Hva er riktig intensjon for å bli fosterhjem?

[Anonym bruker]

Vi har to voksne barn og et på 4 år. Pga forskjellige ting er det ikke mulig for oss å få flere biologiske barn, men vi føler oss ikke ferdig med småbarn enda.

 

Både for vår egen del og at minste skal få søsken som er nærmere i alder vurderer vi å bli fosterfamilie til et lite barn.

 

Men så ser jeg at mange mener at man ikke skal bli det for å hjelpe et barn, ikke fordi man ønsker flere barn og slett ikke fordi biologiske barn skal få søsken.

 

Så da lurer jeg på om vi ikke bør starte prosessen da vår intensjon er en god blanding av alle de tingene. Vi ønsker å gi et barn kjærlighet og et trygt hjem, vi ønsker flere barn og vi ønsker at minste skal få 'lekekamerat'.

 

Er vi virkelig egoisktiske som tenker slikt?

 

Anonymous poster hash: d16b6...669

[Anonym bruker]

Man må jo nesten ønske seg et barn til i familien for å bli en god fosterforelder. Men man må også være forberedt på de utfordringer som kan følge med.

 

Ta et kurs, så kan dere vurdere underveis om dette er noe for dere

 

Anonymous poster hash: 486fe...8ac

[Anonym bruker]

Jeg har vært barnevernsbarn, og alt jeg ønsket var en familie, også en familie, som fortsatt var en familie den dagen jeg ble 18 år, og pengene fra barnevernet tok slutt. Og jeg ønsket å bli behandlet som de andre barna.

 

Skal dere ha et yngre barn, så er det ikke sikkert barnet har så store problemer, og det tar da nok heller ikke så lang tid, og komme over de problemene barnet har. Men dere må jo regne med, at den første tiden blir tøff, før barnet føler seg trygg på dere.

 

Men det er sikkert lurt å starte med et kurs, der lærer dere mer.

Anonymous poster hash: 3e82f...275

[Anonym bruker]

Hvorfor ikke adoptere? Du kan ikke velge alder på fosterbarn og det er synd å la barnet ditt ha et " søsken" i 2-3 år, og så skal plutselig de biologiske foreldrene ha ungen tilbake

 

Anonymous poster hash: f68e4...e91

[Anonym bruker]

syns dere høres perfekte ut som forsterforeldre. Og man blir jo såklart glad i og knyttet til barnet med tiden, så det med pengene blir bare en liten pluss.

Kunne tenke meg det selv også en gang, både for å hjelpe, fordi jeg føler jeg har nok kjærlighet å gi, jeg er vandt til barn og fordi det hadde gitt noen ekstra kroner. Men i lengda er jeg sikker på det koster mer enn man tjener. Men hvem bryr seg om det når det kommer til et menneske man er glad i?

Anonymous poster hash: c4cf3...3d8

[Anonym bruker]

Vanskelig svare på hva som er riktig intensjon. Fokuset bør jo være på at barnet får en trygg og god oppvekst med trygge omsorgspersoner. Om Per blir reddet fra grusomme forhold, og får en flott oppvekst hos Lise må det ha lite å si at Lise ble fostermor for å gi Lars et søsken.

 

For barnet som evt skal plasseres hos dere er nok det viktigste at en ønsker og har ressurser til å ta til seg et barn, og behandler det som et fullverdig familiemedlem.

 

Jeg har selv hatt fosterbarn, og vet at selv det barnet en tror aldri blir tilbakeført kan bli det. Og dette er sårt for alle parter, og ikke minst vanskelig for det barnet som mister søskenet sitt. Så intensjonen om å gi barn søsken kan slå veldig feil ut.

 

Om dere ønsker bli fosterforeldre- at dere har ønske om å hjelpe et barn og gi det en trygg oppvekst- skal dere snakke med bufetat. Ikke la andre skremme dere, men meld dere på kurs isteden for å la andre fortelle dere at intensjonen deres er feil.

 

 

 

Anonymous poster hash: 3a856...83b

[Anonym bruker]

Hvorfor ikke adoptere? Du kan ikke velge alder på fosterbarn og det er synd å la barnet ditt ha et " søsken" i 2-3 år, og så skal plutselig de biologiske foreldrene ha ungen tilbake

 

Anonymous poster hash: f68e4...e91

 

Selvfølgelig kan en velge alder på evt fosterbarn!

 

 

Anonymous poster hash: 3a856...83b

[Anonym bruker]

Selvfølgelig kan en velge alder på evt fosterbarn! Anonymous poster hash: 3a856...83b

Trodde bare en kunne velge alderstrinn, type baby, ungdom osv.

