Kriterier for igangsettelse før termin?

[Anonym bruker]

Noen som vet? Eller har blitt igangsatt før termin?

 

Har slitt veldig dette svangerskapet, og har vært inne og ute av sykehuset mange ganger grunnet regelmessige kynnere/rier. Nå har jeg de daglig, men de gjør ingenting med livmorhals/åpning.

Itillegg har jeg sterk bekkenløsning. Jeg er så sliten nå, at jeg holder på å gå ut av mitt eget gode skinn. Ikke får jeg sovet, ikke får jeg i meg særlig med mat, ikke får jeg rørt og bevegd meg noe særlig.

Dette tærer jo veldig på psyken og ikke minst formen.

Jeg er rett og slett tynnslitt, og er utmattet..

Griner stortsett hele dagen, for jeg føler kroppen ikke klarer mer, jeg klarer ikke mer. Alt jeg tenker er at denne ungen må ut, og det snarest..

 

Er det overhode noe de kan vurdere å sette igang for? Er i uke 37.

 

Anonymous poster hash: e33c9...13a

[Anonym bruker]

Hadde det sånn som deg og fikk svangerskapsdepresjon av det. Likevel måtte jeg gå overtid fordi det var ikke noe galt med barnet.

 

Jeg klarte å grine meg til igangsettelse tre dager tidligere enn de hadde tenkt når Jeg var på overtidskontrollen for jeg var så preget av depresjonen at jeg gråt og sa de måtte få ungen ut av meg, uansett om de snitta meg opp der og da eller hva pokker de gjorde, jeg brydde meg ikke om den var levende eller død, de kunne få den, bare de fikk den ut.

 

Da ble det fart på sakene og jeg fikk time til igangsetting grytidlig neste dag.

 

Da babyen kom ut var det som om depresjonen ble blåst bort og morskjærligheten overtok med en gang.

 

Anonymous poster hash: 0fd48...d11

[Anonym bruker]

Det skal mye til når det ikke er fare for "liv og helse". At du blir tynnslitt overlever du, og kommer over når ungen først er ute. Men er du av de som har en baby i magen med sent utviklede lunger, som ikke får til sugingen eller som får veldig gulsott f.eks så teller hver dag i magen, så da venter de for sikkerhets skyld....

 

Jeg ble satt igang 17 dager før termin, men det var fordi babyen var så stille der inne. Var på ultralyd, på sparketest, hadde ctg-belte, og babyen beveget seg lite og hadde veldig jevn puls. Når jeg fikk kynnere, sterk saft å drikke osv var det ingen reaksjon hos babyen og da ble de bekymret, så de satte meg i gang for å få babyen ut til en grundig sjekk. Ikke så lett å sjekke hva som evt feiler babyen inne i min mage.

 

Ungen kom ut, var slapp, veldig gulsott, to dager på barneavdelingen/nyfødtintensiv også gikk alt greit.

 

Så min erfaring er at det ikke er opp til mor og mors helse (om det ikke er livstruende), det er barnets form som er avgjørende for om de setter igang før termin.

Anonymous poster hash: bedda...421

[Anonym bruker]

Ble satt i gang 37+1. Pga sykdom hos meg. (Hjertesykdom)

 

Anonymous poster hash: 23777...4ce

[Anonym bruker]

Er ein ikkje moden der nede kan det være totalt vanskelig og sette i gang. Tok 5 dager før det skjedde noe med meg. Drypp var ikkje hjelp i, modnings tabletter kvar dag og dra og slite der opp i, ballong datt ut. 

Anonymous poster hash: da377...9b9

[tante grusom master of law]

Jeg ble satt igang i uke 38 med yngstemann. Hadde vært sengeliggende hele svangerskapet. Først med hyperemesis i seks mnd, så overproduksjon av insulin.

[Anonym bruker]

Er avflatet og noe åpning. Jeg føler at hverdag er en pine, jeg føler jeg pines halvt ihjel.

Det er rett og slett helt forferdelig! Skal til kontroll til overlegen på svangerskapspoliklinikken på torsdag. Jeg skal ta det opp med han da.

