Jeg er et grusomt menneske...

[Anonym bruker]

Mannen kommer hjem om to dager, og når jeg kom på dette i dag så kjente jeg at jeg gruer meg og ikke vil at han skal komme hjem.

 

Vi har ikke hatt det bra de siste 7 årene. 7 år! Han mener vi har det bra, for vi er ikke slemme mot hverandre, men det er også alt.

Ungene savner ham ikke, jeg savner ham ikke..

Livet har faktisk vært enklere nå som han ikke har vært hjemme..

Vi har spist sunnere, opplevd mer, vært mer sammen, vært lykkeligere... Det er første gang han er ute av huset på 4 år.

Han tilbringer dagene i sengen eller foran datamaskinen.. Og det er alt.

 

Nå har jeg ikke vært irritert, frustrert eller sint på nesten 2 uker. Jeg har fått energien tilbake. Jeg har ikke hatt samvittighetskvaler.

Jeg føler meg slem som tenker slik.. Jeg er tross alt gift.. Hadde bare håpet på fleregode dager enn vonde... 😔

 

 

Anonymous poster hash: e3a32...c13

[smiia]

Høres ut som om det er på høy tid å vurdere om dere skal fortsette å være en familie?

[Gjest Antarctica]

Herregud, for en blindpassasjer. Tror dem gode gamle DiB-klassikeren kunne passe her: på huet og rævva ut!

[Anonym bruker]

Ikke ofte jeg oppfordret til samlivsbrudd, men dette løpet er vel kjørt 😨

 

Anonymous poster hash: b06f4...0f5

[Anonym bruker]

Det er i hvert fall på tide å ta noen grep! Kanskje være ærlig med ham og fortelle hvordan du føler det. Om han fortsetter å insistere på at dere har det bra, så må du si at om du har et problem, har dere et problem.

 

Anonymous poster hash: 4f72e...d37

[Anonym bruker]

Hi, grusomme mennesker bruker ikke ha selvinnsikt nok til å forstå at de er grusomme - ergo, du er ikke grusom

 

Dvs. på et vis er du nok litt grusom mot deg selv, som tvinger deg selv og barna til å leve i en familie hvor mor ikke har hatt det godt på syv år, hvor du fordi du ikke har det godt blir en dårligere versjon av deg selv og som mamma enn du er uten mannen.

 

Du trenger ikke bevise noe mer. Du har forsøkt i syv år. Uansett hvor mye du vil det selv så kan du ikke redde dette forholdet alene.

 

Jeg vil tro mannen din er syk, fysisk eller psykisk siden han tilbringer dagene enten i sengen eller foran pc'en.

Det er mulig å ha et godt samliv med en syk ektefelle hvis personen gjør det den kan for å leve livet best mulig tross de utfordringene personen har pga. sykdom. Men om personen isolerer seg fra verden og livet, ikke bidrar i forholdet eller for å gjøre noe for egen helse.... da skylder du ikke personen å bli.

 

Om dere ikke har forsøkt det tidligere - gi parterapi et forsøk. Om mannen ikke vil eller ikke vil følge det opp - eller dere har forsøkt parterapi tidligere uten effekt - gå, og gå med god samvittighet.

 

Slutt å være grusom mot deg selv. Skap et liv som du og barna dine kan være mest mulig lykkelige, hvor du ikke har en energityv som tapper deg for energi og humør. Lev det livet du og barna fortjener. De har uansett ikke godt av å leve med et forbilde som ikke gjør særlig annet enn å ligge i sengen eller isolere seg foran pc'en.

 

Begynn å være snillere med deg selv - du er ikke grusom mot noen andre enn deg selv pr. i dag!

Anonymous poster hash: 7bd48...148

[Gjest Antarctica]

Der er også en sjanse for at han ikke er syk, bare en lat egoist.

 

Bare nevner det.

[Anonym bruker]

 

Hi, grusomme mennesker bruker ikke ha selvinnsikt nok til å forstå at de er grusomme - ergo, du er ikke grusom

 

Dvs. på et vis er du nok litt grusom mot deg selv, som tvinger deg selv og barna til å leve i en familie hvor mor ikke har hatt det godt på syv år, hvor du fordi du ikke har det godt blir en dårligere versjon av deg selv og som mamma enn du er uten mannen.

 

Du trenger ikke bevise noe mer. Du har forsøkt i syv år. Uansett hvor mye du vil det selv så kan du ikke redde dette forholdet alene.

 

Jeg vil tro mannen din er syk, fysisk eller psykisk siden han tilbringer dagene enten i sengen eller foran pc'en.

Det er mulig å ha et godt samliv med en syk ektefelle hvis personen gjør det den kan for å leve livet best mulig tross de utfordringene personen har pga. sykdom. Men om personen isolerer seg fra verden og livet, ikke bidrar i forholdet eller for å gjøre noe for egen helse.... da skylder du ikke personen å bli.