 

Men uansett, kjenner noen som var fosterfamilie til samme jenta i 10 år. Da hadde plurselig moren blitt rusfri og tatt ulike kurs og fikk dermed fireldreomsorgen igjen. Ville absolutt vurdert adopsjon, da blir ungen ditt barn

 

Anonymous poster hash: f68e4...e91

[Anonym bruker]

Trodde bare en kunne velge alderstrinn, type baby, ungdom osv.

 

Men uansett, kjenner noen som var fosterfamilie til samme jenta i 10 år. Da hadde plurselig moren blitt rusfri og tatt ulike kurs og fikk dermed fireldreomsorgen igjen. Ville absolutt vurdert adopsjon, da blir ungen ditt barn

 

Anonymous poster hash: f68e4...e91

Stakkars jente, det kan vel ikke være for barnets beste? Etter 10 år så er det jo fosterfamilien som er barnets egenlige familie

 

Anonymous poster hash: f1d9a...fab

[Anonym bruker]

Stakkars jente, det kan vel ikke være for barnets beste? Etter 10 år så er det jo fosterfamilien som er barnets egenlige familie Anonymous poster hash: f1d9a...fab

Hun hadde møtt mor med oppsyn gjennom de 10 årene,men var nok fælt for både hun og fosterfamilien ( som ikke hadde biologiske barn heller). Gikk ikke så bra med henne i ettertid, droppet ut fra skolen, tenåringsmor osv

 

Anonymous poster hash: f68e4...e91

[Anonym bruker]

Jeg vet i allefall hva som IKKE er rett intensjon og det er for å fremstå grei og snill. Flere av mine høyt utdannede venninner lirer av seg at de skal bli fosterforeldre når deres egne blir eldre for det er så moralsk/etisk riktig. Ingen av dem argumenterer med at se har lyst på flere barn. Fellesnevner for alle er krevende jobber med mye reising ++ og min. 2 unger. Når jeg påpeker at det er lite realisme i disse planene og muligens på feil grunnlag blir jeg hengt ut som den kjipe som ikke forstår hvor fantastisk selvoppofrende og hvilken gave de er til vårt samfunn...

Tror den riktigste grunnen er at man har 1.faktisk lyst, ikke bare som en showoff på CVen og 2. Kapasitet og ressurser til det. Sannsynligheten for at man får et barn som krever ekstra er stor!

 

Anonymous poster hash: 6f515...74d

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om jeg synes intensjonen deres er "riktig". Vi har blitt fosterhjem uten å egentlig ha et ønske om det, men ble spurt og ville gjerne hjelpe. Det er og har vært fryktelig tungt og har tæret på hele familien. Jeg har mange ganger tenkt på at de som virkelig har et høyt ønske om å få hjelpe et barn er noen vidunderlige mennesker, og føler meg som et mindre godt menneske som synes det er så tungt. 

 

Tenk dere nøye om. 

Anonymous poster hash: 21168...da5

[Anonym bruker]

Mannen og jeg ønsker å bli det om noen år. Vi kan ikke få barn, men jeg har et fra før. Vi ønsker oss barn, og vet at det er mange barn som trenger en trygg familie. Og istedet for å adoptere, ønsker vi å hjelpe et barn her. Det trenger ikke å være et lite barn, det er ikke så viktig. Jeg er sykepleier og han jobber i bv, og jeg tror vi har de "rette" intensjonene for å gi et barn et hjem

 

Anonymous poster hash: 8b54e...b48

[Anonym bruker]

Hun hadde møtt mor med oppsyn gjennom de 10 årene,men var nok fælt for både hun og fosterfamilien ( som ikke hadde biologiske barn heller). Gikk ikke så bra med henne i ettertid, droppet ut fra skolen, tenåringsmor osv

 

Anonymous poster hash: f68e4...e91

Uff. Jeg skjønner at mor ønsket henne tilbake, men hadde hun tenkt på barnets beste så hadde hun latt barnet bli og heller hatt en god samværsordning. Moren da, klarte hun å holde seg rusfri?

 

Anonymous poster hash: f1d9a...fab

[Sabelfisk]

Vi er fosterforeldre. Oppriktig ønske om å hjelpe, og vi er begge veldig glad i barn. Har barn selv som er tålig veloppdragne innimellom iallefall. Vi ønsket oss gjerne et eller to barn til, men som dere kan vi ikke få flere. Vi har forsont oss godt med 2 barn og vet at mange fosterbarn bare er til låns, og vi tenkte at dersom det ble tilbakeføring blir det nok beintøft, men vi må tenke at da har vi iallefall gjort en forskjell for det barnet den tiden det var hos oss.

