Opplevd hormonforandring pga stress?El. tidlig pre-menopause?

[Anonym bruker]

Jeg har ikke følt meg som meg selv på lange tider. Siden jul har mensen surra skikkelig også. I tillegg har jeg følt meg utrolig nedfor. Har vel egentlig stresset meg i hel i mange år... Har også hatt ganske ekstrem søvnmangel til tider. 

 

Men nå blir jeg utredet for årsaker til surr i hormonene... Jeg blir så trist når jeg tenker på at jeg kanskje har kommet i en slags tidlig overgangsalder??? Er bare 37 år og overgangsalderen skal jo vanligvis ikke starte før 10 år senere enn dette. Legen sa til meg at det mulig er langvarig kortisol(stresshormon) påvirkning som gjør at mensen og alt surrer. Men jeg blir bare så lei meg altså... Liker ikke å tenke på at toget har gått med tanke på å få flere barn. Er fornøyd med to. Men TANKEN på at jeg aldri kan få flere hvis jeg ombestemmer meg er tung. Og bli gammel før tiden? Bare gråter ved tanken. Ser for meg rynker og saggete hud lenge før det er "normalt". 

 

Noen erfaringer rundt noe lignende??

 

Tusen takk for svar!!

Anonymous poster hash: fe422...135

[Anonym bruker]

Tjah...jeg kjenner ei. Legene sa hun skal i tidlig menopause (36 år) og om hun ville ha.barn hun skulle slå til NÅ. de vventet ikke,hadde IVF og fikk tvillinger. Alle ble glad. Legene mente hun skal i menopause innen ett år men 2-3 år etter fikk hun enda ett barn,helt naturlig og uplanlagt. Så...det må ikke bety at alt leger mener,skjer. Hun hadde fått denne diagnosen fordi hun opplevde så mye i livet,altså pga stress.

Den andre venninna er i tidlig menopause men mora hennes hadde også det.

 

 

Anonymous poster hash: 1fb6e...8d1

[Anonym bruker]

Jeg måtte fjerne begge eggstokkene da jeg var 40 år, og da kommer ikke overgangsalderen gradvis, da blir du virkelig kastet ut i det.

 

Var helt grusomt. Hormonene skal jo gradvis bli borte, så kroppen venner seg til det. Og selv når det går gradvis sliter mange med store plager.

 

Med da svaret på analysen av svulstene kom og de var godartet kunne jeg starte på hormontislkudd. Det jeg vil frem til her er at når man av en eller annen grunn kommer i tidlig overgangsalder får man hormoner. Du vil få tilskudd som hindrer deg i å bli en "inntaket gammel dame" sånn med det første 😉

 

Noen bivirkninger er det selvfølgelig, men med tilskudd slipper du de vanlige overgangsplagene som tørre slimhinner, nedsatt sexlyst, benskjørhet o.l

 

Det går fint. Var nok litt annerledes for meg hvor lettelsen over at svulstene var godartet var større enn sorgen over å komme i overgangsalderen, men det går bra.

 

Du vet sikkert at nedstemthet og depresjoner også er en vanlig plage i overgangsalderen...

 

Anonymous poster hash: b422b...e61

[Anonym bruker]

Jeg måtte fjerne begge eggstokkene da jeg var 40 år, og da kommer ikke overgangsalderen gradvis, da blir du virkelig kastet ut i det.

 

Var helt grusomt. Hormonene skal jo gradvis bli borte, så kroppen venner seg til det. Og selv når det går gradvis sliter mange med store plager.

 

Med da svaret på analysen av svulstene kom og de var godartet kunne jeg starte på hormontislkudd. Det jeg vil frem til her er at når man av en eller annen grunn kommer i tidlig overgangsalder får man hormoner. Du vil få tilskudd som hindrer deg i å bli en "inntaket gammel dame" sånn med det første 😉

 

Noen bivirkninger er det selvfølgelig, men med tilskudd slipper du de vanlige overgangsplagene som tørre slimhinner, nedsatt sexlyst, benskjørhet o.l

 

Det går fint. Var nok litt annerledes for meg hvor lettelsen over at svulstene var godartet var større enn sorgen over å komme i overgangsalderen, men det går bra.

 

Du vet sikkert at nedstemthet og depresjoner også er en vanlig plage i overgangsalderen...