Akkurat nå er alt jeg tenker at det er bedre å dø enn en dag til i dette marerittet. Ut og inn med rier, bekkenløsning fra helvette (det er så ille at enkelte dager må samboeren bære meg på do), blodtrykksfall, så og si ingen søvn på mange uker. Det er ikke rart man går fra vett og forstand.

Jeg klarer ikke mer jeg ønsker virkelig beste start for babyen min, og kunne nyte siste tiden..

Dette blir bare det værste jeg har vært med på i hele mitt liv...

 

Hi

 

Anonymous poster hash: e33c9...13a

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg ble satt i gang ved termin, men kommunejordmor presset på for å få det til...

 

Anonymous poster hash: 279a5...a0e

[Gjest]

Innlegg slettet pga dobbelpost.

 

- Moderator Kelly Taylor

[Anonym bruker]

Ble satt i gang uke 37(+0) pga psykisk stress, men min mellomste er dødfødt i uke 35(+4).

Så fikk veldig god oppfølging hele veien.

 

 

 

Anonymous poster hash: 9d83c...26f

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke, men de satte meg i gang mor mitt ønske begge gangene. Det var risikosvangerskap som egentlig var under full kontroll både fra min side og sykehuset sin side, men regler er visst regler. Jeg fikk gå to uker mer enn vanlig mot kontroll annenhver dag. Ingen så egentlig noen grunn for å sette meg i gang, men noen diagnoser har visst klare retningslinjer for igangsettelse.

 

Ikke det du spurte om, men jeg tenker det ikke er så strengt mtp min erfaring.

 

Anonymous poster hash: b6bcb...d3c

[Anonym bruker]

Jeg ble satt i gang halvannen uke før termin pga mye masrier/modningsrier. Jeg skjønner ikke hvorfor de satte meg i gang, det skjønner ingen andre heller. Samboer tok en tlf til føden for å høre litt ang all denne "rie"aktiviteten, og da fikk vi bare beskjed _over tlf_ om å komme inn for igangsettelse. Hadde riktignok vært på føden noen dager før og var godt moden osv, men likevel.. I papirene står det at det var pga fødselsangst, noe som ikke var tilfelle..

 

Anonymous poster hash: 7f514...efd

[Gjest Trulte med to små]

Om du er ganske avflatet og moden allerede kan det muligens være aktuelt med stripping/hinneløsning for forhåpentligvis få fart på sakene?

Jeg er 38+2 i dag og skal igangsettes på termindagen, men ble strippet i dag, i håp om å gå i fødsel av meg selv.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg håper virkelig det er noe de kan gjøre for å hjelpe meg.. Hvis ikke vet jeg ikke helt hva jeg gjør!

Det går ikke for meg å gå slik som det her mer..

 

Hi

 

Anonymous poster hash: e33c9...13a

[Anonym bruker]

Snakk med legen din, og eventuelt jordmor. Få virkelig frem hvor alvorlig det er. Når du tenker at det ikke går lenger, er det ille, for i utgangspunktet har du egentlig ikke noe valg, og tre uker er egentlig ikke veldig lenge (men det føles nok sånn for deg). Husk at det beste for barnet er å bli i magen så lenge det kan. Når du er i uke 37 regnes ikke barnet lenger som prematurt, men det er likevel ganske lite og krever ofte en del oppfølging i forhold til mat og vekt, noe som er litt styrete (ble selv satt i gang i uke 37 pga. svangerskapsforgiftning). Når man settes i gang blir fødselen også ofte mer medisinsk, og kan ta lang tid med rier som stopper opp osv. Med meg gikk fødselen fort og lett, men kunne for eksempel ikke bruke badekar og måtte ligge på rygg mye pga. måleinstrumenter. Sannsynligvis er du der at du kun bryr deg om å få babyen ut, men prøv å ha i bakhodet at de kun ønsker det beste for både babyen og deg hvis du ikke får igangsettelse.

 

Jeg ser for meg at det gjerne er litt ulik praksis rundt dette fra sted til sted, som med så mye annet.

 

Lykke til, og man klarer alt man må selv om det ikke føles sånn!

 

Anonymous poster hash: 15311...156