Familiemedlem som ligger for døden - så mye jeg angrer på

[Anonym bruker]

En i min nærmeste familie ligger for døden og jeg angrer sånn på at jeg ikke tok mer kontakt, at jeg ikke ringte oftere, dro på besøk, skrev kort eller brev. Jeg vet at det er for sent nå, men plager meg selv slik med tanker og anger på alt jeg ikke har sagt og gjort. Hvordan komme meg gjennom det? Erfaring?

 

Anonymous poster hash: db646...913

[Anonym bruker]

En i min nærmeste familie ligger for døden og jeg angrer sånn på at jeg ikke tok mer kontakt, at jeg ikke ringte oftere, dro på besøk, skrev kort eller brev. Jeg vet at det er for sent nå, men plager meg selv slik med tanker og anger på alt jeg ikke har sagt og gjort. Hvordan komme meg gjennom det? Erfaring?

 

Anonymous poster hash: db646...913

Tenkte gjennom om det er flere mennesker du skulle tatt kontakt med ol.

 

Anonymous poster hash: 18af0...54c

[mamma_bergen]

Men kan du ikke besøke vedkommende og si at du er glad i han/henne? Du kan også fortelle at det er ting du angrer på og at vedkommende er i tankene dine? Det er for sent å angre på det som var, men kanskje det kan gi deg og den andre en avslutning og dere kan få en ro?

 

Når noen ligger for døden vil det nesten alltid bringe frem slike følelser og tanker, jeg tror det er helt naturlig!

[Anonym bruker]

Ja, jeg vet andre jeg skal ha mer kontakt med fra nå av. Dette er en ordentlig vekker for meg.

 

Er dessverre for sent å snakke da vedkommende er bevisstløs og det nok er snakk om kun noen timer igjen. Bor dessverre også langt unna.

 

Er så trist! :-(

 

Anonymous poster hash: db646...913

[Anonym bruker]

Ja, jeg vet andre jeg skal ha mer kontakt med fra nå av. Dette er en ordentlig vekker for meg.

Er dessverre for sent å snakke da vedkommende er bevisstløs og det nok er snakk om kun noen timer igjen. Bor dessverre også langt unna.

Er så trist! :-(Anonymous poster hash: db646...913

Ta det på telefonen og si det likevell.

 

Anonymous poster hash: 18af0...54c

[Anonym bruker]

Ta det på telefonen og si det likevell.

 

Anonymous poster hash: 18af0...54c

Snakke til en som er bevisstløs i telefonen, går det an da? Ville sikkert ikke fått sagt det jeg skulle si likevel, bare grått. :-(

 

Anonymous poster hash: db646...913

[Anonym bruker]

Snakke til en som er bevisstløs i telefonen, går det an da? Ville sikkert ikke fått sagt det jeg skulle si likevel, bare grått. :-(Anonymous poster hash: db646...913

Det går helt fint. En sykepleier kan holde telefonen og du vet ikke helt sikkert at vedkommende ikke hører det du sier. Uansett så får du sagt det. Det er grunn god nok.

 

Anonymous poster hash: 18af0...54c

[Anonym bruker]

Gå på besøk nå og ikke gjør samme feil med andre,det kan du. Jeg hadde tante og samme opplevelse. Jeg skulle gjort det og det,ikke sagt det og det. Nå passer jeg på at det ikke skjer igjen,ihvertfall at det ikke er min feil at jeg ikke er i kontakt med enkelte mennesker.

 

Anonymous poster hash: bc0d9...704

[mamma_bergen]

Man vet ikke hva personer som ikke er kontaktbar får med seg, vi tenker at selv om de ikke er våken, regner vi med at de hører, føler og sanser alt. Vi kan selvsagt ikke vite, men vi oppfører oss som at de får med seg ting og tang.

[Anonym bruker]

Jeg ville også tatt det på telefon. Man vet ikke hva den bevisstløse hører, men for din del tenker jeg at det vil lette noe, at du har fått sagt det til dem.