 

Om dere ikke har forsøkt det tidligere - gi parterapi et forsøk. Om mannen ikke vil eller ikke vil følge det opp - eller dere har forsøkt parterapi tidligere uten effekt - gå, og gå med god samvittighet.

 

Slutt å være grusom mot deg selv. Skap et liv som du og barna dine kan være mest mulig lykkelige, hvor du ikke har en energityv som tapper deg for energi og humør. Lev det livet du og barna fortjener. De har uansett ikke godt av å leve med et forbilde som ikke gjør særlig annet enn å ligge i sengen eller isolere seg foran pc'en.

 

Begynn å være snillere med deg selv - du er ikke grusom mot noen andre enn deg selv pr. i dag!

 

Anonymous poster hash: 7bd48...148

Takk!

 

Denne stakk dypt.. Jeg har prøvd flere ganger å få hjelp til oss gjennom rådgivning, psykologer, familievernkontor..

Det har ikke virkning.. Han er syk... Og blir bare sykere for hvert år.. (Ikke fysisk)

 

Ja.. Jeg må være ærlig med ham om hvordan dette har påvirket oss, slutte å være hans sosialhjelper og hushjelp.

 

Takk..

 

 

Anonymous poster hash: e3a32...c13

[Anonym bruker]

Takk!

 

Denne stakk dypt.. Jeg har prøvd flere ganger å få hjelp til oss gjennom rådgivning, psykologer, familievernkontor..

Det har ikke virkning.. Han er syk... Og blir bare sykere for hvert år.. (Ikke fysisk)

 

Ja.. Jeg må være ærlig med ham om hvordan dette har påvirket oss, slutte å være hans sosialhjelper og hushjelp.

 

Takk..

 

 

Anonymous poster hash: e3a32...c13

 

Vet du, når du forteller dette så tror jeg at du bare må sette ned foten en gang for alle.

Han mener dere har det bra fordi dere ikke er slemme mot hverandre. Men han har det nok så bra som han kan ha det, han lever med en person som gjør alt for ham, som nærmest er terapeut for ham og som lar ham bo på hotell. I hans hode har dere nok bra så lenge han har det bra, kan det virke som.

 

Les deg litt opp på hva det vil si å leve med en psykisk syk partner, og også hvordan dette påvirker barn som vokser opp med en så psykisk syk forelder. Du har ikke godt av dette. Barna dine har ikke godt av dette.

 

Jeg tror jeg ville fortalt ham rett ut hvordan hans måte å leve livet går ut over dere som familie - slik du selv sier.

Selv om han er psykisk syk så kan han ikke la være å ta ansvar for egen helse og den familien han har valgt. Om han velger bort familien (det er det han gjør når han isolerer seg som han gjør og ikke bidrar), da har det heller ingen hensikt at han bor sammen med dere, for han bidrar ikke med noe til familien.

Han blir verre for hvert år som går, men så lenge han ikke trenger gjøre noe for å beholde familien og være en del av livet (fordi du fikser alt for ham), så har han heller ingen motivasjon for å gjøre noe for egen helse.

 

Helt ærlig så tror jeg dere alle vil ha bra av å bo hver for dere. Du kan ikke redde ham om han ikke vil redde seg selv. Kanskje må han helt i kjelleren for å få viljen til å ta tak i livet sitt. Men du skal ikke være med på den sklia ned i kjelleren - og det kan du ikke la barna dine være med på heller. Han har hatt år med sjanser, han har ikke tatt dem.

 

Les deg litt opp, snakk med behandleren hans og ta det så opp med ham. Bare bestem deg, nok er nok - nå må du skape et godt liv for deg og barna.

 

Anonymous poster hash: 7bd48...148

[Anonym bruker]

Har en klump i magen.. Mannen er hjemme om 2 døgn.. Kan ikke ta praten damme dag pga overnattingsgjester. Har heller ikke lyst til å spille lykkelig kone til de drar på lørdag..

 

Noen råd for hvordan jeg ordlegger meg?

Hver gang jeg har tatt opp det at jeg synes forholdet ikke fungerer så har han spilt sympatikortet:

'Jeg har ikke valgt å bli syk'

' tar du så lett på ekteskapsløftene?'

'Hvis du var syk ville jeg kjempet for å gjøre deg frisk, betyr jeg så lite for deg?'

 

Da føler jeg meg bare som et lite, slemt og smålig menneske som ikke kan ta tiltale med det jeg har...

 

Noen sterke mennesker der ute med gode råd?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: e3a32...c13

[Gjest Antarctica]

Hva med

"Jeg kan uansett ikke kurere deg. Jeg gjør deg ingen tjenester ved å bli, det er bare med på å tillate deg å forfalle. Så nå må jeg hjelpe meg selv og barna."