 

Vi fikk en baby som oppvekstplassering. Dette barnet skal ikke tilbakeføres så vi har veldig roen over oss og barnet er blitt vårt på alle måter annet enn juridisk, men det kommer:)

 

Meld dere på pride kurs, det er veldig givende og man lærer mye. Man må heller ikke bestemme seg før etter kurset. Vi be bare enda mer sikre på at dette var noe vi ville begi oss ut på. Bare send meg en PM om det er noe du lurer på. 

[Anonym bruker]

Vi er fosterforeldre. Oppriktig ønske om å hjelpe, og vi er begge veldig glad i barn. Har barn selv som er tålig veloppdragne innimellom iallefall. Vi ønsket oss gjerne et eller to barn til, men som dere kan vi ikke få flere. Vi har forsont oss godt med 2 barn og vet at mange fosterbarn bare er til låns, og vi tenkte at dersom det ble tilbakeføring blir det nok beintøft, men vi må tenke at da har vi iallefall gjort en forskjell for det barnet den tiden det var hos oss.

 

Vi fikk en baby som oppvekstplassering. Dette barnet skal ikke tilbakeføres så vi har veldig roen over oss og barnet er blitt vårt på alle måter annet enn juridisk, men det kommer:)

 

Meld dere på pride kurs, det er veldig givende og man lærer mye. Man må heller ikke bestemme seg før etter kurset. Vi be bare enda mer sikre på at dette var noe vi ville begi oss ut på. Bare send meg en PM om det er noe du lurer på. 

Hva betyr det at barnet er plassert hos dere som oppvekstplassering?

 

Anonymous poster hash: f1d9a...fab

[Anonym bruker]

 

Hva betyr det at barnet er plassert hos dere som oppvekstplassering?

 

Anonymous poster hash: f1d9a...fab

Det betyr at barnet ikke skal tilbakeføres. I mange tilfeller kan barnet adopteres. Det biologiske prinsipp står ikke like sterkt idag som for noen år siden, og tilknytning får mer og mer å si.

 

Jeg har selv hatt fosterbarn på oppvekstplassering fra fødsel og til småskolealder, før tilbakeføring skjedde. Grusomt for alle parter så en har aldri noen garanti.

 

 

 

Anonymous poster hash: 3a856...83b

[Anonym bruker]

Vi har to voksne barn og et på 4 år. Pga forskjellige ting er det ikke mulig for oss å få flere biologiske barn, men vi føler oss ikke ferdig med småbarn enda.

 

Både for vår egen del og at minste skal få søsken som er nærmere i alder vurderer vi å bli fosterfamilie til et lite barn.

 

Men så ser jeg at mange mener at man ikke skal bli det for å hjelpe et barn, ikke fordi man ønsker flere barn og slett ikke fordi biologiske barn skal få søsken.

 

Så da lurer jeg på om vi ikke bør starte prosessen da vår intensjon er en god blanding av alle de tingene. Vi ønsker å gi et barn kjærlighet og et trygt hjem, vi ønsker flere barn og vi ønsker at minste skal få 'lekekamerat'.

 

Er vi virkelig egoisktiske som tenker slikt?

 

Anonymous poster hash: d16b6...669

 

Jeg synes det virker som at dere har god intensjoner! Jeg mener at det viktigste er at dere ønsker ett barn til og at dere føler at dere har ressursene som skal til for å følge opp ett barn til. Dere må vel gå på pride kurs først og det tror jeg veldig nyttig. Noen velger å gå videre med prosessen etter kursene og noen velger å avslutte. Selv har vi valgt å adoptere vårt yngste barn. Bakgrunnen for adopsjonen var 100% egoistisk, vi ønsket oss ett barn til.  (som det jo også er når man får ett biologisk barn) Under denne prosessen ble vi forespurt om vi kunne tenke oss å ta ett fosterbarn i stedet, men det innebar at vi måtte avslutte adopsjonsprosessen. Det var jeg ikke klar for. Årsaken hos meg var at jeg var engstelig for at fosterbarnet skulle bli fratatt oss når det hadde knyttet seg til oss og vi hadde knyttet oss til det. 

 

Anonymous poster hash: b6173...353

[Anonym bruker]

Selvfølgelig kan en velge alder på evt fosterbarn!

 

 

Anonymous poster hash: 3a856...83b

Nei, du kan ikke "velge", men du kan velge å si nei til barnet når situasjonen blir konkret og du syns barnet er i feil alder.

 

Anonymous poster hash: 75329...d20