slutten at hun skulle dø at det vrenger seg i meg. Hun hadde gledet seg så masse til å se vår eldste og hennes første barnebarn stå konfirmant til høsten - nå får hun ikke det. Og jeg gruer meg til å ordne i stand til konfirmasjonen uten å kunne snakke med mamma om det.

 

Hvor lenge skal man egentlig sørge??

 

Anonymous poster hash: b8f9d...934

[Anonym bruker]

Min kjære fine snille mamma døde for noen uker siden og jeg syns dette er hundre ganger verre enn jeg trodde det skulle være. Jeg visste hun kom til å dø for hun hadde kreft men det kom likevel brått og minst et år før legene ventet. Fikk liksom aldri tid å "forberede" meg :-(

 

Jeg var med henne da hun døde og ble på hjemstedet mitt til begravelsen så jeg har ikke møtt folk etterpå. Etter begravelsen dro vi rett på ferie for å komme litt vekk.

 

Nå kjenner jeg at jeg gruer meg skikkelig til hverdagen. Jeg dytter vekk alle vonde tanker hele dagene og det går likevel ikke en dag uten at jeg må grine. Jeg tenker på henne hele tiden! Jeg har ikke sånn kjempemange nære venner men noen få...ingen har sendt melding eller ringt for å høre hvordan det går. Noe som egentlig passer meg fint for jeg er ikke typen til å snakke om ting. Men jeg er litt redd kjenner jeg at alle tror det er over nå. At jeg ikke tenker mer på det. For det er så vondt dette. Jeg er så redd hun skjønte på slutten at hun skulle dø at det vrenger seg i meg. Hun hadde gledet seg så masse til å se vår eldste og hennes første barnebarn stå konfirmant til høsten - nå får hun ikke det. Og jeg gruer meg til å ordne i stand til konfirmasjonen uten å kunne snakke med mamma om det.

 

Hvor lenge skal man egentlig sørge??

 

Anonymous poster hash: b8f9d...934

Du sørger så lenge du trenger. Og du vil nok aldri bli helt ferdig med å sørge. Men sorgen blir lettere.

 

Jeg mistet noen veldig nær meg for 9 år siden. Sorgen var vond den første tiden. Men nå er sorgen finere på en måte. Men av og til gråter jeg litt. Gjerne når noe skjer som jeg skulle ønske denne personen fikk oppleve. Sånn som et nytt barn. En konfirmasjon. Bryllup. Osv osv.

 

 

 

Anonymous poster hash: 77135...06c

[Anonym bruker]

Sender mange gode varme klemmer.

Du sørger så lenge du trenger. Og hvis det er noe du ikke klarer, så gjør du ikke det.

Kjenner etter hva du trenger.

❤❤❤❤

 

Anonymous poster hash: c067d...23f

[Anonym bruker]

Uff skjønner hva du gjennomgår. Mistet faren min brått for 2 år siden. Jeg husker veldig godt at jeg var bekymret for den tunge sorgen jeg bar. Redd for at den aldri skulle gå bort, fordi slik kunne jeg bare ikke leve. Men jeg lover at sorgen blir betydelig bedre etter hvert. Det tok 5-6 mnd for meg å kjenne at ting ble lettere. I dag er sorgen mer at jeg jeg savner han, spesielt at noe så nært han blitt så fjærnt

 

Anonymous poster hash: 63a05...0c3

[Anonym bruker]

Klem til deg! Vet desverre hvordan du har det!

Du må gråte! Gråt masse! Det hjelper! Snart vil det bli lettere å snakke om henne, ting hun sa, ting dere gjorde ilag, gode minner! Det er lov å sørge, sørg grundig! Det blir lettere tilslutt, jeg lover!

 

Anonymous poster hash: af0eb...1c1

[*Miss Marple*]

Kondolerer.

 

Man slutter jo aldri å sørge, men sorgen tar en annen form etterhvert. Jeg lover deg at det blir bedre, selv om det er vanskelig å innse for deg nå.

 

Det er ihvertfall helt sikkert at ingen forventer at du skal være over det alt nå, så kort tid etter at du mistet moren din. Vær åpen om folk spør hvordan du har det, og bruk gjerne de nærmeste til å snakke om moren din hvis du føler det gjør godt. For meg hjalp det å snakke om sorg og savn, men det er nok forskjell fra menneske til menneske.

 

Det er klart at det blir vondt å stelle i stand konfirmasjon når en så viktig gjest mangler. Jeg håper at du har gode mennesker rundt deg og at dere tross alt får en fin feiring.

[førskolelæreren]

Så trist, kondolerer. Jeg sender deg en varm klem.

[Anonym bruker]

Du sørger så lenge det tar. Alt er normalt. Prøv å aksepterer sorgen, ikke dytt den bort. Kjenn på det vonde, det er ikke farlig.

 

Jeg husker en gang jeg sørget. Jeg hadde en tendens til å gråte, for så et stykke ut i gråten liksom tvinge meg selv til å stoppe. Det gjorde vondt og jeg tenkte at det fikk holde for denne gang, på en måte. Så en gang tenkte jeg at nå skal jeg ikke stoppe meg selv, nå skal jeg vare gråte så lenge jeg gråter, uansett hvor vondt det gjør og lenge det varer. Det gjorde jeg, og det ble et slags vendepunkt.

 

Kondolerer og klem til deg.

 

Anonymous poster hash: f3e30...fed

[Anonym bruker]

Kondolerer.

 

Du sørger så lenge du sørger, er ingen fasit på det. Sorgen blir på sikt lettere å bære. Minnene du har om moren din er en dyrebar skatt som aldri forsvinner.

 

Anonymous poster hash: e6547...d83

[Anonym bruker]

Mamma døde for ti år siden til høsten. Det har blitt litt mindre vondt, men jeg er aldri like glad som jeg var før hun døde. Noe av min lykke døde med henne.

Jeg fikk barn etter at hun døde, og de er en konstant reminder på at mormor er borte. Savner henne fortsatt hver dag.

Jeg klarer fortsatt sjelden å snakke om henne uten å ta til tårene. Kondolerer så mye, man har bare en mamma❤

 

Anonymous poster hash: cd118...37b