 

"I ekteskapsløftene sa du at du skulle elske og ære meg. Jeg er blitt din hushjelp. Det er ikke å elske og ære."

 

"Du blir ikke friskere av å trekke meg ned, i stedet blir jeg sykere. Barna blir ofret. Det kan jeg ikke tillate."

[Gjest Antarctica]

'Hvis du var syk ville jeg kjempet for å gjøre deg frisk, betyr jeg så lite for deg?'

 

Der er svaret selvsagt

"Du har lenge betydd mye, men nå er din tilstedeværelse i ferd med å dominere alt og alles liv her. Og SÅ mye får du ikke bety. Barna betyr mer."

 

Han er ikke sykere enn at han klarer å manipulere deg emosjonelt. Det skal du si klart fra om at han ikke får lov til. Og sannheten er jo at hans tilfriskning ikke går fortere ved at du blir trukket med ned. Det fordeles ikke jevnt og kan ikke spes ut tynt på flere.

[LilleVilje]

Støtter Pashla! Og du kan også si at slik det er nå, har du blitt en "enabler" i stedet for at du hjelper ham - det at du gjør alt for ham, gjør at han kan fortsette å ligge i senga og kose seg med å være syk, satt på spissen. Du kan uansett ikke gjøre ham frisk, det kan bare skje inni ham selv, og selv om ekteskapsløftene betyr mye, betyr barna mest. Det må du gjøre helt klart for ham!

[Anonym bruker]

Har en klump i magen.. Mannen er hjemme om 2 døgn.. Kan ikke ta praten damme dag pga overnattingsgjester. Har heller ikke lyst til å spille lykkelig kone til de drar på lørdag..

 

Noen råd for hvordan jeg ordlegger meg?

Hver gang jeg har tatt opp det at jeg synes forholdet ikke fungerer så har han spilt sympatikortet:

'Jeg har ikke valgt å bli syk'

' tar du så lett på ekteskapsløftene?'

'Hvis du var syk ville jeg kjempet for å gjøre deg frisk, betyr jeg så lite for deg?'

 

Da føler jeg meg bare som et lite, slemt og smålig menneske som ikke kan ta tiltale med det jeg har...

 

Noen sterke mennesker der ute med gode råd?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: e3a32...c13

 

Enig med det Pashla skriver til deg. Han er tydeligvis frisk nok til å manipulere deg emosjonelt (men det er noe du ikke sier til ham).

 

'Jeg har ikke valgt å bli syk'

Nei, du har ikke valgt å bli syk, men du velger hver eneste dag å ikke ta mer tak i din egen helse. Du velger å bli i senga, du velger å prioritere pc fremfor barna, meg og familien, du velger å ikke bidra med noe som helst hjemme. Du kan velge hvordan du vil forholde deg til sykdommen.

 

' tar du så lett på ekteskapsløftene?'

Nei, jeg har aldri tatt lett på ekteskapsløftene, og derfor har jeg også i syv lange og tøffe år forsøkt å hjelpe deg. Men jeg kan ikke lenger hjelpe en som ikke vil eller kan hjelpe seg selv. Det skjer ingen endring annet enn at du blir verre og verre jo mer du isolerer deg fra både familien og verden og nekter å bidra i livet vårt.

 

'Hvis du var syk ville jeg kjempet for å gjøre deg frisk, betyr jeg så lite for deg?'

Nei, du har betydd så mye for meg at jeg her kjempet med nebb og klør i syv år for å hjelpe deg. Men hvorfor skal jeg kjempe mer når du selv ikke en gang prøver å kjempe for deg selv?

 

Og ang. å ta lett på ekteskapsløfter og forpliktelsene vi har overfor barna.... Når bidro du sist med noe i hjemmet av praktiske ting, når bidro du som far, som ektemann? Gikk det ekteskapsløftet bare én vei? Hva gjør du for å redde forholdet vårt? Å ligge i sengen og bruke oppetid foran pc'en viser at du ikke prioriterer hverken barna, meg eller familien.

 

Jeg har kjempet for deg i syv lange år, du viser aldri at du setter pris på det, du tar både meg og barna for gitt, og du viser på ingen måte at du forstår hvor tøft det er for både meg og barna å leve med en person som ikke gjør noe for sin egen helse.

Nå har dette gått så langt at det går ut over min helse, det kan jeg ikke lenger tillate, for en av oss må forbli sterk for barna våre, og det kan jeg ikke lenger være om vi to fortsetter å leve sammen. Synes du ikke barna våre fortjener at i hvert fall en av foreldrene er friske og i stand til å ta seg av dem?