 

Anonymous poster hash: b422b...e61

Inntaket gammel dame = inntørket gammel dame (autokorrekt)

 

Anonymous poster hash: b422b...e61

[Anonym bruker]

Jeg måtte fjerne begge eggstokkene da jeg var 40 år, og da kommer ikke overgangsalderen gradvis, da blir du virkelig kastet ut i det.

 

Var helt grusomt. Hormonene skal jo gradvis bli borte, så kroppen venner seg til det. Og selv når det går gradvis sliter mange med store plager.

 

Med da svaret på analysen av svulstene kom og de var godartet kunne jeg starte på hormontislkudd. Det jeg vil frem til her er at når man av en eller annen grunn kommer i tidlig overgangsalder får man hormoner. Du vil få tilskudd som hindrer deg i å bli en "inntaket gammel dame" sånn med det første

 

Noen bivirkninger er det selvfølgelig, men med tilskudd slipper du de vanlige overgangsplagene som tørre slimhinner, nedsatt sexlyst, benskjørhet o.l

 

Det går fint. Var nok litt annerledes for meg hvor lettelsen over at svulstene var godartet var større enn sorgen over å komme i overgangsalderen, men det går bra.

 

Du vet sikkert at nedstemthet og depresjoner også er en vanlig plage i overgangsalderen...

 

Anonymous poster hash: b422b...e61

 

 

Jeg kan ikke ta østrogen pga blodproppfare. Var det den type hormon du fikk? Progesteron tåler jeg. 

 

Takk for svar begge to. Jeg er bare så lei meg. Skal til legen på nytt i morgen og da skal jeg sannsynligvis få et enda klarere svar. Hadde jeg bare greid å stresse ordentlig ned da.  Men tankene rundt dette med helsen stresser meg enda mer. Så mye greier altså.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: fe422...135

[Anonym bruker]

Tjah...jeg kjenner ei. Legene sa hun skal i tidlig menopause (36 år) og om hun ville ha.barn hun skulle slå til NÅ. de vventet ikke,hadde IVF og fikk tvillinger. Alle ble glad. Legene mente hun skal i menopause innen ett år men 2-3 år etter fikk hun enda ett barn,helt naturlig og uplanlagt. Så...det må ikke bety at alt leger mener,skjer. Hun hadde fått denne diagnosen fordi hun opplevde så mye i livet,altså pga stress.

Den andre venninna er i tidlig menopause men mora hennes hadde også det.

 

 

Anonymous poster hash: 1fb6e...8d1

 

Takk for svar  Det er godt å høre om andre sine erfaringer. Min mamma kom ikke i menopause da hun var 37 i hvert fall. Men hun sa selv at hun var tidligere enn sin egen mor. Så får håpe at ikke jeg er enda tidligere enn henne igjen. Mulig stress er årsaken ja. Skulle ønske jeg fant av-knappen på stresset. 

 

God sommer videre til dere som har svart meg  

 

 

 

Anonymous poster hash: fe422...135

[Anonym bruker]

Den av-knappen på stresset lønner det seg å finne selv før kroppen din finner den for deg...

 

Du kan lese utallige historier på nett om de som fant den for sent, her f.eks er en av damene som er med i boken Logg av:

http://www.kk.no/historier/tobarnsmoren-var-konstant-p%C3%A5logget-33438

 

Du vet det så godt selv, men jo lenger du venter jo verre blir det. Oppsøk hjelp, en coach av noe slag kanskje. Få hjelp til å sortere, hva er viktig og hva er ikke viktig i livet...

 

Selv valgte jeg å si opp lederstillingen min og ta en 80% stilling "på gulvet" et periode. Bare senke skuldrene i forhold til ansvar på jobb, ta en pause fra det å ta med jobben hjem, sitte sene kvelder og søndager med jobb. Det å komme på jobb, gjøre det man får beskjed om også gå hjem igjen og ikke trenge tenke mer på jobb før du kommer tilbake neste dag er virkelig gull verdt i en periode av livet. Jeg trengte det og heldigvis fikk jeg permisjon på jobb. Joda, det ble trangt økonomisk og vi måtte gjøre noen forandringer og noen valg, men det var det verdt, virkelig.