 

Anonymous poster hash: 87d81...f22

[Anonym bruker]

Dette er nok helt vanlig og du er ikke alene. De fleste gjør jo som best de kan med det livet og de forutsetningene og utfordringer man har i det. Du og de fleste får seg slike oppvekkere i livet en eller flere ganger. Vi mennesker vet jo om at døden kommer, at noen er syk osv. Likevel "skjer" det så plutselig og alt man burde sagt og gjort kommer frem.

 

Du må forsøke å se på det som livslærdom og prøve å lære av det. Hvis du klarer det hedrer du minnet til den avdøde.

Om du klarer kan du dra i begravelsen og prate med andre som var nær denne personen. Det kan hjelpe deg og kan kanskje nyansere bildet du har av avdøde litt, på godt og vondt.

 

Jeg forstår at dette er tungt og at det er en stor sorg for deg. Klem

 

Anonymous poster hash: b7534...606

[Anonym bruker]

Eg hadde det slik då bestemor døde. Ho budde tilogmed med rett i nærleiken. Og eg var veldig glad i henne, det berre var så enkelt å utsette. Trur det er veldig vanlig å kjenne set slik. Viss det kan vere noko trøst. For min del hadde eg ikkje mista nokon i nærheten familie før, så trudde liksom ikkje heilt på at det kom til å skje heller. (No høyrdest eg fryktelig dum ut, og det var vel det eg var og)

 

Anonymous poster hash: 0440e...ddf

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd det samme. Men når jeg gikk gjennom hvor jeg var i livet, hva som hadde skjedd på den tiden osv. så kunne jeg se at der og da greide jeg ikke gjøre mer enn jeg gjorde. Jeg skulle ønsket at jeg hadde gjort/sagt mer, men slik situasjonen var så var det ikke naturlig å få til. Da greide jeg å tilgi meg selv - for da var det egentlig ikke noe å tilgi.

 

Aksepter at tiden som har vært var som den var, den kan du ikke endre. Om du føler for det, ta den telefonen selv om du kanskje ikke tror personen hører deg. Det er siste sjanse, så om du vil gjøre det, gjør det. Om du kjenner det blir for mye for deg å ta den telefonen slik andre foreslår, da aksepterer du at akkurat nå er det for mye, og så tilgir du deg selv.

 

Jeg tror mennesker som har stått hverandre mer eller mindre nær får mer med seg enn vi ellers tror. Så mye av det du skulle ønske du hadde sagt tror jeg den som nå er i ferd med å gå bort allerede vet innerst inne.

På en måte er det en gave du nå får, det at du ser at det er andre du vil ha mer kontakt med mens du har sjansen. Om dette ikke hadde skjedd så hadde du kanskje ikke fått eller tatt den muligheten. Og som andre sier også, gjør du det så hedrer du minnet til den som nå går bort, for du vil alltid huske at det var den som lærte deg det å være mer tilstede med de som betyr noe for deg.

 

Stor klem for deg i det som er tunge dager for deg <3

Anonymous poster hash: 027c9...076

[Gjest Antarctica]

Pay it forward...

Du får ikke alltid gitt tilbake til dem som har vært snill mot deg. Men gi det videre i stedet.

 

Olav H Hauge har et fantastisk dikt om det:

 

"Gjer ein annan mann ei beine"

 

Han kom or fjellet, skulde heim,

fekk føring ifrå Osa

ut til Øydvinstó.

Og han var raus

og baud betal.

 

Men Osamannen

var ikkje fal.

Eg vil betala;

eg kan ikkje nå deg

med ei beine att.

So gjer ein annan mann

ei beine då,

sa Osamannen,

og skauv ifrå.

 

Regnestykkene går ikke opp hvis målet er at vi alltid skal være likeverdige i hva vi gir og hva vi får fra hverandre. Men vi kan gi til noen andre.