 

 

Hi, jeg tror du må få frem sannheten veldig tydelig. En form for realitetsorientering. Det er nok tøft for deg, men også tøft for ham. Han vil nesten garantert bli sint og såret, og det kan gjøre ham sykere - derfor jeg foreslo i går at du kontakter hans behandler, eller legen hans om han ikke går i behandling.

Det at han så tydelig manipulerer deg viser at han psyker deg ned, og det kan du ikke lenger tillate. Ikke si at han psyker deg ned (da kan han prøve å psyke deg mer ned fordi han forstår han treffer deg på sårbare punkter), bare si at det er nok at en av dere er syk, du kan ikke lenger leve i et forhold som tapper deg for så mye energi at du nå risikerer å bli syk også.

Fortell ham at du har kjempet i mange år, men at du ikke lenger kan kjempe for noen som ikke selv kjemper for hverken seg selv eller familien.

Minn ham på det han bruker si til deg: "Hvis du var syk ville jeg kjempet for å gjøre deg frisk..." og minn ham på at ingen andre kan gjøre ham frisk, det må han faktisk gjøre selv. Du har hjulpet ham i mange år, men du kan aldri gjøre ham frisk. Vil han bli frisk så må han ta tak i livet sitt, trenger han mer hjelp fra profesjonelle så får han skaffe seg den hjelpen.

Inntil han gjør det så er det bedre for barna at dere ikke bor sammen.

 

Kom deg unna før du også blir syk, Hi!

 

Anonymous poster hash: 7bd48...148

[Anonym bruker]

Kjære HI.

Du vet nok innerst inne hva du skal gjøre nå. Både for din skyld og barnas!!!

 

Lykke til! ❤️

 

Anonymous poster hash: d2ceb...8e7

[Fullrulle86]

Viss du skal bli må han VILLE bli frisk ellers går du. Han må gjøre en innsats og selv innse at det kun er han som kan redde dette, selvfølgelig viss det er psykiske oroblemer det er snakk om

[Helene Harepus]

Enig med de andre. Det er ikke du alene som skal ha ansvar for at familien fungerer, syk eller ei, han har også et ansvar for å bidra til at ekteskapet er noe dere begge trives i. Altså med det mener jeg at jeg oppfatter det slik at han fritar seg for ansvar når han driver med emosjonell manipulering og "stakkars meg" når du prøver å ta ting opp. Den holdningen må du bare parkere.

Endret 26. juli 2016 av Helene Harepus

[Anonym bruker]

Takk for msnge forslag...

Har holdt meg opptatt med å vaske ned kjøkkenet i dag.. Greit å la hjernen være opptatt med å tenke på noe annet...

 

Noen som har gått fra en syk mann før? Noen som sitter på erfaringer de vil dele?

 

Anonymous poster hash: e3a32...c13

[LilleVilje]

Jeg har ikke gjort det, så jeg har dessverre ingen personlige erfaringer. Jeg kjenner folk som har gjort det, og det har vært tøft i prosessen fordi de har følt at de har sviktet når partneren har trengt dem - men i ettertid har de fått mye bedre liv og har ikke angret, ut fra hva de forteller.

 

Jeg syns poengene her med at han har droppet sin del av ekteskapsløftene er valide og gode. Er det du som skal kjempe kampen mens han ligger i senga?

 

Det å gå fra noen som er syke, fysisk eller psykisk, har et stigma knyttet til seg. Men samtidig giftet man seg (eller ble samboer) med en person, og hvis den personen er helt borte, og ikke viser noen vilje eller evne til å jobbe med det selv, ja, da bryter jo den personen sine forpliktelser i forholdet.

 

Jeg ønsker deg all mulig lykke til! Hold oss gjerne oppdatert!

[Anonym bruker]

Takk for msnge forslag...

Har holdt meg opptatt med å vaske ned kjøkkenet i dag.. Greit å la hjernen være opptatt med å tenke på noe annet...

 

Noen som har gått fra en syk mann før? Noen som sitter på erfaringer de vil dele?

 

Anonymous poster hash: e3a32...c13

Min mamma gikk fra min pappa da jeg hadde flyttet hjemmefra, det gikk ikke særlig bra der og da. Pappa ble veldig mye sykere av det "sviket", det tittet helt for han en periode og det var snakk om tvangsinnleggelse....

 

Han truet med selvmord, han drakk alkohol, han forfulgte mamma, han raste og slo inn dører o.l. Det var et helvete og jeg synes veldig synd på han samtidig som jeg har full forståelse for at mamma endelig gikk.

 

Men det roet seg, sakte men sikkert falt han tilbake til gamle vaner og lot mamma være i fred.

 

Mamma har det bra nå.

 

Han har det vel så bra som er psykisk syk mann med null selvinnsikt og dermed nekter behandling kan ha det.

 

Anonymous poster hash: f5bca...c9b