 

Hvilke tak som må gjøres i ditt liv, hvilke grep som må gjøres, hva slags avlastning og hjelp du kan sørge for osv må du selv finne ut. Ingen gjør det for deg og ingen takker deg om du ikke gjør det. Den dagen du ligger helt nede for telling og ikke skjønner hvordan du skal komme deg opp av senga, da kommer du til å angre på at du ikke lyttet til kroppen tidligere.

 

Noen ting har man ikke selv kontroll på, det vet jeg, for jeg fikk selv et sykt barn 2 år før jeg søkte permisjon på jobb. Hvor mye det krever av deg mentalt å måtte møte på sykehus, hos spesialister, fysioterapi flere ganger i uken, bekymringen for fremtiden osv vet man lite om før man står i det. Da har man ikke noe valg heller, slike ting kan ikke prioriteres vekk. Men det finnes andre ting å skrelle vekk, også må man begynne å lete etter de tingene i livet som man har satt på vent så lenge at man har glemt de helt vekk. Det er de tingene man gjør av glede og lyst, de tingene man gleder seg til, de tingene som fyller lagrene istedenfor å tappe dem, de tingene som gir glede.

 

Denne balansen er ikke lett å finne, særlig ikke for de som lider av flink-pike-syndrom, men det er mulig og jeg anbefaler deg å starte jobben med en gang. Vi lever bare en gang......

Anonymous poster hash: b422b...e61

[Anonym bruker]

 

Den av-knappen på stresset lønner det seg å finne selv før kroppen din finner den for deg...

 

Du kan lese utallige historier på nett om de som fant den for sent, her f.eks er en av damene som er med i boken Logg av:

http://www.kk.no/historier/tobarnsmoren-var-konstant-p%C3%A5logget-33438

 

Du vet det så godt selv, men jo lenger du venter jo verre blir det. Oppsøk hjelp, en coach av noe slag kanskje. Få hjelp til å sortere, hva er viktig og hva er ikke viktig i livet...

 

Selv valgte jeg å si opp lederstillingen min og ta en 80% stilling "på gulvet" et periode. Bare senke skuldrene i forhold til ansvar på jobb, ta en pause fra det å ta med jobben hjem, sitte sene kvelder og søndager med jobb. Det å komme på jobb, gjøre det man får beskjed om også gå hjem igjen og ikke trenge tenke mer på jobb før du kommer tilbake neste dag er virkelig gull verdt i en periode av livet. Jeg trengte det og heldigvis fikk jeg permisjon på jobb. Joda, det ble trangt økonomisk og vi måtte gjøre noen forandringer og noen valg, men det var det verdt, virkelig.

 

Hvilke tak som må gjøres i ditt liv, hvilke grep som må gjøres, hva slags avlastning og hjelp du kan sørge for osv må du selv finne ut. Ingen gjør det for deg og ingen takker deg om du ikke gjør det. Den dagen du ligger helt nede for telling og ikke skjønner hvordan du skal komme deg opp av senga, da kommer du til å angre på at du ikke lyttet til kroppen tidligere.

 

Noen ting har man ikke selv kontroll på, det vet jeg, for jeg fikk selv et sykt barn 2 år før jeg søkte permisjon på jobb. Hvor mye det krever av deg mentalt å måtte møte på sykehus, hos spesialister, fysioterapi flere ganger i uken, bekymringen for fremtiden osv vet man lite om før man står i det. Da har man ikke noe valg heller, slike ting kan ikke prioriteres vekk. Men det finnes andre ting å skrelle vekk, også må man begynne å lete etter de tingene i livet som man har satt på vent så lenge at man har glemt de helt vekk. Det er de tingene man gjør av glede og lyst, de tingene man gleder seg til, de tingene som fyller lagrene istedenfor å tappe dem, de tingene som gir glede.

 

Denne balansen er ikke lett å finne, særlig ikke for de som lider av flink-pike-syndrom, men det er mulig og jeg anbefaler deg å starte jobben med en gang. Vi lever bare en gang......

 

Anonymous poster hash: b422b...e61

 

Jeg blir helt rørt her av svaret ditt. Takk for kloke ord som jeg skal ta til meg! Håper det går bra med barnet ditt. Ønsker deg og dine alt godt i fremtiden. 

 

 

 

Anonymous poster hash: fe422...135